Sommerpåske

Det er lenge siden jeg har lest krim i påsken. I stedet har jeg laget min egen tradisjon med påskeklassikeren. Fire-fem dager på hytta uten TV eller PC, passer godt til de bøkene som krever en viss ro for å leses.

I år ble det hverken hyttetur eller klassiker på meg. I stedet har jeg og samboeren vært hos familien hans i Skåne og nytt en skikkelig sommerpåske. Roen til å lese fant jeg der også, ganske lett når det ser ut som dette:



Klassikeren var imidlertid byttet ut med Exphil-pensum. Tekster som er klassikere gode som noen, når jeg tenker meg om, så tradisjonen er kanskje ikke brutt likevel?

Og når jeg hadde vært flink og kommet gjennom en god bolk med pensum, belønnet jeg meg selv med litt lettere lesestoff i form av gjenlesning av
George R. R. Martins A game of Thrones. Bok fire kommer i juli, i tillegg har TV-serien basert på bøkene begynt å gå i USA, så det var på tide å friske opp bekjentskapet. Og jeg merker hvordan sympatien fordeler seg annerledes enn første gang jeg leste boka, nå som jeg vet hva som skjer videre.

Jhumpa Lahiri: Fremmed Jord

Man leser ingenting i et vakuum. Kanskje blir dette mer tydelig når jeg leser noe som er langt fra min egen hverdag?

Når jeg leser bøker jeg kjenner meg igjen i, er det sjelden jeg tenker over at jeg sammenligner med mitt eget liv. Men erfaringene som skildres i Fremmed jord, er ikke mine erfaringer. Dermed trekker jeg i stedet linjene til andre bøker jeg har lest, og blir med ett mye mer klar over at jeg faktisk sammenligner. Jeg tenker det er dårlig gjort overfor forfatteren og ikke la hennes bok få stå på egne ben, at ingenting godt kommer ut av å stadig sette bøker opp mot hverandre, at det er en av grunnene til at jeg ikke gir terningkast eller noe lignende. Men så blir jeg uenig med meg selv. Det er naturlig å sette det man leser i sammenheng med sine egne erfaringer, og det jeg har lest er faktisk en viktig del av mine erfaringer. Det er en av grunnene til at jeg har så stor glede av å lese.

Fremmed Jord er en samling av åtte noveller, der de tre siste henger sammen. Hovedpersonene i alle novellene er indere, mer presist bengalere, der familien har forlatt India og flyttet til akademiske liv i USA. Novellene fokuserer på barna i familiene som vokser opp og gjør amerikansk kultur til sin egen, samtidig som de stadig må forholde seg til det indiske gjennom foreldrene.

Samtidig som denne oppsummeringen er overfladisk helt riktig, kjennes det også urettferdig å sette novellene i denne båsen. For først og fremst handler de om mennesker, om enkeltindivider, på en måte som får meg til å tenke på Alice Munro. Lahiri har en veldig fortellende stil, hver novelle rommer mye levd liv og karakterene i dem fremstår som hele mennesker. Oppbruddet fra foreldrenes forventninger, en vridning fra tradisjon mot karriere, har også Munro skrevet mye om, uten at innvandringsproblematikk har en rolle hos henne. Men like fort som jeg skriver det, faller den sammenligningen sammen. For mens foreldrene i Munros univers ofte stiller seg uforstående til det å gå inn i akademia, er det lite annet som betyr noe for foreldrene i Lahiris univers. Bruddet med tradisjonene skjer på et annet nivå.

Jeg tenker også på Mustafa Cans Tätt inntil dagarna når jeg leser, boka der kurdiske Can forteller om sin oppvekst i Sverige. Mellom disse to bøkene, tenker jeg mest på forskjellene. Can skildrer sine foreldre som bundet av kurdiske tradisjoner, de har hele tiden en tanke om at innvandringen er midlertidig, at de skal tilbake, og ser på barnas integrering i det svenske samfunnet som et nederlag. Foreldrene i Fremmed Jord er motsatte. Selv om de omgir seg med bengalske venner og holder på tradisjonene, er de hele tiden opptatt av at barna deres skal utnytte mulighetene USA gir dem, og i stor grad godtar de at dette fører dem vekk fra det indiske. Jeg tenker at dette sier noe om både forskjellen på indere og kurdere, men også forskjellen på det nordamerikanske og det skandinaviske samfunnet. Samtidig noterer jeg meg at i begge bøkene, er mødrene de som sliter mest med å finne sin plass i sine nye omgivelser. Likevel synes jeg Fremmed Jord er mer positiv i så måte enn Lahiris tidligere novellesamling Lidelsens tolk. I boka jeg har lest nå er det flere av mødrene som står støtt på egne ben. Dem jeg husker fra den forrige, var mer haleheng til sine akademiske menn.

De siste bøkene jeg har lyst til å nevne i samme slengen er Marjane Satrapis tegneserieromaner Persepolis 1 og 2. Selv bor jeg ti minutters gange fra huset der jeg vokste opp, jeg har ingen førstehånds erfaring med det å bryte opp og starte på nytt et sted med en helt annen kultur. Mine tanker omkring dette, farges av blant annet bøker som dem jeg har nevnt i denne omtalen. Og jo mer jeg leser, jo mer nyansert blir bildet, jo tydeligere blir det at ordet innvandring bare er et tomt, abstrakt ord som egentlig består av tusener på tusener av enkeltskjebner.

Jhumpa Lahiri er en god forteller, Fremmed jord ei bok jeg anbefaler.
Særlig godt likte jeg de tre siste novellene, som vikler seg inn i hverandre og nærmest er en liten roman. Lahiri er en menneskeskildrer av rang, og her blir vi enda litt bedre kjent med hovedpersonene.

Jeg er ikke den eneste med ambisjoner om å lese mange noveller i år, til dere andre er Jhumpa Lahiri et godt tips til en novellekunstner som er verdt å ta en titt på.

Og om du ikke har slike novelleambisjoner, Fremmed jord er ei god bok som er verdt å plukke opp uansett.

Leke gjør vi dagen lang...

Til å være en som påstår hun liker å skrive, har jeg overraskende mange unnskyldninger til å la være. Nå når jeg endelig har hatt tre fridager på rad, da setter jeg meg selvsagt ned og skriver, eller? Nei, selvsagt gjør jeg ikke det. Isteden sitter jeg foran PCen og leker med Photoshop.

Jeg sier leker, for jeg kan egentlig ingenting. Men det hadde jeg lyst til å gjøre noe med. De siste dagene har jeg sett masse instruksjonsfilmer av varierende kvalitet på youtube, og lekt meg med bilder med like varierende hell. Joda, jeg har vel blitt litt klokere, men om jeg har lært noe nyttig? Tja, alle forsøk på å gjøre bildene "penere" resulterte ihvertfall i at jeg ga opp underveis og bikket over i ulike varianter av monstre isteden. Mye morsommere.

Legger ut dette bildet som et eksempel ikke fordi det er spesielt bra, men fordi det er av meg selv, så jeg ikke fornærmer noen andre.

Günter Grass: Peeling the Onion

1.
Ja, jeg har lest Günter Grass på engelsk.
Flere har spurt meg om hvorfor, blant dem Tehme Melch, eller Jørn om du vil, fra aroundbooks.
Jeg har ikke noe gjennomtenkt svar å komme med, annet enn at boka var et impulskjøp på salg, og da tok jeg den utgaven som lå der. Tysk kan jeg ikke, så det var aldri et alternativ. Jeg leser like gjerne på engelsk som på norsk, det å lese tysk oversatt til engelsk var ikke noe jeg tenkte over før jeg plutselig fikk to spørsmål om hvorfor på samme dag.

2.
Jeg tenker: Man skal ha levd et liv før man skriver sin selvbiografi.
Uten å ha lest hva Justin Bieber har å si om livets underfundigheter (eller, ut fra omtalen jeg linket til, om Chuck Norris), tviler jeg vel sterkt på at han har det perspektivet som skal til for å gjøre boka minneverdig å lese for andre enn blodfansen. Günter Grass ga derimot ut sin selvbiografi som 79-åring, og har ingen problemer med å fange min interesse. Kynisk sagt hjelper det også å ha andre verdenskrig som dramatisk bakteppe for sin egen historie, men det er likvel ikke det som gjør boka god.

3.
Jeg kommer til å lese mer av Günter Grass, jeg skal gjøre det på norsk og det kommer til å preges av at jeg har lest denne boka først.
Grass trekker mange ganger linken fra anekdotene han forteller, til hvordan de er oversatt til hans litterære univers. Det kommer til å være umulig ikke å følge linken tilbake når jeg en gang kommer så langt som til å lese romanene. Det var på samme måte med Per Olof Enquists Et annat liv. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er overrasket over hvor mye selvbiografisk materiale forfattere bruker. (To her I am Catholic enough to confess, skriver Grass om sin skrivemaskin.) Selv med Knausgård opp og ned og i mente, har jeg tydeligvis fremdeles en romantisk forestilling om at flertallet av forfattere tar alt fra eget hode snarere enn å skrive sitt eget liv. Kanskje er det derfor jeg stadig vekk stirrer på en blinkende strek på en hvit skjerm uten å finne ordene.

4.
Jeg er overhodet ikke med på name-droppinga i denne boka. Jeg kjenner igjen et par navn eller boktitler, men i det store og det hele føler jeg meg totalt kunnskapsløs. Mye fordi menneskene han nevner er kunstnere heller enn forfattere, men om det hadde vært motsatt, tviler jeg på om resultatet ville vært annerledes. Jeg må bare innse at jeg kan null og niks om tysk kulturliv.

5.
Må jeg skrive noe om hva den handler om?
Selvsagt handler det ytre sett om Grass sin vei inn i litteraturen, ikke et selvsagt valg for den unge mannen som ville bli kunstner. Samtidig handler det om selve prosessen det er å tenke tilbake, hva man kan huske, hvordan man husker forskjellig. Det handler om skam i forhold til nazi-tida, om gjenoppbygging, om kunst og om skriveprosesser, om religion og politikk, om kjærlighet og vennskap og om å bli voksen. Det handler om et kokkekurs uten matvarer og om å gå tur med en geit i matpausen på jobben. Det handler om et liv. Veldig god bok, men tror jeg vil anbefale å begynne i andre enden av forfatterskapet enn det jeg gjorde.

Nordisk samlesning - oppsummering

Sammen med initiativtaker Knirk og et knippe andre bloggere, har jeg siden desember lest meg gjennom et utvalg av de nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris. Vi har ikke lest dikt, og vi har, naturlig nok, ikke lest tekster som ikke er oversatt til et språk vi forstår. Vinneren annonseres på tirsdag, og jeg må si at dette leseprosjektet har gjort meg veldig spent på å få vite vinneren.

Det jeg gledet meg mest til på forhånd, var at vi var mange som skulle lese det samme samtidig. Og det å lese andres opplevelser har absolutt vært prosjektets høydepunkt for meg. Vi har i stor grad vært overraskende enige, så mye egentlig diskusjon vil jeg ikke si at det har vært. Men bare det å lese andres tanker omkring teksten så tett opptil min egen leseopplevelse, har vært givende, og flere av bøkene har vokst på akkurat det.

Det som har overrasket meg, er hvor få av bøkene vi har lest jeg faktisk har likt. Jeg hadde forventet meg det ene høydepunktet etter det andre, men slik ble det ikke. Jeg føler jeg har tredd nisselua godt nedover øra når jeg sier at mine favoritter er de to norske bidragene, Carl-Frode Tillers Innsirkling2 og Beate Grimsruds En dåre fri. Det at Grimsrud også er nominert for Sverige, får være nok til å kunne kikke ut under luekanten.

Min tredjeplass får Harald Voetmanns Vågen. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle mene da jeg leste den. Den skildret groteske ting uten at jeg på noe tidspunkt ble følelsesmessig engasjert, og jeg avfeide den med et skuldertrekk i min omtale. I ettertid har den vist seg vanskeligere å riste vekk.

Inspirert av andre bøker jeg har lest siden, har jeg tenkt en del på verdensbildet en bok er skrevet ut fra. Jeg opplever at de fleste historiske romaner er skrevet ut fra dagens verdensbilde med tilbakevirkende kraft. Når man skriver om mennesker som levde for mer enn 2000 år siden, er det overraskende mange som har tilnærmet likt verdisyn som vi har i dag. Styrken til Vågen, har jeg tenkt, er at den har ristet av seg dette og sannsynligvis er nærmere å skildre romertiden ut fra romertidens eget verdisyn. Tingene vi har beskrevet som groteske eller makabre, er dagligdagse for bokas hovedperson, og det at jeg ikke blir følelsesmessig berørt, er et resultat av dette. Jeg merker at jo lenger tid som går, jo mer positivt innstilt blir jeg til denne boka. Jeg har til og med vurdert om jeg skal lese den på nytt.

Alt i alt vil jeg si at prosjektet har vært en positiv opplevelse, og noe som frister til gjentakelse. En stor takk til Knirk for den grundige jobben hun har gjort underveis. Selve prosjektet kan du lese mer om her, og en liste over bloggeres omtaler av bøkene her.

Så er det bare å vente på kunngjøringen...
Heia Tiller!

Å lese seg selv

I en eller annen form har jeg skrevet så lenge jeg kan huske. Og nesten like lenge har det å finne tekster som er skrevet for en stund tilbake, vært fryktelig pinlig.

På barneskolen handlet alle fortellinger om ei mørkhåra jente som hadde ei lyshåra bestevenninne, og hadde en viss sammenheng med at jeg er mørkhåra og hadde ei bestevenninne som var blond. På ungdomsskolen var det meste hjerte-smerte, og det ble ikke stort bedre på videregående. Det er ikke før de siste årene at jeg kan bla gjennom notatbøker eller åpne gamle dokumenter på PCen og faktisk bli positivt overraska.

Dagen i dag har vært en sånn dag. Jeg tok med notatbok og blyant i veska og gikk ut i det fine været. Nede ved elva satt jeg meg på en benk, kjente sola i ansiktet og vinden som rev i kroppen. Jeg skrev litt, men mest leste jeg det jeg allerede hadde skrevet i denne notatboka. Og blant alt det jeg trodde var bare tull, fant jeg faktisk ting jeg likte. Ting jeg sluttet å skrive på fordi jeg syntes det var håpløst dårlig, så plutselig helt annerledes ut når jeg ikke kunne ordene utenat før jeg leste dem.

Mye av det er enkteltstående setninger som jeg ikke vet hva jeg skal bruke til. Som for eksempel denne:

Jeg tatoverer navnet mitt på innsiden av øyelokkene dine. Det er et overgrep, jeg vet det, men det er en del av et større kompromiss du enda ikke vet vi har inngått.

Men det som overrasket meg mest, var at jeg fant tekster jeg ikke kan kalle noe annet enn forsøk på å skrive dikt. Om noen hadde spurt meg om jeg skriver dikt, ville jeg svart at det har jeg ikke gjort siden hjerte-smerte perioden, og jeg ville trodd jeg snakket sant. Men her var det altså, i min egen håndskrift, men uten at jeg kan huske å ha skrevet dem.

Her er ett av dem:

jeg tror ikke på tilfeldigheter

jeg tror på lyset
som farger vannet rosa
og på bladene som faller
og virvler i
ufangbare mønstre

det er det jeg tror på, og deg
jeg tror på deg
når du sier at
hver enkelt tann
setter merke
på sin måte
som et bakhode
som knuses i et speil

Jonathan Franzen - The discomfort Zone

Det føles litt som å begynne i feil ende når mitt første møte med et forfatterskap er forfatterens memoarer. Første gang jeg gjorde det, var med Per Olof Enquist og Et annat liv. Den gangen var jeg etter få sider overbevist om at her var det noe jeg hadde gått glipp av, og få dager senere var elleve Enquist-bøker på vei i posten.

Denne gangen er det The discomfort zone som er mitt første møte med Jonathan Franzen. Men jeg føler ingen umiddelbar trang til å løpe til nærmeste bokhandel for å skaffe meg Korrigeringer for å få mer. På den annen side er jeg heller ikke avskrekket. Jeg har kost meg gjennom 200 sider. Jeg har smilt litt, nikket gjenkjennende her og der, stilt meg uforstående til denne voldsomme interessen for fugler og humret over noen ironiske vendinger. Men noe voldsomt engasjement, greier jeg altså ikke å oppdrive. Det er sannsynligvis så enkelt som dette: Når jeg velger å lese en forfatters memoarer, er det fordi jeg er interessert i skriveprosessen, i bøkene han har lest, i tanker omkring litteratur. Men litteraturen er ganske fraværende i The discomfort zone, og resten av Franzen sitt liv må jeg ærlig innrømme at jeg ikke finner grensesprengende interessant.

Mens jeg leste, opplevde jeg teksten som litt rotete. Den hopper rundt i tid og sted og fra emne til emne, uten at sammenhengen alltid er like klar. I ettertid har jeg lest at store deler av boka tidligere er publisert som essays i The New Yorker, og da falt bitene på plass. Det virker som om Franzen har klippet opp essayene, fylt på med noen anekdoter og voilá: "A personal history". Noen memoarbok er det ihvertfall ikke, men den har vært fin å ha i veska på toget.

NY Times sin anmeldelse av boka, er forøvrig langt mindre snill enn min, og jeg får litt følelsen av at boka slaktes fordi anmelderen ikke liker personen Jonathan Franzen. Men jeg er likevel enig i en del av kritikken, og moret meg litt over å lese en slik totalslakt.

I dag har jeg begynt med memoarene i et nytt forfatterskap: Günther Grass og hans Peeling the onion. Femti sider inn lover dette allerede mye bedre enn Franzen. Det er synd å si det, men oppvekst i Hitler-Tyskland gir en helt annen dimensjon i barndomsskildringer.

Aprilsnarr!

Jeg trodde ingen greide lure meg i år, men jeg tok feil...
Jeg har nemlig greid å lure meg selv! Se bare her på de to bøkene jeg kjøpte
1. april, finner du feilen?



Det er ikke første gang jeg har endt opp med duplikater i samlinga mi, det skal innrømmes. Men det må være første gang jeg har kjøpt begge utgavene samtidig, uten å merke det!

Påfyll i bokhylla

Det er lenge siden jeg ga opp "lese-ut-alle-bøkene-du-har-i-bokhylla-før-du-kjøper-nye" prosjektet, som for eksempel Zachan holder på med.

Likevel, jeg merker jeg fører et slags mentalt regnskap i år.

Januar: Syv bøker lest, tretten kjøpt.
Februar: Tre bøker lest, tre kjøpt.
Mars: Seks bøker lest, syv kjøpt.
April: Ingen lest, seks kjøpt

Jeg har med andre ord, vært på handletur i dag. De tre konkrete tingene jeg skulle til sentrum for å kjøpe, fikk til ingens store overraskelse selskap av bøker i posen. Ett forebyggende kjøp, og fem bøker jeg ikke kunne motstå fordi det var halv pris av halv pris. Totalt betalte jeg ikke mer enn 380 kroner. Så da så!

Robert Jordan and Brandon Sanderson: The Gathering Storm
Dette er bok 12 i Wheel of Time serien som jeg begynte å lese da jeg gikk på videregående. Jeg har lest de 11 foregående bøkene flere ganger, men foreløpig ikke denne. Robert Jordan døde før han fikk fullført serien, men har etterlatt seg notater og ferdige scener så fansen skal få sin etterlengtede avslutning. Brandon Sanderson har fått oppgaven med å skrive det som egentlig skulle være den tolvte og siste boka, men nå er nå delt opp i tre. Jeg er selvsagt veldig spent på hvordan det hele ender, men har planer om å smøre meg med tålmodighet til alt er utgitt, for deretter å lese hele serien fra start til mål under ett. Men når jeg tilfeldigvis så boka, kunne den få være med meg hjem med en gang. Jeg vet jo at jeg skal ha den.

Thomas Bernhard: Betong
Thomas Bernhard var en av de forfatterne som samtlige gjesteforfattere anbefalte da jeg gikk i Bø. Siden da har jeg samlet opp en fin bunke av hans bøker i bokhylla, men bare lest én av dem. Det skal forandre seg. En gang.

J.M. Coetze: Et dårlig år
En forfatter jeg har hørt masse om, lest en del om, men aldri lest noe av selv. Og til 40 kroner, begynner jeg kanskje her?

Niels Chr. Geelmuyden: Reisebrev I og reisebrev II
Jeg stod med disse i hånda på Mammutsalget, men prøvde å være økonomisk flink jente ved å legge dem tilbake. Når de plutselig lå foran meg igjen, denne gang til en samlet pris av 99 kroner, fant jeg ut at det rett og slett var meningen at jeg skulle ha dem med meg hjem. Jeg liker Geelmuyden, og har allerede to samlinger med portrettintervjuer fra hans penn.

Jhumpa Lahiri: Fremmed Jord
Kirsten på Gjennom Ordene minte meg på denne novellesamlingen for bare ei uke siden. Da tenkte jeg det var på tide med en tur på biblioteket snart, men så lå den der og ventet på meg på tilbudsbordet. Denne skal jeg kose meg med ganske snart.