I den første av sine seks forelesninger snakket Pamuk om den naive forfatteren, som skriver spontant og uten detaljert planlegging, som om han er inspirert av naturen eller Gud. Han er med andre ord spontan og selvsikker. Den sentimentale, det vil si den gjennomtenkte og forberedte, forfatteren, er på sin side smertefullt klar over både skriveakten og hans egne kreative muligheter - og ikke minst begrensninger - og han skriver med intellektet.(...) På samme måte er vi som lesere naive når vi umiddelbart fortaper oss i romanens verden, og sentimentale når vi hele tiden spør oss selv hva som er sant eller ikke.
Etter å ha lest dette, begynte jeg selvsagt umiddelbart å plassere meg selv i forhold til kategoriene han skisserer. Som skrivende er jeg definitivt sentimental. Jeg har skrevet noen veldig få korte tekster jeg kan kalle spontane, men i all hovedsak er det jeg skriver tenkt og planlagt. Jeg skulle ønske jeg hadde mer av det naive i meg som skrivende, men det er vanskelig å komme dit.
Som leser er det vanskeligere. Tidligere hadde jeg nok fast bosted i naiv-kategorien. Jeg slukte bøker med stor innlevelse, og kunne plutselig storme ned trappa for å fortelle mamma en stor nyhet, helt til at jeg kom på at "hei, vent nå litt. Dette skjedde i ei bok, og hun har ingen aning om hvem noen av personene er". Etter et år på forfatterstudiet, forandret jeg meg mye som leser og har flyttet ihvertfall den ene foten over i gruppen av sentimentale lesere. Jeg tenker mer over det jeg leser, jeg legger bedre merke til måten bøker er skrevet på og virkemidlene forfatteren har brukt og jeg leser "vanskeligere" bøker. På en måte gir dette lesningen en ny dimensjon jeg ikke ville vært foruten. På en annen måte har jeg gjennom dette mistet en del av leseopplevelsen. Det skal mye mer til for at jeg faller inn i en bok og blir dratt med enn det skulle før. Noen ganger savner jeg det.
Saugstad kommer til slutt fram til at det ideelle må være å finne en balanse mellom å være en passe naiv og en passe sentimental leser. Og det er jeg helt enig i. For min egen del tror jeg at det i stor grad kommer an på boka jeg leser. De virkelig gode fortellerne greier fremdeles å rive meg med og få meg til å glemme selve teksten. Det fremste eksempelet fra 2009 må være min personlige oppdagelse av Doris Lessing. Håper på flere av disse opplevelsene i året som kommer.
Et klassisk skille som antakelig må oppstå rundt enhver intellektuell syssel, om det er refleksjon til stede, og det en vinner og taper i denne utviklingen beskriver du fint og gjenkjennelig. Det er like fullt interessant at på samme vis som typisk underholdningslitteratur bare lar seg lese naivt,finnes det skjønnlitteratur som en må lese sentimentalt, dvs de krever det om leseren skal få noe særlig utbytte av de - og naive lesere vil oftest gi disse opp. Flere av Enquists romaner vil jeg påstå kommer i denne kategorien.. Har du begynt å lese noe mer av han forresten?
SvarSlettJeg er enig i at enkelte romaner må leses på den ene eller den andre måten. Men det hender jeg savner å kunne lese på den naive måten. Å kunne la meg begeistre av en historie uten å irritere meg grønn over at språket drypper av klisjeer for eksempel. Jeg antar det hele er en del av prosessen med å bli voksen, ikke bare som menneske, men i dette tilfelle som leser. Det er en utvikling jeg i de aller fleste tilfeller er glad for, mens av og til føler jeg meg mest av alt som en kultursnobb...
SvarSlettNår det gjelder Enquist har jeg ikke kommet igang enda. Fikk seks av bøkene til jul, så de ligger der i hylla og venter på meg. Men akkurat nå har det vært mye å gjøre på jobben, og lite energi til overs når jeg kommer hjem. Men snart, snart. Og du leser om det her først ;)