Kanskje burde jeg ha hørt om Ngũgĩ wa Thiong’o. Jeg har googlet ham. En kenyansk forfatter som skrev på engelsk fram til han ble fengslet nyttårsaften 1977 og tilbragte ett år i Kamiti Maximum Security Prison. Her bestemte han seg for å forlate det engelske språket til fordel for morsmålet Gikuyu, og skrev romanen Caitani Mutharabaini (utgitt 1981, på engelsk som Devil on the Cross i 1982) på dopapiret han fikk tildelt. Han har flere universitetsgrader og æresdoktortitler ved amerikanske universiteter, og er i det hele tatt slett ingen anonym mann. Han har selv oversatt Wizard of the Crow fra originalspråket, og boka er med sine over 700 sider den lengste teksten utgitt på Gikuyu.
Og den er bra!
Boka er en satirisk fest av en fortelling lagt til det fiktive afrikanske landet Aburĩrĩa. Her har diktatoren bare omtalt som «the Ruler» regjert så lenge man kan huske. Han er omgitt av smiskende politikere som har gått så langt som til å utføre groteske plastiske operasjoner for å tilfredsstille diktatoren. En har fått øynene forstørret for å kunne se fiendene hans bedre, en har forstørret ørene for bedre å kunne høre dem, mens tredjemann forstørret tunga for å kunne lovprise sin herre og mester. På diktatorens bursdag, som han for øvrig selv kan bestemme når er fordi han har makt til å forandre dager og måneder etter eget forgodtbefinnende, skjenker de ham på vegne av landets befolkning planene for prosjektet som blir hetende «Marching to heaven». De skal greie det isralittene ikke greide med sitt Babels tårn, «to raise a building to the very gates of Heaven so that the Ruler could call on God daily to say good morning or good evening or simply how was your day today, God.» Med dette som bakgrunn fortelles historien om Kamĩtĩ og Nyawĩra. Han som vandrer rundt på evig jakt etter jobb med en universitetsgrad i lomma, hun som er involvert i motstandsbevegelsen «the Movement for the Voice of the People».
Å kalle dette en roman, kjennes feil. Dette er en fortelling, og jeg bruker ordet som en hedersbetegnelse. Det kjennes som noen sitter foran meg og drar meg skritt for skritt gjennom handlingen. Jeg har sett andre beskrive det som leirbålstemning, en beskrivelse jeg lett kan gå med på. Jeg vet ikke hvem fortelleren er, men det er tydelig han er velinformert. Han har lest offisielle kilder, han kjenner svirrende rykter, han har sett TV-opptak og han fletter alt sammen til en sammenhengende helhet. Synsvinkelen svirrer rundt som ei flue gjennom hele boka, noen ganger her, andre ganger der, og noen ganger bytter den side midt i en samtale. Fortellingen har kjærlighet, svik, magi, realisme, maktkamp og religion.
Boka handler som sagt om et oppdiktet land, men det er lett å kjenne igjen mange diktaturer i beskrivelsene. Bildet som tegnes av maktmisbruk og korrupsjon er svart, men tegnes med så mye humor og ironi at det aldri kjennes tungt å komme gjennom. Og det er ikke bare diktatorer og korrupte politikere som får høre det. Vesten slipper heller ikke unna, som her når det fortelles om vestlige journalister som har møtt fram for å dekke møtet mellom Aburĩrĩas elite og Verdensbanken:
But when all the guests entered with «no comments», the media in the yard became visibly and increasingly restive about the state of equilibrium. News was generated by storms, not doldrums. Some started training their cameras on the beggars with their crutches and deformities. The foreign journalists were particularly interested in the scene, for they believed that a news story from Africa without pictures of people dying from wretched poverty, famine, or ethnic warfare could not possibly be interesting to their audience back home.
Om det ikke skulle være klart nok allerede: Boka anbefales!
Jeg sleit litt med den første delen av boka (ca 40 sider). Disse syntes jeg var litt oppramsende, og jeg skjønte ikke helt hvem som var hvem eller hvorfor dette ble fortalt. Men fra første setning i del to (boka er delt i seks deler, som alle igjen er delt opp i korte kapitler) var jeg med, og all informasjonen fra første del falt fint på plass etterhvert som fortellingen vokste fram.
Nå gleder jeg meg veldig til å lese denne boken. Bestilte den hos bookdepository for noen måneder siden (pluss et par andre bøker av forfatteren), men har ikke lest noen av dem enda. Wizard of the Crow virket som den mest interessante av bøkene jeg kjøpte, men også den desidert tykkeste.
SvarSlettBrukte du lang tid på den? Har en travel tilværelse for tiden, så prøver å unngå tykke, tunge bøker. Men tykke bøker er ikke noe problem så lenge de ikke er altfor tungleste.
Jeg tenkte ikke på at den var så tykk før jeg begynte, fordi sidene var så tynne at den ser ut som en "normal" bok. Ble faktisk overrasket da jeg på et eller annet tidspunkt bladde opp til slutten å så at det var nesten 800 sider.
SvarSlettHusker ikke akkurat når jeg begynte, men har vel brukt rundt to uker tror jeg. Og da har jeg stort sett lest noe annet på toget, og i har hatt besøk fra Sverige i fem dager.
Jeg syntes ikke den var spesielt tunglest, kanskje med unntak av den første delen. Og det var ikke så mye det at den var tungt, som at det var mange navn og ingen sammenheng mellom de forskjellige kapitlene. Men som sagt forandret det seg så fort jeg var forbi side 43. Etter det ville jeg bare ha mer hele tida. Og alle kapitlene er veldig korte, så det var veldig lett å lese et kapittel eller to innimellom andre ting.