Guy Deutscher - Through the language glass

I går kveld satt jeg i en stol på verandaen og stirret opp på en knallblå himmel. Jeg forsøkte å innbille meg selv at det slett ikke er selvsagt at himmelen er blå, prøvde å se på den med andre øyne, men til ingen nytte. For meg var himmelen like blå, bare avbrutt av hvite skyer her og der.

Grunnen til dette er boka jeg har vært helt oppslukt av de siste to dagene. «Through the language glass - Why the world looks different in other languages» ble med meg hjem fra Tronsmo på fredag, og viste seg å bli et særdeles interessant bekjentskap. Guy Deutscher er en israelsk lingvist som har tatt meg med på en reise jeg ikke var forberedt på da jeg begynte å lese. Deutscher er en akademiker med evnen til å skrive for en større krets enn innvidde kolleger. Hele veien gjennom er boka ryddig, klar og tidvis til og med morsom. Forfatteren forklarer hva han har tenkt å gjøre, går gjennom teorien, konkretiserer med gode eksempler, lister opp innvendinger og konkluderer. Han går ikke av veien for å latterliggjøre dem han er uenig med, men han fremstår aldri for meg som spekualativ.

Det er mye mulig at mesteparten jeg nå har lest egentlig er noe «alle» vet, men for meg var det altså nytt. Som undertittelen tilsier, er Deutschers prosjekt å vise at ditt morsmål er med på å prege hvordan du oppfatter verden. Dette er ingen ny tanke innen lingvistikken. Snarere er det en gammel tanke som har vist seg å være helt på jordet som Deutscher her blåser nytt liv i. Men ved å skifte fokus fra det store til det lille, ser teorien plutselig ikke like usannsynlig ut likevel.

Boka er todelt. Den første delen handler om en nesten 200 år gammel diskusjon om farge, og det er her jeg må være så ærlig å innrømme at dette var helt nytt for meg. I 1858 ga William Ewart Gladstone (for meg før dette kun kjent som tidligere statsminister i England) ut sin 1700 siders lange analyse av Homers diktning. I et bortgjemt kapittel mot slutten påpeker Gladsone hvordan Homer ser farger på en helt annen måte enn det han selv var vant med. Blant annet beskriver Homer havet som «vin-farget», en sau er «lilla» og honning er «grønn». Men i det store og det hele er det mest fremtredende ved Homers farger, mangelen på dem. Gladstones konklusjon er at antikkens grekere var fargeblinde, at de så verden stort sett i nyansen mellom svart/mørkt og hvitt/lyst.

Dette var starten. Deutscher går grundig gjennom hvordan diskusjonen har gått for seg fra 1858 fram til i dag, men kortversjonen er følgende: Det har vist seg at klassifiseringen av farger ikke er så naturlig som man kanskje skulle tro. Mange språk skiller for eksempel ikke mellom blått og grønt, mens russisk for eksempel ser mørkeblå og lyseblå som to separate farger, ikke bare nyanser av den samme. Fargeblinde var de antikke grekerne ikke. De hadde bare ikke ord som skilte de ulike fargene fra hverandre.

Del to av boka handler om hvordan språket du snakker kan være med på å forme hvordan du oppfatter verden rundt deg. Tidligere handlet denne teorien om at morsmålet ditt kunne begrense dine evner til å uttrykke enkelte tanker. Dette er motbevist for lenge siden. Det Deutscher hevder er at enkelte språklige elementer gjennom vanen likevel kan påvirke hvordan du oppfatter verden. Han peker på tre ting og viser til flere vitenskapelige eksperimenter som støtter hans teorier omkring disse: For det første finnes det språk som i stedet for å forholde seg til høyre/venstre og foran/bak, kun forholder seg til nord, sør, øst og vest. (Noe som betyr at du vil si det går en maur nord for foten din, ikke foran den.) For det andre skriver han om at kjønnsdelingen av språk gir visse ord visse assosiasjoner. Og for det tredje skriver han om eksperimenter som viser at kulturer med forskjellige definisjoner av farge virker som de oppfatter enkelte farger på forskjellige måter.

For meg var dette ytterst fornøyelig lesning, og jeg anbefaler den varmt.