Mitch Albom - Tuesdays with Morrie

At ei bok har ordene «The No 1 international bestseller» skrevet på forsida, er vanligvis mer enn nok til å gjøre meg skeptisk. Denne er fra 1997, og jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri hadde hørt om den før jeg fikk den i hånda av ei venninne som sa jeg burde lese den. Det jeg leste på baksida av boka gjorde meg ikke mindre skeptisk, men fordi hun som ga meg boka er en smaksdommer jeg vanligvis stoler på, satt jeg meg ned med den likevel.

Boka er selvopplevd, og handler om forfatterens forhold til sin tidligere college professor, Morrie Schwartz. Da Albom var student hadde de et nært forhold, men på tross av løfter om det motsatte, holdt ikke Albom kontakten. Seksten år senere ser han Morrie i et TV intervju der det kommer fram at den tidligere professoren lider av en dødelig sykdom. Albom gjenopptar kontakten, og de to starter sitt siste prosjekt sammen:

«Dying man talks to living man, tells him what he should know.» (s.133)

Jeg har store problemer med å legge skepsisen til side. Det høres ut som en dårlig selvhjelpsbok som skal lære deg å gripe dagen. Men det er ikke den opplevelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest den. Tårene har trillet i strie strømmer, men jeg har også smilt. Jeg vet ikke sikkert hva som gjør at jeg som vanligvis ikke kan fordra bøker av denne typen er sjarmert. Sannsynligvis har det med Morrie å gjøre. Gjennom Alboms portrett fremstår han rett og slett som en mann det er verdt å høre på, en mann som alltid har hatt ekstrem omsorg for andre mennesker og lever sitt liv tro mot sine egne idealer.

«Well, for one thing the culture we have does not make people feel good about themselves. We´re teaching the wrong things. And you have to be strong enough to say if the culture doesn´t work, don´t buy it. Create your own. Most people can´t do it. They are more unhappy than me - even in my current condition.» (s. 35)

Det er ingenting revolusjonerende med innsiktene denne boka kommer med. Men noen ganger er det deilig godt-vondt at noen forteller deg ting du allerede vet men av beleilighet velger å ignorere.