Togdans i ryddesjau

Jeg rydder i mailinnboksen, og finner blant annet tekstsnutter jeg har sendt meg selv på mail. Her er en fra november i fjor, to og en halv måned etter at jeg ble togpendler igjen.

Hver morgen på stasjonen er en dans. Mennesker som kommer fra de forskjellige plattformene møtes. Uten å snakke sammen, tilsynelatende uten engang å se på hverandre anpasser de farten og unngår kollisjoner. En dame med røde votter som drikker kaffe av et pappkrus setter opp farten, mens en mann som kommer i motsatt retning og prater i mobiltelefon sakker av og tar et lite sideskritt til venstre. To menn med koffert svinger av til hver sin
side uten å se på hverandre, en ung gutt stopper helt opp og lar en velfrisert dame med laptopveske over skulderen passere, to jenter går ved siden av hverandre og snakker sammen, blir splittet opp av en eldre dame i motsatt retning, men snakker like uforstyrret. Sett fra høyden er det et mylder uten mønster. Jeg trekker pusten, går ned trappene og kaster meg ut i dansen. Herfra ser jeg kun føttene, sko som haster i alle retninger, målbevisste skritt, klakkende hæler. Man sier det er en dårlig danser som må se på føttene til partneren, men jeg lærer for hver dag.