Et språklig hjem?

Jeg er en rastløs leser om dagen, noe som resulterer i slalåmlesing.

En av bøkene jeg har plukket opp er Thure Erik Lunds Inn. Jeg har ikke lest mer enn 30 sider, men sitter foreløpig igjen med en merkelig følelse av å ha kommet "hjem" på et vis. Det er vanskelig å sette noe mer presist ord på denne følelsen, samtidig som det føles teit å kalle en tekst for "hjem".

Det det handler om, er at Lunds språk kjennes som det er mitt språk.
Når jeg skriver, trekkes jeg stadig mellom hvordan jeg snakker og hvordan jeg skriver. Jeg har for eksempel langt mer a-endelser og diftonger i talespråket enn i skriftspråket. Mye av uviljen jeg kan føle mot mitt eget språk når jeg skriver, bunner i dette. Det kjennes unaturlig å skrive vet når jeg sier veit, likevel gjør jeg det konsekvent. Jeg merker jeg slipper gjennom litt flere a-endelser når jeg blogger enn når jeg prøver skrive andre ting, men også her sensurerer jeg meg selv og skriver et mer nøytralt bokmål enn det jeg som drammenser snakker.

Så hvorfor pøser jeg ikke bare på med a-endelser og sier dette er sånn jeg vil skrive? Fordi heller ikke det føles naturlig. På journalisthøyskolen hadde vi ei lærebok på pensum av Thore Roksvold, som konsekvent brukte a-endelser på alle ord som har det som en mulighet i ordlista. Det føltes akkurat like påtatt som det motsatte. Kanskje er det akkurat dette som minsker motstanden om jeg skriver på engelsk, at nyanseforskjellen mellom vet og veit blir borte når jeg i stedet skriver "know"?

Uansett, det jeg har merket meg så langt er at Lund bruker alle de formene jeg sier men ikke skriver. Han skriver veit, skauen, åssida og allikevel. Han skriver til og med åssen i stedet for hvordan, og det føles ikke unaturlig i det hele tatt. Tvert i mot føles det helt rett. Jeg tror aldri jeg har følt så sterk identifikasjon med språket i ei bok noen gang før.

Og som en bonus: Jeg har stadig lest om Thure Erik Lund at han er en av de mest nyskapende norske samtidsforfatterne. Jeg har aldri fått helt med meg hva det er som gjør ham nyskapende, men jeg antar at også dette har med språket å gjøre. Lund benytter, i større grad enn noen annen norsk forfatter jeg har lest, muligheten som ligger i det norske språket til å finne opp nye ord ved å lage sammensetninger. Kanskje best eksemplifisert gjennom boktittelen Grøftetildragelsesmysteriet. Jeg liker det.

Men skal innrømme at jeg foreløpig sliter med lesingen likevel. Teksten er intens og krever ro og konsentrasjon. Jeg er, som sagt, rastløs. Det er en dårlig kombinasjon.