Månedsoppsummering desember - og lesemålene 2015

Det er den siste dagen i desember, tid for å oppsummere måneden som har gått.
Siden dette også er årets siste dag, betyr det også en oppsummering av lesemålene for 2015.

I desember har jeg lest åtte bøker og ett tegneseriealbum. Eller, jeg vil ha gjort det innen dagen er omme for jeg har fremdeles noen få sider igjen av Personar du kanskje kjenner som jeg skal lese ferdig så snart jeg har lagt ut dette innlegget. Månedens liste ser slik ut:

• Synnøve Macody Lund - Personar du kanskje kjenner
• R. Goscinny og A. Uderzo - Asterix: La Rose et le Glaive
• Mari Moen Holsve - Halvgudene
• Toni Morrison - Elskede 
• HG Wells - The Invisible Man 
• Ørjan N. Karlsson - Tidsrosen (Lansetrilogien #1)
• Eirin Gundersen - Du er et menneske nå
• Patti Smith - Just Kids
• Kim Gordon - Girl in a band (lydbok)

To lydbøker, syv på papir. 

To memoarer, en diktsamling, en tegneserie og fem romaner.

Tre på engelsk, fem på norsk og én på fransk (!). 

Seks kvinner, tre menn.

Jeg skal ikke si så mye om hver bok her. To har jeg allerede skrevet om, to skal jeg skrive om i den siste norsk på norsk runden før nominering til Bokbloggerprisen 2015, og Elskede var en del av bokhyllelesingen hos Hedda og skal få eget innlegg snart. 

Girl in a band likte jeg, men ville sannsynligvis likt den bedre om jeg hadde lest selv, siden Kim Gordon var en relativt monoton innleser. The Invisible Man var mye morsommere enn jeg hadde trodd, til tider på grensen til slapstick med en usynlig mann som driver med fantestreker. I starten irriterte den meg fordi boka la det fram som et stort mysterium hva som var galt med denne rare mannen som sjekket inn på et hotell på den engelske landsbygda. Tips: Om du bygge ei bok rundt et mysterium, ikke ha løsningen på mysteriet som tittel på boka… Men når hemmeligheten var avslørt, synes jeg som sagt boka var ganske fornøyelig, likevel uten å være et stort høydepunkt i leseåret. Ei annen bok som overrasket meg var Halvgudene som er norsk fantasy skrevet for barn, men som likevel greide å engasjere meg som voksen. Ja, boka er enklere enn den typen fantasy jeg liker best, og ja, den inneholder ganske mange formelbaserte elementer, men den ga meg likevel lyst til å lese fortsettelsen - flaks, siden den allerede står i hylla. Det siste jeg har lest denne måneden var et Asterix album på fransk, lest nå ene og alene for å kunne krysse av 'bok på fransk' på lista over lesemål. Jeg har likt Asterix siden jeg var barn, det har ikke gitt seg enda, men jeg er aller mest fornøyd med å ha lest hele albumet uten ordbok uten å ha gått glipp av veldig mye.

Så, hvordan gikk det så med lesemålene mine for 2015?

*trommevirvel*

Jeg greide alle sammen! For aller første gang siden jeg startet med lesemål, og med litt målbevisst innsats på slutten. Jeg trengte 2 kryss for 1001-bøker denne måneden, noe The Invisible Man og Elskede ga meg. Jeg trengte to kryss for norskskrevet fantasy eller science fiction, noe jeg fikk for Tidsrosen og Halvgudene og jeg trengte ei bok på fransk, voilà: Asterix. Det føles litt som juks å telle et tegneseriealbum som fransk bok, men ikke nok til at jeg ikke gjør det likevel. I tillegg fikk jeg to nye kryss for norske 2015 bøker, to for bokhyllebøker og to for biografier, slik at den endelige liste for 2015 ser slik ut: 

• 25/20 norske bøker utgitt i 2015
• 18/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 8/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 11/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 8/6 andre faglitterære bøker
• 5/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 6/5 novellesamlinger
• 1/1 bok på fransk

Da gjenstår bare å ønske alle godt nytt leseår, og satse på at 2016 gir dere alle mange gode leseopplevelser!

Lesemål 2016

Vi er bare dager unna 2016, og liste-geek som jeg er kan jeg ikke gå inn i et nytt år uten nye lesemål.

Siden jeg begynte med lesemål på denne bloggen, har desember vært tiden for å sette opp idealistiske lister over hva jeg tror jeg skal rekke over i året som kommer. Erfaringen tilsier at disse målene i stor grad listes opp for at jeg skal kunne komme med selvironiske kommentarer om hvor langt unna jeg er gjennom resten av året, før jeg neste desember konstaterer at jeg kanskje var litt for ambisiøs... 

2015 er tydeligvis unntaket som bekrefter regelen. Med seks dager igjen av året, har jeg bare tre bøker igjen før jeg faktisk har fullført alle målene jeg satt i desember i fjor, og er over halvveis i to av dem. Det er motivasjonen jeg trenger for en skikkelig sluttspurt, så her skal jeg  utrolig nok komme i mål. Så får vi se neste desember om dette er en ny trend.

Lesemålene for 2016 vil ha med noen gjengangere fra tidligere, men vil også preges av noen tanker jeg har gjort meg de siste månedene. Denne høsten har jeg lest langt flere bøker enn jeg pleier, men har vært usikker på om det har vært en udelt positiv opplevelse. Er målet virkelig å lese mange bøker, eller burde jeg ta meg bedre tid med dem jeg faktisk velger?

Jeg har bestemt meg for å ha med to lesemål som fokuserer på fordypning neste år. For det første vil jeg fokusere på forfatterskapet til èn spesifikk forfatter og lese flere bøker av denne gjennom året. Jeg hadde noen alternativer, men har valgt meg Doris Lessing. Jeg har til nå lest fem av bøkene hennes, men det er fremdeles veldig mange å ta av. Mange av dem står også allerede i hyllene mine, og det gjør de jo fordi jeg har lyst til å lese dem, så dette er noe jeg gleder meg veldig til. Jeg tenker at en bok annenhver måned bør være overkommelig, og sier derfor at jeg skal lese seks av Lessings bøker gjennom året. Kanskje en gjenlesning av en av mine absolutte favorittbøker, nemlig The Golden Notebook, også er på sin plass?

Det andre fordypnigsmålet er at jeg har lyst til å lese samme bok flere ganger gjennom året for å se hvordan lesingen min endrer seg fra gang til gang. Jeg har tenkt en del på hvilken bok dette skal være og på hvilke kriterium jeg skulle velge ut fra. Det må være ei bok jeg har lyst til å lese og ei bok jeg tror det vil være mulig å oppdage nye ting i ved andre- og tredjegangs lesing. På det grunnlaget bestemte jeg meg for at det måtte bli en klassiker. Valget falt til slutt på Jane Eyre, som jeg fikk til jul i Vintage Clasics nydelige utgave fra denne høsten. Det er ei bok jeg har lest en gang allerede, men det var på ungdomsskolen og jeg kan ikke si jeg husker noe særlig. Målet er å komme gjennom denne tre ganger i løpet av 2016.

Utover det har jeg planer om ett nytt lesemål på lista for 2016, og det er at jeg vil lese flere essaysamlinger. Essays er en sjanger jeg har begynt å lese litt av de siste årene, og som jeg ser jeg setter stor pris på. Minst fem essaysamlinger i løpet av et år burde være overkommelig.

Resten av lista blir reprise på mål fra 2015, men med litt andre antall. Etter å ha flyttet i desember, og som en følge av det reorganisert bokhyllene mine, er jeg nok en gang fast bestemt på å lese flere av de bøkene som allerede er i hus. Det er massevis av bøker der jeg har veldig lyst til å lese, og jeg er nødt til å finne tid til å prioritere dette. Jeg øker derfor lesemålet fra årets 15 OTS (off the shelf) bøker til 25. Dette er et lesemål som kan kombineres med flere av de andre, og også med bohyllelesingen hos Boktanker, så med litt innsats burde dette kunne gå. Jeg øker også antallet 1001-bøker jeg skal lese fra 8 til 12, særlig siden Line nå har relansert lesesirkelen sin med litt løsere rammer. En i måneden i snitt, såpass må jeg satse mot.

I tillegg beholder jeg to av årets mål uendret: Jeg skal fremdeles være med i alle seks runder av Moshonistas biografilesesirkel og jeg skal fremdeles lese minst 20 av årets norske bøker.
Ut ryker målene om novellesamlinger, annen sakprosa, norsk fantasy og science fiction og bok på fransk. Ikke fordi jeg ikke skal lese dette, men neste år vil dette altså regnes som lystlesing.

Det vil si at lista over det jeg skal lese i 2016 ser slik ut:

• Jane Eyre av Charlotte Brontë tre ganger 
• 6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 5 essaysamlinger
• 25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 12 bøker på 1001-lista
• 6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 20 norske bøker utgitt i 2016

Patty Smith - Just Kids

Tittel: Just Kids
Sjanger: Memoar
Forlag: Bloomsbury
Utgitt: 2010
Sidetall: 279 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

La meg begynne med forventningen.
Noen ganger bare veit jeg at jeg kommer til å like ei bok. Dette var ikke som i fjor da Ingvild Rishøi kom med ny novellsamling og jeg var nervøs da jeg begynte fordi jeg var redd den ikke skulle være like bra som de forrige. Med Just Kids var det en visshet: Jeg kommer til å falle for denne boka.
Så jeg har spart den. Sett på den i bokhylla og smilt, gledet meg til desember siden jeg allerede da jeg kjøpte den i februar hadde bestemt at den skulle være mitt bidrag til dame med hatt-kategorien i Moshonistas biografisirkel.

Hvor kommer denne forventningen fra?
Utelukkende fra ting jeg har hørt om boka. Jeg må innrømme at jeg visste nesten ingenting om Smith før jeg begynte å lese. Noen helt overflatiske faktaopplysninger, utover det ingenting. Jeg er veldig lite opptatt av musikk. Jeg vet lite om kunst. Jeg har aldri vært i New York. Men det betyr ikke at jeg ikke kan like å lese om de samme tingene og ha glede av det. Kanskje heller det motsatte.

Noen lys brenner sterkere enn andre.
Det samme kan man si om mennesker, og det er nettopp disse menneskene det er spennende å lese om. Just Kids handler om Patti Smith og Robert Mapplethorpe, to mennesker med en ekstrem drivkraft som møtes tilfeldig og nesten umiddelbart begynner å dra i samme retning. For dem er det bare én ting som teller: kunsten. Alt annet er i beste fall nødvendigheter på veien dit, men det er aldri et spørsmål om det finnes et dit det er om å gjøre å finne veien til. Det begynner som et kjærlighetsforhold og slutter som et inderlig vennskap, to mennesker som finner deler av seg selv i hverandre. Boka gjennomsyres av en intens tosomhet, dette er deres historie. Alle andre mennesker, hvor viktige de enn har vært i de respektives liv må i Just Kids finne seg i å være bipersoner.

Likevel er boka også et portrett av en tid og et sted: New York på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. De to bodde en stund på legendariske Chelsea Hotel og krysset veier med mange av tidens berømtheter, men her er berømmelsen strippet vekk og det er menneskene de møtte som står igjen. Selv om jeg sier at dette er Patti og Roberts historie, er det aldri tvil om at deres historie bare er en av mange, en bitteliten del av helheten, men det er den delen Smith kjenner og kan fortelle.

Just Kids var for meg ei bok å drømme seg bort i, akkurat slik jeg visste den kom til å være. Det er ingenting her som roper idyll, det er ikke en romantisk kunstnerfantasi jeg ønsker meg. Det som appellerer til meg er kompromissløsheten, viljestyrken, drivkraften som ligger bak. Vissheten om at det du driver med er viktig, er det viktigste, at du er en del av et miljø som aksepterer det du driver med. Jeg elsker historier om mennesker som har disse egenskapene, som jobber hardt og lykkes innenfor sitt kreative felt. Som satser alt og reiser til storbyen med tomme hender, som har det motet de aller fleste mangler.

Om noen skulle være i tvil: jeg likte Just Kids akkurat så godt som jeg visste jeg kom til å gjøre.
Og akkurat derfor er dette alt jeg greier å si om den.

Norsk på norsk #7

Siden forrige runde av 'Norsk på norsk' har jeg fullført fem nye norske bøker fra 2015. Her er hva jeg synes, kort oppsummert:

Tittel: En kamp til - En selvbiografi
Forfatter: Claus Lundekvam
Sjanger: Biografi
Kilde: Lånt av Line

Det sier seg selv: Når plutselig flere bokbloggere som ikke bryr seg filla om fotball begynner å hause opp selvbiografien til en fotballspiller, var jeg som faktisk er fotballinteressert nødt til å lese den.

Og ja, også jeg er begeistret. En kamp til er en sterk historie, ikke først og fremst på grunn av fotballen, men på grunn av Lundekvams beskrivelser av eget rusmisbruk. Jeg opplevde teksten som ærlig, av og til brutalt ærlig, og mye av den gjorde vondt å lese. Samtidig koste jeg meg med de delene av boka som handlet om fotballkarrieren, en nostalgitripp i navn og kamper jeg hadde glemt helt til jeg ble minnet på dem. Lundekvam hadde en imponerende karriere med 10 år for samme klub i England, og hans beskrivelser av Southamptons stadige kamper med ryggen mot veggen, av forholdet til managere og medspillere og av livet i garderoben var god underholdning.

Det jeg likte aller best med boka, var likevel måten den er bygget opp på. Den har to begynnelser: Starten på fotballkarrieren og starten på rusmisbruket. De to historiene følger hverandre i annethvert kapittel gjennom boka, den ene en opptur der ting går bedre og bedre, den andre en nedtur der det meste går mer og mer på trynet. På den måten ble slutten på boka ekstra sterk: Den avsluttes med slutten av fotballkarieren og en optimisme for hva fremtiden kan bringe, mens jeg som leser vet er det er der den mørkere delen av historien begynner.

Tittel: Flammen og mørket
Forfatter: Roskva Koritzinsky
Sjanger: Roman
Kilde: Kjøpt selv

Jeg har slitt med mange av de norske romanene av året jeg har lest, men denne er kanskje den som har vært nærmest å gi meg den følelsen jeg er ute etter når jeg leser.

Flammen og mørket er en stillferdig roman, uten mye ytre handling. For fire år siden tok den kjente filmmakeren Hedda Veier livet av seg på et feriested ute på en øy. Nå befinner bokas jeg-person, en filmkritiker som har skrevet Veiers biografi, seg på den samme øya og boka følger henne og hennes tanker mens hun vandrer gjennom dette landskapet som var det siste Hedda Veier opplevde. Hun er også selv i en situasjon der hun må ta et valg, og tanker omkring dette valget knyttes opp mot Hedda Veiers historie.

Det er en melankolsk og sår tone gjennom hele boka, hovedpersonen har en kritisk distanse til alt rundt seg, hun observerer mer enn hun deltar. Hovedvekten ligger i tankene, i obersvasjonene, i formuleringen av disse og Koritzinsky skriver tidvis helt fantastiske setninger. Det denne boka greide, som ingen av de andre norske romanene jeg har lest i år har fått til, er å formulere tanker som setter i gang min egen tankevirksomhet, sender meg ut av boka og i vei på egenhånd. Det er den  typen leseopplevelser jeg elsker, og denne boka ga meg i hvert fall noen sånne øyeblikk.

Tittel: Bouvetøya 2052
Forfatter: Lars Mæhle
Sjanger: Sci-fi, ungdomsroman
Kilde: Anmeldereksemplar

Denne boka var omtrent så fintfølende i behandlingen av tematikken som et slag midt i trynet med ei steikepanne, men jeg likte den tålelig godt likevel.

Vi befinner oss i en dystopisk variant av Norge i 2052 der Norge sammen med Danmark og Skottland har dannet et diktatur som kalles 'Oljetriangelet' og er verdens desiderte miljøversting. I denne utgaven av Norge er det kriminelt bare å foreslå alternative energikilder enn olje og gass, og både miljøaktivister og klimaflyktninger behandles som man kan vente seg av et dystopisk diktatur.

Fra dette Norge kommer miljøaktivisten Roland. Han blir en av fem ungdommer utvalgt til å delta i en gigantisk nett-reality der en miljøkonkurranse arrangeres på Bouvetøya. En reality-serie som i beste Hunger Games-stil til skal vise seg å være livsfarlig.

Som nevnt er det ekstremt tydelig hva forfatterens budskap i boka er, og jeg merker jeg smiler litt overbærende til tider, men for meg ble dette et klassisk tilfelle av rett bok til rett tid. Det gikk litt trått med lesingen, jeg hadde mye annet som krevde oppmerksomhet fordi vi var midt i flytteprosessen, og en rask og enkel spenningsbok var akkurat det som skulle til for å komme igang igjen. Bra underholdning, men ikke forvent deg subtil undertekst.

Tittel: Havboka - eller Kunsten å fange en kjemepehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
Forfatter: Morten A. Strøksnes
Sjanger: Dokumentar
Kilde: Kjøpt selv

Det er ting som tyder på at når Moshonista sier hopp, så hopper jeg. Det forklarer i hvert fall grunnen til at jeg følte dette var ei bok jeg måtte lese, selv om glitrende kritikker andre steder og Brage-pris på toppen av det hele ikke akkurat motarbeidet det valget.

Bokas ytre handling oppsummeres treffende i tittelen. Vi følger to menn i gummibåt på havet mens de prøver å få en hai på kroken. Men så handler boka egentlig om alt det andre. Strøksnes leser, tenker og forteller om havet. Om hva menneskeheten har tenkt og sagt om havet gjennom tidene, om hva som bor der, om kreftene som finnes der. Det er tydelig at Strøksnes deler mange av tankene om miljøvern som Mæhle i omtalen over, men ved å rope mye lavere, får han meg til å høre bedre etter.

Jeg fascineres, inspireres og underholdes. Mer enn det har jeg faktisk ikke å si per dags dato, annet enn at dette er ei bok jeg allerede har lyst til å lese igjen. Det kan jeg ikke si om noen av de andre norske 2015-bøkene jeg har lest.

Tittel: Du er et menneske nå
Forfatter: Eirin Gundersen
Sjanger: Lyrikk
Kilde: Lånt av Line

Jeg leser så lite lyrikk at jeg føler meg komplett ute av stand til å si noe vettugt om denne boka, men komplettisten i meg insisterer på at jeg må nevne den likevel, så jeg prøver.

De gangene jeg har forsøkt å lese dikt, kjennes det ofte som om ordene ikke fester seg. Jeg leser og leser, men får ikke egentlig med meg det som står der. Det kjennes som det som står skrevet er skrevet i et språk jeg ikke har tilgang til, at mangelen på et narrativ gjør at jeg ikke har knagger å henge ordene på som får dem til å henge sammen. Men jeg innser at den eneste måten å trenge inn i dette språket på er å utfordre meg selv til å lese mer av det, så jeg har bestemt meg for å prøve.

Når jeg skriver dét som innledning til Gundersens dikt, er det fordi denne boka ikke hadde denne effekten på meg. Jeg leste ordene som sto der, så sammenhengen i dem og likte bildene de ga meg. Samlingen er delt i tre. Den første delen fokuserer på savnet etter en far som er borte allerede i det første diktet, mens de to neste delene åpner opp mot et større bilde og plasserer jeg-personen i en historisk kontekst som går helt tilbake til urtiden. Det er som om savnet er for stort til å bære, den eneste måten å gjøre det håndterbart er å se seg selv i et så stort perspektiv at alt annet blir forsvinnende lite.

Diktet jeg bet meg aller mest merke til, besto av bare to linjer og kan relateres til boka jeg nevnte over:

på gammelnorsk het havet mar. den opprinnelige betydningen er noe som
stiger, men jeg klarer ikke tenke på annet enn det som synker

Månedsoppsummering november

Under mottoet bedre sent enn aldri: Her kommer oppsummeringen av lesemåneden november.

November var en måned der andre ting enn bøker spilte hovedrollen. Jeg flyttet 5. desember, så mye av måneden gikk naturlig nok til pakking og forberedelser. Jeg greide likevel å lese åtte bøker, og bøker av normal størrelse denne gangen etter å vært gjennom alle de korteste i lesebunken i løpet av oktober.

Dette er bøkene jeg leste i november:

• Morten A. Strøksnæs - Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
• Lars Mæhle - Bouvetøya 2052 
• Anne Valente - By Light We Knew Our Names
• Roskva Koritzinsky - Flammen og mørket
• Tonje Tornes - Hulder (Kire2)
• Ann Leckie - Ancillary Mercy 
• Caitlin Moran - How to Be a Woman (lydbok)
• Ta-Nehisi Coates - Between the World and Me (lydbok)

Totalt 8 bøker.

Fire på engelsk, fire på norsk.

Tre sakprosa, en novellesamling, to sci-fi, en fantasy og en realistisk roman

Tre menn, fem kvinner

Det mest oppsiktsvekkende med denne lista er at jeg har fullført to lydbøker, noe som selvsagt henger sammen med pakking og maling av vegger. Jeg har aldri blitt helt fortrolig med lydbøker, men det begynner å komme seg. Det ser ut som jeg har funnet min nisje: Memoir-bøker fortalt av forfatteren selv. Jeg likte begge jeg hørte denne måneden. Between the world and me var den beste boka, men How to be a woman var den mest underholdene og ga meg nesten lyst til å ta oppvaska bare for å kunne høre på.

Ancillary Mercy er den avsluttende boka i Ann Leckies prisvinnende trilogi, og skuffet ikke. Tror hele denne trilogien fortjener en plass på lista over de beste bøkene jeg har lest i år. By light we knew our names er en novellesamling der noen av novellene er realistiske mens andre best kan klassifiseres som magisk realisme. Jeg likte den veldig godt, alle novellene satte i sving følelsene, og det er vanskelig å plukke ut en favoritt. Kanskje er det likevel tittelnovella jeg husker best - en tekst om en gruppe jenter som alle har problemer med voldelige eller kontrollerende menn som møtes hver uke under nordlyset for å lære seg å slåss.

De resterende bøkene er norske 2015-bøker som jeg skal oppsummere i et eget samleinnlegg.

Måloppnåelse

Og hvordan gikk det med kryssene i måneden som gikk?

Fire var norske 2015 bøker, noe som gjør at jeg har passert målstreken i den kategorien.

To går som biografier og en som sakprosa, begge kategorier jeg allerede hadde fullført.

To var norskskrevet fantasy/sci-fi. Da ser lista slik ut:

• 23/20 norske bøker utgitt i 2015
• 16/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 6/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 9/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 8/6 andre faglitterære bøker
• 3/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 6/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• ?/? faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

Med andre ord må jeg i desember lese 2 bøker på 1001-lista, 2 norske fantasy/sci-fi bøker og 1 bok på fransk for å greie lesemålene mine. Det burde være overkommelig, hadde det ikke vært for den nevnte flyttingen. Per 9. desember har jeg bare fullført ei bok og er litt over halvveis i neste, og ingen av dem gir kryssene jeg trenger. Men det er mange dager igjen enda, og jeg begynner å få kontroll på rotet, så jeg har på ingen måte gitt opp!

Kvantitet og kvalitet: Både og eller enten eller?

85 bæreposer med bøker... Lest halvparten?

De siste månedene har jeg plutselig lest langt flere bøker enn jeg har gjort på veldig, veldig lenge.
Forrige måned gikk det til og med sport i det: Greier jeg å passere 20 leste på en måned?
Ja, det gjorde jeg.

Men jeg er usikker på om jeg synes all denne lesingen er en god ting.
For er ikke kvantiteten nødt til å gå utover kvaliteten?

Jeg har vært en stressleser de siste månedene. Etter at jeg for alvor begynte å se bokanbefalinger på Youtube, har jeg mangedoblet kanalene jeg får boktips fra, og listene over bøker jeg har lyst til å lese begynner å gi meg følelsen av å drukne. Det er faktisk slitsomt å ha lyst til å lese omtrent alle bøker i hele verden, i hvert fall når du samtidig lider av mild besluttsomhetsvegring. Uansett hva jeg leser, føler jeg at jeg burde lest noe annet. Har jeg lest 20 norske 2015 romaner, føler jeg at jeg burde ha lest 20 andre enn dem jeg har valgt. Eller aller helst 20 andre i tillegg til dem jeg har valgt.

Og da handler plutselig lesing bare om å bli ferdig med for å kunne si jeg har lest og for å kunne begynne på noe nytt. Ikke om opplevelsen underveis, slik det burde gjøre.

Jeg er ikke til stede i det jeg leser fordi jeg er for opptatt av å tenke på hva jeg skal fortsette med når jeg er ferdig. Og jeg er usikker på om dette skyldes meg og stresslesemodusen jeg er i nå, eller om det er omvendt: Er det jeg som ikke gir bøkene den oppmerksomheten de trenger, og derfor bare sklir gjennom dem, eller er det bøkene jeg har valgt å lese som ikke er sterke nok til å fange oppmerksomheten min og holde på den?

Det jeg lurer på: Er det mulig å være en god leser om man leser så mange bøker?
Presisering: Er det mulig for meg å være en god leser om jeg leser så mange bøker?
Jeg har ikke svaret. Kanskje fordi uttrykket 'en god leser' er så vagt at det kan fylles med nesten hva som helst, men jeg tenker jeg kommer langt med ordet oppmerksom. Jeg vil være en oppmerksom leser som er til stede i teksten. Og da er det et minimumskrav at jeg må slutte å stresse.

Jeg har så smått begynt å tenke på lesemålene mine for 2016, og tenker jeg kanskje skal gjøre det litt annerledes enn de siste årene.
Jeg har blant annet tenkt jeg skal ha et gjenlesingsprosjekt: Jeg vil lese samme roman flere ganger i løpet av året, og se hva som forandrer seg i leseopplevelsen fra gang til gang.
Har du noen gode tips til bok som ville egne seg til et slikt prosjekt, kom gjerne med dem i kommentarfeltet.

Og hva tenker du? Greier du å ha både kvantitet og kvalitet i lesingen på en gang, eller må du velge?

Norsk på norsk #6

Temaet er norske bøker utgitt i 2015, lest av meg. Her kommer en fantasyutgave:

Tittel: Evna (Ravneringene 3)
Forfatter: Siri Pettersen
Sjanger: Ungdomsroman, fantasy
Kilde: Anmeldereksemplar

Som en som er glad i både fantasy og norske bøker, gleder jeg meg endeløst over hva Siri Pettersen har fått til med sin Ravneringene trilogi. En norsk serie med blodfans som cosplayer og lager fanart synes jeg er überkult. Nå skal det attpåtil bli film av bøkene - slik trenden er for episk fantasy om dagen - og alle hjerter gleder seg. Mitt også.

Desverre har jeg nå planer om å trampe blodfansen på tærne, og ikke være overveldende positiv når jeg skriver om min opplevelse av Evna, boka som avslutter trilogien. (Vær advart: enkelte overfladiske spoilere av de to første bøkene kan forekomme).

Faktum er at jeg virkelig sleit med å komme meg gjennom den første halvdelen. Jeg hadde litt det samme problemet med Odinsbarn, den første i serien. Den startet ganske tregt med mye verdens- og karakterbygging som måtte på plass før selve handlingen begynte, og jeg tenker at det er det samme problemet jeg har med Evna.

I bok nummer to, Råta, har Hirka tatt steget over i vår nåtidsverden, som leseren naturlig nok kjenner. I tillegg møter vi henne ikke før hun selv delvis har tilpasset seg alt det nye, og handlingen kan derfor begynne rett på. I Evna er Hirka på plass i en tredje verden, og igjen en som er like ukjent for leseren som for henne. I tillegg følger vi henne fra første sekund og gjennom mye nøling og tilpasning, noe som selvsagt er en helt naturlig reaksjon fra hennes side, men det gjør at handlingen går tregere fremover i starten. Det er ikke et problem i seg selv, men når handlingen går tregt, må det litterære språket bære teksten på en helt annen måte. Der faller Evna igjennom for meg. Jeg begynte å irritere meg over formuleringer og gjentakelser, og det eneste som gjorde at jeg ikke avbrøt boka, var at jeg tross alt var altfor nysgjerrig på hvordan dette skulle ende til at jeg kunne avslutte der.

Men etter én bestemt hendelse, endrer boka karakter og derfra og ut fløy sidene unna uten at jeg hang meg opp i noe. Jeg vil ikke være mer konkret for ikke å spoile viktige hendelser for noen, men frem til dette punktet har Hirka vært unormalt passiv. Hun har latt andre ta avgjørelser for henne, reagert på ting som har skjedd men ikke tatt initiativ selv. Etter dette vendepunktet, er hun igjen den Hirka vi kjenner fra de forrige bøkene. Hun handler ut fra sin egen agenda og tar avgjørelser selv, og på den måten drives handlingen frem mot det endelige klimakset de tre bøkene har bygget opp til. Med økt tempo, tenker jeg ikke lenger over det språklige. Jeg leser bare videre og videre i rasende fart fordi jeg må vite hvor dette leder og jeg gripes helt av handingen. Det ble litt som å kjempe seg fram i ekstrem motvind i lang tid, for så å runde et hjørne og bli dyttet frem av like sterk medvind frem til en mållinje som plutselig var mye nærmere enn jeg trodde den var.

Og for en mållinje! Jeg tror den viktigste årsaken til Pettersens suksess med denne serien er de to karakterene hun har skrevet frem gjennom tre bøker: Hirka og Rime. Deres kjærlighetshistorie er episk, komplett med sitrende forelskelse, bunnløs lojalitet, svik og bøttevis med lengsel. Hun har laget to karakterer leserne har trykket til sitt bryst og ikke vil gi slipp på, og for min egen del kan jeg si at jeg synes hele den store fortellingen fikk en svært tilfredsstillende slutt når jeg kom så langt.

Tittel: Forbannet (Kire 2)
Forfatter: Tonje Tornes
Sjanger: Ungdomsroman, fantasy
Kilde: Anmeldereksemplar

Både Ravneringene og Kire-serien markedsføres av Gyldendal som ungdomsbøker, men jeg vil påstå det er en merkelapp som passer langt bedre på den sistnevnte. Etter å ha lest Forbannet, sitter jeg igjen med samme følelse som etter å ha lest den første i serien, Hulder: Dette er bøker jeg hadde elsket om jeg leste dem da jeg var 12-13, men som ikke helt treffer blink for leseren jeg er i en alder av 34. Og det er i grunnen helt greit.


Forbannet tar opp tråden der Hulder sluttet, og 15-år gamle Erik må forholde seg til at han ikke er helt som flertallet sine klassekamerater: Han har magiske evner, kan se vesener andre ikke kan se og er fryktelig forelsket i ei hulder. Heldigvis er han ikke den enste på skolen med magiske evner, og sammen med disse vennene prøver han både å renvaske moren for et mord som aldri ble begått og beskytte hulderen Flora fra hennes morderiske mor Rosalin.

Handlingen er spennende, og jeg må ærlig innrømme at plottet tok veier jeg ikke helt hadde forutsett. Slutten på denne boka er både en naturlig samling av alt som har skjedd til nå - jeg ser når jeg kommer dit at selvsagt var det dit vi var på vei -  samtidig som den er en gigantisk cliffhanger. Som sagt, 12-år gamle meg hadde sagt squeeeeeeee og ventet i spenning på neste bok.

For 34-år gamle meg, er det imidlertid altfor mange irritasjonsmomenter underveis til at squeeeee-faktoren spiller inn. Jeg greier ikke lese boka med 12-åringens øyne, og irriterer meg grønn over hovedpersonens valg underveis. Hvor mye bedre ville ikke alt gått om han bare ville snakket med en voksen og ikke prøvd greie alt selv? Jeg er klar over at dette er en del av sjangerkonvensjonen for ungdomsbøker av denne typen - ungdommene skal klare seg selv og de voksne være bipersoner - men det hjelper ikke. Jeg greier ikke se forbi det at jeg stadig stønner over hovedpersonens virkelig dumme valg. (Hadde han derimot tatt de riktige valgene, ville boka vært over på 20 sider, så jeg ser den litterære grunnen til at det må være sånn...)

Ut over dette, er det en del ting som forklares litt for instendig for meg som en voksen leser, jeg skulle gjerne sett at mer forble undertekst. Det er også en del fikse grep med dialogene i disse bøkene som jeg ikke blir helt fortrolig med. For eksempel måten Flora snakker på (det skal være 1950-talls norsk) føles etter hvert ganske påtatt, det blir litt for mye av det gode for min smak.

Jeg tror dette er ei bok som kan treffe veldig godt i målgruppa den er skrevet for, og beviselig også hos en del voksne som er flinkere til å sette seg inn i 15-åringens hode enn det jeg er. For meg blir den litt for enkel til å nå helt opp, men underholdende er den likevel.

Anne Brontë - Agnes Grey

Tittel: Agnes Grey
Sjanger: Roman
Forlag: Wordsworth Classics
Utgitt: 1998 (originalen 1847)
Sidetall: 160 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Månedens tema for bokhyllelesingen hos Hedda var bøker utgitt på 1800-tallet, og jeg må innrømme at hovedgrunnen til at valget falt på nettopp Agnes Grey denne gangen, var bokas lengde. Boka har stått ulest i hylla mi i årevis, men 160 sider var overkommelig å presse inn blant alle de nye norske jeg jobber meg gjennom om dagen. 

Anne er kanskje den minst kjente av Brontë-søstrene, og jeg husker jeg aldri hadde hørt om denne boka da jeg kjøpte den i en bokhandel i England for mange år siden. Akkurat da var jeg mest imponert over at jeg kunne kjøpe en splitter ny klassiker for under 20 kroner. I dag er jeg ikke like fornøyd med valget av utgave. Den hadde nemlig bitteliten skrift, og øynene mine nektet å være med på å lese særlig mer enn 30 sider om gangen. 

Agnes Grey er historien om en ung jente fra en familie uten veldig mye penger, som tar seg jobb som guvernante for å bidra økonomisk. Hun går inn i oppgaven full av optimisme, men lærer fort at livet som guvernante ikke her helt som hun forstilte seg. Barna hun skal passe er umulige å håndtere, foreldrene deres stiller urimelige krav og ingen bryr seg om hvordan hun har det oppi det hele. Så vanskelig det må ha vært å være i en sånn posisjon på den tiden, tenkte jeg, før det slo meg at det neppe er veldig annerledes for au pairer i Norge i dag. 

Dette er ingen komplisert bok, både språk og handling er relativt rett frem, men jeg likte den godt likevel. I starten var jeg mest imponert over at det var en 1800-talls roman om en ung kvinne som ikke handlet om hvem hun skulle gifte seg med. I stedet reiser Agnes ut på egenhånd for å jobbe og bidra til familiens økonomi. Og når det som møter henne ikke står til forventningene, rømmer hun ikke hjem med halen mellom beina, men biter det i seg og gjør det som trengs for å bli værende. Til leseren innrømmer hun imidlertid hvor vanskelig det er å stå i det, og boka gir et godt innblikk i hvordan det var å være et ikke-menneske, den usynlige som bare skal være i kulissene og komme når hun blir ropt på.

Etter hvert kommer likevel kjærlighetshistorien også, og den er fin og romantisk slik den skal være i en 1800-tallsroman. Men det er altså ikke den som er det viktiste jeg tar med meg fra denne boka. Agnes Grey var faktisk overraskende aktuell, på tross av å være en samfunnskritikk skrevet for nesten 150 år siden. 

Så kan man velge om man vil synes det er imponerende eller deprimerende. 

Avslutningsvis et sitat som dreier seg om noe som alltid vil være aktuelt, skjønnhet:

It is foolish to wish for beauty. Sensible people never either desire it for themselves, or care about it in others. If the mind be but well cultivated, and the heart well disposed, no one ever cares for the exterior. So said the teachers of our childhood, and so say we to the children of the present day. All very judicious an proper, no doubt; but are such assertions supported by actual experience? (s. 107)

Månedsoppsummering oktober

Oktober har vært en ekstremmåned. Da jeg den 8. la merke til at jeg allerede hadde fullført 8 titler, gikk det opp for meg at det var teoretisk mulig å passere 20 leste titler i løpet av måneden. Et absurd tall jeg aldri hadde trodd jeg skulle være i nærheten av, så da tanken først var tenkt, ble det plutselig en reell målsetting.

Det har vært med å styre lesingen mot de kortere bøkene og tegneseriene i lesebunken denne måneden, og endte tilslutt på 21 titler. De tykkere bøkene ligger på vent til månedene som kommer, jeg har nemlig ingen planer om å fortsette galskapen. Dette var et engangsstunt som nå er gjennomført.

Uansett, her er oversikten over hva jeg har lest.
På grunn av samleinnlegg om de norske bøkene, er ganske mye faktisk skrevet om allerede også.

Bøker:

• Anne Brontë - Agnes Grey
• Claus Lundekvam - En kamp til: En selvbiografi 
• John Burnside - The Dumb House 
• Ida Hegazi Høyer - Fortellingen om øde
• Rannveig Leite Molven - Der skyene begynner
• E. M. Forster - A Room With a View
• Kjersti Rorgemoen - Håpet og festen
• Gaute M. Sortland - Fotturar i Norge
• Anne Helene Guddal - Også det uforsonelige finnes 
• Øystein Orten - Risp i berget
• Bjørn Vatne - Slik skal vi velge våre ofre
• Ted Hughes - Crow
• Amanda Lindhout og Sara Corbett - A House in the Sky
• Anne Helene Guddal - Bebo
• Anne Tyler - A Spool of Blue Thread

Totalt 15 bøker. 8 av kvinner, 7 av menn.

6 på engelsk, 9 på norsk.

9 romaner, 2 sakprosa, 1 kortprosa, 1 novellesamling og 2 diktsamlinger. 

7 under 200 sider. 

Jeg har ikke så mye å si om bøkene jeg har lest i dette innlegget. 

Mange har jeg allerede skrevet om i 'Norsk på norsk'-innlegg, og jeg har planer om å skrive om ytterligere tre. 

A Spool of Blue Thread var ikke en bok som gjorde veldig inntrykk. Det jeg syntes var mest spesielt med den var hvordan den malte og malte på ganske hverdagslige hendelser, for plutselig å kaste inn store avsløringer i en bisetning, for deretter å fortsette som om dette hadde vært kjent hele tiden. 

A Room With a View tok det meg litt tid å komme inn i, men da jeg først var i gang, likte jeg den godt. 

Månedens store overraskelse er helt klart at jeg faktisk har lest to diktsamlinger. I løpet av de seks årene jeg har blogget om bøker, tror jeg det tredobler mitt antall leste innen sjangeren, uten at det er noe å skryte av. Jeg føler meg derfor helt ute av stand til å si noe om kvaliteten på disse to, men jeg konstaterer at jeg foreløpig har store problemer med å lese dikt på engelsk, ordene bare sklir unna og vil ikke henge sammen. Om noen derimot vil anbefale meg noen jeg burde lese på norsk, er jeg mottakelig for forslag.

Tegneserier:

• Guy Delisle - Opptegnelser fra Jerusalem
• Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 7: The Calm Before
• Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 6: This Sorrowful Life 
• Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 5: The Best Defense
• Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 4: The Heart's Desire
• Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 3: Safety behind bars

Jeg lånte med meg en bunke Walking Dead album fra biblioteket, og raste gjennom alle i høy hastighet. Nå føler jeg imidlertid jeg har nådd metningspunktet for en stund. Det er et dystert univers å befinne seg i, og handlingen begynner etter hvert å føles ganske repetetiv. 

Opptegnelser fra Jerusalem likte jeg imidlertid veldig godt. Boka er en grafisk memoir-bok fra året forfatteren bodde i Jerusalem mens kona jobbet for Leger Uten Grenser. Jeg likte godt hvordan han viser frem situasjoner og steder, og hvor absurd situasjonen blir i en by som splittes av så mange interesser. Jeg synes han balanserer fint og forteller uten å moralisere, selv om det tydelig skinner gjennom hvor hans sympati ligger i de ulike situasjonene. 

Måloppnåelse

Jeg har ikke bare lest mange bøker denne måneden, jeg har bevisst lest for å kunne krysse på lista. Det gir bra uttelling.

Jeg har lest 8 norske bøker utgitt i 2015, og er dermed bare én unna å ha klart årsmålet der. Jeg er imidlertid allerede halvveis i Birger Emanuelsens Et godt menneske så der er jeg i mål i løpet av en dag eller tre. Uten at jeg har tenkt å gi meg der, dette vil fremdeles være en prioritet ut året.

Jeg har også lest 2 bøker fra 1001-lista denne måneden, én av dem har stått i hylla en aldri så liten evighet, og gir kryss også for det.

Jeg har lest 2 biografier, én som del av biosirkelen og én utenom. Dermed er jeg i mål med antallet. Målet sier imidlertid at jeg skal ha full deltakelse i biosirkelen, så jeg skal lese minst én til i løpet av året.

Jeg har også lest én novellesamling, og har dermed fullført også dette målet.

Da ser lista slik ut:

• 19/20 norske bøker utgitt i 2015
• 16/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 6/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 7/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 7/6 andre faglitterære bøker
• 1/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 5/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• ?/? faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

Det vil med andre ord si at jeg har to måneder på meg til å lese følgende:

• 1 norsk bok fra 2015
• 2 bøker på 1001-lista
• 4 norske fantasy/scifi bøker
• 1 bok på fransk

Seks bøker på to måneder burde være helt overkommelig. Det som eventuelt kommer til å felle meg, er sannsynligvis den ene som skal være på fransk. Men jeg kan kanskje ro meg i land ved å lese et Asterix-album på fransk, vi får se. Novembers fokus bør bli norsk fantasy, så får vi se hvor langt jeg kommer. 

Hvem har lest noe av det samme som meg, og hva synes dere?

Norsk på norsk #5

Tittel: Der skyene begynner
Forfatter: Rannveig Leite Molven
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket

Dette er ei av bøkene som har blitt med meg hjem kun basert på at den var norsk 2015-bok i nyhetshylla på biblioteket. Jeg valgte å lese den nå fordi den bare var 150 sider, og oktober har vært måneden for de helt korte bøkene for mitt vedkommende.

Men selv om jeg ikke visste annet om denne boka enn det som sto bakpå, må jeg si den overrasket meg. Baksideteksten presenterer nemlig boka som "en post-apokalyptisk fortelling om hvordan en ung mor og hennes datter forsøker å takle det vanlige livet etter det vi antar må være en naturkatastrofe." Men i starten av boka finnes ingen hint verken av datteren eller av apokalypsen. I stedet møter jeg historien om et kjærlighetsforhold mellom bokas kvinnelige jeg-forteller og en ikke navngitt han. Et forhold som overhodet ikke er i balanse, et forhold som i første rekke er fysisk, et forhold der hun vil mer enn ham.

Når han ikke er her, er veggene igjen bare mur og gips, et tynt tapetlag som trekker seg litt oppover langs gulvlistene, bøyer seg. Han sier at han ikke kan forstå hvordan jeg kan tro at det kommer til å forandre seg, bli bedre, noe mer, hvordan jeg kan ha denne forventningen om at det som er nå er mer enn noe midlertidig, at det kommer til å vokse til noe mer, noe annet, som også vil være bedre, noe finere, ting er aldri sånn, sier han, vi vil bare tro det, men hver dag mister vi noe, og etter et bestemt punkt vil det som er aldri kunne bli noe mer enn det som har vært, jeg sier at han ikke kan vite det, hvordan kan han vite det, han sier vi glemmer, alle glemmer altfor fort, vi ivrer til og med etter å glemme, bevege oss videre. (s.34)

En tredjedel inn i boka brytes kontakten, hun reiser til en annen by og finner seg etter hvert en leilighet. Vi får vite at hun er gravid, snart har hun født og først nå introduseres datteren Mink. I beskrivelsene av deres hverdag sniker det seg etter hvert inn hint at ting ikke er helt som de skal være. Det blir færre og færre butikker, færre og færre biler, det regner hele tiden og byen blir mer og mer forlatt av menneskene som pleide å bebo den.

Det er likevel på ingen måte naturkatastrofen eller apokalypsen som spiller hovedrollen i denne boka, de er i beste fall en utydelig kulisse. Boka er skrevet i en slags klaustrofobisk tosomhet; først mellom jeg-personen og barnets far, deretter mellom jeg-personen og datteren. Andre mennesker er knapt til stede i teksten, mens disse forholdene utbroderes i minituøs detalj. Som sitatet over mer enn antyder, er det skrevet i et språk som flyter av gårde uten virkelige pauser, det er langt mellom punktum, i stedet har kommaene tatt over. Det skapte en intensitet i språket som gjorde at jeg brukte overraskende lang tid på å lese boka, jeg trengte hvilepauser.

Dette var ei bok som krøyp under huden på meg og som jeg likte bedre og bedre jo lenger jeg leste. Den er var og innadvendt, har lite plot å snakke om, men en intens stemning som dro meg inn i teksten. Fra å være ei bok jeg overhodet ikke visste noe om, har den blitt en av mine favoritter blant de norske 2015-bøkene jeg har lest så langt.

Tittel: Fortellingen om øde
Forfatter: Ida Hegazi Høyer
Sjanger: Roman
Kilde: Fikk Siljes anmeldereksemplar siden hun hadde kjøpt boka

Med denne boka er saken helt motsatt. Fordi jeg forelsket meg i fjorårets Unnskyld av samme forfatter, var forventningene til Fortellingen om øde skyhøye. Og hovedsakelig derfor ble denne boka en liten skuffelse.

Boka er en roman basert på virkelige hendelser, og forteller historien til flere mennesker som forlater mellomkrigstidens Europa for å bosette seg på en øde øy i Galapagos i Stillehavet. I bokas første del blir vi kjent med tannlegen Dr. Ritter som trekker alle tennene, skiller seg fra kona og reiser av gårde for å få være alene. I del to introduseres et ungt ektepar med baby på vei som kommer flyttende og i den tredje delen tar en eksentrisk baronesse med et harem av menn som tilber henne plass på stranden. Det begynner altså i ytterste ensomhet, men etter hvert dannes et mikrosamfunn der de få menneskene som befinner seg på øya Floreana er nødt til å forholde seg til hverandre. Og det går ikke knirkefritt for seg.

Hele boka er sånn passe absurd, noe jeg liker. Jeg liker også i hovedsak Hegazi Høyers skrivestil, selv om jeg innimellom  kan gå litt lei de korte setningsemnene som skal gi alt en ekstra tyngde.

Det er ikke til å ta feil av. En mor som leter i blodet etter barnet. De øynene der. Det absolutt gjenkjennelige. (s.37)

Grunnen til at jeg ble skuffet, er at boka helt mangler den intensiteten som drev meg videre og videre da jeg leste Unnskyld.  Denne gangen følte jeg at jeg når som helst kunne legge fra meg boka uten problem, jeg ble aldri sugd inn i teksten men beveget meg i stedet på overflaten. Historien som skrives frem er interessant, og forfatteren får mange plusspoeng for å bevege seg ut fra kjøkkenbenksrealismen norsk samtidslitteratur stadig beskyldes for å tilhøre. Men karakterene er for karikerte eller usympatiske til at jeg bryr meg om hvordan det går med dem og det var i grunnen åpenbart hvor dette bar. Resultatet ble dessverre en leseropplevelse helt midt på treet denne gangen.

Men sannsynligvis årets vakreste omslag, jeg må bare si det.

Norsk på norsk #4

Tittel: Tegnehanne
Forfatter: Hanne Sigbjørnsen
Sjanger: Tegneserie
Kilde: Anmeldereksemplar

Denne glemte jeg å ta med i forrige oppsummering rett og slett fordi den er en tegneserie, og det er jo ingen grunn til å utelukke den.

Jeg har lest Tegnehanne tidligere, både på blogg og i Aftenposten, så det var ingen store overraskelser som ventet i denne boken. Mange av tekstene hadde jeg allerede lest, men det var også nytt materiale som er publisert for første gang her.

Tegnehanne er ikke satt opp som en klassisk tegneserie, men mer som illustrerte essays eller kåserier som tar for seg hverdagshendelser i livet til forfatteren. Hun er sykepleier, sofagris, samboer og over gjennomsnittlig opptatt av taco, og hun er veldig god til å få meg til å flire gjenkjennende av hovedpersonens hang til å befinne seg i et beklemt rom mellom hvordan konvensjoner sier hun burde oppføre seg og hva hun faktisk gjør.

Kanskje ikke den mest litterært krevende boka jeg leser i år, men den fikk meg til å le og jeg likte den.

Tittel: Slik skal vi velge våre ofre
Forfatter: Bjørn Vatne
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt av Gro

Denne boka leste jeg fordi jeg har sett og hørt flere andre bloggere trekke den frem som en av de beste norske romanene de har lest i år.

Jeg er enig i at den er av de beste jeg har lest i år, men heller ikke denne hadde wow-faktoren som gjorde at den virkelig sto ut i mengden for meg. Boka forteller historien om en ung alenefar som helt tydelig er veldig glad i dattera si, men som ikke helt får hverdagen til å gå rundt. Mye av grunnen til det er at han bruker store deler av fritiden på å skrive en samfunnskritisk blogg som beveger seg i et landsskap av høyreekstreme og konspirasjonsteoretikere. 

Dette er en karakterdrevet roman der hovedpersonens utvikling og relasjoner til andre er det som driver leseren videre. Jeg synes Bjørn Vatne gjør en god jobb med å skrive frem denne alenepappaen med et mørkere alterego på nettet om natten. Språket er godt, og etter en litt treg start skjer det mer enn nok uventede saker til å holde på leserens interesse, samtidig som vi også får vite mer om hovedpersonens forhistorie. 

Når jeg likevel ikke er mer enn litt forbi lunken pluss i begeistring, er det fordi også denne boka følger det som ser ut til å være den norske samtidslitteraturens hovedoppskrift: Halvvoksen person som har det meste, men som føler seg som en outsider og ikke greier å takle det hverdagslige i hverdagen. Dette er som sagt en av de beste utgavene av denne malen jeg har lest så langt i år, men den mangler det lille ekstra som får den til å ta skrittet helt ut av mengden.

Tittel: Risp i berget
Forfatter: Øystein Orten
Sjanger: Novellesamling
Kilde: Anmeldereksemplar

Dette er en novellesamling der stedet går igjennom som en rød tråd, mens tiden forandrer seg fra tekst til tekst. Vi starter med to korte snutter om de første menneskene som kommer til stedet i båt, og avslutter i tilnærmet vår egen tid.

Jeg trodde jeg hadde funnet en perle da jeg leste den første novella i denne samlingen. Det var en sår og tragisk historie om en trell som ventet på å bli frigitt etter å ha utført en heltegjerning et sted på Vestlandet i vikingtiden, og jeg falt fullstendig for språket og stemningen i den teksten. Yes, tenkte jeg, her har jeg funnet en ny favoritt.

Overraskelsen var derfor stor da resten av boka bød på fortelling etter fortelling som stort sett bare kjedet meg. Det var som om resten av boka ikke var skrevet av samme person som hadde skrevet åpningen. Jeg kan ikke en gang forstå at dette skal være en novellesamling. Noe er dikt, noe er skillingsviser, en tekst med tittelen Kollekt er bare en oppramsing av navn på to sider, de fleste andre ville jeg kalt fortellinger heller enn noveller, og språklig var de ganske platte. Den eneste grunnen til at jeg ga boka to stjerner på Goodreads, var den første teksten.

Tittel: Fotturar i Norge
Forfatter: Gaute M. Sortland
Sjanger: Kortprosa
Kilde: Biblioteket

Dette har vært Moshonistas misjonsobjekt i år, og etter iherdig påtrykk fra henne, blir jeg ikke overrasket om vi for første gang finner kortprosa på lista når langlista for bokbloggerprisen presenteres på nyåret.

Det er mye mulig denne boka får min stemme også, jeg likte den i hvert fall godt. De korte tekstene er presise og får sagt mye på liten plass, ofte er de morsomme og de inkorporerer alle frasen fotturar i Norge på en snurrig måte. Det er som om fotturar i Norge er en person i tekstene, og på den måten nærmer man seg på et eller annet vis noen trekk som er karakteristisk for dette fenomenet.

På grunn av formatet er jeg imidlertid litt usikker på hvor lenge jeg vil huske det jeg har lest, kortprosa har en tendens til å være bøker jeg liker mens jeg leser, men der innholdet ikke henger igjen særlig lenge. Dette var uansett en god variant innen sjangeren.

Tittel: Håpet og festen
Forfatter: Kjersti Rorgemoen
Sjanger: Roman
Kilde: Anmeldereksemplar

Jeg kan si akkurat det samme om denne boka som jeg har kritisert mange andre bøker for i år: den følger oppskriften halvvoksen person som føler seg på utsiden av samfunnet og driver rundt uten særlig mål og mening. Likevel ble denne en av de store oppturene for meg så langt denne bokhøsten.

Bokas hovedperson er ei jente på 35 som har fullført en universitetsgrad i humaniora i Bergen, men aldri flyttet ut av studenthybelen. Hun har fått jobb i en mellomlederstilling i makuleringstjenesten på Fretex der hun deler arbeidshverdagen med tidligere rusmisbrukere og kriminelle som skal reintroduseres til arbeidslivet. Det hele mens hun sliter med en mild depresjon og mangler både nære venner og et nært forhold til egen familie.

Det høres deprimerende ut, men det som gjør denne boka for meg er at den er morsom. Så er det sikkert mange som vil være uenig med meg i det, det er ikke til å stikke under en stol at jeg sjelden ler av bøker som tradisjonelt karakteriseres som morsomme. Jeg foretrekker bøker der humoren er underdrevet og ligger i det absurde, enten i situasjoner eller i småspydige formuleringer, og denne typen humor er denne boka full av. Som her:

Han sa han hadde slutta å dagdrøyme. Han kjende seg som ein levande daud, med ei tapt drift etter å drøyme seg vekk i all si lengt etter eit her-og-no. Han gav meg ein legeattest på at han leid av depresjon, og gjekk deretter heim med mi velsigning. Eg satt att og var imponert, eg hadde trudd at han var for dum til å bli deprimert. (s. 55)

Amanda Lindhout og Sara Corbett - A House in the Sky

Tittel: A House in the Sky
Sjanger: Memoir
Forlag: Scribner
Utgitt: 2013
Sidetall: 496 s.
Kilde: e-bok via Scribd
Språk: Engelsk

Månedens tema i Moshonistas biografisirkel er eventyrere, og først var de eneste jeg greide tenke på Nansen, Amundsen og Heyerdahl. Jeg hadde imidlertid ikke lyst til å lese om noen av dem akkurat nå, så da denne boka dukket opp i Goodreads-feeden min med høy stjernerating ble jeg enig med meg selv om at dette ikke var å strekke strikken for langt. 

Amanda Lindhout er kanskje ikke en eventyrer i den mest stereotypiske betydningen av ordet, men hun er i hvert fall veldig eventyrlysten. Hun vokste opp på landsbygda i Canada. Foreldrene skilte seg da hun var ganske ung og gikk begge to ganske rett inn i nye forhold. Faren med en ung mann han raskt flyttet sammen med, mora med en enda yngre mann som var av den sjalu og voldelige typen. Amanda drømte seg bort fra alt gjennom bunker med National Geographic-blader hun kjøpte brukt for penger hun tjente på flaskepant. 

Da hun flyttet hjemmefra, fikk hun jobb i en fancy bar og tjente gode penger på tipsen. Pengene gikk rett i reisekassa. I mange år jobbet hun halve året for å tjene penger til reising, og resten av året reiste hun rundt som backpacker med lite budsjett i Sør-Amerika, Sør-Asia og Afrika. Noen ganger sammen med kjæreste, venner eller mor, men også mye helt alene. Forandringen skjedde da hun møtte Nigel på et backpacker-hotell i Etiopia. Han var frilansfotograf og betalte reisingen sin med bilder han tok underveis, noe som inspirerte Amanda til å ville gjøre det samme. 

Som frilanser reiste hun først til krigsherjede Afghanistan, uten å gjøre umiddelbar suksess. Så fikk hun jobb som Baghdad-korrespondent i en engelskspråklig TV-kanal i Iran, der hun tilbragte flere måneder, men heller ikke her ble resultatet slik hun ønsket. Hun fant ut at skulle hun få gjennombruddet hun ønsket seg, måtte hun ta en sjanse. Hun ville dra til et sted konkurransen var minimal, et sted hun ville være nesten alene som journalist: Somalia. Hun fikk med seg Nigel, som hun hadde hatt et av-og-på forhold til siden de møttes i Etiopia, og satte seg på flyet til Mogadishu. 

Det må sies at selv om dette er Lindhouts egen versjon av fortellingen, kommer hun ikke alltid like heldig ut. Hun er i overkant naiv, og har en overlegen tro på at alt kommer til å gå bra, basert på at det alltid har gått bra tidligere. På tross av å være oppvokst i et voldelig hjem (hun selv ble aldri slått), har hun likevel levd et priviligert liv der hun alltid har kunnet gjøre akkurat det hun har hatt lyst til. Hun reiser inn i Somaliea med store planer, og nærmest ler av Nigel som er nervøs når flyet blir forsinket på grunn av kamper på flyplassen i Mogadishu. 

Men det er en grunn til at det nesten ikke er vestlige journalister i Somalia, og få dager inn i oppholdet blir Amanda og Nigel kidnappet av en av de mange islamistiske gruppene som opererer i landet. Den største delen av denne boka handler om deres 15 måneder i fangenskap, om hvordan de flyttes rundt til ulike hus, hvordan de behandles og hva de gjør for å overleve. 

Jeg har ventet på ei bok som skulle kreve oppmerksomheten min helt, og fant den i denne. Språket flyter lett, og sidene fløy av gårde selv om innholdet tidvis er svært ubehagelig å lese. Starten der hun forteller om oppveksten og tiden som backpacker var ikke spesielt spennende, men fra det tidspunktet hun ankom Somalia leste jeg resten av boka i ett jafs - det på tross av at jeg leste den som e-bok på telefonen. 

Siden det er hun selv som forteller historien, med hjelp av journalisten Sara Corbett, er det åpenbart at hun overlever fangenskapet og til slutt kommer hjem. Likevel leste jeg stadig med en følelse av usikkerhet, at jeg ikke visste hvordan dette skulle gå, at jeg måtte lese litt til for å finne det ut. Det er også en stadig utvikling i hvordan de behandles i løpet av fangenskapet som gjorde det interessant å lese. For hver gang noe endret seg, måtte Amanda og Nigel tilpasse seg de nye forutsetningene, og dette er med på å skape driv i teksten. 

Også Nigel har skrevet bok om tiden i fangenskap, og jeg har lyst til å lese den også for å se det hele fra en annen vinkel. Jeg kan uansett anbefale Amanda Lindhouts versjon.

Dagens selvskryt...

I dag har jeg lagt til fire - ja jeg sa fire - titler til leste bøker lista mi…

Det har vel teknisk sett skjedd tidligere også, at jeg har samlet opp og skrevet inn flere bøker på samme i dag. Men i dag har jeg faktisk fullført alle fire i dag, tre av dem ble også påbegynt i dag. Det er jeg rimelig sikker på at er første gang på mine seks år som bokblogger. 

Så kan jeg snakke det ned ved å si at en av dem var en novellesamling jeg hadde leste halve av før dagen startet, en var en diktsamling, en var kortprosa på under 100 sider og det siste var en tegneserie. 

Men det summeres likevel til fire titler.

Og per i dag, 11. oktober, har jeg 12 titler lest denne måneden. Fortsetter det sånn, kan jeg plutselig ende opp med å lese over 20 bøker på en måned. Selv med en del tegneserier på lista, er det et tall som for meg høres helt surrealistisk ut…

Anne Helene Guddal - Bebo (Norsk på norsk #3)

Tittel: Bebo
Sjanger: Roman
Forlag: Kolon
Utgitt: 2015
Sidetall: 97 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Denne ba jeg om fra Kolon fordi Anita har snakket veldig varmt om Guddal etter å ha sett henne på Lillehammer. 

(Fun fact: Jeg satt ved siden av Anita da hun hørte henne, uten at jeg fikk med meg noenting. Jeg var nemlig altfor opptatt av at jeg under en time senere skulle se Margaret Atwood, og hørte ikke etter.)

Jeg hadde ikke altfor høye forventninger da jeg begynte. Hovedgrunnen var at jeg allerede hadde bladd i den og sett at den ikke ser ut som en tradisjonell roman. Hadde ikke dette ordet stått på tittelbladet, ville jeg kalt den kortprosa, en sjanger jeg tidligere har hatt stor glede av, men som jeg i det siste ikke har hatt tålmodighet til. Ingen av forsøkene denne høsten på å lese kortprosa har ført til minneverdige leseopplevelser, og det har gjort noe med forventningene mine. 

Når det er sagt: Bebo er den som har kommet nærmest. Jeg synes Guddal skriver fantastisk, og jeg rent ut forelsker meg i mange av formuleringene hennes. Jeg trenger ikke bla lenger enn til aller første side for å finne et godt eksempel:

Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter rom. (s. 7)

Det tok tid å komme inn i boka og se de ulike tekstene som en helhet, mye fordi de er ganske springende i starten. Det er ikke før på side 30, det vil si nesten en tredjedel inn i boka, at man begynner å ane konturene av en historie og dermed får en kontekst å tolke resten inn i. Etter å ha fullført, gikk jeg tilbake og leste frem til dette punktet på nytt, og da ser jeg jo at starten henger sammen med resten, men ved førstegangs lesning ga de første tekstene ingen mening annet enn hver for seg. 

Dette er ingen lettlest roman, den krever mye av meg som leser. Det er mange hull som må fylles ut, scener som må plasseres, hint om ting som aldri skrives helt ut. Det er en bok jeg føler jeg må lese flere ganger om jeg skal få noe ordentlig ut av den, og det kan det også hende jeg vil gjøre. Strengt tatt har jeg allerede lest store deler av den for andre gang bare mens jeg har bladd frem og tilbake for å skrive dette. 

Som sagt forelsker jeg meg i Guddals språk. Jeg har lyst til å kalle det poetisk, men hva betyr egentlig det? Jeg tenker at et poetisk språk er fullt av kraftfulle bilder, men det er ikke det som kjennetegner språket i denne romanen. Det er klart, tydelig og rett frem, men når jeg likevel ikke oppfatter det som normalprosa er det fordi det innholdsmessig går nye veier. Jeg leser setninger jeg ikke har lest før, ordene er satt sammen på måter som er nye for meg. Og jeg liker det.

Under trekkperioden kan hvitstrupespurven holde seg våken i opptil syv dager. Det amerikanske forsvaret studerer fuglens hjerneaktivitet for å kunne skape den søvnløse soldaten - en liten del av et større prosjekt for å beherske søvnen. Målet er det uavbrutt produktive mennesket. Den søvnløse soldaten er forløperen til den søvnløse arbeideren og forbrukeren. Søvn er i vår tid en motstandshandling. (s. 43)

Romanen dreier seg om et forhold mellom to personer. Det starter med et tilfeldig møte, og ikke lenge etter har hun flyttet inn til ham i et gammelt trehus med utsikt over fjorden. De lever i en intens tosomhet når de er sammen, men han er mye bortreist i jobb og overlater jeg-personen alene i det store huset. Uten at det blir gjort klart hvorfor, flytter hun etterhvert ut av huset, inn i en leilighet i byen. Men alt er ganske svevende skildret, fragmentert og ikke i rekkefølge, drøm, virkelighet og tilbakeblikk glir over i hverandre og det er opp til meg som leser å skille dem fra hverandre. Samtidig er vi også innom mørkere tematikk enn et brutt kjærlighetsforhold, og dramatiske hendelser ligger og lurer både mellom og på linjene.

På tross av hvor godt jeg likte denne boka mens jeg leste den, er jeg usikker på hvor lenge jeg kommer til å huske innholdet. Fordi dette er en bok som drives av språket heller enn handlingen, kom jeg aldri tett nok på karakterene til å bli følelsesmessig engasjert. Og erfaringsmessig gjør det at jeg glemmer.

Samtidig tror jeg at jeg vil huske følelsen av å lese noe velskrevet, av å lese en forfatter som har stålkontroll på språket. Så får månedene frem til januar gi meg svaret på om dette er en av årets beste norske romaner for min del. 

PS:

Tittelen på boka har vært en gåte for meg, helt til jeg leste Anitas omtale som jeg linket til lenger opp. 

Jeg har lest Bebo med trykk på første stavelse og ikke skjønt hva det skulle bety. Så er det så enkelt som å legge trykket på andre stavelse i stedet, og plutselig ga alt mening. Å bebo et hus, en leilighet, et sted. 

Snakk om aha-opplevelse og pinlig innrømmelse...