Hva venter i leseåret 2015?

Det er nyttårsaften, dagen for å sette seg store mål for året som kommer. Den følgende lista er et nødvendig underlag for å få delta på tvangslesekafe i 2015, og er herved å anse som juridisk bindene nyttårsforsett.

I 2015 skal jeg lese:
… 20 norske bøker utgitt i 2015
… 15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
… 8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
… 6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
… 6 andre faglitterære bøker
… 5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
… 5 novellesamlinger
… 1 bok på fransk
… faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

Jeg har likt årets leseliste godt, og det er derfor minimale endringer foran 2015. Det er bare to ting som er nye, nemlig biografiene og magasinene. Alt annet er bare flikking på antall.

Dette er mål som faktisk er helt oppnåelige. Om jeg summerer alle tallene er det snakk om totalt 66 bøker, noe som er færre enn jeg ender på i år, men dobbeltkryss er fullt mulig i ulike kombinasjoner.

Utover det har jeg bare planer om å kose meg med bøkene i 2015, og nyte at det er ikke lenger er noe jeg må lese, valget er igjen fullt og helt mitt eget!

Julefangsten

Jeg kunne skrevet om hvordan stemning og familiehygge er det viktigste i jula, vært negativ til kommersialisering og forbrukerhysteri, men da kan jeg like gjerne stille meg opp på torget med ordet "hykler" stemplet i panna.

Faktum er: Jeg elsker pakker.

Jeg elsker å gi dem og jeg elsker å få dem.
Karakteristisk nok var ikke førjulsspørsmålet fra samboeren hva ønsker du deg til jul, men i stedet hvor mange pakker ønsker du deg til jul. Og det er ikke bare meg i familien som har det sånn, noe som fører til at det på julaften ser sånn ut når seks voksne feirer jul:

Nå skal jeg legge til at det er mindre strenge krav til innholdet i alle pakkene enn til antallet. Men det er ikke til å stikke under en stol at jeg er ekstra glad i harde, firkantede pakker. En stund fikk jeg nesten aldri bøker i gave. Dere kjenner argumentene: Det er umulig å vite hva du har fra før/hva du har lest. Du fikk bok i fjor, det er kjedelig å kjøpe det samme igjen. Og så videre. Men etter hvert har jeg greid overbevise flere og flere om at en bok og en annen bok er to vidt forskjellige ting, og de siste årene har derfor julenissen hatt mye godt lesestoff med i sekken til frøken Bakken.

Nytt av året var at jeg opererte med spesialtilpassede ønskelister basert på den som spurtes handlemønster. Brodern, som handler masse på nett, fikk liste med engelske titler som ikke er så lette å finne i norske bokhandler. Min svenske svigermor fikk liste med svenske bøker. Svigerinne fikk liste med bøker jeg så på da vi var ute på førjulshandletur, og resterende familie fikk liste på engelske pocketbøker jeg har sett i hyllene på Ark og Eldorado. Dessuten fikk mamma og pappa et spesialønske med link til hvor det kunne bestilles på nett. Resultatet ble at jeg faktisk fikk 11 bøker til jul, eller egentlig 15 siden en av dem er en samleboks med fem bøker i en. Og ingen av dem var like! I tillegg fikk jeg et gavekort på Eldorado som nok ikke blir gammelt i min lommebok.

Dette er fangsten fra julaften:

• Islendingesagaene - fembindsverk der samtlige islendingesagaer for første gang er oversatt til norsk, utgitt i høst
• Lena Andersson - Utan personligt ansvar
• Karin Tidbeck - Amatka
• Hugh Howey - Wool
• David Nicholls - Us
• Lena Dunham - Not that kind of girl
• Ann Leckie - Ancillary justice
• Ann Leckie - Ancillary sword
• John Williams - Stoner
• Joss Whedon, Brett Matthews go Will Conrad - Serenity - Those left behind (grafisk roman)

I tillegg fikk jeg to bøker til første juledag som ikke er med på bildet:

• Bergsveinn Birgisson - Den svarte vikingen
• The complete tales and poems of Edgar Allan Poe i Barnes & Nobles nydelige sorte og røde utgave

Her er det bare å sette seg godt til rette å begrave nesa i ei bok. Jeg gleder meg veldig til å lese alle sammen! Hvilke bøker har dere fått til jul?

Maria Kjos Fonn - Dette har jeg aldri fortalt til noen

Sjanger: Noveller
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2014
Sidetall: 144 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Første gang jeg møtte en av tekstene til Maria, fikk jeg prestasjonsangst. 

Vi var invitert av en felles bekjent til det aller første møtet i en ny skrivegruppe. Jeg hadde levert noe halvferdig ræl som ikke en gang jeg visste hvor skulle. Maria leverte novellen Seierskyss som med små endringer er den siste av de sju novellene som nå utgjør debutboka hennes. Jeg kan med hånda på hjertet si at på alle skrivekurs eller skrivegrupper jeg har deltatt i, har jeg aldri opplevd at en tekst har slått beina under meg på den måten. Jeg var fan før jeg hadde møtt henne, og jeg er fan nå.

Det jeg prøver å si med denne inledningen, er selvsagt at jeg er inhabil. Jeg og Maria var i samme skrivegruppe i ca. ett år, og av novellene i denne samlinga er det bare to jeg ikke har sett i tidligere utkast. Jeg burde sikkert ikke skrevet om den, men jeg gjør det likevel. Fordi jeg egentlig ikke kjenner Maria annet enn gjennom tekstene hennes, fordi skrivegruppa ikke lenger eksisterer, men mest av alt fordi jeg synes boka er for god til å la være.

Dette har jeg aldri fortalt til noen består som sagt av sju noveller, og dette er tekster med skikkelig trøkk. (Så mye at den ø'en faktisk er helt nødvendig, om du lurte.) Hovedpersonene har det til felles at de både er de tøffeste og de mest sårbare menneskene jeg har lest om på veldig lenge. De er outsidere det i starten er lett å få sympati for, de har på hvert sitt vis havnet utenfor, de er underdogs jeg kjenner for å heie på.

Men det er bare måten jeg blir lurt inn i teksten på. Karakterene i disse novellene er outsidere av en grunn. De har ingen sperrer, de krysser grenser det for de aller fleste er utenkelig i det hele tatt å nærme seg. Om de står alene fordi dette er deres sanne natur, eller om de har blitt sånn av å bli tvunget til å være alene skal jeg la være usagt. Faktum er at veien fra sympati til avsky er overraskende kort, og det gjør tidvis vondt å lese. Dette er hovedpersoner som er vant til å slåss for sin plass i verden, som har det som sin default modus og ikke overveier andre muligheter. De forteller selv sine historier, bråkjekke og in your face, men ser neppe selv den sårbarheten de åpenbarer samtidig. Likevel er det i de fleste tilfellene vanskelig å ta dem i forsvar, fordi handlingene de utfører får så store konsekvenser for andre mennesker.

Dette er en tematisk svært mørk debut, og derfor er det kanskje ikke så rart den appellerer til meg som foretrekker det mørke fremfor sukkerspinn og regnbuer i bokform. Samtidig er det viktig å få med at boka faktisk tidvis er veldig morsom! Det som alltid har imponert meg mest med Maria er hennes formuleringsevne, kjappe setninger, troverdig språkdrakt og gode one-linere som jeg flirer godt av.
Her burde jeg selvsagt hatt et flott sitat for å demonstrere, men siden jeg har lånt bort boka mi, blir det litt vanskelig.

Sarkasme og galgenhumor går rett hjem hos meg, selv om det kanskje innimellom blir litt for mye av det gode. Jeg synes heller ikke alle novellene er like vellykede. Til slutten, så videre fremstår for meg som den svakeste i samlingen. Den handler om en kreftsyk mann som går til en prostituert, og er en tekst jeg ikke helt får tak på. Ellers er mine favoritter de to som rammer inn samlingen, Edel og nevnte Seierskyss, men det er flere som har gitt meg bilder i hodet jeg ikke kommer til å bli kvitt på lenge, lenge.

Lesemåneden oktober - norsk for alle penga

I oktober fortsatte den gode lesetrenden fra september, og jeg fullførte sju bøker. Hele seks av dem er norske bøker gitt ut i 2014 lest med tanke på nominasjon til neste års Bokbloggerpris, den siste var Americanah som jeg var godt over halvveis i da måneden begynte. Jeg har vært kresen i utvalget jeg har lest, og har også denne måneden truffet min egen smak bra. Noe mer enn det har jeg ikke tenkt å skrive om bøkene akkurat nå, siden jeg har planer om å skrive egne innlegg om alle sammen. (Eller kanskje mer realistisk - samleinnlegg i en eller annen form.)

Her er lista:

• 61: Ørjan Karlsson - Huset mellom natt og dag
• 60: Ida Hegazi Høyer: Unnskyld
• 59: Lise Forfang Grimnes: Kaoshjerte
• 58: Carl Frode Tiller - Innsirkling 3
• 57: Ida Jackson - Morfar, Hitler og meg
• 56: Maria Kjos Fonn - Dette har jeg aldri fortalt til noen 
• 55: Chimanda Ngozi Adichie - Americanah

Målmessig gir dette utslag på hele fire av årets lesemål, nemlig norske bøker utgitt i 2014, novellesamlinger, fagbøker og norskskrevet fantasy/science fiction. Dobbeltkryss er tingen! Bunken med bøker som ligger og venter, lover mer av det samme i november.

• 6/15 av bøkene på 1001 lista
• 9/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
• 4/5 novellesamlinger
• 11/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
• 11/15 norske bøker utgitt i 2014
• 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
• 3/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
• 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
• 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

Ida Hegazi Høyer - Unnskyld

Sjanger: Roman
Forlag: Tiden
Utgitt: 2014
Sidetall: 246 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Jeg valgte meg denne boka fra høstens boklister fordi språket i baksideteksten hypnotiserte meg:

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

Jeg hadde ikke hørt navnet til forfatteren, så jeg skrev det opp sammen med tittelen på ei liste. Og jeg glemte lista, det er bøker overalt, og noen ganger er jeg flink og konsentrerer meg om bunkene jeg har i stedet for listene over bøker jeg enda ikke eier. Helt til navnet på både forfatteren og boka begynte å dukke opp igjen og igjen, på Facebook, på Instagram og i bloggomtaler jeg ikke har villet lese før jeg selv har lest og skrevet om boka. Og jeg bestilte, og jeg leste, og jeg lot meg forføre.

Jeg synes det meste av lykkelig kjærlighet i bokform blir klamt. Hjerte, smerte og lengsel kan funke i de rette hender, men den bobla av tosomhet der alt bare er rosenrødt og idyll blir fort kjedelig. I virkeligheten er det kanskje nettopp dette jeg ønsker meg, men i litteraturen er jeg vanskelig å engasjere uten motstand og konflikt.

I Unnskyld gir forfatteren meg det mørke og tunge allerede på side to, et frampek og et løfte om at dette ikke vil ende bra. Med dette murrende som en basstone i bunnen, blir ikke nyforelskelsens stillstand i starten av boka like påtrengende. Jeg har allerede begynt å lete etter feilene, etter de skarpe kantene som jeg vet vil komme. Sammen med språket er dette nok til å drive meg videre til det punktet der idyllen slår sprekker og jeg begynner å ane konturene av noe farligere, noe mer spennende enn du og jeg og solnedgangen og lykkelige i alle våre dager.

Boka er historien om et forhold mellom to unge mennesker, mellom jeg-fortelleren og Sebastian som møtes på en strand og umidelbart blir kjærester, samboere, forlovede. De lever i sin egen lille boble der alt de bryr seg om er hverandre, sine egne interne leker og rutiner, planlegging av bryllup og påfølgende seilas jorda rundt. Samtidig er det hele tiden tydelig at jeg-fortelleren har en agenda, teksten er en forklaring, en unnskyldning, en stadig gjentakelse av mantraet "men jeg var bare 21 år", og som leser drives jeg videre av ønsket om å få klarhet i akkurat hva det er hun hele tiden unnskylder seg for.

På én måte er denne boka vakker. Da tenker jeg først og fremst på språket, på rytmen i det, på temposkiftene og bildene forfatteren får meg til å se. Men dette fungerer bare fordi det har en kontrast å speile seg i. Alene kunne det fort blitt platt og konturløst, men stilt opp mot det harde og belærende i mange av Sebastians monologer, er de ulike stilnivåene med på å gi teksten dybde og variasjon. Den samme kontrasten finner vi også i scenene som skildres. De vare og varme kjærlighetsscenene stilles opp mot det groteske: et verkende, væskende sår, et alvorlig skadet dyr. Jeg vet ikke om jeg egentlig tror på sannhetsinnholdet i alle disse scenene, men jeg tror på dem som litterære bilder som understreker tematikken og utviklingen i teksten. De er med på å skape en stadig økende intensitet som leder opp til avsløringen, til avrundingen som tar oss tilbake til start. Jeg er for eksempel sikker på at jeg kunne skrevet langt og utfyllende om betydningen av jeg-personens spesielle forlovelsesring, men det får eventuelt bli en annen gang. Om jeg for eksempel skulle lese den en gang til, noe jeg faktisk kjenner jeg har lyst til.

I dag nøyer jeg meg med å si at denne boka står igjen som et av årets høydepunkter så langt. Så får vi se  om årets to siste månder byr på noe som kan utfordre den plassen.

Siri Pettersen - Råta

Sjanger: Roman
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014
Sidetall: 504 s.
Kilde: Anmeldereksemplar/Kjøpt selv (ja, jeg har to)
Språk: Bokmål

Advarsel: Dette er en omtale av bok 2 i en serie. Omtalen inneholder enkelte spoilere av handlingen i bok 1, Odinsbarn.

Om ei avis hadde bedt meg skrive om denne boka, ville jeg sannsynligvis kalt meg inhabil og sagt nei. Det er ikke sånn at jeg og Siri Pettersen er gode venner som møtes på kafe for å skravle. Det er bare det at hun er veldig god til å få alle rundt seg til å føle at det er sånn. På den måten har hun med sitt vinnende vesen skapt et kjempeproblem for seg selv: Hvem skal skrive om Råta når halve anmelder-Norge føler seg inhabile? Faktum er: mest av alt er jeg bare fangirl. Og siden dette er en privat blogg, gir meg selv lov til å fangirle alt jeg vil. Bare vær klar over at det er det jeg driver med.

Jeg følte jeg var positiv da jeg skrev om Odinsbarn. Så leste jeg andres anmeldelser, og fant ut at i forhold til de fleste andre er jeg nesten lunken. Kort fortalt hadde jeg to innvendinger: Jeg synes det tok for lang tid før boka kom skikkelig i gang, og jeg trodde ikke på karakteren Urd. Helhetsinntrykket var likevel veldig positivt, og jeg har gledet meg til Råta siden jeg klappet sammen permene på Odinsbarn.

En av tingene jeg likte med Odinsbarn var at Pettersen unngikk mange av fantasyklisjeene og greide å overraske meg. Med oppfølgeren tar hun skrittet enda lenger og ignorerer interne sjangergrenser helt og holdent. 

Fantasysjangeren deles gjerne veldig grovt regnet i tre: Det som på engelsk kalles immersive fantasy, der du befinner deg i en helt annen verden med egen kultur og egne spilleregler. Her er Ringenes Herre eller Game of Thrones kremeksempler. Den andre varianten er portal-fantasy, der hovedpersonen starter i vår egen verden, men på et eller annet tidspunkt forflyttes, som når Lucy, Susan, Peter og Edmund går gjennom klesskapet og finner Narnia. Den tredje varianten er urban fantasy, der vi befinner oss i vår egen verden, men det viser seg at det finnes en skjult verden parallelt med den vi kjenner, som for eksempel at det lusker vampyrer rundt hvert gatehjørne. 

Jeg har lest mange fantasybøker som tøyer grenser, men ingen som sprenger dem slik Siri Pettersen gjør her. (Mind you, jeg sier ikke at eksemplene ikke finnes, bare at jeg ikke har lest dem.) For der Odinsbarn er trygt forankret i immersive-tradisjonen ved å skildre hendelser som finner sted i fiktive Ymslanda, avslutter boka med at hovedpersonen Hirka entrer en portal...

... for i Råta å dukke opp i York i England i 2014. Som om ikke det var nok: I denne versjonen av vår verden finnes det en skyggeverden som vanlige mennesker ikke vet om som leker seg både med vampyr-lore og legender om den hellige gral. Og vips: Et kinderegg med tre ønsker oppfyllt på en gang. Og som om ikke det var nok: Portalen går jo også baklengs, ikke fra vår verden men til den, noe som gir en unik mulighet til å se på det vi tar for gitt til daglg i et nytt blikk.

Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk til denne tvisten. For det første fordi jeg personlig foretrekker fantasy som er helt adskilt fra den verdenen jeg selv lever i. For det andre fordi jeg var veldig usikker på hvordan Hirka skulle greie spranget fra en tidlig middelalderkultur og over i vår moderne verden på en nogenlunde troverdig måte og fremdeles kunne bære fortellingen. Den bekymringen forsvant imidlertid raskt, for Råta startet i et helt annet tempo enn forgjengeren. Smack-bang-action fra første side og Hirka er bare Hirka, ressurssterk og tilpasningsdyktig og gyver løs på ett problem om gangen. 

Jeg skriver Hirka, fordi jeg opplever at hun i enda større grad enn i Odinsbarn bærer denne boka. Vi har fremdeles kapitlene fra Rimes synsvinkel, men det er ingen tvil om hvem som er hovedpersonen. Selv om også Rime møter utfordringer og tøffe dilemmaer, er det Hirkas historie som engasjerer meg og som gir tyngde også til Rimes kapitler. Hirka er den aktive, den som løser problemer og som kan bryte ut av handlingsmønstre jeg og andre forventer av henne. Rime er blitt litt mer ensrettet og forutsigbar, han handler ut fra sin egen personlighet og gjør det han selv mener han må. Jeg liker hvordan balansen mellom dem har forskjøvet seg i løpet av fortellingen, fra at Rime helt i starten av den første boka fremstår som en mulig redningsmann til at det nå er Hirka som er den sterkeste og mest dynamiske av de to.

Jeg har ikke skrevet noe særlig om handlingen i Råta, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Denne boka skal underholde, og gjør det veldig mye bedre enn et lamt handlingsreferat kan gjenfortelle. Det jeg kan si er at det er spennende. Så spennende at jeg leste ut de drøye 500-sidene på én dag og at jeg måtte utsette middagen for å lese ferdig. Jeg forutså deler av slutten, men ikke hele og aller helst vil jeg bare haste videre til neste bok. Jeg kan si at det fremdeles handler om identitet, om å forsøke finne ut hvem du er men kanskje ikke få de svarene du ønsker deg. Det handler om kjærlighet, sorg og savn. Det handler om miljøvern og hva som er feil med dagens samfunn. Det handler om vennskap, empati og å lære seg hvem man kan stole på. Og det ligger fremdeles en flammende kjærlighetshistorie i bunnen og gnisser som gir hele teksten energi det spraker av.

Kort oppsummert likte jeg Råta enda bedre enn Odinsbarn. De to innvendingene jeg hadde sist er forsvunnet. Her er ingen treg start og heller ingen spor av den vanlige oppfølgersykdommen jeg-må-gjenfortelle-alt-som-allerede-har-skjedd-fordi-leseren-min-er-en-gullfisk-syndromet. Om jeg skulle si én ting jeg ikke er så begeistret for, er det at den moralske pekefingeren til hva som er galt i vårt eget samfunn kanskje er litt vel tydelig til tider. Det plaget meg egentlig ikke noe særlig, det er bare en trang til å nyansere skamrosen noe til slutt.

For som sagt: Dette er ikke litteraturkritikk, jeg fangirler. 

Dama. Boka. Pakka. Jeg er oberbevist.

Og jeg er utrolig spent på hva tredje bok vil bringe.

Eivind Hofstad Evjemo - Velkommen til oss

Sjanger: Roman
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014
Sidetall: 226
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Jeg hørte Evjemo snakke om denne boka på Oslo Bokfestival, et av veldig få arrangementer jeg faktisk fikk med meg. Han delte scene med Vigdis Hjorth, og Vigdis Hjorth tok veldig mye plass, og Vigdis Hjorth leste veldig fort og veldig høyt, og alle lo veldig godt av Vigdis Hjorth, og å lese etter Vigdis Hjorth var nok ikke akkurat det letteste i verden å gjøre når du har skrevet ei bok som ikke er skrevet hverken for å leses fort eller for å leses høyt eller for å få folk til å le høyt i en bakgård en kunstig varm septemberkveld. Likevel var det Evjemos bok jeg gikk hjem fra det arrangementet med lyst til å lese.

Og fint var det, for dette var ei bok jeg likte veldig, veldig godt. I boka blir vi kjent med ekteparet Arild og Sella gjennom en hel rekke av livets hverdager. Arild og Sella som griller. Som jobber i hagen. Som ser amatørteater. Som går på jobb. Vi blir kjent med hverdagen slik den er nå, og slik den har vært opp gjennom årene. Men det ligger hele tiden noe under. I den aller første scenen i boka kommer naboene til Arild og Sella hjem. De har hentet hjem datteren, som var på Utøya, til begravelse, og særlig Sella blir ekstremt opptatt av å følge deres sorg på avstand, uten å vite hvordan hun kan nærme seg.

Hun tenker at dersom hun skulle gjort noe for familien, ville hun bakt til dem. Det ville være en måte å insinuere at nabolaget ønsket dem velkommen tilbake på, at Sella var en slags selvutnevnt ambassadør for alle dem som ønsket å si at vi imøtekommer deres sorg. Hun lukker kjøleskapet og går bort til skuffen for mel, nøtter og tacoskjell, og der Arild oppbevarer sine pakker med frokostblanding. Om Arild hadde kunnet lest tankene hennes, ville han sagt at dette behovet for å gjøre godt uten at noe hadde bedt om det, var så typisk for henne. Men det skulle ikke få stoppe henne, her var de bare forskjellige.
(...) Men mens hun står slik over smøret blir hun igjen usikker: Kjenner jeg egentlig disse menneskene?  Vil de tolke det som en høflig gest eller vil de se det som en invadering av sitt privatliv? Som en måte å suge barmhjertighetspoeng ut av deres sorg? Jeg må trå forsiktig, tenker hun. Dette er en tragedie som ikke kan sammenlignes med noe, og jeg kan ikke uten videre ta plass i den. (s 14-15)

Det kommer frem at også Arild og Sella har mistet et barn, og denne doble sorgen ligger og ulmer mellom linjene hele boka gjennom. Den gir tyngde til alle de tilsynelatende banale detaljene som jeg likevel ikke oppfatter som banale. Mangelen på ytre handling betyr lite. Spenningen som ligger i kontrasten mellom den endeløse rekken av hverdager der alle hendelser er bittesmå, og de to store, tunge hendelsene som ligger i bakgrunnen og bare glimtvis kommer til syne, er mer enn nok til å få meg til å lese videre. Til ikke å kunne stoppe. Jeg følte meg hypnotisert av språket, av de presise skildringene av dagliglivet det var umulig ikke å kjenne seg igjen i.

Av de to karakterene er det Sella vi kommer tettest på og som derfor trer klarest frem. Det er lett å identifisere seg med følelsen av å burde gjøre noe, men ikke vite hva. Livet har lært henne å takle alle de små krisene: Fryseren som går i stykker mens de er på ferie. Lunsjrommet som er tomme for rekesmørbrød før hun får tatt pause. Ektemannens autistiske bror som ikke vil dusje. Men ingen erfaring har lært henne hva hun skal gjøre når det helt utenkelige skjer. Hvordan nærme seg andre mennesker når ordet krise for en gangs skyld faktisk er dekkende? Hvordan la andre nærme seg deg når det er du som er i den situasjonen? Sellas svar er å fylle fryseren med gjærbakst, et bittelite svar på et spørsmål som er for stort til å forholde seg til.

Sellas redsel for å være påtrengende blir ekstra vond å lese om etter hvert som historien om hennes egen sønn kommer fram. For Sella har faktisk den utenkelige erfaringen som kunne bundet dem sammen, dette ene, altomfattende å miste et barn under dramatiske omstendigheter. Det hun mangler er nøkkelen som åpner den porten. I Norge i 2011 kan du godt gå i rosetog, men du ringer ikke på hos naboen du aldri har snakket med før for å kondolere. De vet ikke hvem du er. De vil sikkert være i fred. Så istedet står du på utsiden og stirrer. Og venter på at den som kanskje trenger deg tar det første skrittet, gir deg en åpning. Og da kan du stå der og si Velkommen til oss, vise varme fordi du har fått tillatelsen.

Dette er en stillferdig roman, men samtidig opplevde jeg den som mer og mer intens jo lenger jeg kom i teksten. Jeg skjønner at Hofstad Evjemo er en mann jeg må lese mer av, og er glad for at den forrige boka hans, Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet, allerede ligger i lesebunken.
Jeg anbefaler at du plasserer Velkommen til oss i lesebunken din!

Lesemåneden september - kvantitet OG kvalitet

September har vært en aldeles strålende lesemåned. Ikke bare har jeg lest hele ni bøker, godt hjulpet av ei uke liggende på en solseng på Kreta, mange av dem har også vært virkelig gode. Siden laptopen ikke fikk være med på ferie, henger jeg langt etter med skrivingen, og akkurat nå går skrivetiden med til en komparativ analyse av kristningsprosessen i Irland og Norge. Men, jeg skal prøve å få skrevet om i hvert fall noen av dem. Med førsteprioritet til bøkene som kan være aktuelle kandidater til Bokbloggerprisen 2014.

Om september har vært en god lesemåned, har den også vært en helt crazy-bananas hamstremåned. Jeg skylder på bokbloggertreff og ny inspirasjon, men ser av listene mine at jeg strengt tatt hadde gått helt av skaftet og kjøpt 11 bøker før jeg i det hele tatt kom så langt i kalenderen som datoen for treffet. Og i etterkant av treffet ble jeg enig med meg selv om å gjøre noe jeg aldri har gjort før, nemlig sende mail til forlag og be om leseeksemplarer av flere av årets norske bøker. I mitt hode var jeg relativt beskjeden og begrenset meg til det jeg hadde aller mest lyst til å lese, men når jeg ser på bunken som nå ligger på stuebordet mitt, forstår jeg at konseptet begrense sannsynligvis ikke finnes i min hjerne. Nå skal jeg bare bli ferdig med Americanah som jeg leser akkurat nå, før jeg kaster meg over bunken med norske 2014-bøker.

Uansett, her er lista over leste bøker i september. Noen av dem burde det dukke opp omtaler av etterhvert:

• 54: Karen Joy Fowler - We are completely beside ourselves
• 53: Eivind Hofstad Evjemo - Velkommen til oss
• 52: Lena Andersson - Egenmäktigt förfaranda - en roman om kärlek
• 51: Siri Pettersen - Råta (Ravneringene 2)
• 50: Carl Frode Tiller - Innsirkling 2
• 49: Agnes Ravatn - Operasjon sjølvdisiplin 
• 48: Carl Frode Tiller - Innsirkling
• 47: Helene Hanff - 84 Charring Cross Road 
• 46: Hilary Mantel - Bring up the bodies

Her gleder jeg meg over dobbeltkryss for Siri Pettersen som er både norsk 2014 bok og norsk fabelprosa, og registrerer til sammen tre nye 2014 kryss. Mer enn dobling der altså, og målet på 15 innen året er omme er ikke heeeeelt usannsynlig (om jeg bare ignorerer alle andre kryss-bøker). Bring up the bodies ble for øvrig kjøpt i fjor, og gir dermed off the shelf kryss. Månedens skuffelse for min del var We are completely beside ourselves som var altfor skravlete i fortellerstilen for min smak. Høydepunktet har jeg større problemer med, jeg likte alle de andre, og konkluderer med at jeg er ukritisk fangirl og en skam for bokbloggerstanden!

Dette gir følgende måloppnåelse ved inngangen til oktober:

• 6/15 av bøkene på 1001 lista
• 9/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
• 3/5 novellesamlinger
• 10/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
• 5/15 norske bøker utgitt i 2014
• 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
• 1/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
• 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
• 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

Agnes Ravatn - Operasjon Sjølvdisiplin

Sjanger: Selvhjelpslitteratur
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2014
Sidetall: 108 
Kilde: Kjøpt selv

Sjølvhjelpsboka for deg som hatar sjølvhjelpsbøker! loves det så bastant på forsida, og jeg sier meg enig. Vanligvis en sjanger jeg styrer langt utenom, men siden jeg digger Agnes Ravatn, gjorde jeg her et unntak.

Operasjon sjølvdisiplin er ei tynn flis, og akkurat det er faktisk en av bokas styrker. Her er det ikke rom for utenomsnakk og svada, Ravatn går rett på sak og er befriende konkret. Hun fortetter en grundig research til det absolutt mest nødvendige, og følger opp med enkle og gjennomførbare råd. I tillegg får boka meg stadig til å le høyt med sine tørre formuleringer og halvsarkasmer på gjenkjennelig Ravatn-vis.

For meg var det aller beste med å lese denne boka følgende: Det gikk opp for meg at jeg har langt bedre selvdisiplin enn jeg har latt meg selv tro. Og jeg nikket gjenkjennende til følgende setning: Kapasiteten aukar når han må. Har jeg god tid, er jeg helt håpløs til å ta meg selv i nakken å få gjort det jeg skal. Er det derimot travelt, blir jeg plutselig strukturert og effektiv - fordi jeg ikke lenger har noe valg. Når det ikke lenger er snakk om når jeg skal gjøre noe, men kun i hvilken rekkefølge, da har jeg plutselig all verdens selvdisiplin og jeg får gjort den ene tingen etter den andre. Har jeg derimot ei uke på meg og kun én oppgave som skal være gjort, kan du banne på at oppgaven er ugjort når uka er omme.

Jeg kjøpte denne boka med ett håp:
At når jeg har fullført bachelorgraden i desember og plutselig har "bare" jobben å forholde meg til, skal jeg greie holde på selvdisiplinen jeg har opparbeidet meg gjennom de siste årene. Jeg har tro på at det skal være mulig, og jeg tror faktisk at Ravatns råd i all sin enkelthet kan hjelpe meg på veien. Noen av dem følger jeg allerede, som å lage detaljerte lister over ukas gjøremål, med penn og papir. Da jeg begynte med det, ble arbeidshverdagen umiddelbart mer håndterbar og jeg sover bedre om nettene. Om de andre rådene kan ha samme virkning, kommer jeg til å bli verdensmester i selvdisiplin innen 2015!

Nyttig og morsom bok vel verdt tida det tok å lese den.

Bokbloggertreffet 2014 - Epilog

Altså, det er veldig mye jeg kunne sagt om årets bokbloggertreff. Men jeg ser ikke helt poenget når det er så mange bra folk som har skrevet så mye bra før meg.

• Leser du for eksempel Rose-Maries særdeles grundige oppsummering, har du fått med deg det viktigste.
  
• Leser du i tillegg Gråbekkas oppsummering, så har du også stort sett fått med deg hvor jeg har vært, og jeg trenger ikke skrive noe mer selv.
  
• Legg på Moshonistas innlegg, så får du deg en god latter i tillegg (og du kan ha prosjekt så lenge du vil, Ingalill, du greier ikke lage en joggende blogger av meg!)

Men jeg kan legge til dette:Noen går på bokfestival for å høre forfattere. Jeg går tydeligvis på bokfestival for å hamstre:

Det kan kanskje sees som en formildende omstendighet at jeg bare kjøpte seks av bøkene og at fem av dem attpåtil var på salg og dermed tilsammen kostet mindre enn den sjette, Innsirkling 3.

Hele den nederste raden fikk jeg av Elida, som generøst tilbød hele Lanterne-samlingen sin da jeg nevnte på Instagram at jeg samlet på nettopp denne serien. Jeg betalte i kaffe og sjokolade, og kom veldig godt ut av den dealen. Sirkelen fikk jeg av MoonStar ,og resten ble plukket opp fra det fantastiske bokbordet som bokbloggertreffet hadde å by på. Jeg har vært i overkant grådig og forsynt meg med seks titler derfra, men til mitt forsvar ble fire av dem plukket etter at alle andre var ferdig. Egentlig gjorde jeg med andre ord en god gjerning og forhindret at noen måtte bære med seg donasjonene sine hele den lange veien hjem.

Og jeg kan avslutte med dette:
Det har vært labert med oppdateringer på bloggen min lenge. Først fordi jeg var vannvittig stressa med parallelløp jobb - fulltidsstudier. I sommer fordi jeg var altfor opptatt med å lese til å ha tid til å skrive om bøkene. Dessuten synes jeg alt jeg skriver om dagen er platt og uinteressant. Da er det ikke akkurat motiverende å blogge.

Men. Er det én ting bokbloggertreff gir meg i bøtter og lass, så er det inspirasjon. To dager med snakking om bøker og blogging trigget skrivekløen igjen. Det var gøy med bokbloggerpris, og nå er jeg klar for å gjøre en skikkelig innsats for å lese norske 2014 bøker for å kunne nominere til neste års pris. Fra januar til halvveis i september har jeg greid to. Det vil si at jeg på de resterende 3,5 månedene av året må lese 13 om jeg skal greie målet mitt.

Tatt i betraktning at jeg på lørdag drar på charterferie og har planer om å ligge rett ut på ei solseng med bok i hånda i ei uke, føles det innen rekkevidde. Det blir minst tre kandidater med i kofferten, så får vi se hva som dukker opp i postkassa innen den tid.

Lesemåneden august

Det er bare timer igjen av august, og jeg tillater meg en litt prematur oppsummering av lesemåneden.

Måneden har fremfor alt vært karakterisert av at jeg har lyst til å lese absolutt alt! Nå! Med en gang!
Det er selvsagt et luksusproblem, men kan til tider være litt slitsomt. Og dyrt. Jeg nøyer meg jo aldri med å ha lyst til å lese bøker jeg allerede eier. Jeg leser lister og kataloger over hva bokhøsten har å by på, og om man sammenligner mine mentale dette-vil-jeg-lese-lister med antall bøker jeg vanligvis leser på en måned, er det lett å se at jeg for lenge siden har vinket farvel til et realistisk virkelighetsbilde. Nu vel.

Jeg har i august fullført seks bøker: Fem romaner og én fagbok (pensum):

• 45: J. Sheridan Le Fanu - Carmilla 
• 44: Arundhati Roy - The God of Small Things 
• 43: Proinsias Mac Cana - Celtic Mythology
• 42: Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk
• 41: Hilary Mantel: Wolf Hall 
• 40: Ian McEwan: Sweet Tooth

Utvalget er sterkt preget av bokblogging, da Wolf Hall er mitt bidrag til Moshonistas biografilesesirkel, The God of Small things er månedens bidrag i Lines lesesirkel (dog ikke beblogget enda) og Disse øyeblikk er nominert til bokbloggerprisen og ble sprenglest før stemmefristen gikk ut. Da gjenstår det to bøker som ble valgt ut ved fysisk å være plassert øverst i en bunke ved tidspunkt for utvelgelse, og ei bok som ble valgt fordi den var pensum.

Oppsummert må jeg likevel si august har vært en god lesemåned, da jeg har likt samtlige bøker jeg har lest. Sweet Tooth hadde riktignok en slutt som var litt for fiks etter min smak, men det lar jeg passere mellom fingrene. Månedens høydepunkt er uten tvil Wolf Hall, og jeg er nå så vidt i gang med oppfølgeren.

Når det gjelder månedens kryss, er det mindre å skryte av. Ett magert 1001-kryss er hele beholdningen. Da er status per august slik:

• 6/15 av bøkene på 1001 lista
• 8/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
• 3/5 novellesamlinger
• 10/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
• 2/15 norske bøker utgitt i 2014
• 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
• 0/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
• 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
• 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

Donna Tartt - The Secret History

Bøker forsterker livsopplevelsen. Stor litteratur bryter den eksistensielle ensomhet. De bidrar til refleksjon over hvorledes vi er forskjellig fra andre og over det å være menneske. Det er den sjelelige kraft som strømmer ut av en skjønnlitterær bok som bestemmer kvaliteten - selv om den ryster oss langt inn i sjelen. Den skal bringe avklaring i vår livssituasjon, på samme tid virke rensende og løftende på oss; være skrevet for oss personlig så vi går styrket ut av lesningen, rikere i vår erkjennelse og vårt følelsesliv.

Ovenstående sitat er fra avslutningen på et essay av Jan M. Claussen hentet fra Bokvennen nr 4, 2001 og gjentrykket i nummer 2, 2014.

Vanligvis: I overkant svulstige ord for min smak. Men når jeg leste dem akkurat da jeg gjorde, traff de et ømt punkt likevel. Jeg har nemlig forsøkt gjentatte ganger å skrive et innlegg om The Secret History og hvorfor jeg likte den så godt, men jeg får det ikke til. Alle forsøkene ender i stedet i personlige anekdoter som handler langt mer om meg selv enn om teksten, og det virker som jeg er totalt ute av stand til å forklare akkurat hva det er som gjør at jeg liker den. Da blir det fristende å si at det er den sjelelige kraft som strømmer ut av boka som har slått meg, og la forklaringen stoppe der.

Men det føles som juks, så jeg må forsøke komme et lite skritt videre. Boka, fortalt gjennom synsvinkelen til Richard Papen, handler om en gruppe studenter på et amerikansk universitet. Allerede på første side røpes det at det skal skje et mord, og vi får vite både hvem offeret er og hvem som utfører ugjerningen. Deretter følger bokas to hoveddeler: Del 1 forteller om alt som leder opp til mordet, mens del 2 forteller om tiden etterpå og hvordan hendelsen påvirker de involverte.

Umiddelbart virker det som å skyte seg selv i foten å røpe bokas mest dramatiske punkt på første side. Særlig når Tartt etter dette fortsetter handlingen totalt uten hastverk. Hun forteller og forteller, masseviss av små historier og hendelser der minst halvparten sikkert kunne vært utelatt uten at hovedfortellingen egentlig hadde gått glipp av noe. I starten tenkte jeg at meningen var at dette mordet fra første side hele veien skulle ligge som undertekst til alt det andre og gi selv de mest hverdagslige hendelser et skinn av å være farlige. Men om dette var intensjonen, feilet den i hvert fall totalt på meg. Jeg ble lullet inn i hverdagslivet til denne sære gruppen av gammelgreskstudenter og glemte etterhvert helt å tenke på at en av dem snart skulle dø og at de andre seks skulle være skyld i det.

I stedet leser jeg meg selv inn i teksten. Selv om jeg for lengst har passert 30 og nå er student for tredje gang i mitt liv, har jeg et romantisk bilde av hvordan det egentlig burde være å være student som ikke stemmer overens med min egen erfaring. Én av de tingene engelskspråklige filmer og TV-serier har innprentet i meg er den foreleseren som griper inn og gjør en forskjell, som krever ekstra innsats, men samtidig lærer elevene ting langt utover pensum. Professor Morrow er en sånn skikkelse. Passe sær gjennom å bare tillate et veldig begrenset antall elever i sitt kurs i gammelgresk, og samtidig nekte elevene å ta kurs med noen andre lærere. På den måten skapes et hermetisk lukket miljø der undervisningen og det faglige får langt større plass enn det som er vanlig, og mens jeg leser kjenner jeg hvordan jeg ønsker å være en del av det miljøet selv, delta på forelesningene, høre på noen som er overbevist om sitt eget verdensbilde på den måten.

Så stopper jeg opp og blir kvalm av meg selv. Å ønske seg inn i et miljø som er hellig overbevist om at de har rett, at de vet mer enn alle andre, nekter ta impulser utenfra - og som jeg allerede vet skal rettferdiggjøre å ta livet av en av sine egne - det er ikke direkte sympatisk, for å si det mildt...

Så, er det personlighetene i boka som gjør at jeg liker den? Nei, egentlig ikke. Jeg opplever personene mer som karikaturer enn som ekte mennesker. De er alle akkurat litt for ensidig og oppskriftsmessig merkelige til at jeg kan tro helt på dem, men på et eller annet vis ødelegger ikke det teksten for meg, jeg er med på leken.

For meg er det sånn:
Det finnes bøker jeg leser i et jafs, der den ene siden tar den andre og jeg ikke greier slutte før jeg kommer til siste side. Det er bøker jeg setter pris på, som underholder meg, men som jeg ofte glemmer fort igjen.

Så er det bøkene jeg leser med stadige pauser fordi de distraherer meg og får meg til å tenke på andre ting. Bøker der jeg merker jeg må lese hele sider om igjen fordi en tilfeldig setning har satt i gang en tankeprosess som totalt har overdøvet det som står på papiret foran meg. Det er gjerne disse bøkene jeg husker best i etterkant fordi jeg føler de har gitt meg noe mer, de har satt i gang noe som ikke hadde startet uten dem.

The Secret History var en sånn bok. Elementene av teksten jeg kan greie peke ut og kommentere tilsier at jeg ikke skulle likt den, men sånn er det ikke. Jeg leste den ut for flere uker siden, men kjenner at jeg fremdeles ikke er ferdig med den. Fordi den ressonnerte i meg, i ting jeg har lest og sett fra før, fant noe å henge fast i. Av alle bøkene jeg leser på ett år, er det kanskje bare to eller tre som har den effekten. Det føles like deilig hver gang å finne dem: Bøkene jeg opplever at er skrevet for meg personlig så jeg går styrket ut av lesningen, rikere i min erkjennelse og mitt følelsesliv.

Hilary Mantel - Wolf Hall

Jeg hadde egentlig en annen plan for Moshonistas biografilesesirkel denne runden. Jeg skulle gjøre det kjapt og lese en 25 siders biografi om Winston Churchill jeg fikk i bursdagsgave, kanskje fylle på med en annen Churchill-biografi jeg leste i fjor høst og aldri skrev om. Men så begynte jeg på Wolf Hall, som strengt tatt er en roman, og lesesirkelgeneralen lovte at naturligvis var den godkjent som politikerbiografi, særlig siden hun selv hadde mer lyst til å lese om denne enn om Churchill, så da tør jeg selvsagt ikke gjøre noe annet. Man må passe seg så man ikke kan bli beskyldt for å ha egne meninger, det skulle tatt seg ut.

Uansett, Wolf Hall, Hilary Mantels første bind i trilogien om Thomas Cromwell. Jeg slår inn vidåpne dører ved å si at dette er bra saker, men jeg sier det likevel: Bra saker.

Særlig når du, som meg, er litt over gjennomsnittlig interessert i Tudor-tidens England. Jeg har lest en del fra før, både sakprosa og romaner, og både hendelsene og personene i boka er på mange måter som gamle kjente å regne. Det venter ingen overraskende plottvister når boka er basert på virkelige hendelser og solid research. Henry og Catherine blir skilt. Henry får sin Anne Boleyn. England bryter med pavemakten i Roma. Thomas More blir ikke plutselig protestant. Det som imidlertid føles forfriskende nytt er skiftet i fokus som skjer når synsvinkelen hele veien ligger hos Thomas Cromwell heller enn hos dem som vanligvis regnes som hovedpersonene i denne historien.

Cromwell kommer som regel ikke spesielt godt ut av det når du leser om ham. Han fremstår som en litt rotteaktig sleiping, alltid svartkledd, hevngjerrig, grådig. En fyr som setter seg selv først, som ikke skyr noen midler, nådeløs, skruppelløs, ekstremt ambisiøs, generelt fortellingens bad boy.
Men Thomas Cromwell er en fascinerende skikkelse, og det er deilig å lese et portrett som tegnes med litt mer velvilje. Han var født som en helt vanlig mann, uten verken penger eller titler, men jobbet seg opp til å bli kongens høyre hånd. I en tid da slektsforskning var den viktigste delen av CVen din, er det smått utrolig, og et bra første hint om at det var noe mer ved denne mannen enn spisse albuer.

Mantel har gjort grundig research, uten at jeg føler jeg drukner i den. Fordelen med romanformatet er selvsagt at der (de seriøse) biografene nødvendigvis må trekke seg og la de bastante konklusjonene forbli nedlåst i skrivebordsskuffen, kan Mantel tolke kildene og spekulere som hun vil.

Det gir et nært portrett av en sammensatt fyr. Mantel gjør Cromwel til et menneske jeg kan tro på, hun gir ham en agenda, en stemme, litt varme. Han er fremdeles ambisiøs, slett ikke et uskyldig lam som drives av tilfeldighetene til toppen av makthierarkiet i landet, men samtidig eksepsjonelt dyktig i det han gjør. Han er et familieoverhode som hele tiden søker å handle til det beste for storfamilien, han er språkmektig og sosialt tilpasningsdyktig, pragmatisk og flink til å ta mulighetene som byr seg. Han er lojal, foretaksom og har ekstremt god hukommelse, belønner dem som er lojale og er nådeløs mot sine motstandere. Det fascinerer meg å se hvordan de samme kildene kan danne grunnlaget for så ulike projeksjoner av samme mann, og likevel ha nok fellestrekk til at jeg kan kjenne igjen den ene versjonen i den andre. Det er alltid et spørsmål om ståsted: Hvem forteller og med hvilken agenda.

Med synsvinkelen hos Cromwell, er det også andre som skildres i et annet lys enn jeg er vant med. Kanskje spesielt Thomas More: humanist, forfatter, advokat, politiker, helgen. Igjen, forankringen i de samme kildene som vanligvis maler helgenbilder er til stede, men Mantels More er arrogant, snobbete og en ivrig torturist av protestantiske fanger. Der Cromwell etter Wolf Hall minner meg om helten i en amerikansk rags-to-riches historie, minner More om en skinnhellig viktigpetter som er litt for god til at det kan være sant. Det kjennes bedre å heie på han som beveger seg i gråsoner enn han som ser verden i sort og hvitt, og retssaken mot More ser helt annerledes ut når du ser den i dette lyset.

Wolf Hall er et dyktig tegnet portrett av en mann. Siden originalen bare kan skimtes glimtvis i fragmentariske biter som har overlevd tidens tann, er det helt umulig å avgjøre hvor nært det kommer virkelighetens Cromwell. Men det spiller heller ingen rolle. Boka er en roman, og som roman holdt den min oppmerksomhet fanget 100 prosent gjennom over 600 sider, det på tross av at jeg visste alt som kom til å skje. Styrken ligger i nærheten, i nærværet, i hvordan Mantel greier vinne meg over til Team Cromwell. Heldigvis har jeg allerede oppfølgere, Bring Up the Bodies, liggende klar i bokhylla.

Dette var rett og slett snaskens for mor!

Lesemåneden juli

Dette er bøkene jeg har lest i juli:

• 39: Arto Paasolinna: Harens år
• 38: Erich Maria Remarque: Intet nytt fra vestfronten
• 37: Donna Tartt: The Secret History
• 36: George Orwell: Animal Farm
• 35: Colm Tóibín: The Testament of Mary
• 34: Joe Abercrombie: Half a King
• 33: Eowyn Ivey: The Snow Child 
• 32: Ian C. Esselmont: Return of the Crimson Guard

Høydepunktene har vært The Snow Child og The Secret History. Sistnevnte jobber jeg med å skrive om, men ordene er ikke helt med meg om dagen. Månedens svakeste bok var Harens år. Jeg burde snart innse at bøker som av andre får merkelappen morsomme, ikke er noe for meg. Jeg har foreløpig funnet svært få unntak fra denne regelen, og Harens år etterlater jeg med et likegyldig skuldertrekk. Intet nytt fra vestfronten var sterk, vond og tidvis poetisk og måtte leses i små bolker for at jeg skulle orke komme gjennom den. Jeg kan fråtse i de groteske detaljene når de er i ei fantasybok, men skrevet av en frontsoldat fra skyttergravene i første verdenskrig blir beskrivelsene brått mer kvalmende. Animal Farm har jeg lest så mye om før jeg nå endelig fikk lest den faktiske boka at det jeg fikk var akkurat det jeg ventet meg, mens The Testament of Mary var fin mens jeg leste den, men kommer til å bli fort glemt. Return of the Crimson Guard var heller ingen overraskelse. Etter å ha lest 10 bøker fra samme univers, visste jeg godt hva som ventet meg selv om denne boka er skrevet av Esselmont, mens de ti andre jeg har lest er skrevet av Steven Eriksson (Malazan Books of the Fallen). Det tok litt tid å komme inn i den, jeg fikk ikke helt kontakt med karakterene før jeg var nesten halvveis i ei bok på over 1000 sider, men etter hvert tok det seg opp og jeg ble hekta på fortellingen her også. Men boka manglet den ubestemmelige x-faktoren jeg har funnet i Erikssons bøker, så helt overbevist ble jeg ikke. Half a King var grei underholdning og har fått sitt eget innlegg.

Når det gjelder kryss, har ikke akkurat det stått høyt på lista mi denne måneden. Men litt tilfeldig, så står i det minste fire av bøkene på 1001-lista, og pynter på uttellingen på det lesemålet. 

Dette gir også følgende måloppnåelse så langt:

• 5/15 av bøkene på 1001 lista
• 8/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
• 3/5 novellesamlinger
• 10/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
• 2/15 norske bøker utgitt i 2014
• 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
• 0/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
• 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
• 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

Joe Abercrombie - Half a King

Ny bok fra Abercrombies penn pleier å bety høytidsstemning her i heimen. Den forrige, Red Country, er høydepunktet så langt, så man skulle forvente at med Half a King kom julekvelden i juli.

Men jeg var nervøs. Og skeptisk. Hadde ikke helt trua.
For her hadde mannen jeg liker for alle de feil grunnene gått hen og startet en helt ny serie - for ungdom! Er det noe jeg har kunnet være sikker på i Abercrombies bøker, er det at jeg vil bli møtt av en solid dose blod, gørr, vold, svik, gjørme og en generell følelse av at alt går til helvete. Alt det jeg ikke burde like, men digger likevel. Jeg så for meg at ungdomsbokversjonen av Abercrombie ville bli altfor snilt og mildt for min indre berserk.

Jeg burde holdt meg for god til å tvile på Lord Grimdark i så måte.  Snilt og mildt tilhører den delen av adjektivskalaen han ikke bruker. Svik, hevn og vold er fremdeles viktige ingredienser, selv om målgruppen nå er yngre. Det eneste som er borte er sexen, uten at jeg kan si det var et nevneverdig savn.

Hovedpersonen, Yarvi, er prins i et kongerike der styrke, krigerevne og ære er normen for hva det vil si å være mann. (I en verden som er mer enn litt inspirert av vikingtid.) Uheldigvis for Yarvi er han ganske langt fra å fylle denne støpeformen, født som han er med en deformert arm. Siden han uansett er yngste sønn, går han i lære for å bli Minister, en form for broderskap der du sier fra deg alle slektsbånd for i stedet å fungere som rådgiver. Men rett før han skal ta den avgjørende prøven, blir både faren og den eldre broren drept, og plutselig er Yarvi konge. Det kan ikke gå bra, spesielt ikke når du er hovedpersonen i en Abercrombie-roman, og hoveddelen av boka handler om hvordan Yarvi forsøker kjempe seg tilbake til tronen etter et tidlig svik.

Half a King er på mange måter en klassisk oppvekstroman. I starten av boka er Yarvi en usikker ung gutt som lever fullt og helt på de voksnes premisser. I løpet av teksten tvinges han imidlertid til å stå på egne bein, ta egne beslutninger og ta vare på seg selv. Kort sagt: han må bli voksen. Akkurat dette er kanskje den største forskjellen fra Abercrombies tidligere bøker: Dette at hovedpersonen har en veldig tydelig, positiv utvikling fra start til slutt.

En annen forskjell er at plottet er strammere. Det er bare én synsvinkel vi følger gjennom hele teksten, det er mindre digresjoner, noe som gir kraftigere driv og raskere tempo. Det fører også til at boka er en god del kortere enn sine forgjengere. Jeg vil tro at dette er et stort pluss i manges øyne, jeg har sett flere anmeldere hylle dette som Abercrombies beste så langt, men selv er jeg glad i digresjonene og utbroderingene og savner dem her. Jeg liker følelsen av å vite mer enn karakteren jeg følger, oppdage sammenhenger og misforståelser som karakterene selv ikke vet om, og den muligheten får jeg ikke når jeg bare er inne i hodet på én person. Det fører også til at det blir et tydeligere skille mellom Yarvi og resten av gjengen, og bikarakterene blir litt utydelige for meg. Det gjorde også at jeg forutså alle hovedtvistene i plottet - når fortellingen blir så stram blir hintene veldig tydelige underveis.

Det jeg liker best med boka, er nok at Abercrombie fremdeles sniker seg unna eller leker med mange av sjangerklisjeene. Yarvi har for eksempel ikke noen profesi å leve opp til. I stedet er drivkraften en ed han selv har gitt av fri vilje: "I swore an oath to be avenged on the killers of my father. I may be half a man, but I swore a whole oath." Han har heller ikke en veileder som holder ham i hånda mens han utforsker verden. Han har riktignok hatt en lærer, men ettersom handlingen skrider frem, er det opp til Yarvi selv og løse problemene på grunnlag av kunnskapen han har tilegnet seg gjennom læretiden. Abercrombie er også god på å skape gråsoner: På tross av at vi skal heie på Yarvi, og han hovedsakelig fremstår som en sympatisk fyr, er ikke handlingene hans alltid like moralske. Det er dessuten en god del humor og mange one-linere, slik det pleier å være i Abercrombies bøker, selv om noen av dem gjentas i overkant mange ganger.

Oppsummert kan jeg si at dette var bra driv og god underholdning. Men hadde dette vært min første Abercrombie-bok, hadde jeg nok ikke vært helfrelst blodfan på første forsøk...

Eowyn Ivey - Snow Child

Jeg har lest og lest denne sommeren, sulteforet på skjønnlitteratur etter måneder med ensidig pensumfokus, og jeg har kost meg med det jeg har lest. Men jeg har vært en rastløs leser, hele tiden tenkt på hva som skal bli neste bok ut og ikke helt vært til stede i teksten. Jeg har ventet på boka som skulle endre det - boka som krevde oppmerkomheten fullt og helt, som dro meg inn i sin verden og fikk meg til å glemme omgivelsene rundt meg.

Helt til jeg tilfeldigvis plukket ut The Snow Child av Eowyn Ivey blant de uleste bøkene i bokhyllene mine. Boka plukket jeg med meg fra en brukthandel i København i fjor sommer, fordi jeg så den og husket på Julies begeistrede omtale. Så kan jeg bare skylde meg selv for at boka har ligget ulest så lenge, for dette var rett og slett en liten perle!

Boka handler om Mabel og Jack, et barnløst ektepar som har valgt isolasjonen i 1920-tallets Alaska fremfor å daglig konfronteres med savnet av barnet som mangler. Men teori og praksis stemmer ikke alltid overens. I stedet for tosomheten i Mabel og Jack mot resten av verden, opplever hver av ektefellene en nesten altoppslukende ensomhet, der de dag ut og dag inn sliter med sitt hver for seg i Alaskas ugjestmilde klima. Boka begynner her, i dette fortvilede mørket der den eneste utveien Mabel kan se, er å falle i elva og avslutte alt.

Men noe skjer som gir en form for håp. Årets første snøfall skaper en uventet tilnærming mellom de to ektefellene som sammen bygger et snøbarn. I dagene som følger dukker det opp et barn i utkanten av gårdstunet. Først i form av spor, deretter kan de skimte henne på avstand, før hun til slutt kommer nærmere. Men er hun virkelig eller bare en ønskedrøm? Er hun et barn av kjøtt og blod, eller er hun snøbarnet de bygde sammen som på magisk vis har fått liv, som i det russiske eventyret? I gårdens ensomhet er det ikke så lett å vite svaret. Samtidig får ekteparet noe motvillig kontakt med en annen familie som bor i nærheten, og ensomheten krymper, side for side.

Det er komplett umulig å yte denne boka rettferdighet gjennom noen form for handlingsreferat. Styrken ligger i språket, og i forfatterens evne til å male frem bilder med enkle setninger. Det er sjelden jeg så til de grader går inn i settingen i ei bok og ser alt så tydelig for meg som jeg gjorde her. Jeg satt på terassen i bakende sol, med svetten rennende nedover ryggen og hutret meg gjennom Alaskas strenge vintre. Jeg levde meg helt inn i karakterenes liv, satt flere ganger med tårer i øynene fordi jeg var rørt over en eller annen gest, en setning, en tanke. Det er små forhold og små bevegelser som utgjør handlingen her, men følelsene var likevel store.

Jeg tror det er alt jeg greier si. I begeistringens rus, blir alt annet floskler (eller så er det meg som er ute av trening). Konklusjonen er i hvert fall enkel, og kan skrives med ett ord:
Anbefales!

Lesemåneden juni (Eller: jeg var ikke så tilbake som jeg trodde jeg skulle være)

Juni var en god lesemåned, men en dårlig skrivemåned. Jeg har lest syv bøker, pluss store deler av en murstein på over 1000 sider, men bare skrevet om én. Hoveddelen av forklaringen er at jeg er så sulteforet på lystlesing at jeg ikke har tid til å skrive. Eller lyst. Dessuten er det fotball VM. Og for varmt til å sitte inne foran en PC. Unnskyldninger har jeg i hvert fall nok av, om ikke annet.

Men altså, i juni har jeg lest følgende titler:

31: Martha Breen: Født feminist
30: Alice Munro: Dear Life
29: Édouard Levé: Selvportrett
28: Sarah Bakewell: How to Live - A Life of Montaigne in one question and twenty attempts at an answer
27: Agnes Ravatn: Folkelesnad
26: Junot Diaz: This is how you lose her
25: Neil Gaiman: Neverwhere 
Om dette utvalget kan jeg si følgende:

• Fire lest på engelsk, tre på norsk
• Fire kvinnlige og tre mannlige forfattere
• En roman, to novellesamlinger, ei bok det er vanskelig å sjangersette og tre sakprosabøker
• Samtlige bøker er kjøpt i 2014

 Dette gir også følgende måloppnåelse så langt:

• 1/15 av bøkene på 1001 lista
• 8/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
• 3/5 novellesamlinger
• 10/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
• 2/15 norske bøker utgitt i 2014
• 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
• 0/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
• 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
• 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

Så får vi se, om juli blir måneden der jeg finner igjen skrivelysten også, og skriver noe annet enn lister...

Roadtrip til bokland - reprise

Når du er *kremt* litt *kremt* over gjennomsnittlig opptatt av bøker, ikke bare innholdet i dem, men også bøker som fysiske objekter i verden, er det få steder i Norge som er hyggeligere å være enn Halfdans Bokhus. Jeg var der for første gang i fjor, og på søndag var det klart for reprise. Denne gangen husket jeg til og med å ta bilder mens jeg var inne der, og dette er et av de tilfellene der jeg vil la bildene tale for seg:

Det er omtrent 2,5 time å kjøre hver vei fra Drammen, men det går fint når målet er så trivelig. Det ble ei banankasse med bøker denne gangen også. Bing og Bringsværd er godt representert denne gangen, i tillegg en god bunke 1001-bøker og litt annet småsnacks. For detaljert liste, se under juni i fanen anskaffet 2014.

Édouard Levé - Selvportrett

Jeg har gitt opp bokhandlene i hjembyen min, de har ikke evnen til å inspirere meg. Sist jeg forsøkte handle i en av dem spurte jeg etter Ingvild Rishøis Vinternoveller og fikk beskjed om at butikken ikke lagerførte novellesamlinger. En annen gang hadde ikke personen på jobb hørt om Per Petterson. Idealisten i meg vil gjerne holde liv i fysiske bokhandler, men om akkurat disse går under, gir jeg blaffen.

Sist jeg var på Eldorado bokhandel i Oslo, møtte jeg derimot en ansatt som kunne jobben sin. Jeg hadde gått hyllelangs og kikket en god stund og samlet meg opp en liten bunke bøker jeg gikk og bar på. Hun var på vei forbi meg, stoppet opp og spurte om jeg hadde funnet noe bra i dag. Jeg viste frem bunken min, hun kommenterte den, vi snakket om andre bøker og hun anbefalte meg flere bøker jeg burde lese. Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte ei bok fordi den ble anbefalt meg av en ansatt i en bokhandel, men denne dagen kom jeg hjem med Selvportrett av Édouard Levé ene og alene på grunn av henne.

Boka, som er oversatt fra fransk av Rune H. Skoe, er en form for selvbiografi, men ligner ikke på noe jeg har lest tidligere. Her er det ingen fortelling, ingen kronologi, bare drøye 80 sider med løsrevne setninger uten verken pauser eller indre sammenheng. Dette høres ikke akkurat ut som en suksessoppskrift, men noen ganger kan de merkeligste oppskrifter gi fantastiske resultater.

Det er noe insisterende med denne oppramsingen av tilfeldige egenskaper, hendelser og påstander. Helt i starten er det slitsomt, jeg tenker det blir umulig å komme gjennom en hel bok på denne måten, nå må det snart skje noe, dette er helt surrealistisk. Men jeg er sta, vil ikke gi meg og leser videre. To sider, tre sider, fire sider - plutselig er jeg hypnotisert og greier ikke slutte. Det er som om noen har satt seg fore å fortelle hele livshistorien sin med stillbilder, knipser alt som skjer hele tiden ukritisk, kaster alle bildene ned i en kasse og ber meg trekke dem opp i tilfeldig rekkefølge. Et bittelite utdrag for å illustrere:

Da jeg bodde i rue Legendere, så jeg ofte en dame i sekstiårene som hadde utallige nervøse rykninger, jeg lurte på hvordan hun klarte å røyke uten å brenne seg. Tre ting gjør at jeg finner svømmehaller ubehagelige: garderobene, neonlysene, lukten av klor. Jeg har ingen økonomiske problemer. Jeg venter med  å sortere posten. Livet mitt ligner ikke en hammer. Jeg ville foretrukket at vinflasker inneholdt en liter. (s. 84) 

Det bare fortsetter og fortsetter, et selvportrett etter innfallsmetoden der ingenting er viktigere enn noe annet. Store hendelser, små hendelser, meninger, spørsmål, betraktninger, selvfølgeligheter, alt hulter til bulter. Det får meg til å tenke på det jeg har lest om kategorier i semantikken - forsøket på å finne nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at noe skal tilhøre den ene eller den andre kategorien. Hva er for eksempel definisjonen av en fugl? Hvilke kriterier må være oppfyllt for at det skal være en fugl og når har du mange nok av dem? Hvor går grensen mellom et glass, en karaffel og en vase?

Når jeg leser Selvportrett får jeg følelsen av at forfatteren forsøker ramse opp alle kriteriene som er nødvendige for å definere personen bak egennavnet Édouard Levé. Men der kategoridiskusjonene i semantikken gjerne munner ut i prototypeteori, er det umulig å komme frem til en mer eller mindre prototypisk Édouard Levé, og prosjektet med å finne en endelig definisjon virker dødfødt.

Håpet ser likevel ut til å være at alle disse enkeltstående setningene, alle fragmentene, danner en mosaikk som gjør at man kan lese et større bilde ut av det hele. Men det stemmer heller ikke, i hvert fall ikke for meg, for etter en stund har jeg helt gitt opp tanken om en helhet. Det som betyr noe er alle bitene, så mange tilsynelatende meningsløse biter som utgjør et menneske, og så mye større jeg selv plutselig føler meg fordi jeg innser at også jeg er sammensatt av uendelig mange biter, og at noen av disse sammenfaller med bitene Levé presenterer. Det ligger en trøst i å se det som er felles, og i å se hvor presist en annen enn meg selv har greid å formulere det.

Boka gjorde sterkt inntrykk på meg, den førte tankene på villspor og ga meg mye mens jeg leste. Jeg har allerede gått tilbake og lest deler av den på nytt, og vet at dette blir en sånn bok jeg stadig kommer til å slå opp i og lese en setning her og en setning der når jeg trenger inspirasjon. En perfekt anbefaling som ga en fornøyd kunde. Om jeg anbefaler den videre? Tja, ikke til hvem som helst - til det er den altfor sær. Men til rett person - ja gjett om!

( For øvrig regner jeg denne boka som et godt nok eksempel på crossover til å kvalifisere til deltakelse i Moshonistas biografilesesirkel denne måneden.)

Se, hun lever - oppsummering april/mai

I mars, april og mai la jeg bokbloggingen på hylla. Mellom studier og jobb var det ingen ledig tid til noe som helst. Nå er siste eksamen unnagjort, og jeg har planer om å gjøre et forsøk på å begynne å skrive igjen. I dag nøyer jeg meg imidlertid med å oppdatere listene mine og å lage en kjapp oppsummering med tanke på lesemålene mine så langt:

• 1/15 av bøkene på 1001 lista
• 8/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
• 1/5 novellesamlinger
• 7/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
• 1/15 norske bøker utgitt i 2014
• 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
• 0/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
• 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
• 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

I april og mai har jeg fullført til sammen 11 bøker, men mesteparten av det har vært pensum. Tre av dem var imidlertid kjøpt før 31.12.13 og jeg teller dem ubeskjedent som off the shelf. Jeg har dessuten lest ikke mindre enn tre fagbøker som ikke er pensum. En av dem som støtte til pensum, de to andre for moro skyld. (Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte på da jeg valgte en relativt akademisk tekst om byutvikling i Mesopotamia som "avbrekk" fra studiene, men interessant var den i hvert fall...)

Av skjønnlitteratur har jeg lest to:
Amin Maalouf: De forvillede  og Neil Gaiman: Heldigvis hadde jeg melka

Nå ser jeg fram til to måneder med lystlesing og en høst der jeg skal ta to emner i stedet for fire. Håpet er at med leselysten kommer skrivelysten tilbake også!

Lesemåneden mars

Om året startet med relativt gode lesemåneder, ble det virkelig bråstopp i mars. Jeg har rett og slett hatt altfor mye annet å gjøre, og det lille jeg har lest, har med ett hederlig unntak vært pensum eller fagstoff knyttet til oppgaveskriving. I mars har jeg nemlig gjort fem obligatoriske oppgaver, og da var det takk og farvel til all lesetid som ikke gikk under research.

Med eksamen en måned unna, er faren overhengende for at jeg forblir relativt taus som bokblogger en liten stund til. Satser på at skrivelysten tar igjen leselysten når det obligatoriske lesestoffet er ferdigtygd. Frem til da, er dette drøvtygget alt jeg har å bidra med.

Dette er bøkene jeg har fullført i mars:

13: Matthew Saxton: Child Language - Acquisition and Development
12: Stefan Spjut: Stallo

Hva kan man si om dette utvalget?

• Årets første pensumbok ferdiglest - på tide, siden eksamen er rett rundt hjørnet
• En fantasyroman og ei fagbok
• Ei bok på engelsk og ei på svensk
• To av to skrevet av mannlige forfattere
• Begge har jeg kjøpt selv

Måloppnåelse så langt?

Kan vel ikke påstå å ha kommet veldig mye nærmere noe som helst med tanke på lesemål i løpet av mars. Alle lesesirkler er ignorert, og norsk fantasy måtte vike for svensk. Jeg får likevel ett kryss fordi jeg var tidlig ute med å kjøpe pensum, og Saxtons bok sto i hylla per 31.12.

Målene jeg satt meg om å lese Norcons æresgjester før festivalen falt i grus siden jeg var altfor opptatt med forbererdelsene til faktisk å ha tid til å lese. Når det er sagt, nevnte jeg aldri at bøkene skulle leses før Norcon, så toget har ikke gått enda. Dermed ser lista etter mars slik ut:

1/15 av bøkene på 1001 lista 

5/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)

1/5 novellesamlinger

4/8 fagbøker som ikke er pensumbøker

1/15 norske bøker utgitt i 2014

0/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)

0/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction

1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)

0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)

0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)