Litterære nyttårsforsetter?

Det er nyttårsaften. Den store dagen for to ting: årskavalkader og selvbedrag. Jeg velger meg sistnevnte, og følger i mange bloggeres fotspor når jeg lager en liste over mine tanker om litteraturåret 2011.

1) Jeg skal lese flere av bøkene som allerede står i hylla
Dette er en klassiker. Bøkene står der fordi jeg på et eller annet tidpunkt har hatt lyst til å lese dem. Og for all del, det er mye god litteratur som venter på meg her. Men i 2010 har jeg lest ca 60 bøker. Jeg har sannsynligvis anskaffet ihvertfall det dobbelte. Å tro at noe annet enn det er fasiten etter 2011 også, er bare naivt.

2) Jeg skal lese mer faglitteratur.
Når jeg tenker tilbake på 2010, ser jeg at flere av bøkene jeg har hatt størst glede av har vært faglitteratur. I 2011 har jeg planer om å lese mer historie, mer lingvistikk og mer filosofi.

3) Jeg skal lese mange noveller.
Det skrives mye bra i kort format. Jeg prøver selv å skrive noveller. Les og lær.

4) Jeg skal delta på Nanowrimo i november.
Og i 2011 skal jeg ha en idé før jeg begynner, og skrive sammenhengende tekst. Det naturlige steget videre fra hva jeg gjorde i år.

5) Jeg skal sende fra meg minst tre tekster.
Til konkurranser, til forlag, til tidsskrifter. Akkurat hvor er ikke det viktigste. Det er handlingen som teller. Og å sende tekster i posten til en venn, er juks og teller ikke.

6) Jeg skal jobbe mot å kunne lese bøker på et sjette språk.
Nå leser jeg på bokmål, nynorsk (ja, det er to ulike litterære språk), engelsk, svensk og dansk. Naturlige valg for språk nummer seks er spansk, fransk eller russisk, som jeg alle har basiskunnskaper i.

7) Jeg skal dra på skrivekurs.
Fordi det er gøy. Trenger ingen annen begrunnelse.

8) Jeg skal tilbringe mer tid på biblioteket.
Dette forsettet motvirker sannsynligvis det første. Men jeg liker meg på biblioteket. Jeg vil gi meg selv tid til å være der. Ikke bare gå inn og ut med en viss målbevissthet.

9) Jeg skal reise vekk alene, ihvertfall en helg.
Med bøker og laptop i kofferten.

10) Jeg skal skaffe meg lesebrett.
Nå har jeg tenkt på det i halvannet år. Jeg er ikke papirnostalgiker i den forstand. Ja takk, begge deler, mener jeg. Men jeg greier ikke bestemme meg. Vanlig lesebrett eller iPad? Akkurat nå heller jeg mot lesebrett. I morgen er det kanskje annerledes. En gang i løpet av 2011 skal jeg bestemme meg.

Godt nyttår folkens!

Bøker under treet?

Ja, det var noen av dem i år også. Teknisk sett befant bare to av dem seg innpakket under edelgrana:

Petter Schjerven - Nostalgisk ordbok
Gaute Heivoll - Før jeg brenner ned

Men i dag kom samboeren hjem fra Sverige, dermed ble det ny julaften for meg med pakkene som kom derfra. Og i dem fant jeg:

Jesper Knallhatt - Baade Og... Tirsdag
Jesper Knallhatt - Baade Og... Onsdag
Anne Rice - En vampyrs bekännelse

I tillegg ligger en liten julegave til meg selv og venter på postkontoret. Hvis jeg ikke husker helt feil, skal det ligge fem bøker i den også.

Da mangler bare tiden til å lese dem. Den tror jeg ikke det blir mye av før vi skriver 2011.

Beate Grimsrud - En dåre fri

Jeg greier ikke å finne en inngang. Jeg har allerede sittet her en time og slettet alle forsøk så langt. Jeg har mange tanker om boka jeg har lest, men de vil ikke stille seg pent på rekke å lage logiske sammenhenger. Det er ikke åpenbart hvilke av dem som bør være først eller sist eller være med i det hele tatt. Men jeg liker omslaget, så jeg gjør bildet større enn jeg pleier og ser på det i stedet.

"Det er jeg som er Eli." Det er åpningssetningen. Presiseringen kjennes etterhvert nødvendig. Det kunne vært så mange andre som fortalte. Eli er ikke alene i sin egen kropp, hun deler den med Espen, Emil, Erik og prins Eugen. Det kunne vært en av dem som fortalte, men det er altså Eli. Eli er fortelleren av dem. Eli er forfatteren. Er Eli virkelig, eller bare en av mange stemmer? Eli har skrevet bøkene Beate Grimsrud har skrevet. Hun har laget filmene Beate Grimsrud har laget. Eli har til og med skrevet boka jeg akkurat har sittet med i hendene, som har Beate Grimsrud skrevet på omslaget. Jeg vil ikke spekulere i hva som er selvbiografi og hva som er roman. Jeg vil ikke tillegge Eli hverken ansiktet fra bokomslaget eller Grimsruds forfatterportrett. Jeg lar Eli forklare det selv, sitat fra side 441:

Jeg setter meg ved kjøkkenbordet. Jeg har vært inne på avdelingen i helgen. Jeg sov ikke da heller, men fikk fortellinger, gaver i natten. Jeg ble mest glad for den lille jenta som er meg, og som forteller eventyr for klassekameratene sine på veien hjem fra skolen. Hun tisser på seg. Poenget forsvinner i en gul flekk i snøen som alle ser. Hele barndommen var full av sånne gule flekker i snøen. Jeg har skrevet om det, og om avdelingen. Men jeg vil ikke bli en offentlig pasient. Jeg trøster meg med at en roman er en roman og bare speiler deler av virkeligheten. Hvordan man tror det var, og hvordan man ønsker at det var. Deler av det ulevde livet. Valgte øyeblikk, oppdiktede øyeblikk. Fortellinger som føder nye fortellinger. En personlig fortelling. Som framstår som sannere og sannere for en, jo lenger det er siden den fant sted. Språket. Som flyr inn i pennen når man øver. Men likevel er dette å skrive en bok bare å la en bit av meg leve et liv jeg ikke kan kontrollere. En bit av meg som flyr omkring som et bortfløyet barn som jeg glemte å lære å kle på seg selv før hun forsvant hjemmefra.

Det tok meg ganske lang tid å komme inn i denne boka. Det er ikke et overgripende narrativ som holder meg i hånden og drar meg gjennom teksten. I stedet består den av mange, mange små scener som til sammen danner en mosaikk som viser et levd liv. Jeg utenpå-leser. Selv om mange av scenene har sterke bilder, er det lett å holde meg på overflaten, ikke la meg påvirke. Etter en stund skjønner jeg hvorfor: Det totale fraværet av følelser i teksten. Alt er helt nøkternt beskrevet. I korte setninger. Dette skjedde og dette skjedde og dette skjedde. Da gjorde jeg sånn. Jeg er ikke vant til at en jeg-forteller er så distansert i forhold til sitt eget liv. Hun lurer meg til å ha samme distanse.

Engasjementet kommer først en morgen jeg har fri og ligger halvannen time og leser under dyna før jeg står opp. Jeg står opp og skriver: I dag er det annerledes. I dag har jeg strekklest og flyttet inn. Jeg har ligget krøllet sammen under dyna og lest i alt for dårlig lys. Til slutt måtte jeg rive meg løs, kan ikke bo der. Må bo i meg selv. Jeg skjønner at teksten er full av følelse likevel, jeg måtte bare finne den først. Jeg blar tilbake og leser starten om igjen, leser følelser overalt. Nå er jeg Eli, og teksten ble plutselig så mye farligere.

Jeg har mer å si, men jeg velger foreløpig å la være. Nå vil jeg lese hva andre har skrevet om boka, og se om noe andre har sagt kan gjøre mine egne tanker klarere.

Språk eller handling?

Denne uka fikk jeg et spørsmål om hva som er viktigst for meg når jeg leser: Språk eller handling. Det beste er selvsagt ja takk, begge deler. De virkelige favorittene oppfyller som regel Ole Brumm-svaret. Men om jeg må velge?

Jeg svarte språk. Om språket irriterer meg i ei bok, blir den aldri noen favoritt. En spennende handling kan få meg til å lese boka ferdig, men irritasjonen vil ødelegge mye av leseopplevelsen. Med en språklig sterk bok uten nevneverdig handling, er det motsatt. Trangen til å lese den ferdig med en gang kan godt mangle, men når jeg leser blir jeg ofte bergtatt. Det er flere av denne typen bøker blant mine favoritter.

Disse tankene førte meg videre over i desembers oppsummeringsmodus. Jeg er ofte veldig positiv til bøker rett etter at siste side er lest. Blogginnleggene skrives mens jeg mentalt ennå er tilstede i bokas univers. Men denne umiddelbare følelsen forsvinner. Innen 2010 er omme, kommer jeg til å ha lest i overkant av 60 bøker. Mange av dem har gitt meg gode leseropplevelser der og da, men likevel kommer jeg til å glemme dem.

Men med noen bøker er det annerledes. Noen bøker kryper under huden på meg og blir der. Noen bøker blir en permanent del av min måte å tenke på. Og hvilke bøker dette er, kommer ofte som en overraskelse på meg. Det er nemlig ikke nødvendigvis de samme bøkene som gjør mest inntrykk på meg mens jeg leser dem.

Og det er når jeg kjenner etter hvilke bøker dette dreier seg om, jeg skjønner at min selvinnsikt når det gjelder språk og handling befinner seg på gyngende grunn. Med selve teksten på en armlengdes avstand, er det handlingen som gjør at jeg husker bøker. Jeg vet at jeg elsket Tomas Espedals Imot kunsten. Jeg vet at jeg vil være akkurat like forelsket i språket hans når jeg plukker opp boka og leser den på nytt. Men jeg kan i dag på ingen måte fortelle deg hva den handler om. Og det er ingenting fra den boka som dukker opp i tankene mine en kald tirsdag på vei til jobb.

Her er imidlertid en liste over fem bøker som faktisk gjør det. Ingen av dem tilhører kategorien språklig irriterende, men det er fortellingen i dem som gjør at de har flyttet inn i meg.

1)Doris Lessing: Mara og Dann
Jeg var ikke hundre prosent overbevist da jeg omtalte denne boka. Men den selektive hukommelsen har luket ut innvendingene. I dag husker jeg fortellingen om de to søsknenes kamp, men mest av alt husker jeg Doris Lessings fremtidsvisjon.

2) Cormac McCarthy - The Road
Jeg skrev ingen omtale etter å ha lest denne. Litt fordi "alle andre" hadde gjort det allerede, og litt fordi jeg ikke visste helt hva jeg syntes. Nå i ettertid kan jeg med hånda på hjertet si at ingen roman har gjort sterkere inntrykk på meg på mange, mange år. Tanker fra denne, er med meg daglig.

3) Mustafa Can - Tätt inntil dagarna
Denne var jeg begeistret for da jeg skrev om den første gang, og siden da har den bare vokst. En viktig bok!

4) Jesper Knallhatt - Baade og...
her mangler avstanden, men jeg drister meg likevel til å si at denne har forandret måten jeg tenker på om mange ting. Eller rettere sagt: Den har fått meg til å tenke på ting jeg ellers aldri ville tenkt over i det hele tatt.

5) Nicholas Ostler: Empires of the word
Jeg leste den i juni, og føler det er på høy tid å lese den igjen. Dette var midt i blinken for meg, og har med meg tanker fra den hver gang jeg hører ungdommer snakke på bussen.

Dagens sitat

Jeg leser for tiden Herman Lindqvists biografi om Napoleon. Det går sakte framover.

Her kommer en liten smakebit fra noe jeg leste i går kveld. Den handler om prins Louis Antoine som er mistenkt for å ha konspirert mot Napoleon. Han bodde i Tyskland, og den 15. mars 1804 ble en fransk spesialstyrke på 200 mann sendt over grensen. Prinsen ble grepet, sendt til Frankrike, dømt til døden av en domsstol uten myndighet og til slutt skutt.

Jeg har inntrykk av at når en forfatter som behandler historisk materiale sammenligner med vår egen tid, er det ofte for å demonstrere en framgang. Av typen "man må huske at på den tiden var det utenkelig for kvinner å ha stemmerett", og lignende argumenter.

Dette sitatet er, slik jeg ser det, et eksempel på det stikk motsatte:

I dag ville kanskje en regjering ha kalt aksjonen en "antiterroristaksjon". Hertugen var kjent som en fiende av det franske regimet, og han hadde deltatt i, og planla, nye militære aksjoner mot sitt hjemland. I våre dager finnes det hele fangeøyer fylt med "terrorister" som er blitt bortført og innesperret på grunnlag av lignende anklager.
I 1804 var dette et grovt overgrep, en pirataksjon, en klar krenkelse av folkeretten. Hertugen var ikke etterlyst, ikke dømt for noe forhold, ikke krigsfange, heller ikke fange i et sivilt fengsel. Han bodde i et land som ikke var i krig med Frankrike."

Kor e alle kranglefanter hen?

Er vi bokbloggere livredde for å trampe hverandre på tærne?

Norunn på Biblioteker og Labyrinter skrev i går et innlegg der hun etterlyser mer krangling i bokbloggenes kommentarfelt. Også Janke og Knirk nevnte ønsket om mer diskusjon da de var gjester i Bokprogrammet på P2 tidligere i vinter. Jeg begynte å svare i kommentarfeltet, men fant ut at dette fikk bli et eget innlegg her på min egen blogg i stedet.

Norunn skriver blant annet:

Man krangler liksom ikke på bokblogger, er man lettere vovet kan man si at man ikke er enig i at den boken var veldig bra/dårlig. Men det er – så langt jeg har sett – det man strekker det til.

Det er en observasjon det er vanskelig å være uenig i. Ingen krangel startet her heller med andre ord. Dessverre.

Når jeg ikke motsier andres blogginnlegg, har det to grunner.

For det første er svaret ja, jeg er redd for å trampe folk på tærne.
Jeg synes det er vanskelig å diskutere med mennesker når jeg ikke vet hvor jeg har dem. Folk er forskjellige, og tar kritikk på ulik måte. Det blir litt på samme måte som å kommentere tekster andre har skrevet: Jeg elsker å gå inn i en tekst og gi min ærlige tilbakemelding. Det er noe av det morsomste jeg vet. Men jeg gjør det ikke med mindre det er en person jeg kjenner, som jeg vet er ute etter den type kritikk. Det handler litt om ikke å såre vedkommende. Men det handler også om vern om min egen tid. Det krever tid og engasjement å gå inn i noe på den måten. Hvorfor skal jeg gidde det dersom vedkommende ikke egentlig ønsker tilbakemelding?

For det andre handler det for meg om hvordan innleggene er skrevet. Veldig mange bokomtaler på bloggene er rene produktomtaler. Du får vite tittel og forfatter, et sammendrag av handlingen av varierende lengde og om personen som har lest boka anbefaler den videre eller ikke. Da er det ikke så mye annet å diskutere enn å være enig/uenig i at boka er bra. Det er sjelden bokbloggene gir meg noens lesning av ei bok, og for meg er det først her det begynner å bli interessant å diskutere.

Derfor har jeg store forhåpninger til Knirks samlesningsprosjekt. Her ser jeg for meg at målet er å diskutere bøkene på et litt mindre overflatisk nivå enn anbefaler/anbefaler ikke. Forhåpentligvis kan det komme gode diskusjoner ut av dette.

For øvrig har snillismen også en annen side:
Vi skriver heller ikke negative bokomtaler. For min egen del er det sjelden jeg leser ferdig bøker jeg ikke liker. Og jeg skriver bare om bøkene jeg har lest ferdig. Kanskje burde jeg forandre på det?
Det er faktisk lite som er så morsomt å lese som en god totalslakt!

Jeg - en vinner?

Jeg meldte meg på årets Nanowrimo uten noen som helst tro på at jeg skulle fullføre. Såpass godt trodde jeg at jeg kjente meg selv. Noen ganger føles det helt greit å ta feil!

Jeg har vært sta gjennom hele november og ikke latt meg selv slippe unna. Det har vært mange dager jeg absolutt ikke har hatt lyst til å skrive, men har gjort det likevel. Og tirsdag 30.november fortalte Word meg at nano.doc nå bestod av 50 088 ord.

Hvor stor verdi dette dokumentet har i seg selv, er jeg usikker på. Jeg har en mistanke om at det er ihvertfall 95% ræl. En roman er det ihvertfall ikke.

I stedet består dokumentet av mye annet: Det er utdrag fra minst tre forskjellige romaner som foreløpig bare eksisterer som vage ideer i mitt hode. Det er betraktninger og fabuleringer rundt mennesker jeg har sett på buss eller tog. Det er rene dagbokspassasjer. Det er små snutter som best kan beskrives som kortprosa. Det er flere dialoger mellom personer jeg ikke helt veit hvor hører hjemme. Noe er rene ideskisser. Noe er tankerekker som nok til syvende og sist blir bloggposter. Og det er ganske mye tekst av typen: Nå veit jeg ikke hva jeg skal skrive, så jeg skriver på tomgang bare for å skrive, mens jeg venter på at noe annet dukker opp.

Det jeg forhåpentligvis tar med meg fra årets Nanowrimo, er rutinen. Om ikke annet har jeg bevist for meg selv at det er fullt mulig å skrive 50 000 ord på en måned. jeg har bevist at jeg har tid til å skrive, det handler bare om prioritering. Og jeg har lært at når jeg plasserer den indre kritikeren bak lås og slå i kjelleren, er det faktisk ganske gøy å skrive igjen også. Jeg har også funnet ut at alt ikke trenger å være så planlagt hele tiden. Det går fint å sette seg med hendene på tastaturet og se veien bli til mens jeg går. De beste partiene jeg har skrevet denne måneden, har kommet totalt overraskende på meg. Det er også en fin erfaring å ta med seg.

Nå er neste skritt utskrift og gjennomlesning. Men tror jeg vil la det vile litt først. Får se hvor tålmodig jeg greier å være.

PS:
Nanowrimo pekte meg også i retning av en side som heter Write or Die, som jeg tror jeg kommer til å bruke når jeg står fast seinere også. Den er en videreføring av en kjent skriveøvelse, nemlig automatskriften. På Write or Die setter du deg et mål, enten antall ord eller antall minutter du skal skrive, så skriver du på den siden (husk å kopiere teksten og lime den inn i et dokument for lagring om du vil ta vare på den). Du kan selv stille inn hvor streng du vil den skal være, men på sitt strengeste begynner den å slette i teksten din om du bruker for lang tid på å tenke. Ikke et sted du vil skrive hele romaner kanskje, men artig de gangene du virkelig ikke kommer i gang.