Guy Deutscher - Through the language glass

I går kveld satt jeg i en stol på verandaen og stirret opp på en knallblå himmel. Jeg forsøkte å innbille meg selv at det slett ikke er selvsagt at himmelen er blå, prøvde å se på den med andre øyne, men til ingen nytte. For meg var himmelen like blå, bare avbrutt av hvite skyer her og der.

Grunnen til dette er boka jeg har vært helt oppslukt av de siste to dagene. «Through the language glass - Why the world looks different in other languages» ble med meg hjem fra Tronsmo på fredag, og viste seg å bli et særdeles interessant bekjentskap. Guy Deutscher er en israelsk lingvist som har tatt meg med på en reise jeg ikke var forberedt på da jeg begynte å lese. Deutscher er en akademiker med evnen til å skrive for en større krets enn innvidde kolleger. Hele veien gjennom er boka ryddig, klar og tidvis til og med morsom. Forfatteren forklarer hva han har tenkt å gjøre, går gjennom teorien, konkretiserer med gode eksempler, lister opp innvendinger og konkluderer. Han går ikke av veien for å latterliggjøre dem han er uenig med, men han fremstår aldri for meg som spekualativ.

Det er mye mulig at mesteparten jeg nå har lest egentlig er noe «alle» vet, men for meg var det altså nytt. Som undertittelen tilsier, er Deutschers prosjekt å vise at ditt morsmål er med på å prege hvordan du oppfatter verden. Dette er ingen ny tanke innen lingvistikken. Snarere er det en gammel tanke som har vist seg å være helt på jordet som Deutscher her blåser nytt liv i. Men ved å skifte fokus fra det store til det lille, ser teorien plutselig ikke like usannsynlig ut likevel.

Boka er todelt. Den første delen handler om en nesten 200 år gammel diskusjon om farge, og det er her jeg må være så ærlig å innrømme at dette var helt nytt for meg. I 1858 ga William Ewart Gladstone (for meg før dette kun kjent som tidligere statsminister i England) ut sin 1700 siders lange analyse av Homers diktning. I et bortgjemt kapittel mot slutten påpeker Gladsone hvordan Homer ser farger på en helt annen måte enn det han selv var vant med. Blant annet beskriver Homer havet som «vin-farget», en sau er «lilla» og honning er «grønn». Men i det store og det hele er det mest fremtredende ved Homers farger, mangelen på dem. Gladstones konklusjon er at antikkens grekere var fargeblinde, at de så verden stort sett i nyansen mellom svart/mørkt og hvitt/lyst.

Dette var starten. Deutscher går grundig gjennom hvordan diskusjonen har gått for seg fra 1858 fram til i dag, men kortversjonen er følgende: Det har vist seg at klassifiseringen av farger ikke er så naturlig som man kanskje skulle tro. Mange språk skiller for eksempel ikke mellom blått og grønt, mens russisk for eksempel ser mørkeblå og lyseblå som to separate farger, ikke bare nyanser av den samme. Fargeblinde var de antikke grekerne ikke. De hadde bare ikke ord som skilte de ulike fargene fra hverandre.

Del to av boka handler om hvordan språket du snakker kan være med på å forme hvordan du oppfatter verden rundt deg. Tidligere handlet denne teorien om at morsmålet ditt kunne begrense dine evner til å uttrykke enkelte tanker. Dette er motbevist for lenge siden. Det Deutscher hevder er at enkelte språklige elementer gjennom vanen likevel kan påvirke hvordan du oppfatter verden. Han peker på tre ting og viser til flere vitenskapelige eksperimenter som støtter hans teorier omkring disse: For det første finnes det språk som i stedet for å forholde seg til høyre/venstre og foran/bak, kun forholder seg til nord, sør, øst og vest. (Noe som betyr at du vil si det går en maur nord for foten din, ikke foran den.) For det andre skriver han om at kjønnsdelingen av språk gir visse ord visse assosiasjoner. Og for det tredje skriver han om eksperimenter som viser at kulturer med forskjellige definisjoner av farge virker som de oppfatter enkelte farger på forskjellige måter.

For meg var dette ytterst fornøyelig lesning, og jeg anbefaler den varmt.

Don't blame the game

Torsdag denne uka var World of Warcraft (WoW) på forsida av min lokalavis, Drammens Tidende. Under tittelen «Ber foreldre sette grenser for dataspilling» mener en psykologspesialist at det er en sammenheng mellom aggresjon, mangel på empati og drapsspill.

Diskusjonen har som det meste annet I norske aviser om dagen sitt utspring I terrorhandlingene Norge var vitne til 22.juli. Mannen som er siktet for terroren har skrevet i sitt manifest at han brukte dataspill, blant annet WoW, som trening foran angrepet. I etterkant har dette ført til at kjeder som Coop og Platekompaniet fjernet voldsspill fra sine hyller.

Oppslag som dette gjør meg oppgitt. Jeg forstår at det etter slike ekstreme hendelser eksisterer et voldsomt behov for å finne årsaker, men jeg nekter å være med på at dataspill skal være syndebukken. Ingjerd Meen Lorvik, spesialisten Drammens Tidende har snakket med, siteres blant annet på følgende: «Samlet sett ser de fleste sentrale forskere på feltet ut til å være enige om at dataspillvold fremmer aggresjon.» Det som i følge henne gjør dataspill værre enn voldelige filmer eller bøker, er det at man som spiller er mer aktivt deltagende I voldshandlingene.

Jeg skal ikke påstå jeg har oversikt over hvem som er «sentrale forskere på feltet», men jeg vet jeg har lest mange forskere si noe helt annet enn det Meen Lorvik siteres på i DT. «Det er aldri påvist noen årsakssammenheng mellom vold og spill, derimot er det helt normalt å spille spill. Psykologer ser på det å spille dataspill i en viss alder som en form for normalitetsindikator» sier for eksempel spillforsker Espen Aarseth i en artikkel på dagbladet.no i går. Og for å forlate dataspillsfæren helt: Er det mer skadelig å sikte på en dataanimert figur på en skjerm enn å sikte på venner og kejnte med en kruttlappistol mens man leker cowboy og indianer? Jeg vet ikke hvor mange norske oppvestskildinger jeg har lest der dette er et sentralt motiv. Å bruke vold som lek er ikke noe nytt som har kommet med dataspillene.

Og hvis man først skal fokusere på voldelige spill, hvorfor velger aviser alltid å fokusere på WoW? Hadde det ikke vært for at mediene til stadighet skriver om WoW som et voldsspill, ville det knapt falt meg inn å plassere det i den kategorien selv. Javisst dreper man ting, gjerne om igjen og om igjen og om igjen, men det gjør man i Super Mario også. Jeg har aldri sett såkalte eksperter klage på det? World of Warcraft har tegneseriegrafikk, ikke en dråpe blod og 12-årsgrense. Til sammenligning ble ikke Grand Theft Auto fjernet fra butikkhyllene, et spill der du kan kjøre rundt i et realistisk bymiljø og plaffe ned forbipasserende for moro skyld.

At jeg reagerer som jeg gjør, kommer selvsagt av at i motsetning til alle såkalte eksperter som til stadighet uttaler seg negativt om World of Warcraft til mediene, har jeg faktisk spilt det. Mer enn det, jeg har spilt det i seks år, og jeg spiller enda. Jeg er så lei av at nesten alt som skrives om det er negativt. Selvsagt finnes det idioter som spiller WoW. Med 16 millioner spillere skulle det bare mangle. Ja, det finnes folk som blir avhengige, som har fått problemer på grunn av spillet. Men hvorfor er disse de eneste vi hører om?

Hvorfor hører vi aldri om hvordan WoW gir mange norske ungdommer en mulighet til å praktisere engelsk på en internasjonal arena? Hvorfor hører vi aldri om hvordan WoW lærer folk å samarbeide, å ta hensyn til andre, hjelpe hverandre for å nå felles mål? Hvorfor hører vi aldri om vennskap på tvers av alder, på tvers av landegrenser? Jeg sier ikke at dette er hvordan spillet oppleves av alle, men jeg sier at dette også finnes der. Man hører bare aldri om det.

Selv er jeg en såkalt «social gamer». Det er den sosiale biten av World of Warcraft som her gjort at jeg fremdeles logger på, over seks år etter at jeg gjorde det første gangen. Ofte er spillet for meg bare et avansert chatteprogram. Jeg har hatt timesvis med meningsfulle samtaler om bøker, filmer eller livet generelt. Jeg har vært hjemme hos flere av dem jeg spiller med, og jeg har hatt folk jeg spiller med hjemme hos meg. Jeg har sett folk som av ulike grunner ikke har venner på skolen, blomstre opp og få selvtillitt fordi de finner mennesker som hører på dem. Selv har jeg møtt samboeren min gjennom spilet, og det er langt fra å være en unik histirie.

For meg, og mange med meg, handler World of Warcraft om helt andre ting enn vold. Selv om jeg møter opp to ganger i uka for sammen med ni andre venner å ta livet av diverse monstre.
Og ha det gøy mens jeg gjør det. Med god samvittighet.

Her er for øvrig en grundig engelskspråklig artikkel om det samme temaet:

Hjernetrim

Som alltid når jeg har fråtset i fantasy en periode, må lysten til å lese skjønnlitteratur vike for en stund.

Akkurat nå hopper jeg mellom to bøker, og liker hvordan begge gir hjernen litt å jobbe med.
Den ene er en skikkelig murstein som heter Religions of the Ancient World. Jeg har vært interessert i historie omtrent så lenge jeg kan huske, men først da jeg leste History of the Word i fjor, fikk jeg sansen for den virkelig gamle delen av historien. Siden da har jeg lest en bok til om utdødde språk, jeg har lest om hverdagslivet i keisertidens Roma, om perserkrigene og om perserriket. Men hele veien har jeg følt at jeg bare har skrapet i overflaten, og at jeg gjerne skulle lest noe som gikk grundigere til verks, særlig når det kommer til antikk religion. Ved hjelp av google og amazon, fant jeg akkurat det jeg lette etter i denne boka.

Boka er delt i tre, og jeg er akkurat ferdig med den første delen. Denne består av elleve essays som tar for seg temaer som går på tvers av kulturene som boka omfatter, for eksempel Cosmology, Myth og Law and Ethics. Ikke alle forfatterene evner å skrive på en like tilgjengelig måte, men jeg har uansett hatt stor glede av lesningen så langt. Del to tar for seg historien område for område, mens del tre (den største delen) går grundigere til verks og tar for seg en rekke temaer kultur for kultur. Dette er neppe ei bok jeg makter å lese fra perm til perm, men jeg synes det er kjempeinteressant og kommer til å fullføre smått om senn.

Den andre boka jeg leser er Bill Brysons A short history of nearly everything, som jeg ble anbefalt av en venn. En ambisiøs tittel til et ambisiøst prosjekt, nemlig å gjøre moderne vitenskap tilgjengelig for en utenforstående og forklare hvordan verden henger sammen. Jeg er ingen akademiker, og jeg har lest lite om vitenskap, men i det siste har nysgjerrigheten blitt pirret av smakebiter herfra og derfra. Men hvor begynner man å lese når man vil vite "alt"? Denne boka virket som et like bra sted å begynne som et annet, og et stykke inn er det fremdeles inntrykket jeg sitter igjen med. Selvsagt går det rimelig overfladisk og fort fram, men som et startpunkt kjennes det glimrende. Her får jeg smakebiter på masse forskjellig, og masse nye leseveier å ta fatt på om jeg ønsker.

Det morsomme med å lese disse to bøkene samtidig, er hvor tydelig det er hvor mye dagens vitenskap og religion egentlig har til felles. Vi kan le av antikkens kosmologi i dag og tro at vi er så mye klokere, men for meg er moderne vitenskap et like stort "leap of faith" som en hvilken som helst religion er det. I antikken var religionen en like naturlig del av hverdagslivet som vitenskapen er i dag, og for den jevne borger er det å tro på hva presteskapet sier bare byttet ut med å høre på forskere i steden. Når jeg leser om hvordan universet sprang ut fra ingenting til enorm størrelse i løpet av sekunder, for ikke å snakke om kvantefysikk der ting både eksisterer og ikke eksisterer samtidig, høres det for meg like fantastisk ut som at Marduk skal ha skapt menneskene av Tiamats blod. Hvor mye av det vi ser som sannheter i dag vil bli sett på som overtro om 500 år? Det får jeg aldri vite, men det er en tanke som er morsom å leke med.

George R.R. Martin - A Dance with Dragons

Jeg registrerer at blant norske bokbloggere, er det flere som nylig har startet reisen inn i George R.R. Martins univers. Det gjør denne omtalen vanskeligere å skrive. For hvor mye skal jeg egentlig si? Jeg prøver alltid å unngå og spoile handlingen i en omtale, men siden dette er den femte boka i en serie, vil det jeg skriver uansett avsløre en del av handlingen i de foregående bøkene. I Martins uforutsigbare verden er bare det å fortelle hvilke karakterer som fortsatt er med oss en avsløring i seg selv.

Jeg velger å være kort og generell.

Den første boka i serien sprengte mine forventninger og forandret mitt syn på hva fantasysjangeren kunne inneholde. Da jeg leste den om igjen tidligere i år, ble jeg overrasket over hvor mye detaljer jeg husket ti år etterpå. De andre bøkene i serien har aldri kunnet leve opp til A Game of Thrones, av den enkle grunnen at de fortsetter i samme spor, overraskelsen er borte. Det betyr ikke at jeg ikke synes de er bra, bare at leseopplevelsen aldri vil kunne måle seg med den jeg hadde da jeg leste den første. Og i gjennomlesningen av de tre neste bøkene, fant jeg ut at det var en hel masse jeg hadde glemt.

Når det er sagt. Den fjerde boka, A Feast for Crows, var en skuffelse. Der de andre bøkene har vært preget av fokus, var denne utflytende. Martin skrev selv at det han trodde skulle være bok fire, vokste seg for stort til ei bok og ble derfor delt i to. I stedet for å dele den på midten, valgte Martin og fortelle historien til halvparten av karakterene i bok fire, for så å ta resten i bok fem som skulle komme året etter. Leserne måtte vente i seks år, men 12. juli kom endeling resten.

Og nå er jeg ikke lenger skuffet. Bok fem er tilbake på rett spor. Karakterene jeg helst vil høre historiene til er tilbake, og det samme er fokuset. Plottet strammes til. Karakterer som har vært spredd ut en og en, møtes. Små scener fra den første boka følges opp og får en ny viktighet. Martin gir igjen inntrykk av å være en forfatter med overblikk og stålkontroll, en mann med en plan som vet hvor han vil med historien og loser leseren dit med trygg hånd. Jeg er ikke lenger redd for at fortellingen skal ese ut av proporsjoner og bli en evighetsfortelling. Alle tegn tyder på at det nå bygges opp mot et klimaks, en avslutning av et slag.

Det er lite annet å gjøre enn å smøre seg med et tykt lag av tålmodighet og vente på fortsettelsen. George R.R. Martin er "my drug of choice" når jeg vil flykte fra virkeligheten. Selv om hans verden ikke nødvendigvis er et hyggeligere sted å være enn den jeg befinner meg i til vanlig.

Tegnet moro

Det er ting jeg aldri har trodd jeg kommer til å gjøre. Det å være med på å lage en tegneserie er definitivt en av dem. Men ikke en gang jeg kan alltid ha rett.

Denne uka var jeg på besøk hos ei jeg gikk på folkehøyskole sammen med for å se mine egne ord omgjort til tegninger. Selvsagt ser det helt annerledes ut enn det jeg har forestilt meg, men det er jo akkurat det som gjør det så morsomt. Tegnerinnen hadde masser av spørsmål, og fikk meg til å oppdage ting i min egen tekst jeg ikke visste at var der.

Hvordan dette kom i stand?
I fjor fullførte jeg en novelle som jeg aldri har blitt helt fortrolig med. Jeg liker ideen i den, men jeg har aldri blitt helt fornøyd med selve teksten. Og i et vilt innfall tenkte jeg at den kanskje ville gjort seg bedre som tegneserie. Dermed sendte jeg novella til min venninne fra folkehøyskolen. Både fordi jeg synes hun er veldig flink til å tegne, men også fordi jeg vet vi har ganske lik smak og humor. Jeg stolte med andre ord på at hun ville finne den rette stemningen.

Nå har jeg fått den første tegningen. Som sagt: Overhodet ikke som jeg hadde forestilt meg det, likevel føltes det helt riktig! Tegningen tilfører også litt humor, noe novella ikke har mye av. Nå gleder jeg meg veldig til å se fortsettelsen!


(Tegningen er selvsagt gjengitt med tillatelse fra hun som har tegnet den, men hun ønsker ikke navnet sitt lagt ut her. Fordi det er tatt bilde av et ark med kamera, er ikke bildekvaliteten den beste, men dere får et visst inntrykk.)

Klar til dyst

Manglende blogginnlegg i det siste skyldes George R.R. Martin og hans Song of Ice and Fire serie. På tirsdag kommer endelig Dancing with Dragons, boka jeg og mange med meg har ventet på siden 2005.

Nå er jeg klar, og boka forhåndsbestilt til å leveres til min Kindle på utgivelsesdagen!
I går leste jeg ferdig A Feast for Crows, og er med det ferdig med gjennomlesningen av de fire bøkene som allerede er utgitt i serien. Det eneste som irriterer meg litt, er at jeg ikke kommer til å få svar på noen av cliffhangerne fra slutten av den fjerde boka, da bok fem skal handle om samme tidsrom, men andre karakterer.

Likevel, jeg gleder meg til endelig å få svaret på de løse trådene som enda henger og dingler fra bok tre.

Alle gode ting er ...to?

Et av fjorårets litterære nyttårsforsetter var å skaffe meg lesebrett. Kan jeg hoppe over et av de andre forsettene siden jeg nå plutselig har to?

Det første fikk jeg av foreldrene mine i mai da jeg fylte 30, resultatet av en særdeles kort og spesifikk ønskeliste. Brettet er en iriver, og er koblet opp mot CDON.coms netthandel med tilgang til svenske og engelske e-bøker. Det har vært en trofast følgesvenn på toget hver dag siden, men jeg har ikke brukt det noe særlig utenom det. (Jeg har vært for oppslukt av George R.R. Martins univers, og de bøkene stod allerede i bokhylla i papirformat.)

Forrige uke var jeg i Sverige hos min samboers familie, og der ble jeg jammen feiret på nytt. Gaven fra deler av familien: En Amazon Kindle 3G som ble levert på døra mi for to dager siden.

Så hva gjør jeg når jeg plutselig har to lesebrett? Hvilke skal jeg velge å bruke?
Jeg får dårlig samvittghet om jeg velger det ene framfor det andre siden begge var gaver, jeg er rar sånn. Men jeg trenger kanskje ikke å velge? Brettene er forskjellige, og har hver sine fordeler. Foreløpig er jeg ikke veldig godt kjent med noen av dem, men noen ting er åpenbare.

iriver kom med nesten 200 bøker allerede innlagt. Alle er klassikere uten opphavsrett, så de kan uansett lastes ned gratis om man ønsker, og jeg kommer jo aldri til å lese alle. Men likevel, det var fint å kunne teste brettet med en gang uten å måtte laste ned noe. På Kindle var det bare bruksanvisningen som lå inne.

iriveren har touchskjerm, men jeg synes ikke den fungerer spesielt bra. Som regel må jeg trykke mange ganger før den åpner boka jeg ønsker å lese. Man bytter side enten ved å trykke på skjermen, eller ved å dytte knappen på siden av skjermen til høyre eller venstre avhengig av om du vil bla fremover eller bakover. På Kindle styrer du alt med knappene under skjermen, og det er knapper å bla med på begge sider av skjermen, separate knapper for framover eller bakover. Du kan i tillegg bla fra kapittel til kapittel med navigasjonsknappen under skjermen. Her synes jeg Kindles løsning er klart best.

Kindle kommer også med amerikansk og engelsk ordbok innlagt, noe som gjør det enkelt å slå opp ord jeg ikke kan. Vanligvis når jeg leser engelske tekster og møter på ord jeg ikke kan, hopper jeg bare over dem. Med Kindle får jeg forklaringen, og lærer på den måten nye ord. Jeg liker også at det finnes mange magasiner og aviser jeg kan abonnere på. Det er to ukers gratis prøvetid før man må begynne å betale, så jeg kan prøve meg fram litt å se hvilke jeg foretrekker.

iriver kommer med beskyttelselslokk, så det ikke blir riper når jeg legger den i veska. Det kan jeg selvsagt kjøpe til Kindle også, men det følger ikke med i utgangspunktet. Kindle er derimot levert med lader jeg kan putte i stikkontakta, i tillegg til usb-ledning som kan linke den til PCen, mens iriver bare kom med sistnevnte, og dermed må lades via PCen. Kindle har også mindre reflekser i skjermen, noe som gjør det lettere å lese i sollys.

Jeg tror nok jeg kommer til å bruke begge. Sannsynligvis blir det magasiner og engelske bøker på Kindle, mens det blir mer svenske titler på iriver.

Men aller først: lese ferdig A Feast for Crows før den femte boka i serien kommer 12.juli. Den vil jeg sannsynligvis lese på Kindle, så jeg slipper å bære med meg en 1000 siders hardback bok på toget.