Tospråklig eller bare forvirra?

Ordet tospråklig er i mitt hode forbundet med barn som vokser opp med to morsmål. Det er ikke meg. Hvis jeg utvider det litt, er man tospråklig også når man flytter til et nytt land, lærer seg språket, men samtidig har sitt eget morsmål i bagasjen. Det er heller ikke meg. Likevel føler jeg meg stadig oftere dratt mellom to språk. Hva annet skal jeg kalle det? Er jeg bare språkforvirra?

I fjor høst bestemte jeg meg for å delta på Nanowrimo for første gang og ble sittende og lese en del på de norske diskusjonsforumene. Det var overveldende mange som ikke engang vurderte å skrive på norsk, men i stedet valgte engelsk. For meg var dette en stor overraskelse. Tanken om å skrive på noe annet enn mitt eget morsmål hadde ikke en gang falt meg inn, av både praktiske og idealistiske grunner.

Jeg er god i engelsk, men føler ikke jeg er god nok til at det er naturlig å bruke språket skjønnlitterært. For selv om jeg har et stort ordforråd, mangler jeg både nyansene og detaljene som jeg er avhengig av når jeg skriver. Og idealistisk sett mener jeg det er riktig å skrive på norsk. Språket er avhengig av brukere for å utvikle seg, og forfattere skal være blant språkets mest aktive utfordrere. Når jeg snakker, bruker jeg en masse engelske ord og uttrykk. Når jeg skriver, prøver jeg å unngå dem. Det er et bevisst valg, men jeg kjenner det blir vanskeligere jo mer engelsk som sniker seg inn i dagligtalen min.

For når jeg begynner å dra i ordet tospråklig, når jeg begynner å trekke det over hodet som et klesplagg for å se om det passer, er det fordi jeg stadig oftere snakker engelsk. Ikke bare når jeg er turist i et fremmed land og bruker engelsk som et lingua franca, men også i dagligtalen. Litt av skylda har TV og film med all sin engelskspråklige underholdning. Litt av skylda har alle bøkene jeg leser på engelsk. Men i mitt tilfelle må nok World of Warcraft ta hoveddelen av skylda.

På grunn av et dataspill, har jeg de siste årene brukt engelsk mer aktivt enn noen gang før. Jeg har skrevet eller snakket engelsk daglig. I perioder har jeg kommunisert mer på engelsk enn på norsk. Jeg har dessuten snakket og skrevet mye med engelskmenn, og har snappet opp ord og uttrykk derfra. Når samboeren min gjør det samme, har det ført til flere pussige situasjoner der vi halvveis inn i en lang samtale om et eller annet, plutselig har oppdaget at vi begge snakker engelsk. Nå stopper vi knapt opp for å legge merke til det lenger, det skjer for ofte. Noen ganger bytter vi språk midt i en setning, som om det er den naturligste ting i verden å gjøre. Stadig ofte tenker jeg på engelsk, i hvert fall delvis. Det måtte til slutt smitte over på papiret.

For et par måneder siden fant jeg ut at jeg ville prøve å skrive på engelsk. Ikke at det egentlig var en bevisst tanke. Jeg skrev starten på en novelle, og hun som synsvinkelen ligger hos snakket engelsk i mitt hode. Dermed ble det sånn. Og det gikk overraskende bra. Det føltes ikke begrensende, som jeg var redd for at det skulle gjøre. Jeg har faktisk ikke hatt det så morsomt med skrivingen på lenge som da jeg skrev den novella. Avstanden til språket gjorde at det var lettere å slippe seg løs, det var lettere å tørre å være dårlig, jeg var mindre selvkritisk. Og likevel endte jeg opp mer fornøyd med resultatet enn på det meste annet jeg har prøvd meg på på norsk. Da jeg mailet teksten til en av mine engelske venner og ba henne se over språket, rettet hun en stavefeil og en kommafeil, og sa at utover det var teksten så vidt hun kunne se «grammatically perfect».

Om jeg definerer meg som tospråklig eller språkforvirra spiller egentlig ingen rolle. Jeg tror uansett det blir litt «ja takk, begge deler» framover. Så lenge det å skrive på engelsk fjerner noen av sperrene, ser jeg ingen grunn til å nekte meg selv å gjøre det.

Samtidig: Jeg har en ide jeg har ruget på i evigheter, en fantasy roman. Jeg har skrevet begynnelsen i mange versjoner, i tillegg til litt her og der i fortellingen, men språket butter imot. Jeg får det ikke til å stemme på bokmål, jeg har heller aldri likt å lese fantasy på bokmål, men det stritter i mot i hele meg å skulle skrive dette på engelsk. Jeg er norsk, og skal skrive på norsk. Den veggen må jeg greie å slå meg gjennom på et vis.