Interiørblogger for en dag

Jeg pleier ikke å leke interiørblogger, men i dag gjør jeg et unntak.
Se på disse bokstøttene som nå er på tilbud til 39,- hos 2iSpann!
Det er fristende, men jeg tror rett og slett bokhyllene mine er for fulle av bøker til å ha plass til bokstøtter akkurat nå.

(bildet er tjuvlånt fra 2iSpanns hjemmeside)

Bill Bryson - A Short history of nearly everything

Denne har jeg lest ferdig i dag, etter å ha hatt den som togbok ganske lenge.

Det har vært fornøyelig lesing. Som tittelen mer enn hinter om, sveiper Bryson innom det meste. For hvert vitenskap han er innom, gir han et kort historisk riss og tegner et bilde av hva vi vet i dag. Noe som stort sett kan sammenfattes med ordene "fint lite". Han er engasjert og får meg til å bli det samme, og dermed har han lykkes i det han prøver på.

Dyptpløyende er det ikke. Det hadde jeg heller ingen illusjoner om på forhånd, han skal tross alt ha med "nesten alt" på et begrenset antall sider. Men jeg synes Bryson er flink til å forklare ting så mannen i gata, eller i mitt tilfelle kvinnen på toget, forstår. Både gjennom konkrete eksempler, og gjennom forsøk på å tydeliggjøre tall som er hinsides min forståelseshorisont.

Så mye mer enn det har jeg ikke å si. Annet enn: hva slags trivia skal jeg bombardere samboeren min med når jeg kommer hjem nå når jeg ikke tilbringer togturen hjem med å lese Bill Bryson? Visste dere for eksempel at et menneske har mer genetisk til felles med sjimpansene enn en hest har med en sebra?

Et språklig hjem?

Jeg er en rastløs leser om dagen, noe som resulterer i slalåmlesing.

En av bøkene jeg har plukket opp er Thure Erik Lunds Inn. Jeg har ikke lest mer enn 30 sider, men sitter foreløpig igjen med en merkelig følelse av å ha kommet "hjem" på et vis. Det er vanskelig å sette noe mer presist ord på denne følelsen, samtidig som det føles teit å kalle en tekst for "hjem".

Det det handler om, er at Lunds språk kjennes som det er mitt språk.
Når jeg skriver, trekkes jeg stadig mellom hvordan jeg snakker og hvordan jeg skriver. Jeg har for eksempel langt mer a-endelser og diftonger i talespråket enn i skriftspråket. Mye av uviljen jeg kan føle mot mitt eget språk når jeg skriver, bunner i dette. Det kjennes unaturlig å skrive vet når jeg sier veit, likevel gjør jeg det konsekvent. Jeg merker jeg slipper gjennom litt flere a-endelser når jeg blogger enn når jeg prøver skrive andre ting, men også her sensurerer jeg meg selv og skriver et mer nøytralt bokmål enn det jeg som drammenser snakker.

Så hvorfor pøser jeg ikke bare på med a-endelser og sier dette er sånn jeg vil skrive? Fordi heller ikke det føles naturlig. På journalisthøyskolen hadde vi ei lærebok på pensum av Thore Roksvold, som konsekvent brukte a-endelser på alle ord som har det som en mulighet i ordlista. Det føltes akkurat like påtatt som det motsatte. Kanskje er det akkurat dette som minsker motstanden om jeg skriver på engelsk, at nyanseforskjellen mellom vet og veit blir borte når jeg i stedet skriver "know"?

Uansett, det jeg har merket meg så langt er at Lund bruker alle de formene jeg sier men ikke skriver. Han skriver veit, skauen, åssida og allikevel. Han skriver til og med åssen i stedet for hvordan, og det føles ikke unaturlig i det hele tatt. Tvert i mot føles det helt rett. Jeg tror aldri jeg har følt så sterk identifikasjon med språket i ei bok noen gang før.

Og som en bonus: Jeg har stadig lest om Thure Erik Lund at han er en av de mest nyskapende norske samtidsforfatterne. Jeg har aldri fått helt med meg hva det er som gjør ham nyskapende, men jeg antar at også dette har med språket å gjøre. Lund benytter, i større grad enn noen annen norsk forfatter jeg har lest, muligheten som ligger i det norske språket til å finne opp nye ord ved å lage sammensetninger. Kanskje best eksemplifisert gjennom boktittelen Grøftetildragelsesmysteriet. Jeg liker det.

Men skal innrømme at jeg foreløpig sliter med lesingen likevel. Teksten er intens og krever ro og konsentrasjon. Jeg er, som sagt, rastløs. Det er en dårlig kombinasjon.

Fikse ideer

På en eller annen måte har jeg skrevet så lenge jeg kan huske. Dagbøker, brev, skolestiler, avisartikler, dikt, noveller.

Da jeg var mindre, kunne jeg skrive hvor som helst og når som helst. Jeg har funnet igjen tekster jeg skrev på baksida av utdelte ark fra barneskolen, jeg var ikke så nøye på det da. Men på et eller annet tidspunkt begynte ting å forandre seg. Det var da de fikse ideene kom inn i bildet.

Skolestiler for eksempel. De måtte skrives natta før innlevering. Vi hadde vel vanligvis ei uke eller to på oss, men uansett når jeg satt meg ned for å skrive, var det ikke snakk om å skrive noe som helst brukbart før siste kvelden.
En periode måtte alt skrives med blå penn. En annen med svart. Så kunne jeg lenge bare skrive på PC, det å skrive for hånd var uaktuelt. Etter en stund forandret det seg igjen. Det gikk helt greit å skrive for hånd, så lenge papiret ikke hadde linjer. Det gjelder forsåvidt fremdeles. Skal jeg skrive for hånd, skal det være på ulinjert papir. Og med blyant. Trykkblyant, ikke vanlig blyant.

Det meste av dette er uskyldig. De siste årene har imidlertid de fikse ideene begynt å koste mye penger. Det er ikke lenger snakk om å kjøpe ei skriveblokk til en hundrelapp eller en ny trykkblyant. Først kjøpte jeg ny laptop som var så liten at jeg tenkte den bare kunne brukes til skriving. Så var det tanken om at det jeg trengte for å skrive så mye som jeg i hodet mitt bør, var et eget kontor. Det hadde jeg i ett år, uten at det forandret noe annet enn kontoutskriftene.

Kontorideen ble avløst av tanken om å kjøpe meg skrivetid. Så jeg sa opp fulltidsjobben og begynte å jobbe deltid. Det har jeg gjort det siste året, uten at jeg er kommet nevneverdig lengre. (Nå har jeg forsåvidt ikke kjøpt noe særlig mer tid, siden jeg i stedet for å ha en fulltidsjobb nå i praksis har tre deltidsjobber. Dermed jobber jeg ikke mye mindre enn jeg gjorde i utgangspunktet, men jeg trives ihvertfall mye bedre med situasjonen som den er nå. Så dette er en forandring jeg ikke angrer på, men den har likevel ikke hatt den planlagte effekten på skrivingen min.)

Den siste fikse ideen er at jeg ville skrive mye mer dersom jeg hadde en bærbar Mac. Som om det skulle gjøre en forskjell. Men jeg er elendig til å motstå fristelser, så en MacBook Pro er i hus. Så langt har denne siste fikse ideen faktisk funket. Jeg har skrevet mer denne siste måneden enn jeg har gjort på veldig, veldig lenge. Men hvor lenge det holder? Har noen et godt tips til en netthandel som selger selvdisiplin som litervare? For uansett hva jeg greier innbille meg selv: Det er der det skorter, ingen andre steder.

Bakgårdssalg

I dag har jeg vært på bakgårdssalg på Tronsmo. Følgende bøker ble med meg hjem:

Thomas Mallon: Yours Ever - People and their letters
Amos Oz: Det samme hav
August Strindberg: Eit draumspel
Flann O'Brien: På svøm-to-fugler
John David Nielsen: Blott til plaisir for en ørkesløs almenhet og andre artikler
Amitav Ghosh: Tidevannslandet
Mircea Eliade: I Mantuleasca-gaten
Gilad Atzmon: En veiledning for de forvirrede
Aino Kallas: Gjennom eld og vatn
Andrzej Tichy: Fält

En lett blanding av bøker jeg plukket med meg fordi jeg har lest noe av forfatteren før, fordi jeg har lest noe positivt om dem eller fordi omslag eller tittel fristet.

Sluttregninga: 370 kroner og stive skuldre (jeg er dårlig på å bære - og handlet mer enn bøker i dag.)

Ngũgĩ wa Thiong'o - Wizard of the Crow

Når jeg er på Tronsmo, pleier jeg alltid å kjøpe med meg minst én roman jeg aldri har hørt om før. Det er aldri vanskelig. Butikken er full av bøker og forfattere jeg aldri har hørt om. Verden er full av dem.

Kanskje burde jeg ha hørt om Ngũgĩ wa Thiong’o. Jeg har googlet ham. En kenyansk forfatter som skrev på engelsk fram til han ble fengslet nyttårsaften 1977 og tilbragte ett år i Kamiti Maximum Security Prison. Her bestemte han seg for å forlate det engelske språket til fordel for morsmålet Gikuyu, og skrev romanen Caitani Mutharabaini (utgitt 1981, på engelsk som Devil on the Cross i 1982) på dopapiret han fikk tildelt. Han har flere universitetsgrader og æresdoktortitler ved amerikanske universiteter, og er i det hele tatt slett ingen anonym mann. Han har selv oversatt Wizard of the Crow fra originalspråket, og boka er med sine over 700 sider den lengste teksten utgitt på Gikuyu.

Og den er bra!
Boka er en satirisk fest av en fortelling lagt til det fiktive afrikanske landet Aburĩrĩa. Her har diktatoren bare omtalt som «the Ruler» regjert så lenge man kan huske. Han er omgitt av smiskende politikere som har gått så langt som til å utføre groteske plastiske operasjoner for å tilfredsstille diktatoren. En har fått øynene forstørret for å kunne se fiendene hans bedre, en har forstørret ørene for bedre å kunne høre dem, mens tredjemann forstørret tunga for å kunne lovprise sin herre og mester. På diktatorens bursdag, som han for øvrig selv kan bestemme når er fordi han har makt til å forandre dager og måneder etter eget forgodtbefinnende, skjenker de ham på vegne av landets befolkning planene for prosjektet som blir hetende «Marching to heaven». De skal greie det isralittene ikke greide med sitt Babels tårn, «to raise a building to the very gates of Heaven so that the Ruler could call on God daily to say good morning or good evening or simply how was your day today, God.» Med dette som bakgrunn fortelles historien om Kamĩtĩ og Nyawĩra. Han som vandrer rundt på evig jakt etter jobb med en universitetsgrad i lomma, hun som er involvert i motstandsbevegelsen «the Movement for the Voice of the People».

Å kalle dette en roman, kjennes feil. Dette er en fortelling, og jeg bruker ordet som en hedersbetegnelse. Det kjennes som noen sitter foran meg og drar meg skritt for skritt gjennom handlingen. Jeg har sett andre beskrive det som leirbålstemning, en beskrivelse jeg lett kan gå med på. Jeg vet ikke hvem fortelleren er, men det er tydelig han er velinformert. Han har lest offisielle kilder, han kjenner svirrende rykter, han har sett TV-opptak og han fletter alt sammen til en sammenhengende helhet. Synsvinkelen svirrer rundt som ei flue gjennom hele boka, noen ganger her, andre ganger der, og noen ganger bytter den side midt i en samtale. Fortellingen har kjærlighet, svik, magi, realisme, maktkamp og religion.

Boka handler som sagt om et oppdiktet land, men det er lett å kjenne igjen mange diktaturer i beskrivelsene. Bildet som tegnes av maktmisbruk og korrupsjon er svart, men tegnes med så mye humor og ironi at det aldri kjennes tungt å komme gjennom. Og det er ikke bare diktatorer og korrupte politikere som får høre det. Vesten slipper heller ikke unna, som her når det fortelles om vestlige journalister som har møtt fram for å dekke møtet mellom Aburĩrĩas elite og Verdensbanken:

But when all the guests entered with «no comments», the media in the yard became visibly and increasingly restive about the state of equilibrium. News was generated by storms, not doldrums. Some started training their cameras on the beggars with their crutches and deformities. The foreign journalists were particularly interested in the scene, for they believed that a news story from Africa without pictures of people dying from wretched poverty, famine, or ethnic warfare could not possibly be interesting to their audience back home.

Om det ikke skulle være klart nok allerede: Boka anbefales!
Jeg sleit litt med den første delen av boka (ca 40 sider). Disse syntes jeg var litt oppramsende, og jeg skjønte ikke helt hvem som var hvem eller hvorfor dette ble fortalt. Men fra første setning i del to (boka er delt i seks deler, som alle igjen er delt opp i korte kapitler) var jeg med, og all informasjonen fra første del falt fint på plass etterhvert som fortellingen vokste fram.

Togdans i ryddesjau

Jeg rydder i mailinnboksen, og finner blant annet tekstsnutter jeg har sendt meg selv på mail. Her er en fra november i fjor, to og en halv måned etter at jeg ble togpendler igjen.

Hver morgen på stasjonen er en dans. Mennesker som kommer fra de forskjellige plattformene møtes. Uten å snakke sammen, tilsynelatende uten engang å se på hverandre anpasser de farten og unngår kollisjoner. En dame med røde votter som drikker kaffe av et pappkrus setter opp farten, mens en mann som kommer i motsatt retning og prater i mobiltelefon sakker av og tar et lite sideskritt til venstre. To menn med koffert svinger av til hver sin
side uten å se på hverandre, en ung gutt stopper helt opp og lar en velfrisert dame med laptopveske over skulderen passere, to jenter går ved siden av hverandre og snakker sammen, blir splittet opp av en eldre dame i motsatt retning, men snakker like uforstyrret. Sett fra høyden er det et mylder uten mønster. Jeg trekker pusten, går ned trappene og kaster meg ut i dansen. Herfra ser jeg kun føttene, sko som haster i alle retninger, målbevisste skritt, klakkende hæler. Man sier det er en dårlig danser som må se på føttene til partneren, men jeg lærer for hver dag.

Se, hun kvitrer også

Det har tatt sin tid, men nå er til og med jeg på Twitter. Hvor aktiv jeg kommer til å være, aner jeg ikke, men om du vil følge meg, finner du meg her.

Tospråklig eller bare forvirra?

Ordet tospråklig er i mitt hode forbundet med barn som vokser opp med to morsmål. Det er ikke meg. Hvis jeg utvider det litt, er man tospråklig også når man flytter til et nytt land, lærer seg språket, men samtidig har sitt eget morsmål i bagasjen. Det er heller ikke meg. Likevel føler jeg meg stadig oftere dratt mellom to språk. Hva annet skal jeg kalle det? Er jeg bare språkforvirra?

I fjor høst bestemte jeg meg for å delta på Nanowrimo for første gang og ble sittende og lese en del på de norske diskusjonsforumene. Det var overveldende mange som ikke engang vurderte å skrive på norsk, men i stedet valgte engelsk. For meg var dette en stor overraskelse. Tanken om å skrive på noe annet enn mitt eget morsmål hadde ikke en gang falt meg inn, av både praktiske og idealistiske grunner.

Jeg er god i engelsk, men føler ikke jeg er god nok til at det er naturlig å bruke språket skjønnlitterært. For selv om jeg har et stort ordforråd, mangler jeg både nyansene og detaljene som jeg er avhengig av når jeg skriver. Og idealistisk sett mener jeg det er riktig å skrive på norsk. Språket er avhengig av brukere for å utvikle seg, og forfattere skal være blant språkets mest aktive utfordrere. Når jeg snakker, bruker jeg en masse engelske ord og uttrykk. Når jeg skriver, prøver jeg å unngå dem. Det er et bevisst valg, men jeg kjenner det blir vanskeligere jo mer engelsk som sniker seg inn i dagligtalen min.

For når jeg begynner å dra i ordet tospråklig, når jeg begynner å trekke det over hodet som et klesplagg for å se om det passer, er det fordi jeg stadig oftere snakker engelsk. Ikke bare når jeg er turist i et fremmed land og bruker engelsk som et lingua franca, men også i dagligtalen. Litt av skylda har TV og film med all sin engelskspråklige underholdning. Litt av skylda har alle bøkene jeg leser på engelsk. Men i mitt tilfelle må nok World of Warcraft ta hoveddelen av skylda.

På grunn av et dataspill, har jeg de siste årene brukt engelsk mer aktivt enn noen gang før. Jeg har skrevet eller snakket engelsk daglig. I perioder har jeg kommunisert mer på engelsk enn på norsk. Jeg har dessuten snakket og skrevet mye med engelskmenn, og har snappet opp ord og uttrykk derfra. Når samboeren min gjør det samme, har det ført til flere pussige situasjoner der vi halvveis inn i en lang samtale om et eller annet, plutselig har oppdaget at vi begge snakker engelsk. Nå stopper vi knapt opp for å legge merke til det lenger, det skjer for ofte. Noen ganger bytter vi språk midt i en setning, som om det er den naturligste ting i verden å gjøre. Stadig ofte tenker jeg på engelsk, i hvert fall delvis. Det måtte til slutt smitte over på papiret.

For et par måneder siden fant jeg ut at jeg ville prøve å skrive på engelsk. Ikke at det egentlig var en bevisst tanke. Jeg skrev starten på en novelle, og hun som synsvinkelen ligger hos snakket engelsk i mitt hode. Dermed ble det sånn. Og det gikk overraskende bra. Det føltes ikke begrensende, som jeg var redd for at det skulle gjøre. Jeg har faktisk ikke hatt det så morsomt med skrivingen på lenge som da jeg skrev den novella. Avstanden til språket gjorde at det var lettere å slippe seg løs, det var lettere å tørre å være dårlig, jeg var mindre selvkritisk. Og likevel endte jeg opp mer fornøyd med resultatet enn på det meste annet jeg har prøvd meg på på norsk. Da jeg mailet teksten til en av mine engelske venner og ba henne se over språket, rettet hun en stavefeil og en kommafeil, og sa at utover det var teksten så vidt hun kunne se «grammatically perfect».

Om jeg definerer meg som tospråklig eller språkforvirra spiller egentlig ingen rolle. Jeg tror uansett det blir litt «ja takk, begge deler» framover. Så lenge det å skrive på engelsk fjerner noen av sperrene, ser jeg ingen grunn til å nekte meg selv å gjøre det.

Samtidig: Jeg har en ide jeg har ruget på i evigheter, en fantasy roman. Jeg har skrevet begynnelsen i mange versjoner, i tillegg til litt her og der i fortellingen, men språket butter imot. Jeg får det ikke til å stemme på bokmål, jeg har heller aldri likt å lese fantasy på bokmål, men det stritter i mot i hele meg å skulle skrive dette på engelsk. Jeg er norsk, og skal skrive på norsk. Den veggen må jeg greie å slå meg gjennom på et vis.

Klassisk stum

Som regel må jeg jobbe for å begrense meg når jeg skal skrive innlegg etter å ha lest ei bok. Så fort boka jeg har lest er en klassiker derimot, har jeg plutselig ingenting å si. Det kunne vært en tilfeldighet, men ikke når det skjer hver gang.

Så hva er det som gjør det? Prestasjonsangst? Tanken om at alt allerede er sagt, at det derfor ikke er noe poeng å si det samme på nytt? At jeg rett og slett liker samtidslitteraturen bedre? Tanken om at "alle andre" allerede har lest disse bøkene, at det ikke er noe vits å misjonere?

Ikke vet jeg.

I dag har jeg lest ferdig Joseph Conrads Mørkets hjerte, og har ingenting på hjertet. Les heller hva labben på Migrating Coconuts skrev om den for få dager siden her.

Arika Okrent - In the land of invented languages

«Just about everyone has heard of Esperanto, which was nothing less than one man`s attempt to bring about world peace by means of linguistic solidarity. And every Star Trek fan knows about Klingon. But few people have heard of Babm, Blissymbolics, Loglan (not to be confused with Lojban), and the nearly nine hundred other invented languages that represent the hard work, high hopes, and full-blown delusions of so many misguided souls over the centuries.» (baksiden)

Boka overrasket meg. Den er skrevet av en lingvist, og jeg forventet meg noe langt mer teoretisk enn det som viste seg å være tilfelle. Okrent er personlig, hun skriver med stort engasjement og en smittende kjærlighet til språk generelt, og mennesker er vel så viktige som selve språkene i teksten. Scenen der hun er på thailandsk restaurant sammen med kostymekledte mennesker som insisterer på å kun snakke Klingon er kostelig.

Okrent tar for seg noen eksempler på skapte språk, og beskriver generelle tendenser. På 1700-tallet handlet det om å finne det presise, logiske språket. Et språk der et ord ikke bare var satt sammen av tilfeldige lyder, men også sier noe om selve tingen. For eksempel språket skapt av John Wilkins der ord er sortert i kategorier, hver kategori står for en bokstav eller stavelse, slik at ordet man ender opp med har ordbokdefinisjonen implisert. Okrent prøver å finne ordet «shit» og etter lang tids leting i kategorilister finner hun ut at det er cepuhws, eller mer presist «A serous and watery purgative motion from the consistent and gross parts (from the guts downward).» Det er kanskje presist, men ikke akkurat brukervennlig.

På 1900-tallet var imidlertid brukervennlighet målet man siktet mot. Her er Esperanto det mest framtredende eksempelet. Språket skapt av Ludwik Zamenhof er basert på europeiske røtter og regelmessig grammatikk, og målet var (som sitatet i starten sier) intet mindre enn verdensfred gjennom et felles språk. Jeg er overrasket over at jeg etter å ha lest om noen få prinsipper og utstyrt med ei kort gloseliste, faktisk greier å stotre meg gjennom en liten tekst forfatteren gjengir. Esperanto er lett å lære, men noe verdensspråk ble det aldri. (Selv om Esperanto er det oppfunnede språket med flest brukere - så i denne bokas målestokk er det likevel en suksesshistorie.)

Okrent går også gjennom en rekke andre språk. Lojban, som mest av alt ligner på et dataprogrameringsspråk for mennesker (radaku da kangu u da blanu ->All-x-that x dog if-then x blue" -> all dogs are blue). Láadan, et eget kvinnespråk som for eksempel har seks forskjellige ord for å menstruere,mer nyanserte følelsesord og krever at den som snakker spesifiserer hvordan det hun sier skal oppfattes (påstand, spørsmål, ordre, forespørsel, løfte, advarsel). Blissymbolics, et bildespråk. Og Klingon, språket Marc Okrand skapte for Star Trek. Det er flere, men min liste stopper her.

Dette var rett og slett underholdende og lærerikt på samme tid.

Mitch Albom - Tuesdays with Morrie

At ei bok har ordene «The No 1 international bestseller» skrevet på forsida, er vanligvis mer enn nok til å gjøre meg skeptisk. Denne er fra 1997, og jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri hadde hørt om den før jeg fikk den i hånda av ei venninne som sa jeg burde lese den. Det jeg leste på baksida av boka gjorde meg ikke mindre skeptisk, men fordi hun som ga meg boka er en smaksdommer jeg vanligvis stoler på, satt jeg meg ned med den likevel.

Boka er selvopplevd, og handler om forfatterens forhold til sin tidligere college professor, Morrie Schwartz. Da Albom var student hadde de et nært forhold, men på tross av løfter om det motsatte, holdt ikke Albom kontakten. Seksten år senere ser han Morrie i et TV intervju der det kommer fram at den tidligere professoren lider av en dødelig sykdom. Albom gjenopptar kontakten, og de to starter sitt siste prosjekt sammen:

«Dying man talks to living man, tells him what he should know.» (s.133)

Jeg har store problemer med å legge skepsisen til side. Det høres ut som en dårlig selvhjelpsbok som skal lære deg å gripe dagen. Men det er ikke den opplevelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest den. Tårene har trillet i strie strømmer, men jeg har også smilt. Jeg vet ikke sikkert hva som gjør at jeg som vanligvis ikke kan fordra bøker av denne typen er sjarmert. Sannsynligvis har det med Morrie å gjøre. Gjennom Alboms portrett fremstår han rett og slett som en mann det er verdt å høre på, en mann som alltid har hatt ekstrem omsorg for andre mennesker og lever sitt liv tro mot sine egne idealer.

«Well, for one thing the culture we have does not make people feel good about themselves. We´re teaching the wrong things. And you have to be strong enough to say if the culture doesn´t work, don´t buy it. Create your own. Most people can´t do it. They are more unhappy than me - even in my current condition.» (s. 35)

Det er ingenting revolusjonerende med innsiktene denne boka kommer med. Men noen ganger er det deilig godt-vondt at noen forteller deg ting du allerede vet men av beleilighet velger å ignorere.

Guy Deutscher - Through the language glass

I går kveld satt jeg i en stol på verandaen og stirret opp på en knallblå himmel. Jeg forsøkte å innbille meg selv at det slett ikke er selvsagt at himmelen er blå, prøvde å se på den med andre øyne, men til ingen nytte. For meg var himmelen like blå, bare avbrutt av hvite skyer her og der.

Grunnen til dette er boka jeg har vært helt oppslukt av de siste to dagene. «Through the language glass - Why the world looks different in other languages» ble med meg hjem fra Tronsmo på fredag, og viste seg å bli et særdeles interessant bekjentskap. Guy Deutscher er en israelsk lingvist som har tatt meg med på en reise jeg ikke var forberedt på da jeg begynte å lese. Deutscher er en akademiker med evnen til å skrive for en større krets enn innvidde kolleger. Hele veien gjennom er boka ryddig, klar og tidvis til og med morsom. Forfatteren forklarer hva han har tenkt å gjøre, går gjennom teorien, konkretiserer med gode eksempler, lister opp innvendinger og konkluderer. Han går ikke av veien for å latterliggjøre dem han er uenig med, men han fremstår aldri for meg som spekualativ.

Det er mye mulig at mesteparten jeg nå har lest egentlig er noe «alle» vet, men for meg var det altså nytt. Som undertittelen tilsier, er Deutschers prosjekt å vise at ditt morsmål er med på å prege hvordan du oppfatter verden. Dette er ingen ny tanke innen lingvistikken. Snarere er det en gammel tanke som har vist seg å være helt på jordet som Deutscher her blåser nytt liv i. Men ved å skifte fokus fra det store til det lille, ser teorien plutselig ikke like usannsynlig ut likevel.

Boka er todelt. Den første delen handler om en nesten 200 år gammel diskusjon om farge, og det er her jeg må være så ærlig å innrømme at dette var helt nytt for meg. I 1858 ga William Ewart Gladstone (for meg før dette kun kjent som tidligere statsminister i England) ut sin 1700 siders lange analyse av Homers diktning. I et bortgjemt kapittel mot slutten påpeker Gladsone hvordan Homer ser farger på en helt annen måte enn det han selv var vant med. Blant annet beskriver Homer havet som «vin-farget», en sau er «lilla» og honning er «grønn». Men i det store og det hele er det mest fremtredende ved Homers farger, mangelen på dem. Gladstones konklusjon er at antikkens grekere var fargeblinde, at de så verden stort sett i nyansen mellom svart/mørkt og hvitt/lyst.

Dette var starten. Deutscher går grundig gjennom hvordan diskusjonen har gått for seg fra 1858 fram til i dag, men kortversjonen er følgende: Det har vist seg at klassifiseringen av farger ikke er så naturlig som man kanskje skulle tro. Mange språk skiller for eksempel ikke mellom blått og grønt, mens russisk for eksempel ser mørkeblå og lyseblå som to separate farger, ikke bare nyanser av den samme. Fargeblinde var de antikke grekerne ikke. De hadde bare ikke ord som skilte de ulike fargene fra hverandre.

Del to av boka handler om hvordan språket du snakker kan være med på å forme hvordan du oppfatter verden rundt deg. Tidligere handlet denne teorien om at morsmålet ditt kunne begrense dine evner til å uttrykke enkelte tanker. Dette er motbevist for lenge siden. Det Deutscher hevder er at enkelte språklige elementer gjennom vanen likevel kan påvirke hvordan du oppfatter verden. Han peker på tre ting og viser til flere vitenskapelige eksperimenter som støtter hans teorier omkring disse: For det første finnes det språk som i stedet for å forholde seg til høyre/venstre og foran/bak, kun forholder seg til nord, sør, øst og vest. (Noe som betyr at du vil si det går en maur nord for foten din, ikke foran den.) For det andre skriver han om at kjønnsdelingen av språk gir visse ord visse assosiasjoner. Og for det tredje skriver han om eksperimenter som viser at kulturer med forskjellige definisjoner av farge virker som de oppfatter enkelte farger på forskjellige måter.

For meg var dette ytterst fornøyelig lesning, og jeg anbefaler den varmt.

Don't blame the game

Torsdag denne uka var World of Warcraft (WoW) på forsida av min lokalavis, Drammens Tidende. Under tittelen «Ber foreldre sette grenser for dataspilling» mener en psykologspesialist at det er en sammenheng mellom aggresjon, mangel på empati og drapsspill.

Diskusjonen har som det meste annet I norske aviser om dagen sitt utspring I terrorhandlingene Norge var vitne til 22.juli. Mannen som er siktet for terroren har skrevet i sitt manifest at han brukte dataspill, blant annet WoW, som trening foran angrepet. I etterkant har dette ført til at kjeder som Coop og Platekompaniet fjernet voldsspill fra sine hyller.

Oppslag som dette gjør meg oppgitt. Jeg forstår at det etter slike ekstreme hendelser eksisterer et voldsomt behov for å finne årsaker, men jeg nekter å være med på at dataspill skal være syndebukken. Ingjerd Meen Lorvik, spesialisten Drammens Tidende har snakket med, siteres blant annet på følgende: «Samlet sett ser de fleste sentrale forskere på feltet ut til å være enige om at dataspillvold fremmer aggresjon.» Det som i følge henne gjør dataspill værre enn voldelige filmer eller bøker, er det at man som spiller er mer aktivt deltagende I voldshandlingene.

Jeg skal ikke påstå jeg har oversikt over hvem som er «sentrale forskere på feltet», men jeg vet jeg har lest mange forskere si noe helt annet enn det Meen Lorvik siteres på i DT. «Det er aldri påvist noen årsakssammenheng mellom vold og spill, derimot er det helt normalt å spille spill. Psykologer ser på det å spille dataspill i en viss alder som en form for normalitetsindikator» sier for eksempel spillforsker Espen Aarseth i en artikkel på dagbladet.no i går. Og for å forlate dataspillsfæren helt: Er det mer skadelig å sikte på en dataanimert figur på en skjerm enn å sikte på venner og kejnte med en kruttlappistol mens man leker cowboy og indianer? Jeg vet ikke hvor mange norske oppvestskildinger jeg har lest der dette er et sentralt motiv. Å bruke vold som lek er ikke noe nytt som har kommet med dataspillene.

Og hvis man først skal fokusere på voldelige spill, hvorfor velger aviser alltid å fokusere på WoW? Hadde det ikke vært for at mediene til stadighet skriver om WoW som et voldsspill, ville det knapt falt meg inn å plassere det i den kategorien selv. Javisst dreper man ting, gjerne om igjen og om igjen og om igjen, men det gjør man i Super Mario også. Jeg har aldri sett såkalte eksperter klage på det? World of Warcraft har tegneseriegrafikk, ikke en dråpe blod og 12-årsgrense. Til sammenligning ble ikke Grand Theft Auto fjernet fra butikkhyllene, et spill der du kan kjøre rundt i et realistisk bymiljø og plaffe ned forbipasserende for moro skyld.

At jeg reagerer som jeg gjør, kommer selvsagt av at i motsetning til alle såkalte eksperter som til stadighet uttaler seg negativt om World of Warcraft til mediene, har jeg faktisk spilt det. Mer enn det, jeg har spilt det i seks år, og jeg spiller enda. Jeg er så lei av at nesten alt som skrives om det er negativt. Selvsagt finnes det idioter som spiller WoW. Med 16 millioner spillere skulle det bare mangle. Ja, det finnes folk som blir avhengige, som har fått problemer på grunn av spillet. Men hvorfor er disse de eneste vi hører om?

Hvorfor hører vi aldri om hvordan WoW gir mange norske ungdommer en mulighet til å praktisere engelsk på en internasjonal arena? Hvorfor hører vi aldri om hvordan WoW lærer folk å samarbeide, å ta hensyn til andre, hjelpe hverandre for å nå felles mål? Hvorfor hører vi aldri om vennskap på tvers av alder, på tvers av landegrenser? Jeg sier ikke at dette er hvordan spillet oppleves av alle, men jeg sier at dette også finnes der. Man hører bare aldri om det.

Selv er jeg en såkalt «social gamer». Det er den sosiale biten av World of Warcraft som her gjort at jeg fremdeles logger på, over seks år etter at jeg gjorde det første gangen. Ofte er spillet for meg bare et avansert chatteprogram. Jeg har hatt timesvis med meningsfulle samtaler om bøker, filmer eller livet generelt. Jeg har vært hjemme hos flere av dem jeg spiller med, og jeg har hatt folk jeg spiller med hjemme hos meg. Jeg har sett folk som av ulike grunner ikke har venner på skolen, blomstre opp og få selvtillitt fordi de finner mennesker som hører på dem. Selv har jeg møtt samboeren min gjennom spilet, og det er langt fra å være en unik histirie.

For meg, og mange med meg, handler World of Warcraft om helt andre ting enn vold. Selv om jeg møter opp to ganger i uka for sammen med ni andre venner å ta livet av diverse monstre.
Og ha det gøy mens jeg gjør det. Med god samvittighet.

Her er for øvrig en grundig engelskspråklig artikkel om det samme temaet:

Hjernetrim

Som alltid når jeg har fråtset i fantasy en periode, må lysten til å lese skjønnlitteratur vike for en stund.

Akkurat nå hopper jeg mellom to bøker, og liker hvordan begge gir hjernen litt å jobbe med.
Den ene er en skikkelig murstein som heter Religions of the Ancient World. Jeg har vært interessert i historie omtrent så lenge jeg kan huske, men først da jeg leste History of the Word i fjor, fikk jeg sansen for den virkelig gamle delen av historien. Siden da har jeg lest en bok til om utdødde språk, jeg har lest om hverdagslivet i keisertidens Roma, om perserkrigene og om perserriket. Men hele veien har jeg følt at jeg bare har skrapet i overflaten, og at jeg gjerne skulle lest noe som gikk grundigere til verks, særlig når det kommer til antikk religion. Ved hjelp av google og amazon, fant jeg akkurat det jeg lette etter i denne boka.

Boka er delt i tre, og jeg er akkurat ferdig med den første delen. Denne består av elleve essays som tar for seg temaer som går på tvers av kulturene som boka omfatter, for eksempel Cosmology, Myth og Law and Ethics. Ikke alle forfatterene evner å skrive på en like tilgjengelig måte, men jeg har uansett hatt stor glede av lesningen så langt. Del to tar for seg historien område for område, mens del tre (den største delen) går grundigere til verks og tar for seg en rekke temaer kultur for kultur. Dette er neppe ei bok jeg makter å lese fra perm til perm, men jeg synes det er kjempeinteressant og kommer til å fullføre smått om senn.

Den andre boka jeg leser er Bill Brysons A short history of nearly everything, som jeg ble anbefalt av en venn. En ambisiøs tittel til et ambisiøst prosjekt, nemlig å gjøre moderne vitenskap tilgjengelig for en utenforstående og forklare hvordan verden henger sammen. Jeg er ingen akademiker, og jeg har lest lite om vitenskap, men i det siste har nysgjerrigheten blitt pirret av smakebiter herfra og derfra. Men hvor begynner man å lese når man vil vite "alt"? Denne boka virket som et like bra sted å begynne som et annet, og et stykke inn er det fremdeles inntrykket jeg sitter igjen med. Selvsagt går det rimelig overfladisk og fort fram, men som et startpunkt kjennes det glimrende. Her får jeg smakebiter på masse forskjellig, og masse nye leseveier å ta fatt på om jeg ønsker.

Det morsomme med å lese disse to bøkene samtidig, er hvor tydelig det er hvor mye dagens vitenskap og religion egentlig har til felles. Vi kan le av antikkens kosmologi i dag og tro at vi er så mye klokere, men for meg er moderne vitenskap et like stort "leap of faith" som en hvilken som helst religion er det. I antikken var religionen en like naturlig del av hverdagslivet som vitenskapen er i dag, og for den jevne borger er det å tro på hva presteskapet sier bare byttet ut med å høre på forskere i steden. Når jeg leser om hvordan universet sprang ut fra ingenting til enorm størrelse i løpet av sekunder, for ikke å snakke om kvantefysikk der ting både eksisterer og ikke eksisterer samtidig, høres det for meg like fantastisk ut som at Marduk skal ha skapt menneskene av Tiamats blod. Hvor mye av det vi ser som sannheter i dag vil bli sett på som overtro om 500 år? Det får jeg aldri vite, men det er en tanke som er morsom å leke med.