Obligatorisk blogging: Leseåret 2012

Romjula er tida for årskavalkader, og jeg er sikker på at det tastes i vei på oppsummeringsinnlegg for året som har gått i bokbloggerhjem over hele landet.

Her er intet unntak.

I tall:

• Jeg har lest 62 bøker, 63 innen året er omme.
• Av disse er 37 skrevet av mannlige forfattere, 20 av kvinnelige mens de resterende er antologier der begge kjønn er representert.
• 19 er enten fantasy, SF eller handler om en av sjangrene
• 7 er fagbøker, noe som inkluderer tre av pensumbøkene mine. De to siste står ikke på lista fordi jeg kun har lest enkelte kapitler, ikke hele boka.
• 3 bøker handler om å skrive
• 4 av bøkene jeg har lest kvalifiserer til å kalles off the shelf, dvs at de stod uleste i bokhylla da året begynte
• 122 nye bøker har funnet veien inn i bokhyllene i løpet av året. 67 har jeg kjøpt selv, resten er gaver/anmeldereksemplarer og hovedtyngden av dette var en stor eske jeg fikk av ei venninne som skulle flytte og ryddet sine bokhyller.
• Av de 122 nye samboerene har jeg lest 36.

Det er første gang jeg har ført statistikk gjennom året som gjør at jeg i dag kan komme med så mange tall. Sannsynligvis ikke interessant for så mange andre enn meg, men så lenge det er interessant for meg, så holder det. Derfor har jeg planer om å fortsette holde oversikt også neste år.

Tendens
Det kjennes som at 2012 har vært Det Store Fantasyåret. Både samlesning av norsk fantasy og tur til Swecon har forsterket denne følelsen. Derfor ble jeg litt overrasket over at under en tredjedel av bøkene jeg har lest i løpet av året tilhører fantastikken. Men etter å ha stusset litt på manglende samsvar mellom det jeg trodde og det tallene forteller meg, slo det meg at om jeg hadde telt sidetall i stedet, ville prosentsatsen vært en annen. Flere av bøkene jeg har lest i andre sjangre er ganske tynne, mens fantasyforfattere sjelden begrenser seg når det kommer til sidetall. Spesielt Steven Erikson som jeg leste på starten av året, der enkelte av bøkene passerte 1200 sider.

Ellers er det ganske tydelig at pensumlesing tok overhånd på slutten av året. Det sier seg selv at å lese bøker for å kunne innholdet godt nok til å ta eksamen tar lengre tid enn å lese for moro skyld. Det er ulike måter å lese på, og jeg liker begge. I hvert fall om du ikke spør meg uka før eksamen. (Som for øvrig gikk bra. Ikke så bra som perfeksjonisten i meg hadde ønsket seg, men jeg er blitt fortalt at det ikke er lov å klage over én A og to B'er, alt tatt i betraktning.)

Topp og bunn
Jeg er som regel relativt positiv til bøkene jeg blogger om. Det betyr selvsagt ikke at alle er mesterverk, det handler mer om at jeg er en velvillig leser som ser etter det positive. Det handler også om at jeg ikke fullfører bøker jeg synes er dårlige, og at jeg ikke blogger om bøker jeg ikke har lest ferdig.

Samtidig synes jeg det er vanskelig å avgjøre mens jeg leser om ei bok kommer til å etterlate seg et varig inntrykk. Jeg er ikke spesielt flink til å huske det jeg har lest, selv om det har blitt bedre etter at jeg begynte å blogge. Derfor er det spennende å lese gjennom lista med titler nå når året er omme og se hva jeg sitter igjen med.

Det er mange titler jeg allerede møter med relativt blank hukommelse og et likegyldig blikk, men noen skiller seg ut. I bunnen av lista er valget soleklart: Det er bare ei bok jeg virkelig har slaktet i år, og den vurderingen står jeg inne for fremdeles: Jotnens hjemkomst av Andreas Bull-Hansen. Det kommer til å forbli den eneste boka jeg har lest av den forfatteren, punktum finale.

Årets beste leseopplevelse er vanskeligere, og her må jeg nevne flere. Akkurat nå leser jeg Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske, og selv om det er tidlig å si nå, er jeg ganske sikker på at den bør nevnes her. Jonathan Franzens Freedom og Jennifer Egans Visit from the Goon Squad likte jeg begge veldig godt, selv om jeg aldri blogget om noen av dem. Joe Abercrombies Red Country må nevnes, kommer ikke utenom, blodfan som jeg er. Men jeg tror faktisk at forfatteren bak årets leseopplevelse 2012 er norsk, heter Kristine Tofte og skreiv etter min mening fletta av de aller fleste med Vargtid som kom i år.

Konklusjon
Alt i alt har 2012 vært et godt leseår. Jeg har utfordret meg selv til å prøve nye ting (norsk fantasy), gått inn for å lære meg noe nytt (blitt student) og i tillegg funnet tid til impulslesing. Det jeg ikke har vært flink til, er å lese bøker som allerede stod i bokhylla. Det har jeg planer om å bli bedre på neste år. Om jeg ikke klarer det særdeles hårete målet jeg har satt meg om ikke å ha flere uleste bøker i hyllene ved årsslutt 2013 enn når året starter, bør i det minste forholdet være bedre enn i år. Fire leste bøker fra hyllene og 86 nye, uleste bøker inn på ett år er lite balansert.

Da gjenstår bare å ønske dere alle et godt nytt leseår! Vi sees igjen i 2013.

God jul!

God jul til alle bokelskere. Måtte dere finne harde, firkanta pakker under treet.

Brandon Sanderson - Warbreaker

Det er ikke lenge siden jeg leste og blogget om min første Brandon Sanderson bok, og her kommer omtale nummer to. Da eksamen var unnagjort og jeg endelig kunne lese akkurat hva jeg hadde lyst til, var det nemlig Warbreaker jeg plukket ut av bokhylla.

På sett og vis kjennes det unødvendig å skrive denne omtalen. Hvorfor? Fordi det jeg har å si i hovedsak er akkurat det samme som forrige gang. Igjen er jeg imponert over originaliteten i verdenen  Sanderson introduserer meg for. Igjen er jeg mindre imponert over oppbyggingen av selve fortellingen. Sagt på en annen måte: Ideen er råkul, utførelsen helt grei.

Som i Elantris foregår mesteparten av handlingen i Warbreaker sted i én by. Det er noe jeg liker. Man trenger ikke sende karakterene ut på lange, episke reiser for å skape spenning bare fordi det var det Tolkien gjorde. Sanderson viser at det er mer enn nok å ta tak i selv i en verden som ikke krever store kart for at leseren skal kunne holde følge. (Selv om han faktisk gir oss ett kart over byen der handlingen finner sted, T'Telir.) Også i Warbreaker er det slik at noen av hovedkarakterene kommer fra et annet sted, men selve reisen er unnagjort helt i starten av boka, og i resten av handlingen spiller de rollen som outsidere i byen de har reist til.

Det som definitivt er Sandersons store styrke, er evnen til å kreere et troverdig og originalt univers, og da særlig når det kommer til å forklare magien. I Warbreaker er det to ting som står sentralt: farger og det som i boka kalles "breath". Hvert menneske blir født med ett "breath", en form for livsgnist eller selvbevvisthet som av noen tolkes som menneskets sjel, mens andre har et mer praktisk syn på saken. Et menneskes breath er for eksempel det som får deg til å merke det om noen stirrer på deg. Men.
Breath kan overføres fra et menneske til et annet, og når man har flere breaths begynner ting å skje. Har man 50 kan man lese andres auraer og se hvor mange breaths andre har, og hvor sterke disse er. Har man 200 har man perfekt pitch (altså evnen til å høre forskjell på toner), med 600 kan man se forskjell på alle fargenyanser osv. Poenget er: Jo flere breaths, jo flere goder, og har man mange nok er man en "awakener". Da kan man sende sine breaths inn i livløse ting og kommandere dem til å utføre enkle ordre. Energien som kreves tar man fra farger. I tillegg finnes det noen som ikke har mange breaths, men som i stedet har ett breath som alene er sterkt nok til å sende dem til 5. nivå på skalaen. Disse kalles Returned og tilbes som guder i Hallandren. Den mektigste av dem alle er Susebron, the God King.

Det er ikke så lett å forklare med få ord, og det høres veldig innviklet ut, men når du leser, faller bitene fort på plass. Jeg kjøper hele konseptet glatt - som sagt: fantasien Sanderson legger for dagen her imponerer meg stort. Samtidig er plottet spennende og intrigene på plass. Vi følger synsvinkelen til fire karakterer gjennom boka: Søstrene Vivenna og Siri - prinsesser fra kongedømmet Idris. Vivenna har vært forlovet med Susebron siden fødselen, og ved bokas start fyller hun 21, og selve giftermålet skal finne sted. Men Idris og Hallandren er på randen av krig, og kongen velger i stedet å sende sin yngste datter, Siri, som brud til gudekongen, og Vivenna følger etter for å redde henne. I tillegg møter vi Lightsong the Bold, guden for mot, en artig figur som ikke tror på sin egen gudommelighet og den mer mystiske Vashir som det er vanskelig å få tak på. Alle blir på sin måte viklet inn i maktkampen om hvorvidt det ender i krig mellom de to kongedømmene eller ikke.

Det er spennende, men jeg er likevel ikke helt overbevist. Jeg synes rett og slett ikke Sanderson skriver godt nok. Han liker å banke poengene sine inn, og for meg blir det rett og slett hakket for overtydelig og gjentakende. Som insisteringen på å bruke ordet ostentatious på hver side i kapitlene om Vivenna. Det er greit, jeg skjønte det første gangen: Hun er oppdratt til ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet - du trenger ikke fortelle meg det hver eneste gang du snakker om henne. Og selv om jeg forutså mindre av handlingen denne gangen enn da jeg leste Elantris, blir jeg fremdeles ikke overrasket når ting avsløres underveis. Om noe er for godt til å være sant, er det som regel ikke sant, og enkelte løsninger er bare hakket for konstruerte til at jeg går med på det. For meg er det et problem, i hvert fall når jeg leser denne typen bøker, når noe i teksten drar meg ut av fiksjonen og får meg til å tenke på forfatteren i stedet.

Men altså, Sanderson er kul. Kul nok til at jeg er villig til å se gjennom fingrene med litt av det tekniske for å se hva han gjør med stoffet sitt. Jeg skal prøve meg på Mistbourne-trilogien etterhvert også. Tross alt er kule ideer en stor del av gleden ved å lese denne sjangeren.

Bokshopping

Selv om det snart er jul, er det ikke til å unngå at det ble litt bokshopping på ferie. Nå er ikke han jeg reiste sammen med så tålmodig at det ble mange bokhandler, men en god time hos Blackwell i Oxford (beskrevet slik i min Lonely Planet bok: "The knowledge retailer" stocks every book you could ever need) ga uansett resultater. Jeg kunne vært der mye lenger - jeg var jo bare innom én av etasjene egentlig - og kunne handlet mye mer, men prøvde begrense meg litt. 

Det var 3 for 2 på Penguin-pocketbøker, og jeg likte så godt det nye designet på disse.
Dermed ble det Jane Austen - Northanger Abbey som er en av bøkene i Lines lesesirkel neste år.
Jeg fant også ut at det er på tide å lese H.G.Wells og plukket med meg The Time Machine og The Invisible Man.

Butikken hadde ei diiiger hylle med forskjellige bøker om språk, og jeg hadde lyst til å ta med nesten alle sammen hjem. Først tenkte jeg å kjøpe pensumbøker, men siden jeg ikke husket hvilke bøker det var, ble det denne i stedet. Jeg har lest ei annen språkbok av Guy Deutcher før som jeg likte, og denne har tema som om mulig er enda mer midt i blinken, så jeg gleder meg til spennende lesning.

Ei tynn flis i "Great Ideas" serien til Penguin. Jeg leste en annen essaysamling av Orwell i høst som jeg likte godt, og likte tittelen på denne. Har nesten lest den ferdig nå, og kan vel røpe at jeg ikke er like begeistret denne gangen. Orwell skriver fremdeles klart og påståelig, men tematikken engasjerer ikke like mye. Mer omfattende omtale kommer når jeg er helt ferdig.







Life in the ancient near east ble med hjem fra gift shopen på Ashmolean museum. Gammel, gammel historie er snaskens, og en kjapp sideblafring i butikken lover godt.

Bok som er kjøpt kun på grunn av målet om å lese ei bok på et nytt språk i løpet av 2013. Har foreløpig forsøkt meg på de to første setningene og skjønner fint lite. Tynn bok, men skal jeg ha noen sjanse, må jeg sitte med ordbok og slå opp annethvert ord. Men 30 kroner er det verdt å forsøke nå et mål.

Bildeblogging

Etter en hektisk høst med jobb og studier, var jeg veldig klar for pause da eksamen var over. Og når reisemål skal diskuteres her i heimen, er det stort sett variasjon over samme tema: England.

Denne gangen har vi vært på tur i åtte dager med leiebil. På den tiden har vi fått tid til litt av hvert. Vi har selvsagt vært turister og vandret rundt og glodd på ting, vi (les: jeg) har shoppa og vi har vært på to vennebesøk, først utenfor Brighton, deretter Blackpool.

Men denne gangen har vi også tatt livet veldig med ro, slappet av og sovet masse. En perfekt miks med andre ord!

Jeg har selvsagt ikke vært i Oxford uten å handle bøker, men det skal få sitt eget innlegg. I dag blir det mest bilder.

Oxford er en sofistikert by. Her er det prismekroner selv i julegata.

Ingen Englandstur uten Henry VIII. Denne gang som byste på Ashmolean museet i Oxford.

Mer Oxford. Dette er en detalj fra den mest kjente collegebygningen, Christ Church.

Utsikten fra hotellrommet i Tewkesbury. Perfekt for spøkelseshistorier.

Kirkene her hjemme ser liksom så stusselige ut i sammenligning. Chester Cathedral.

En småkjølig dag og vandre rundt bymuren i Chester.

Chester er full av svart-hvite Tudorhus som dette. Fint!

Avsluttet turen i badebyen Blackpool. Kanskje ikke ideelt i desember, men fint likevel.

Litterære nyttårsforsetter 2013

Det er kanskje litt tidlig å begynne med nyttårsforsetter, men Line har inspirert meg til å tjuvstarte.
Hun var riktignok smart nok til å kalle det noe annet enn nyttårsforsetter, da så det litt mindre malplassert ut å komme med drassende med det allerede. Men skal jeg først lære meg å mislykkes offentlig, kan jeg like gjerne begynne med en gang.

1. 

Har en date med Tolstoj i 2013

Jeg har hatt planer om å lese Krig og Fred lenge, i hvert fall siden jeg leste Anna Karenina våren før jeg begynte å blogge. 2013 er året, jeg kjenner det på meg. Og for å gi meg selv det sparket bak jeg tydeligvis trenger, skal jeg være med på lesesirkel for å få det til. Jeg har ikke egentlig noe mål om å lese alle 1001-bøkene som Line og andre jobber seg gjennom, men jeg liker samlesninger/lesesirkler og observerer at jeg har mange av årets bøker i hylla allerede.
Mål 2013: Jeg skal lese minst halvparten av bøkene i Lines lesesirkel, og Krig og Fred skal være blant bøkene jeg leser.

2. 
Noe som på naturlig vis leder meg til det obligatoriske punktet jeg knapt tør nevne: Off the shelf.
Det er mange bøker jeg har lyst til å lese som jeg allerede kan regne som samboere. Observerer at jeg så langt i 2012 har greid lese hele tre, jeg gjentar: tre,  av bøkene som stod uleste i hylla da året startet. Må vel innrømme at jeg har greid pådra meg ganske mange flere samboere i løpet av året, slik at summen av uleste bøker er sterkt oppadgående.
Mål 2013: Antall uleste bøker i hylla skal ikke være større 01.01.14 enn det var 01.01.13
(Yeah, right...)

3.
Basert på hva jeg har lest i år, trenger jeg egentlig ikke noe lesemål om å lese fantasy.
Men, jeg skal ha ett likevel: Jeg skal fortsette å lese fantastisk litteratur skrevet av norske forfattere. Jeg begynte på dette leseprosjektet i år med samlesningen av norsk fantasy, som jeg er veldig glad for at flere ville være med på. Jeg er litt usikker på om det blir ny samlesning i år, det kommer vel egentlig an på om det er stemning for det, men uavhengig av om det blir samlesning eller ikke skal i hvert fall jeg lese norsk fantasy.
Mål 2013: Lese minimum åtte fantasybøker skrevet av norske forfattere.

Lese noen av disse i 2013?

4.
Noe jeg har tenkt på flere ganger i løpet av dette året, er hvor lite amerikansk litteratur jeg egentlig har lest. Alle klassikerne jeg bare har hørt om, og alle samtidsforfatterne jeg leser så mye om andre steder, det er på tide å komme i gang. Det lille jeg faktisk har lest de siste årene, har stort sett vært bøker jeg har likt veldig godt, så jeg ser ingen grunn til at det samme ikke skulle være tilfelle.
Mål 2013: Lese minimum åtte realistiske romaner skrevet av nordamerikanske forfattere.

5.
Jeg skal begynne å skrive igjen. I høst har alt annet tatt overhånd, og jeg kan strengt tatt ikke helt se at våren skal bli annerledes. Jeg mener, jeg har ikke sagt opp jobben, og jeg har søkt opptak på emner tilsvarende 30 studiepoeng neste semester også. Men: det er et spørsmål om prioritering og om å si at noe er viktig.
Mål 2013: Jeg skal levere nyskrevet tekst hver gang skrivegruppa møtes, ikke grave fram gammel moro fordi jeg ikke har hatt tid til å skrive noe nytt.

6.
Jeg liker noveller, men er fremdeles ikke flink nok til å lese dem.
Mål 2013: Jeg skal lese minst åtte novellesamlinger.

7.
Jeg er ikke i ferd med å bli lingvist for ingenting. Språk opptar meg. Per i dag er jeg i stand til å lese bøker på seks språk (hvis man regner nynorsk og bokmål som to forskjellige, noe jeg gjør.)
Mål 2013: Jeg skal i løpet av året ha lest minst ei bok på hvert språk jeg er i stand til. I tillegg skal jeg gjøre et forsøk på språk nummer sju. Og ja, da er det lov med lettlest varianter. Alle må begynne et sted.

8. 
Ofte synes jeg det er morsommere å skrive blogginnlegg om andre ting enn enkeltbøker. Samtidig er det skumlere og vanskeligere, så det er ikke så ofte jeg gjør det. Men: Om jeg snakker sant når jeg sier at jeg blogger for å trene skriving, må jeg utfordre meg selv mer. Derfor:
Mål 2013: Skrive flere blogginnlegg som handler om bøker/litteratur på en annen måte enn å være rene bokomtaler.


Se der ja. Alle gode ting er åtte, er det ikke det det heter? Da sees vi her igjen om et år så du kan peke nese og le av meg for alt jeg ikke har fått til, er det avtalen?

Ditt eller datt

Når dette er alternativet, ble memer plutselig veldig viktig.

Okei. Jeg pleier ikke bli med på sånne greier som det her, men akkurat nå prøver jeg å lese til eksamen. Og da så plutselig dette fryktelig interessant ut. (Dessuten skader det vel ikke at det faktisk skjer noe på bloggen her selv om jeg er på amøbestadiet når det gjelder kreativitet akkurat nå.) Jeg har stjålet spørsmålene fra Siljes skriblerier, som igjen har stjålet dem på youtube.

1. Bok på øret eller bok i handa? I hånda, ingen tvil. Jeg har aldri fullført ei lydbok, greier ikke konsentrere meg når jeg blir lest for. Med mindre du teller de "og når du hører denne lyden  *plingeling* kan du bla videre til neste side"-bøkene som Harald Mæle leste for meg igjen og igjen da jeg var liten. (Merkelig, egentlig. Jeg ble lest for hver eneste kveld som barn, og elsket det. Men nå? nå må jeg lese selv.)
2. Myke eller harde permer? Ja takk, begge deler. Myke permer eller Kindle på toget, det er lettere å bære på. Hjemme leser jeg like gjerne med harde permer. Tror jeg har omtrent like mye av begge deler i bokhyllene.
3. Fiksjon eller fakta? Reprise av Ole Brumm-svaret til forrige spørsmål. Jeg leser ofte mer enn ei bok av gangen, og da kan de ikke være for like. Dermed blir det mye fiksjon og fakta samtidig. Mest fiksjon blir det nok. Men behovet for fakta er det som har sendt meg tilbake på skolebenken denne høsten.
4. Fantastisk eller realistisk? Ut fra hva jeg har lest det siste året, kan det se ut som svaret burde være fantastisk. Jeg har alltid likt fantasy, men tror ikke jeg har lest en så stor prosentandel fantasy noen gang før som i 2012. Selv om jeg aldri har sluttet å lese sjangeren, føles det likevel som jeg har gjenoppdaget den nå. Eller begynt å lese den på en annen måte. Men dette har jeg planer om å skrive et eget innlegg om når eksamen er over.
5. Harry Potter eller Twillight? Harry Potter! Husker flere av bøkene gjorde togturene til Oslo altfor korte forrige gang jeg var student. Twilight har jeg ikke lest, men jeg har sett den første filmen. Og det fristet ikke til gjensyn, hverken på papir eller lerret.
6. Kindle, IPad eller en annen E – leser? Kindle.
7. Kjøpe eller låne? Noen ganger føles det som at jeg vokste opp på biblioteket. Jeg er innom der rett som det er fremdeles, men på langt nær så ofte som før. Jeg har blitt en hamstrer, og kjøper langt flere bøker enn jeg rekker å lese.
8. Bokbutikk eller internett? Impulskjøpene skjer i bokhandler, det som er mer planlagt skjer på nett.
9. Enkeltstående eller serie? Siden jeg over valgte meg fantastikk, føles det naturlig å velge serie her. De henger liksom sammen. Og alle favorittene innen fantasysjangeren er serier. 
10. Monsterbok eller liten og søt? Gi meg et monster, jeg er ikke redd!
11. Romantikk eller action? Action! Og blod og gørr. Litt gjørme. Ta livet av hovedpersonen din. Gjerne med sverd. Eller strikkepinner, jeg er ikke så kresen. (Men jeg gidder ikke lese om personen som skal finne ut hvem som har gjort det og hvordan.) Og om noen skulle finne på å falle for hverandre oppi alt det her, så greit. Jeg skal si "awwww" og være sjarmert. Men bare om de lover å finne en drage på veien hjem!
12. Under et teppe foran peisen eller liggende i sola? Å ligge i sola med ei bok er noe av det aller, aller, aller beste jeg veit. Selv om jeg svetter som en gris. Og blir solbrent. Og måtte gå til innkjøp av solbriller med styrke for å få det til. Bare med rettelsen at jeg må sitte, ikke ligge. De tre dagene i året det går an i Norge, slipper jeg alt annet og leser med god samvittighet. Intens lykke. Resten av året ligger jeg i godstolen min med et pledd. Ikke vondt det heller.
13. Kakao eller latte? Kakao. Aldri lært meg å like kaffe. Aldri prøvd så hardt heller.

Brandon Sanderson - Elantris

Det er bare én ting som gjelder på lystlesningsfronten om dagen: fantasy. Med relativt tungt fordøyelig pensumstoff som hovedrett, er dette desserten, luksusen jeg unner meg selv som belønning når jeg har vært flink. Og denne gangen var turen kommet til mannen Knirk ved gjentatte anledninger har overbevist meg om at jeg må lese: Brandon Sanderson.

Jeg bestemte meg for at begynnelsen var et bra sted og starte, og har lest debutromanen Elantris. Helt overbevist er jeg ikke, til det er det for mye som hakker underveis. Men det er mye jeg liker også, og to dager etter at jeg fullførte boka, tok jeg meg plutselig i å savne å tilbringe tid sammen med karakterene, noe som egentlig overrasket meg litt.

For å begynne med det jeg liker: For det første, ideen.
Elantris var den skinnende byen bebodd av gudelignende skapninger. Så var det noe som skjedde, og prosessen som gjorde mennesker til overmennesker begynte i stedet å gjøre mennesker til levende døde. Alle som rammes av Shaod, som denne forvandlingen kalles, sperres inne i Elantris og regnes som døde av verden utenfor. I bokas første kapittel skjer dette med landets populære kronprins, Raoden, noe som selvsagt får konsekvenser for flere enn ham selv.

Jeg liker denne ideen. Det er et konsept jeg føler jeg ikke har lest hundre ganger før, og jeg kjøper umiddelbart logikken. For eksempel er det sånn at siden kroppen til en som er tatt av the Shaod er død, kan den ikke helbrede seg selv. Alle skader man derfor aldri komme unna, de fortsetter å gjøre akkurat like vondt som de gjorde det øyeblikket du fikk dem. Tenk deg hvor vondt det er å sparke borti et bordbein med tåa, og at smerten fra der og da aldri vil gi seg. I en verden der det er virkeligheten, forholder folk seg litt annerledes til hverandre enn ellers.

En annen ting jeg liker, er tidsperspektivet. Episke fantasyromaner bretter seg ofte utover i både tid og rom. Det gjør ikke Elantris. Hele handlingen skjer i løpet av tre måneder, og stort sett utspiller alt seg i én by. Man trenger ikke dra på lange reiser for å skape spenning - det holder å la mennesker møtes der de er. (Selv om noen har reist for å komme dit, men selve reisen har skjedd før boka starter.)

Når jeg likevel ikke vil klassifisere boka som noe mer enn gjennomsnittelig, er det fordi det er minst like mye på den andre sida av vekta som nøytraliserer det jeg synes er kult. Selve plottet  er ganske ordinært, og jeg forutså de aller fleste såkalte tvister før de skjedde, inkludert de mest avgjørende delene av slutten. Det blir litt for enkelt, Sanderson tar de åpenbare valgene litt for ofte, og han forklarer for mye. Jeg er dessuten ikke overbegeistret for karakterene hans - det er litt for tydelig hva de vil, eller egentlig: hva Sanderson vil med dem.

Når det er sagt: Jeg har planer om å gi ham flere sjanser. Dette er som sagt debutboka, og med et kult konsept, viser han at han er en god verdensbygger, noe som gjør det verdt å fortsette. Og boka var spennende nok, særlig den siste halvdelen der det ble litt mer fart på sakene.

Dere kan for øvrig lese hva Knirk synes om boka her.

Kelly Link - Pretty Monsters

Denne boka fikk jeg med meg fra konferanse i Sverige der Kelly Link var en av hedersgjestene. Kombinasjonen novellesamling og fantasy/SF er sjelden kost for mitt vedkommende, men det gjorde meg bare mer nysgjerrig. Og jeg ble ikke mindre nysgjerrig av å  lese blurbs som for eksempel beskrev boka som en alchemical mixture of Borges, Raymond Chandler, and Buffy the Vampire Slayer.

Selv om jeg er en fantasy-leser, er ikke akkurat denne boka midt i min komfortsone. Jeg er ganske spesifikk i smaken. Jeg vet godt både hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Dyster og pessimistisk og et plott drevet framover av Murphys lov? Kjør på. Lettbeint og humoristisk? Not so much.

Pretty Monsters har utvilsomt sin styrke blant trekkene jeg aldri har lært meg sette pris på i fantasybøker. Likevel er jeg sjarmert denne gangen. Boka består av ti noveller som foregår i ti vidt forskjellige verdener og tilhører flere undersjangere under paraplysjangeren fantastikk. Her er klassisk fantasy med konger og trollmenn, framtidsvisjoner og mer moderne urban fantasy. Felles for alle er imidlertid en lekenhet og uforutsigbarhet som gjør dette til ei veldig underholdende bok å lese. Link unngår de åpenbare valgene og skriver fortellinger jeg aldri har hørt før. Her møter vi en ung gutt som bestemmer seg for å grave opp graven til sin avdøde kjæreste, ei tante som har en hel verden i håndveska, ei novelle som insisterer på å være en TV-serie, en tidligere anarkist som nå bor på en gård med geiter som liker pop-corn, og sånn fortsetter det.

Mine to favoritter er nok de to såreste novellene i boka. En av dem handler om et barn som blir solgt til noen trollmenn som bor i toppen av høye tårn og aldri kommer ned for å møte folk. Den andre handler om en gutt som blir kidnappet av sin egen far som har bestemt at de skal flytte til Costa Rica for å vente på aliens. Det høres kanskje søkt ut, men det funker i tekstene, og det er akkurat det jeg liker med dem.

Jeg kommer ikke til å bli en ivrig Kelly Link-misjonær, så begeistret er jeg ikke, men jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale den videre.
Jeg vet jo at ikke alle er like morbide i smaken som meg når de velger fantasy. *kremt*
Jeg tror for eksempel at dere som var med i samlesningen av norsk fantasy og var beigeistret for Arial Footlight, ville synes også dette er midt i blinken.

Vann over hodet?

Jeg er litt frustrert om dagen.

Jeg har selvsagt bare meg selv å takke. Jeg tror jeg har et hemmelig superheltkostyme under de vanlige klærne, at alt jeg trenger er en telefonkiosk å skifte i, så vil alt løse seg i en fei. Kanskje er problemet bare at jeg ikke lenger kan finne en passende telefonkiosk? Men egentlig vet jeg bare om én telefonkiosk som kunne løst problemet jeg har akkurat nå.

Det handler selvsagt om tid og alt jeg skulle likt å gjøre.
Som å blogge. Eller lese bøker for moro skyld. Men sånn ser ikke hverdagen ut akkurat nå. De siste månedene har deltidsjobben min lignet veldig på en fulltidsjobb. Som jeg kombinerer med å ta 30 studiepoeng dette semesteret, altså et fulltidsstudium. Nå er det tre uker til min første eksamen, og jeg må innrømme jeg er litt spent. Jeg har hoppet over en god del forelesninger. Jeg er ikke gjennom alt pensum enda, er litt usikker på om jeg har kontroll.

Nå koketterer jeg. Jeg har kontroll. Med mindre noe helt uforutsett skjer, kommer jeg til å stå på eksamen. Problemet er bare at jeg ikke kan overbevise meg selv om at dét er nok. At selv om jobben har førsteprioritet og studiet må ta til takke med tiden som er til overs, er det bare ett resultat som er godt nok for meg. Og kontroll nok til å få 3xA på eksamen, se det er noe helt annet enn det mer generelle å ha kontroll.

Samtidig har jeg så mange tanker jeg hadde planer om å blogge om, de kverner rundt uten å få komme ut. Jeg skulle oppsummere fantasysamlesningen, jeg har noen andre fantasytemaer jeg ville skrive om, jeg hadde lyst til å skrive om en artikkel i den siste utgaven av Vinduet og å drive med metablogging. Og litt utenompensum får jeg da faktisk lest også, selv om det går sakte. Jeg kunne skrevet om det også.

I stedet bruker jeg den tida på døgnet hvor jeg er fokusert nok til at jeg faktisk kunne ha skrevet blogginnlegg, til å lese om theta-roller, artikulasjonssteder og Grices maksimer. Resten av fritida mi vegeterer jeg foran TVen som mater meg med amerikanske TV-serier der jeg slipper tenke selv.

3. desember er siste eksamen.
8. desember tar jeg ferien jeg aldri tok i sommer.
Fram til da kommer jeg til å fortsette grublingen på om jeg har tatt meg vann over hodet.

Margaret Atwood - In other worlds

I disse tider hvor det diskuteres både her og der om hvordan man skal skrive om bøker, har jeg lest ei bok som gjør nettopp det.

Margaret Atwood er både bestselgende forfatter og anerkjent som litteraturkritiker. I denne boka fra 2011 skriver hun om sitt forhold til science fiction, både som leser og som forfatter.

Boka er delt i tre.
Den første delen består av tre essays der Atwood skriver om sitt eget forhold til sjangeren. Først som barn der hun møtte sjangeren gjennom tegneserier og bøker og også laget sin egen verden med flygende superheltkaniner. Deretter som litteraturstudent og ivrig besøkende av B-filmer. Til slutt som doktorgradsstudent, der hun skulle skrive om utopier og dystopier, men forfattervirksomheten tok over, og hun fullførte aldri doktorgraden.
Del to består av artikler og anmeldelser Atwood har skrevet for ulike publikasjoner om sentrale bøker i sjangeren, mens del tre består av fem korte SF tekster Atwood selv har skrevet.

Jeg er rimelig grønn innenfor SF, men litt mindre nå enn før jeg leste denne boka. Atwood har oversikt, trekker linjer og sammenligner (selvsagt gjør hun det, hun er jo litteraturkritiker) og ofte gjør hun det med humor (noe jeg opplever som mer sjeldent blant kritikere). Det kjennes godt hvordan hun tar sjangeren på alvor og insisterer på dens verdi som bærer av en tradisjon. Aller best liker jeg nok teksten om det som skulle være doktorgradsarbeidet hennes, nemlig dystoper og utopier - eller ustopier som hun kaller dem etter å ha blandet de to begrepene.

Atwood inspirerer meg og har lagt flere bøker til leselista mi, blant annet hennes egne SF bøker. Det føles litt som om jeg er på vei et sted som leser om dagen, og denne boka passet perfekt inn som veiviser (mer om dét en annen gang). Innimellom kjennes det litt gjentagende siden flere av tekstene er innom det samme, men jeg er velvillig og overbærende. Og avslutter med et sitat:

As a story, the scientific mythos is not very comforting. Probably that's why it hasn't become wildly popular: we human beings prefer stories that have a central role in them for us, that preserve some of our mystery and thus some of our dignity, and that imply there might be help at hand if we need some. The scientific version of our existence on this planet may well be physically true, but we don't like it much. It isn't cuddly. There aren't many tunes you can hum in the shower.

Joe Abercrombie - Red Country

(Psst... ganske langt, men tilnærmet spoilerfritt - i hvert fall utover hva som skjer i første kapittel.)

Joe Abercrombie kjennes som det nærmeste jeg kommer guilty pleasure i bokverdenen.

Jeg tenker at jeg ikke burde like bøkene hans.
Ikke fordi han ikke er god på det han gjør, for det er han.
Han er god på karakterbygging, god på å skru sammen spennende plott, god på timing og god på replikker. Han er rett og slett god på å skrive sabla underholdende bøker, og det er det selvsagt ingenting i veien med.

Nei, grunnen til at dette får preg av guilty pleasure, er fordi de tingene jeg liker best, er de tingene jeg føler jeg virkelig ikke burde like. Når alt tettes til, når replikkene blir knappe og alt eksploderer i voldelig blodbad - det er da jeg føler teksten skinner, spraker, knitrer. Det er da jeg sitter og heier på den største, slemmeste drittsekken av dem alle, fordi Abercrombie på finurlig vis har fått meg til å ha sympati med akkurat ham eller henne (og nå snakker jeg generelt om alle bøkene hans, ikke bare denne).

Og fram til dét punktet i teksten, eller snarere de punktene i teksten, sitter jeg og humrer full av skadefryd for meg selv og ler av alle de andre stakkarene i boka som ikke vet like mye som meg, som ikke vet what they got coming. Hva sier det om meg at jeg liker å lese om dette? At jeg liker den enkle løsningen der alle hindringer kan meies unna med et sverd, at alle opplysninger er oppnåelige så lenge man har en dedikert toruturist på laget, at alt og alle kan kjøpes for penger? Det er jo ikke akkurat verdier jeg ville bekjentgjort meg til i den virkelige verden, for å si det sånn.
Guilty pleasure, indeed.

Men likefullt, pleasure.
Red Country, Abercrombies sjette roman, publiseres i Storbritannia 18.oktober, men ble forhåndssolgt på Swecon forrige helg. Hele denne uka har den ligget og ropt på meg, mens jeg disiplinert har gjort kvalifiseringsoppgaver og lest pensum. Men ikke i går. Ikke i dag.

Jeg startet lesingen med en viss distanse. På samme tid skyhøye forventninger og en overbevisning om at denne gangen, denne gangen skal jeg holde teksten på en armlengdes avstand og ikke slukes av voldsromantikken. Det holdt i kanskje ti sider, så var jeg der igjen, inne i teksten sammen med karakterene. Det er sjelden det skjer nå i voksen alder at jeg blir så til de grader slukt av ei bok, at jeg stenger alle kritiske stemmer ute og bare er med på reisen. At jeg legger meg halv ti en lørdagskveld med ei bok og leser til langt over midnatt. At det første jeg gjør når jeg våkner er å plukke opp boka og lese resten fordi jeg ikke klarer stoppe. 450 sider på under ett døgn. Jeg kan ikke helt huske sist det skjedde.

Da Abercrombie snakket om denne boka i Sverige, sa han at han hadde hatt lyst til å skrive en western, og det har han gjort. Likevel er den godt plantet i det samme universet som vi kjenner igjen fra de andre fem bøkene. Det er egentlig et kult grep. Hvorfor skulle ikke ikke folk i et fantasyunivers kunne emigrere til et nytt og ukjent land og møtes i en smeltedigel av kulturer og vill-vest mentalitet? Det funker, og settingen passer Abercrombies stil og karakterer utmerket. Eller kanskje det er omvendt.

Hovedpersonen denne gangen er Shy, bonde, beinhard forhandler og forsørger og oppdrager for to yngre søsken. Hun er sta, besluttsom og det er tydelig helt fra starten av at hun har hatt en mindre ansvarsfull fortid, men at dette er noe hun har lagt bak seg. Nå er hennes eneste mål å sikre mat på bordet og klær på kroppen for sin lille familie, som også består av Gully, en eldre mann som hjelper til på gården, og Lamb, hennes stefar.

Det hadde det selvsagt ikke blitt en episk fantasyroman av, så noe må skje for å forstyrre balansen. På vei tilbake etter å ha solgt varene sine i byen, finner Shy og Lamb gården nedbrent, Gully drept og småsøsknene borte. De tar opp forfølgelsen for å få barna tilbake, og det er starten på en westernfortelling som har alt du kan tenke deg: indianere (eller Ghosts som de heter her), gullrush, stifinnere, nybyggere, mennesker på jakt etter en ny start i et nytt land, dueller (men ingen pistoler, her er det fremdeles sverd og armbrøst som gjelder) osv. I tillegg dukker som vanlig sentrale og mindre sentrale karakterer fra de tidligere bøkene opp i større eller mindre roller, og jeg kan love noen hjertelige (?) gjensyn.

Ja, jeg er overbevist. Igjen. Og jeg føler jeg må kunne begrunne det med bedre argumenter enn at vold er kult, for den begrunnelsen blir jeg ærlig talt bare kvalm av.
Én grunn til at det funker for meg er karakterene. Uansett hvor liten rolle de har, har de alle minst ett trekk som gjør dem til individer heller enn statister. De vil noe. De har en grunn til å være der de er. De har et helt annet sted de ønsker å være. De snakker forskjellig og karakterene som har synsvinkelen tenker også forskjellig. Du kan lese replikker eller tankerekker og vite hvem som sier/tenker dem uten at det skrives eksplisitt. Det er vanskelig å få til, men Abercrombie får det til å virke lett. Hatten av, og så videre...

En annen grunn er hvem som har synsvinkelen. Det handler om balansen mellom å si nok og å si for mye. Abercrombie bruker begrenset tredjepersonssynsvinkel, du vet aldri mer om det som skjer enn den du for tiden er inni hodet til. Utfordringen er å finne rett sted å se en hver situasjon fra - å finne den karakteren som ser nok til at du forstår handlingen, men som ikke vet nok til å avsløre det som kommer til å skje videre. Det fører til at jeg ikke får være inne i hodet på de karakterene som former mest av historien, noe som til tider kan være fryktelig frustrerende. Samtidig er det akkurat dette som skaper framdriften og som gjør at jeg ikke greier slutte lese. (Dessuten: Noen av de personene jeg ikke får lese tankene til, har vært PoV karakterer i tidligere bøker, så jeg kan likevel gjette meg til en del av det de tenker i større grad enn de andre karakterene i boka kan det. Det er også med på å skape spenning.)

En tredje grunn er realismen som er til stede selv om det er fantasy. Dels at du har karakterer med egeninteresser heller enn karakterer som er gode/onde. Dels at også heltene i historien gjør feil valg. Dels at ingen er skjebnebestemt til å gjøre noen ting. Ting skjer, karakterene reagerer, reaksjonene får konsekvenser, nye ting skjer. Dels at folk som har levd i villmarken i flere dager faktisk er skitne og lukter vondt.

Mørkt? Tja, røft er kanskje et bedre ord. Det er mye støv og gjørme, fyll og horer. Det er en verden der fysisk styrke verdsettes, en verden av arr både av typen som synes og i mer metaforisk forstand. Det er langt mellom hva vi ville kalt høflighet eller bare normal folkeskikk. Likevel synes jeg det er mer håp i denne boka enn i tidligere Abercrombie bøker. Her er hovedmålet å finne noen i live, mens det i de fem andre bøkene heller har handlet om det motsatte (selv om det i First Law-trilogien likevel starter ganske optimistisk). Jeg synes også at karakterenes skjebne, om jeg kan bruke det ordet, er mer nyansert i denne boka enn det har vært før. Abercrombie virker mindre innbitt når det gjelder å hamre alle personene sine ned i dritten én etter én.

Kan boka leses uten å ha lest de andre i serien? Ja, den er enkeltstående og kan fint leses uten de andre å lene seg på. Men du vil gå glipp av mange av referansene. For meg er det å ta alle hintene, det å kjenne referansene en stor del av appellen.

Anbefaler jeg den?
Selvsagt gjør jeg det, jeg har jo mer eller mindre lovprist forfatteren gjennom hele innlegget. (Og det selv om jeg har kjøpt boka, og alle de andre bøkene han har skrevet, helt selv med egne surt tjente penger. Tenk det!) Jeg greier ikke være negativ utover å si at jeg ikke burde like dette. Fordi jeg liker det jo. Jeg liker det veldig godt, og jeg vil ha mer!

(Kan for øvrig fortelle at Abercrombie selv fortalte at han har kontrakt på tre bøker til fra samme univers, og at han har planer om at disse skal være en ny trilogi. Men at han har planer om å skrive alle tre før den første gis ut. Ventetid? Buuuuu! Mer? Hipp hurraaaaa!)

Ut på tur

Om det finnes en graderbar nerdeskala, kjennes det å dra på con som et skritt i en mer ekstrem retning. Erkeeksempelet Comicon er et godt kjent fra amerikanske filmer, og når jeg fortalte folk hvor jeg skulle i helga, er bilder «av svette nerder i kostyme», som en jeg kjenner uttrykte det, det de ser for seg. (Big Bang Theory ble nevnt flere ganger...)

Dem om det.

OMG, rockstarmoment!

Hva jeg selv så for meg, er jeg litt mer usikker på. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Selv om jeg har vært fantasyleser i mange år, har jeg aldri hatt noe forhold til fandom. I mange år visste jeg vel knapt at det eksisterte. For meg har lesing vært noe privat, noe jeg gjør hjemme og ikke snakker med andre om. Ikke fordi jeg skammer meg, men fordi jeg ikke har hatt noen i omgangskretsen som har vært interessert. Og jeg har nok alltid vært litt for forsiktig til å oppsøke et miljø der det er annerledes.

Jeg er en nerd som aldri har hatt nerdete venner (i hvert fall før jeg begynte å spille WoW). Men nå er nerden voksen og ferdig med å bry seg om hvordan hun ser ut i vennekretsen. I en alder av 31 var det dermed på tide med min første con. Første og siste? 

Neppe.

Ola Wikander

I tre dager har jeg slentret fra seminarrom til seminarrom med et brettet A4-ark som guide. Jeg har hørt paneldebatter, intervjuer og rene foredrag. Jeg har kjøpt bøker, og fått dem signert. Jeg har fortalt Ola Wikander at bøkene hans har vært sterkt delaktige i at jeg ble lingvistikkstudent i høst, jeg har fortalt Joe Abercrombie at jeg elsker bøkene hans (originalt, jeg vet) og forsøkt overbevise en islandsk fantasyforfatter om at han burde lese Kristine Tofte. 

Jeg har også møtt folk fra det norske fandommiljøet og fått løfte om lister over norske fantasy og SF-titler jeg bør lese (aner at en ny og litt mer informert sammensatt samlesning kan komme ut av dette ved en senere anledning, om interessen er der?)

Høydepunkter?

• Jeg kommer ikke utenom Joe Abercrombie, han var jo faktisk trekkplasteret som fikk meg til å dra. Han får to poeng bare for å snakke (britisk) engelsk, jeg har umiddelbar sympati for alle som gjør det. Utover det var han akkurat like morsom som bøkene hans antyder. Massevis av lure glis, publikumsfrierer og kjappe kommentarer. Han er helt klart en entertainer og en som er vant til å snakke om seg selv foran masse mennesker. 
• En annen hedersgjest var Peter Watts, en kanadisk SF-forfatter. Jeg er nærmest helt grønn på SF og hadde aldri hørt navnet hans før, men nå er jeg overbevist om at han må leses. Litt på grunn av det som ble sagt om bøkene hans, men mest på grunn av mannen. Synes han gjorde en svært god figur i diverse paneldebatter.
• Ellers var paneldebatten der fire forfattere snakket om skriveprosessen en højdare. Ikke overraskende kanskje, jeg liker jo alltid å høre folk snakke om dét. Og biologen Torill Kornfeldt som snakket om dyr som gjør merkelige ting (med tittelen Kannibaler, zombier og peniser), ga meg en interessant time.
• Likevel tror jeg faktisk det jeg hadde aller mest glede av i løpet av helga var Ola Wikander som snakket om «Proto-fantastik», altså elementer av fantasy i virkelig gamle tekster. Både fordi selve emnet er midt i mitt interessefelt, men også fordi han med god margin var den beste foreleseren jeg hørte i løpet av helga. Jeg er alltid fascinert av mennesker som kan ting. Wikander er definitivt en av dem, men ikke bare det. Han kan også formidle kunnskapen på en engasjerende måte. Dét er en sjeldnere egenskap.

Summa summarum: Bra helg! 

Akkurat nå er jeg voldsomt inspirert, både til å lese og til å skrive. Det er flere emner jeg har hørt om i løpet av helga jeg har lyst til å blogge om, om jeg bare får tid.

Helga kjennes også som et solid dytt i baken om å sette meg ned og faktisk begynne på den fortellingen som har levd sitt eget liv i bakhodet mitt i flere år nå. Så får vi se hvor langt dyttet rekker denne gangen.

Jeg kommer til å dra på con av denne typen igjen. Kanskje du blir med meg neste gang? (Ja, Knirk, jeg ser blant annet på deg ;) )

Noen (mindre gode) bilder til slutt:

Paneldebatt om "fantasy with a twist"

Paneldebatt om "Resarch when writing fiction"

Fredagens program

Lørdag, første halvdel

Lørdag annen halvdel

Søndag

Jeg kan ikke holde alt jeg lover

I forbindelse med samlesningsprosjektet jeg har hatt gående der vi leser norsk fantasy, skrev jeg i kommentarfeltet til et annet innlegg at jeg skulle skrive oppsummeringsinnlegg 5. oktober.

Det kommer jeg ikke til å gjøre.

Jeg har hatt fri fra jobb i dag, og trodde jeg skulle ha god tid til å skrive det. Men, siden jeg har ikke mindre enn tre kvalifiseringsoppgaver som skal leveres neste uke, har dagen i dag så langt gått med til å jobbe med dem. Og resten av dagen er forbeholdt venninnemiddag.


Siden jeg ikke har tid til å skrive det blogginnlegget jeg ønsker å skrive om prosjektet, må det bare vente til neste uke.

I helga reiser jeg i stedet til Swecon i Uppsala. Der har jeg blant annet tenkt å få med meg følgende programpost på lørdag:

14.00 Norwegian science fiction and fantasy (English)  

Rolf Andersen presents Norwegian science fiction and fantasy: an introduction which will work both as a retrospective and a look at the situation today.

Dét skal dere selvsagt få høre mer om senere!

George Orwell - Why I write

Jeg tar det som et tegn på kvalitet når jeg har lyst til å sitere store deler av boka jeg skal omtale. Se bare på sitatet Penguin Books har satt på forsida for eksempel:

Political language is designed to make lies sound truthful and murder respectable, and to give an appearance of solidity to pure wind. 

Kanskje er det journalisten i meg som liker mennesker som snakker, eller i dette tilfellet skriver, i siterbare setninger, men jeg velger å tro det er noe mer. For hva er egentlig en siterbar setning annet enn noen som har greid å fange inn essensen av et tema på liten plass?
Orwell gjør det igjen og igjen i denne boka, og jeg ser det ikke bare er meg som mener det. Flere av setningene har jeg nemlig lest som sitater andre steder tidligere, men først nå har jeg lest dem i sin originale sammenheng.

Why I write er ei tynn flis på bare drøye 100 sider, som består av fire essays publisert for første gang mellom 1931 og 1946. To av dem handler om å skrive (og var grunnen til at jeg kjøpte boka i utgangspunktet), ett av dem er politisk argumentasjon og det siste er en fortelling om en dødsdømt mann som blir hengt. Det er vanskelig å si noe generelt om tekstene, egentlig kunne jeg skrevet et blogginnlegg om hver, men jeg nøyer meg med å si at jeg synes alle fire er godt formulerte og har utfordret meg til å tenke videre. I resten av dette innlegget blir det mer referering og sitering enn vurdering.

I tittelessayet Why I write skriver Orwell, lite overraskende, om skriveprosessen. Han forteller om sin egen bakgrunn før han ble publisert, og begrunner det slik:

I give all this background information because I do not think one can assess a writer's motives without knowing something of his early development. His subject-matter will be determined by the age he lives in - at least this is true in tumultuous, revolutionary ages like our own - but before he ever begins to write he will have acquired an emotional attitude from which he will never completely escape. It is his job, no doubt, to discipline his temperament and avoid getting stuck at some immature stage, or in some perversive mood: but if he escapes from his early influences altogether, he will have killed his impulse to write. 

Han skriver om fire drivkrefter som motiverer en forfatter til å skrive, om hvordan disse varierer - både fra person til person og over tid - og hvordan de har påvirket ham selv. Og han er lite selvhøytidelig mens han gjør det:

Writing a book is a horrible, exhausting struggle, like a long bout of some painful illness. One would never undertake such a thing if one were not driven by some demon whom one can neither resist nor understand. For all one knows that demon is simply the same instinct that makes a baby squall for attention.

Essay nummer to, The Lion and the Unicorn: Socialism and the English Genius, er på over 80 sider, og er dermed hoveddelen av boka.
Og Orwell sørget for å ha min fulle oppmerksomhet allerede fra første setning:

As I write, highly civilized human beings are flying overhead, trying to kill me.

Essayet ble først utgitt i 1940, og er Orwells argumentasjon for hvorfor en sosialistisk revolusjon i England er både nødvendig for å vinne krigen og mulig på grunn av krigen. Man kan være enig eller uenig i Orwells konklusjoner, men det er interessant å følge argumentasjonen. Det er også forfriskende å lese politisk argumentasjon skrevet i klartekst. Her er det lite tåkelegging eller generelle vendinger. Orwell er konkret, ærlig og lite politisk korrekt (han hevded for eksempel at på tidspunktet teksten ble skrevet var det en forutsetning å være mindre intelligent for å være med å styre landet), og det er forfriskende å lese en som faktisk mener noe.

I den tredje teksten A hanging er den sterkeste delen for meg den der noe så hverdagslig som at den dødsdømte tråkker utenom en sølepytt plutselig får stor betydning for fortelleren:

And once, in spite of the men who gripped him by each shoulder, he stepped slightly aside to avoid a puddle on the path.   It is curious, but till that moment I had never realized what it means to destroy a healthy, conscious man. When I saw the prisoner step aside to avoid the puddle, I saw the mystery, the unspeakable wrongness, of cutting a life short when it is in full tide. This man was not dying, he was alive just as we were alive. All the organs of his body were working - bowels digesting food, skin renewing itself, nails growing, tissues forming - all toiling away in solemn foolery. His nails would still be growing when he stood on the drop, when he was falling through the air with a tenth of a second to live. His eyes saw the yellow gravel and the grey walls, and his brain still remembered, foresaw, reasoned - reasoned even about puddles.

I den siste teksten, Politics and the English language, går Orwell gjennom hva han mener er galt i det engelske språket. Det er fra dette essayset hans seks kjente skriveråd er hentet. Du har sikkert lest dem før, men de tåler å gjentas en gang til:

1) Never use a metaphor, simile or other figure of speech which you are used to seeing in print 

2) Never use a long word were a short one will do. 

3) If it is possible to cut a word out, always cut it out. 

4) Never use the passive where you can use the active. 

5) Never use a foreign phrase, a scientific word or a jargon word if you can think og an everyday English equivalent. 

6) Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.

Jeg har lest dem mange ganger, men jeg merker de fikk en litt annen betydning etter å ha lest dem i sammeheng.