Lesemål 2019

Jeg blogger kanskje ikke så mye for øyeblikket, men det betyr ikke at 2019 blir et år uten mål og mening. Frøken lever-etter-lister greier ikke slippe tanken på lesemål, så her kommer planene for året som kommer:

1. Lese minst 80 bøker (Goodreads-challenge)
2. Lese minst 10 bøker av forfattere jeg har lest og elsket bøker av tidligere
3. Lese minst 20 bøker av forfattere jeg ikke har lest tidligere
4. Gjenlese minst 10 bøker
5. Lese bøker fra alle seks bebodde kontinenter
6. Lese minst 30 bøker som sto i hyllene mine per 31.12.2019

Det første målet er det samme for femte år på rad, og bør være grei skuring også neste år. Nummer to er en videreføring av et av årets lesemål, et mål jeg både har fullført og følt jeg fikk mye utbytte av.

Mål nummer tre er en tilpassing av et annet mål jeg hadde i år: Å lese 10 potensielle nye forfattere. Det ble en litt vag definisjon og vanskelig å telle, derfor har jeg endret ordlyden og økt antallet. Mål fire og fem er helt nye mål jeg har stor tro på skal være mulige å oppnå. Og mål nummer seks er en gammel traver som stadig dukker opp i nye former. Er 2019 året der jeg endelig skal greie det?

Om du vil høre litt mer om tankene bak (men mye av det samme som står her), har jeg også laget en video om det:

Non-fiction November

Basert på oppfordring fra tidligere kommentarfelt, fortsetter jeg å poste link til videoer her. Så vet dere i hvert fall at jeg lever og leser og snakker om det.

London Bookhaul

Jeg hadde tre feriedager til gode, og siden jeg er meg valgte jeg å reise til London.

Og siden jeg er meg tilbragte jeg mesteparten av tiden i bokhandler. Eller, fordi været overrasket stort en helg i november, lesende på en benk i Hyde Park. Det var en bra tur.

Og siden jeg er meg var kofferten full av bøker på vei hjem.

Om du vil vite hvilke, kan du se det her:

Jeg er ikke ferdig med det skrevne ord, men jeg har fremdeles litt pause. Hobbyer skal være gøy, og akkurat nå er det mer gøy å filme enn å skrive, så da gjør jeg det. Men det går jo an å hekte det sammen på et vis, så prøver på det :)

Livstegn

Jeg har ikke så mye overskudd om dagen. Når jeg kommer hjem etter å ha sittet foran en PC hele dagen på jobb, frister det ikke å fortsette med det samme når jeg kommer hjem. Jeg har ikke lyst til å skrive, så jeg lar heller være. Noen privilegier finnes ved å tilhøre et obskurt lite hjørne av internett der ingen forventer noe av deg.

Derfor er det stille her, og det kommer sannsynligvis til å fortsette å være det en stund fremover. Men jeg leser fremdeles. Jeg leser mer enn jeg har gjort i hele år, det er en god følelse.

Og jeg eksperimenterer litt med lyd og bilde. Jeg har gjort det en gang før, noe som ble en ganske kortvarig affære, men jeg gjør et nytt forsøk nå. Så om du vil høre litt om hva jeg leser, og ikke har noe i mot å høre det på engelsk, finner du meg inntil videre her:

Biosirkel: Into the Wild av Jon Krakauer

Augusts tema i biosirkelen er polfar-ing og villmark-ing, noe jeg så på som en god anledning til å få lest Into the Wild av Jon Krakauer. Ei bok som i sin tid ble kjøpt inn fordi jeg ble nysgjerrig da Mari skrev om den i en tidligere biosirkelrunde.

Into the Wild handler om Chris McCandless, en ung gutt som etter high school gir bort alle sparepengene til veldedighet, setter seg i bilen og drar ut på eventyr. Han vil vekk fra sivilisasjon og eiendeler, vil ut i naturen og greie seg på egenhånd. I to år loffer han rundt ulike steder i USA før han i 1992 er klar for den endelige manndomsprøven: Å greie seg helt på egenhånd i villmarken i Alaska. Fire måneder senere blir levningene hans funnet av en jeger, manndomsprøven har feilet. (En ekstrem forenkling av 200 siders tekst, vil du ha en mer omfattende beskrivelse les heller Maris innlegg.)

Jeg skrev i et kommentarfelt jeg besøkte da jeg var halvveis at jeg foreløpig var like deler begeistret og irritert, og det står jeg for også etter at boka er utlest.

Begeistret fordi det er en solid research-jobb som ligger i bunnen av dette bokprosjektet. Krakauer skrev en avisartikkel om McCandless ikke lenge etter at levningene hans var funnet, men greide ikke slippe historien og fortsatte grave. Underveis i lesingen føles det som om han har snakket med alle mennesker som noen gang har møtt McCandless, og alle de ulike synsvinklene gir til sammen et ganske nyansert bilde av unggutten. Det er også et overraskende komplett bilde av hans drøye to år som boms som kommer fram gjennom teksten, tatt i betraktning at McCandless tilbragte store deler av denne tiden mutters aleine. I bunnen skinner det hele tiden gjennom at Krakauer har stor respekt for McCandless prosjekt, og han forteller også om sitt eget Alaska-eventyr for å forklare identifikasjonen han har med sistnevnte. På et vis virker boka som et forsøk på å bøte på skaden på McCandless' rykte Krakauer har vært med å bidra til gjennom den tidligere nevnte artikkelen, da mye av det som kom fram der har blitt brukt som argumenter for å avfeie McCandless som en dum og naiv unggutt som ikke visste hva han bega seg ut på i Alaska. Krakauer prøver ikke å forherlige det McCandless gjorde, men han ønsker å nyansere bildet og vise frem også alt det McCandless faktisk oppnådde underveis, og viser også frem noen av tilfeldighetene som var med på å sørge for at denne historien fikk en tragisk utgang.

Begeistret også fordi det er ganske spennende å lese om mennesker som tar ekstreme valg. Som ikke bare drømmer, men faktisk gjennomfører, som tar konsekvensen av sin egen ideologi og lever den helt ut. Dette er omtrent så langt fra meg selv jeg kan komme, og i bokform er jeg mottakelig. Jeg og Chris McCandless hadde imidlertid neppe hatt mye å snakke om, og jeg mistenker at jeg ikke hadde blitt bestekompis med Jon Krakauer heller.

Irritasjonen i møtet med teksten er tredelt:
For det første kjenner jeg at McCandless selv irriterer meg med jevne mellomrom bare gjennom denne brennende overbevisningen om at villmark > sivilisasjon. Jeg lurer på om det er et tegn på at alderen begynner å ta meg, at det jeg egentlig irriterer meg over er at han er ung og idealistisk mens jeg selv har sunket ned i pragmatismen. Eller så er det norsk friluftslivstradisjon og stadige terpinger på fjellvettreglene som får meg til å riste på hodet over folk som med vitende vilje velger å legge ut på tur uten de nødvendige forberedelsene.

For det andre irriterer jeg meg tidvis over hvordan teksten er bygget opp, selv om jeg forstår hvorfor det er sånn. Det jeg ønsker å lese om er McCandless tid i Alaska, noe Krakauer er fullt klar over. Derfor gir han meg stadig små drypp av det som skal skje der, men aldri mer enn at jeg akkurat rekker å engasjere meg. Så hopper han tilbake i tid og forteller noe fra McCandless barndom, eller fra tiden han loffet rundt før han haiket til Alaska for det som skulle bli hans siste reise. Jeg føler han dingler ei gulrot foran nesa på meg (eller, la oss være ærlige her, en melkesjokolade), for så å nappe den vekk hver gang jeg kommer i nærheten.

For det tredje irriterer jeg meg over det jeg kaller Beethoven-setninger, en type setninger som er ganske vanlig i denne typen bøker der leseren vet allerede fra starten at dette ikke ender godt. Med det mener jeg setninger som står ut fra resten av teksten, og når jeg leser dem hører jeg de første notene i Beethovens femte symfoni spille i hodet mitt under teksten. Ta-ta-ta-TAM. Ta-ta-ta-TAM. Setninger om noe som egentlig ikke betyr så mye, men som gis tyngde ene og alene av at man vet at den det snakkes om ikke skal overleve. Ett eksempel: "But we will never know, because Doctor Zhivago was the last book Chris McCandless would ever read." (s.188) Ta-ta-ta-TAM indeed.

Konklusjonen er likevel at begeistringen vinner kampen mot irritasjonen og jeg er ganske sikker på jeg vil huske dette som en positiv leseopplevelse. En fascinerende historie om en gutt født i feil tid når kartene allerede er tegnet.

Berge av Jan Kjærstad

Okei, så skulle jeg ha skrevet dette innlegget i juli, men i disse ferietider går dagene usannsynlig fort, og vips: August.

Litt kjapp bakgrunnsinfo til den som ikke har lest:
Berge handler om et bestialsk drap der en kjent rikspolitiker og fire familiemedlemmer blir myrdet på ei hytte i Nordmarka. Vi hører historien om Norge etter at nyheten har kommet ut fortalt gjennom tre synsvinkler: først journalisten Ine Wang, så dommeren Peter Malm og til sist eks-kjæresten til politikerens datter, Nicolai Berge.

Berge er den første boka jeg leser av Kjærstad, og skulle jeg beskrevet den med ett ord, tror jeg det ordet ville være solid. For dette er godt håndverk av en rutinert forfatter som vet hva han driver med. Likevel, om jeg drev med terningkast her, ville ikke min terning hatt nok prikker til å få plass på forsiden sammen med resten av yatzy-kastet.

Jeg syntes det var interessant å lese Berge. For det første fordi det er komplett umulig å lese boka uten konstant å sammenligne med reaksjonene etter 22. juli. Det er overhodet ikke subtilt, men det var akkurat det som fikk meg til å reagere. For det andre fordi jeg likte å se på hvordan Kjærstad bygget opp teksten. Det føltes som et puslespill der alle bitene skulle legges ut på riktig måte, men der jeg fremdeles ser bitene og ikke bare hele bildet. For det tredje likte jeg veldig godt måten jeg leste denne boka på. Jeg og Silje har hatt et særdeles analogt samleseprosjekt der vi har lest samme fysiske utgave av boka og brukt margene flittig. Jeg leste først og noterte, hun leste etter meg og noterte for så og sende meg bilder på messenger. Og der fortsatte vi diskusjonen fra margen.

NB: Alt med håndskrift inneholder spoilere, les på eget ansvar








Men som hintet til innledningsvis, selv om jeg syntes det var en interessant bok å lese, uteble begeistringen. Det er sjelden et godt tegn hvis jeg er mer opptatt av bitene av puslespillet enn helheten. Veien til overtydelig blir kort, for kort i mange tilfeller. Og jeg liker ikke måten personene er tegnet. Jeg føler de alle har fått utdelt fire karaktertrekk eller særheter, for så å hamre gjennom disse fire igjen og igjen. Ine Wang er ambisiøs, tøff, nyskilt og liker sandwicher. Peter Malm er en frivillig einstøing, anglofil, dyktigere i jobben enn han tror og glad i drinker. Nicolai Berge er intellektuell, mer ufrivillig einstøing, forfatter og går med gammelmodige klær. Det er interessant første gangen det nevnes, etter hvert blir det bare repetetivt og kjedelig.

Og jeg har aldri følt meg så fullstendig i utakt med "folkedypet" som for akkurat denne boka. Og med "folkedypet" mener jeg i denne sammenheng Goodreads. Og Silje.

Og da snakker jeg ikke om at jeg var litt lunken til ei bok veldig mange, inkludert mange kritikere, har likt veldig godt. Det skjer ofte. Men etter å ha lest ferdig boka søkte jeg den opp på Goodreads for å se hva andre hadde skrevet. Og til min store overraskelse var dommen ganske unison: del én er litt meh, del to fantastisk - (Peter Malm burde få egen bok!), del tre bra.

Og jeg kunne ikke tro det jeg leste!
Jeg likte meg ganske godt i del én, løpende etter ambulansen med journalist-Ine. Kanskje fordi jeg kjente igjen typene godt fra min egen tid med forsøksvise innpass i avisredaksjoner? Jeg likte meg også godt sammen med Nicolai Berge, selv om jeg stadig var litt usikker på om jeg burde gjøre det. Men det er altså lenge siden jeg har irritert meg så mye over en fortellerstemme som når historien var ført i pennen av Peter Malm! Innen hans del var over var jeg regelrett hissig - og usakelig. Mens Silje har utnevnt ham til sin favorittkarakter fra første halvår.

Så jeg avslutter her, på mitt mest usaklige. Så kan du selv vurdere om det er meg eller Silje du vil høre på, eller holde med.

Elisabeths andre brev til internettet

Hei Internett,

Jeg fremstiller følgende hypotese, og regner den som svært sannsynlig basert utelukkende på anekdotisk bevis: Ferie alene = bra for bloggskriving, ferie sammen med noen = mindre bra for bloggskriving, tilbake på jobb = døden for bloggskriving.

Jeg har fremdeles ikke skrevet om Lillehammer, jeg har ikke skrevet om Berge (selv om jeg er ansvarlig for samlesingen), jeg har ikke skrevet om biografi lest til biosirkelrunden i juni (selv om det var runden for min kategori og jeg nå har lest minst to bøker som passer inn), jeg har ikke skrevet om ... noe som helst, så la oss slutte oppramsingen der.

Det jeg har gjort i juli er å lese. Per nå har jeg fullført så mye som 12 bøker denne måneden, og både i bokantall og sidetall er juli med det den desidert beste lesemåneden så langt i år. Og det har vært mange gode bøker. I juli har jeg for eksempel gjenlest boka som er mitt standardsvar på spørsmålet "favorittbok noensinne", nemlig The Golden Notebook av Doris Lessing. Boka føltes ikke like mye som en åpenbaring denne gangen, hvordan kunne den det når jeg har lest den før og ikke overraskes av innholdet, men jeg står fast ved favorittstempelet.

Faktisk har jeg også lest to andre Lessing-bøker denne måneden: The Old Age of El Magnifico som er et lite portrett (34 sider) av katten hennes gitt ut som egen bok, søt men ikke uforglemmelig. Og The Cleft, den siste romanen hun ga ut, en merkelig sak som er en legende om hvordan kvinner kom før mannen i skapelsen og hvordan kjønnskampen startet allerede der, i ærlighetens navn den klart dårligste boka jeg har lest av Lessing til nå.

Jeg har lest Deborah Levys første bok i det som skal bli en trilogi av memoarer, Things I Don't Want to Know, ei bok som helt klart overbeviste meg om at jeg vil lese to til. Jeg har lest min non-fiction favoritt, Olivia Laing, debutere som romanforfatter med Crudo - ei bok jeg etter nesten fire uker fremdeles ikke har bestemt meg hva jeg synes om. Jeg har lest en av de beste selvbiografiene jeg noen gang har lest i West with the Night av Beryl Markham, ei dame jeg aldri hadde hørt om før jeg fant denne boka i en bruktbutikk. Et interessant liv og en god penn er suksessoppskrift innen denne sjangeren, Markham har begge.

Jeg har lest norsk dystopi av Bjørn Vatne i Nullingen av Paul Abel, jeg likte mye, men var likevel ikke helt overbevist. Jeg har lest en novellesamling av Sarah Hall, Madame Zero, som på det beste ga meg joggepuls sittende i godstolen, men som i et par noveller bikket over i magisk realisme, som jeg ikke er spesielt begeistret for. Men Hall kan skrive, og jeg skal lese flere av romanene hennes (har lest Wolf Border fra før, anbefales.)

Og så har jeg lest masse antikk historie. Jeg har lest Four Thousand Years Ago av Geoffrey Bibby og Civilization before Greece and Rome av H.W. F. Saggs. To bøker som på mange vis overlapper, men viser hvordan samme historie kan fortelles på to vidt forskjellige måter der begge er bra. Jeg har lest en egen bok om kileskrift, og er halvveis i ei bok som heter Life in the Ancient Near East av Daniel. C. Snell. Og akkurat nå kjennes det som jeg ikke kan få nok av Babylon, Assyria, hittitter og egyptere.

Og til slutt, fordi jeg er langt mer påvirkelig av gruppepress enn jeg liker å tro, har jeg i dag fullført lydboka av The Mars Room av Rachel Kushner. En av tretten bøker på Man Booker langlista. En fin oppvarming til nyeste sesong av Orange is the New Black som kom på Netflix på søndag, men ikke ei bok som går inn på topp 10 lista over bøkene jeg har lest i år. For å være ærlig, knapt på topp ti lista for juli.

Så sånn går dagene, og jeg fortsetter å lese så lenge motivasjonen og konsentrasjonen er der. Oppvaska løper ingen steder, og blogginnlegg kan jeg skrive når snøen kommer i metervis tidlig i september for å straffe oss for en uforskammet varm sommer.

Men om jeg er skikkelig pliktoppfyllende kommer det lovede innlegget om Berge i morgen.

Med vennlig hilsen,
Elisabeth

Bookhaul #2 - London OG Paris

Legg nøye merke til tittelen for dette innlegget, ye of little faith!

Etter å ha fylt kofferten i Hay-on-Wye viste jeg nemlig uante evner til å begrense meg på resten av ferieturen, slik at lista over hva jeg kjøpte i London og Paris fint kan slås sammen til bare ett blogginnlegg.  Ser du på antallet ser det kanskje mindre imponerende ut, men her er det volum som teller, og bøkene kjøpt tok lite plass og veide nesten ingenting. Totalt sju bøker i London og bare to i Paris - noe som betyr at mange bokbutikker faktisk ble besøkt helt uten å kjøpe noe som helst! Det er nesten uanstendig...

Ok, her er lista, først London:

Irving Finkel and Jonathan Taylor - cuneiform
Om du følger meg på Instagram, har du sikkert fått med deg at jeg ikke kan dra på ferie uten å komme hjem med haugevis med bilder av steiner med skrift på. Aller helst fryktelig gammel skrift. I London var det British Museum som tilfredsstilte stein-tittinga mi, og det var altså helt umulig ikke å kjøpe denne boka i museumsbokhandelen. Her er det enda flere bilder av steiner med skrift på, historien til kileskriften og - det ultimate kjøpsargumentet - en oversikt over alle tegnene og hva de representerer.

Doris Lessing - Time Bites
British Museum er farlig nær flere bokhandler, blant annet den fantastiske bruktbutikken Skoob Books. Etter ei uke i Hay var jeg faktisk litt mettet på akkurat dette, men kunne ikke la sjansen gå fra meg når jeg fant Lessing-bøker som manglet i bokhylla. Dette er en samling med diverse essayer skrevet til ulike formål. Gleder meg!

Doris Lessing - The Cleft
Og dette er den siste romanen Lessing utga før hun døde. Den handler om en mytologisk tid der det aller først bare fantes kvinner før det plutselig ble født et guttebarn. Jeg har nesten lest den ferdig, og må innrømme at dette er den Lessing-boka jeg har likt klart dårligst til nå.

Deborah Levy - Things I Don't Want to Know
Jeg var innom Waterstones, der jeg hadde et stempelkort som ville gi meg ti pund i avslag hvis jeg handlet, så selvsagt handlet jeg. Levys The Cost of Living var overalt jeg snudde meg, men siden det er bok to i hennes planlagte memoar-trilogi, ignorerte jeg den for nå og kjøpte heller den første. Hun tar utgangspunkt i George Orwells berømte essay Why I Write, og skriver om eget liv og egen skriving. Har allerede lest, likte godt.

Doris Lessing - Prisons We Choose to Live Inside
Dette er da noe så sjeldent som ei Lessing-bok jeg har kjøpt ny. Det er en samling seks forelesninger Lessing har holdt, uten at jeg greier å finne hvor hun har holdt dem.

Kathy Acker - New York City in 1979
Etter at jeg leste Crudo ble jeg nysgjerrig på Acker, men jeg er veldig usikker på om jeg vil like det hun skriver. Derfor plukket jeg med meg denne lille smakebiten da jeg var innom Daunt Books. Penguin Modern er en serie laget på samme mal som de sorte Penguin Classics som ble gitt ut i forbindelse med 50-års jubileet, men med nyere tekster, og koster ett pund hver seg, i hvert fall når du kjøper dem i England. Tenker det er en fin måte å teste Acker på.

Audre Lorde - The Master's Tools Will Never Dismantle the Master's House
En til Penguin Modern, denne med essays av Audre Lorde som beskriver seg selv som "black, lesbian, mother, warrior, poet." Har litt mer tro på at jeg vil like henne, men starter med denne smakebiten.

Og så Paris - der jeg var inne i fire ulike bokhandler, inkludert Shakespeare & Company, men bare handlet i den fjerde og siste, The Abbey:

Doris Lessing - The Grass is Singing
Debutboka til Lessing, og ei bok jeg allerede har lest. Men jeg har boka på norsk og dette var en nydelig oransje Penguin utgave i veldig god stand, så jeg kunne ikke gå fra den. Så kan jeg heller donere den norske til Fretex.

Doris Lessing - Winter in July
Dette er en novellesamling der alle novellene foregår i Afrika. Og det er alt jeg vet, men den mangler i Lessing-samlingen og måtte være med hjem.

Bookhaul #1 - Hay-onWye

Det aller beste med årets sommerferie er at den fremdeles pågår.

Men første etappe av ferien er ferdig og kan allerede nå oppsummeres. Jeg var i Hay-on-Wye, en bitteliten by på grensa mellom Wales og England. Og når jeg sier bitteliten, mener jeg at jeg hadde sett hele byen i løpet av den første timen jeg var der - i hvert fall på overflaten.

Men Hay-on-Wye er full av bokbutikker, og for meg var selvsagt det trekkplasteret. Jeg hadde leid en hytte, var usannsynlig heldig med været (det er egentlig ikke lov å forvente ei uke med strålende solskinn og 27 grader når du bestiller sommerferie i Wales) og hadde en hel uke dedikert til bøker. Målet var å se på dem, kjøpe dem og lese dem. Mission accomplished.

Richard Booth's Bookshop

Dette er en bokblogg, og jeg har ikke tenkt å skrive lange reisebrev. I stedet, her er hva jeg kjøpte på mine sju dager i Hay:

Olivia Laing: Crudo

Den eneste boka jeg hadde 100% bestemt meg for å kjøpe før jeg dro. Olivia Laing har skrevet tre non-fiction bøker tidligere og jeg har lest (og elsket) to av dem: Lonely City og To the River. Har derfor vært veldig spent på hennes debut som romanforfatter med Crudo, en eksperimentell roman der Laing har skapt en fortellerstemme som er en sammensmelting av henne selv og Kathy Acker. Jeg har allerede lest den, veldig usikker på dommen, må tenke meg om litt.

Anne Fadiman: Ex Libris

En bok om bøker jeg så anbefalt på BookTube. Jeg har allerede lest og blogget om den.

Katherine Mansfield: The Memories of LM

De siste årene har jeg blitt bare mer og mer fascinert av biografier og memoarer, og aller best synes jeg det er når det er skapende mennesker som portretteres og/eller portretterer. Katherine Mansfield er en forfatter jeg er nysgjerrig på. Så langt har jeg bare lest noen få av novellene hennes, men av en eller annen grunn er jeg sikker på at hennes portrett av en av sine beste venner er en bok jeg vil elske.

Geoffrey Bibby: Four Thousand Years Ago

Jeg er for tiden smått besatt av antikk historie, og da helst antikk historie som er tidligere enn Hellas og Roma. Denne boka fokuserer på perioden 2000 til 1000 år før vår tidsregning, og prøver å ta utgangspunkt i menneskene som faktisk levde da fremfor å snakke om Historien med stor H gjennom kongelister, slag og hendelser. Dette er nok ei bok som er langt for spekulativ til å være spiselig for en historiker, men fantastisk for å sette i gang forestillingsevnen. Jeg er allerede 100 sider inn, og storkoser meg.

Peter Clayton og Martin Price (red.): The Seven Wonders of the Ancient World

Allerede her kan vi begynne å snakke om en trend. Grunnlaget for kjøp er mye av det samme som for boka over. Skikkelig gammel historie? Ja takk.

Suetonius: The Twelve Caesars

Når vi først er i gang med antikken, kan vi jo ta med litt romersk historie også? Fra en nogenlunde samtidig kilde. Jeg har hørt denne skal være veldig underholdende.

Beryl Markham: West with the Night

Tilbake til den andre trenden fra bokkjøpene i Hay: memoarer. Denne gang fra en kvinnelig pilot med oppvekst i koloniale Afrika. Dette må jo bare være spennende lesing?

H.W.F. Saggs: Civilization before Greece and Rome

Med den tittelen kunne jeg jo ikke la denne stå igjen i hylla? Jeg sa jo jeg var besatt. Har lest de første kapitlene allerede her også, spennende saker.

Virginia Wolf: A Writer's Diary

Denne var flittig sitert i To the River av Olivia Laing som jeg leste tidligere i år, og jeg elsket alle sitatene jeg leste. Dessuten liker jeg å lese andres dagbøker, spesielt forfattere. Dette er ikke en komplett dagbok, men et utdrag redigert av Leonard Wolf. Jeg har lest mye sagt om hans utvalg, og en annen gang kan jeg kanskje lese et mer komplett utvalg i en annen utgave og sammenligne?

George Sand: The Story of my Life

Mer memoarer, denne gang i en fantastisk flott Folio-utgave. Jeg kunne ikke la være. Det ser for øvrig ut som om jeg er utsultet på biografier/memoarer av spennende kvinner, siden det er alt jeg kjøper.

Harry Harmer: Rosa Luxemburg

Som sagt, biografier om spennende kvinner. Jeg har ikke mer begrunnelse enn det.

Anne Stevenson: Bitter Life - A Life of Sylvia Plath

Det må i så fall være biografier om spennende kvinner som skriver. Jeg kommer snart til å bli æresmedlem i biografisirkelen. Fremover skal jeg tydeligvis lese bare biografier.

Geoffrey of Monmouth - The History of the Kings of Britain

Dette høres i utgangspunktet ut som en ganske traust historiebok. Men bare til du vet at forfatteren levde på 1100-tallet og sannsynligvis har funnet på alt sammen. Eller basert det på rykter og legender.

Doris Lessing - The Story of a Non-Marrying Man and Other Stories

Ingen bruktbokhaul uten Doris Lessing. Her fant jeg en novellesamling som mangler i samlingen min.

Doris Lessing - Alfred & Emily

Mer Lessing. Dette er en bok som er halvveis memoar, halvveis roman. Lessing har skrevet en bok om foreldrene sine der del en er hvordan livene deres kunne vært uten 1. verdenskrig. Del to er hvordan det faktisk ble. Spennende konsept og så vidt jeg vet den siste boka hun utga før hun døde.

Doris Lessing - The Habit of Loving

Og enda mer Lessing. En til av novellesamlingene hennes som mangler i samlingen. Fun fact: Jeg har enda ikke lest en eneste novelle av Doris Lessing, bare romaner og non-fiction.

Samlesing: Berge av Jan Kjærstad

Det er første juli og tid for samlesing av Berge av Jan Kjærstad, en av fire nominerte romaner til Bokbloggerprisen 2017. Den offisielle samlesingsposten for Berge er oppe og alle bloggere som har lest og skrevet om boka, oppfordres til å legge igjen link til sine innlegg i kommentarfeltet der.

Jan Kjærstad er en av de forfatterne jeg lenge har hatt planer om å lese, jeg har bare aldri kommet så langt. Jeg har kjøpt flere av bøkene hans, jeg har sett ham prate om dem på ulike arrangement, jeg har lest kronikker og kortere tekster han har skrevet andre steder. Men bøkene hans har fortsatt å stå ulest i bokhyllene.

Men nå har jeg lest Berge. Ei tredelt bok der vi møter journalisten Ine Wang, dommeren Petter Malm og forfatteren Nicolai Berge og gjennom deres tre ulike synsvinkler får vi historien om et bestialsk drap som skjer på ei hytta i Oslo-marka. En prominent AP-politiker og fire av hans familiemedlemmer tas av dage på grotesk vis. Tanken om personlige motiver forsvinner raskt, saken omtales konsekvent som et terrorangrep - og gjennom dette viser Kjærstad oss mange av mekanikkene som kom i spill etter 22. juli.

Jeg vil ikke si så mye om mine tanker om boka riktig enda, det er tema for et eget innlegg som kommer snart. Men jeg kan røpe så mye som at jeg ser ut til å helt motsatt preferanser enn andre lesere. Også enn min medsammensvorne for samlesingen denne måneden, Silje. Vi har lest samme fysiske bok, og diskutert teksten heftig, både i margene, i chat og ansikt til ansikt. Smakebiter av dette kommer også senere i måneden.

De som følger Silje og meg på sosiale medier, vil ha fulgt oss på flere av våre årlige bokturer og kjenne igjen #helanoghalvanpåtur - som vi i hvert fall har det veldig morsomt med selv når vi er på tur. I vår var vi i Dublin sammen, og nå er det sommerferie og vi er på tur igjen. Riktignok hver for oss foreløpig, Silje er i sitt kjære Paris og jeg er i Wales og etter hvert i London. I løpet av juli vil våre veier imidlertid møtes i Paris før jeg vender nesa hjemover. Og ryktene sier at i år har vi selskap ;) Fortsettelse følger på en Instagram-konto nær deg!

#helanoghalvanogjanpåtur ???

På instagram:

Silje (lukket konto, men aksepterer alle bokfolk)

Elisabeth

Bokbloggerprisen

En vanlig leser

Så var det likevel ikke Crudo som distraherte meg fra The Golden Notebook, men heller ei lita grønn flis med navnet Ex Libris. 

Det begynte, som så mye annen lesing gjør for meg i disse dager, med en YouTube video. Ex Libris av Anne Fadiman var med i en anbefalingsvideo laget av Steve Donoghue, og da jeg så den i Addyman Books her i Hay-on-Wye, tok jeg den med meg. Og siden målet for dagen var bokshopping, hadde jeg ikke med meg The Golden Notebook i veska. Dermed ble det Ex Libris jeg leste mens jeg spiste lunsj, og etter det var det ingen tvil. Jeg leste Ex Libris på terrassen, på pub mens jeg spiste middag, på senga og til frokost. Det var faktisk helt umulig å lese noe annet før jeg hadde lest siste side, og nå som jeg har lest siste side, har jeg mest av alt lyst til å begynne på begynnelsen igjen. 

Ex Libris, med undertittelen Confessions of a Common Reader, er en samling med 18 essays som alle på en eller annen måte handler om bøker eller lesing. Og det er en bok om bøker av den typen jeg liker aller best, den typen der kjærligheten til bøker - til ordene de består av og arkene de er printet på - skinner gjennom i hver setning. Et langt sitat fra forordet, fordi jeg åpenbart ikke kan si det like godt som Fadiman kan si det selv: 

I began to write Ex Libris when it occurred to me how curious it was that books are so often written about as if they were toasters. Is this brand of toaster better than that brand of toaster? At $24.95, is this toaster a Best Buy? There is nothing about how I may feel about my toaster ten years hence, and nothing about the tender feelings I may yet harbor for my old toaster. This model of readers as consumers - one I have abetted in many a book review myself - neatly omits what I consider the heart of reading: not whether we wish to purchase a new book but how we maintain our connections with our old books, the ones we have lived with for years, the ones whose textures and colors and smells have become as familiar to us as our children’s skin.

Fadiman skriver om bøker som jeg skulle ønske jeg fikk det til selv. Det er dypt personlig, og derfor helt gjenkjennelig. Det handler om prosessen det er å samle to menneskers individuelle boksamlinger inn i felles hyller, om kjærligheten for nye (gamle) ord, om overtroen i en god penn, om hvordan man behandler bøkene sine, om å skrive i bøker eller bygge fort av dem, om å lese bøker på de stedene de handler om, om tvangsmessig korrekturlesing, om plagiat, om besøk i bruktbokhandler. (Sistnevnte essay inneholder for øvrig det endelige beviset på at min tidligere samboer tok feil, jeg er ikke den eneste som regner bokkjøp etter vekt heller enn antall). 

Tårene rant flere ganger mens jeg leste. Ikke fordi det er trist, men fordi det er fint. Fordi ja, kanskje er det banalt, men det er så gjenkjennelig og hjertet flommer over og alle følelsene må gjøre av seg et eller annet sted, så da kan de like gjerne renne nedover kinnet. Selv om jeg er på cafe, eller på pub og prøver legge bånd på meg. Fordi for meg er det dette bøkene handler om - den intense personlige opplevelsen de gir når de treffer. Jeg er ikke så opptatt av å lese bøker inn i en større tradisjon, av å trekke ut tendenser eller forklare tematikken. Jeg har aldri ønsket å bli kritiker, faktisk gjorde mitt lille møte med seriøs litteraturkritikk som fag meg mest av alt sint. Jeg vil ikke ha teoriene fordi de kommer i veien for meg og mitt forhold til teksten. Jeg vil vurdere teksten ut fra hva den gjør for meg, ikke hva den betyr i det store hele. 

Så betyr vel det bare at også jeg er en «common reader», en vanlig leser. Og det lever jeg faktisk helt fint med.

Kjære internett,

Ja, jeg lever fremdeles.

Mai og juni har vært hektiske måneder på jobb. Ikke så hektiske at jeg ikke har hatt tid til å skrive, men akkurat så hektiske at jeg ikke har hatt energi til det. Og det "morsomme" er: Jo lenger jeg venter med å skrive noe her, jo høyere blir terskelen for faktisk å skrive noe.

Derfor skriver jeg dette, ord som publiseres på en skjerm ene og alene for at jeg skal få til å skrive noe annet. Jeg har for eksempel lest alle samlesingsbøkene til Bokbloggerprisen 2017, men ikke skrevet om en eneste en av dem. Jeg har lest biosirkelbok til juni - en måned der det var meg selv som valgte kategorien "Med ordet i sin makt" - men ikke skrevet innlegg om boka. Jeg har vært på litteraturfestival på Lillehammer, for første gang uten å skrive innlegg underveis. Jeg har også lest andre bøker, dog ikke så mange som jeg pleier. Og jeg har kjøpt ny laptop, fordi den gamle etter sju år plutselig ikke orket lenger. Jeg er usikker på hvor mye retroaktiv blogging det blir, men planen er i hvert fall å skrive noen av de innleggene som burde kommet i mai/juni.

Nå har jeg ferie, og i år som i fjor reiser jeg aleine. Akkurat nå er jeg i Hay-on-Wye, en bitteliten by på grensa mellom Wales og England som er kjent for sine mange bokbutikker. Jeg kom i går, og brukte ettermiddagen på å gå rundt og skaffe meg oversikt. Det gikk ganske fort. Jeg har allerede kjøpt ei bok, Crudo av Olivia Laing, den eneste boka jeg hadde 100% bestemt meg for å kjøpe før jeg dro hjemmefra. Jeg har lest to av hennes tre tidligere bøker, og elsker måten hun skriver på. Dette er hennes første roman, og jeg er så utålmodig etter å lese at jeg tror jeg må ta en pause i boka jeg egentlig leser for å lese Crudo. Jeg er spent på hvordan mine skyhøye forventninger vil påvirke leseopplevelsen.

Boka jeg egentlig leser er forøvrig boka jeg har som mitt standardsvar når noen spør meg om favorittbok. The Golden Notebook av Doris Lessing. Jeg har bare lest den én gang, og har lenge tenkt det var på tide å lese på nytt. Heldigvis er jeg fremdeles enig med meg selv, den er like god som jeg husker.

Faktisk så god at det ikke er noen grunn til å sitte her og skrive mer - tilbake til boka!

I hvert fall for en liten stund, før alle bøkene som befinner seg i andre bygninger i umiddelbar nærhet roper så høyt at jeg ikke greier stå i mot lenger.

Vi snakkes!

Elisabeth

Biosirkel: Being Here av Marie Darrieussecq

Månedens tema i biosirkelen er billedkunst, og jeg var helt blank. Kunst har aldri interessert meg noe særlig, og det var helt tydelig at jeg her måtte ut av egne bokhyller.

Men selv om billedkunst i seg selv, beklager ordspillet, er et blankt lerret for meg, har jeg alltid likt å lese biografier om kreative mennesker med drivkraft. Og jeg husket Silje forelsket seg fullstendig i en biografi om en for meg ukjent tysk kunstmaler i fjor sommer, så jeg lånte av henne Being Here - The Life of Paula Modersohn-Becker av Marie Darrieussecq.

Godt valg! Dette er ingen tradisjonell biografi som følger en person kronologisk fra fødsel til død. Heller vil jeg kalle den et kjærlig portrett av et menneske forfatteren mener fortjener mer oppmerksomhet. Det kjennes som jeg har lest en roman. Det er noe med det litterære språket, den knappe stilen og måten hovedpersonen sirkles inn gjennom mange små enkeltscener som gjør det. Effekten ble en svært lesverdig bok der jeg følte jeg kom veldig nær portrettobjektet, det er nesten som jeg kjenner henne. 

Tonen settes allerede fra første setning: She was here. On Earth and in her house.
Hun var her. Sjelden har jeg sett en første setning som er en så presis beskrivelse av bokas prosjekt. Hun var her, og det burde flere vite om. Boka starter i det som en gang var biografiobjektets hus, nå omgjort til museum. Et eget museum vitner om anerkjennelse, men den fikk hun aldri oppleve selv:

Let us not forget the horror that accompanies the wonder; the horror of this story, if a life is a story: to die at thirty-one with her work still ahead, and an eighteen-day-old baby. (s. 1-2)

Paula Becker ble født i 1876 og døde i 1907. Jeg vet ikke mye om barndommen hennes, den hopper Darrieussecq glatt over. Vi møter henne først etter at hun har gått på tegnekurs mens hun besøkte en tante i England, noe som vekker skaperkraften i henne. Etter dette er det kunsten hun lever for. Hun bor i den nord-tyske kunstnerkolonien Worpswede. Hun jobber konstant. Her møter hun blant annet kunstmalerne Otto Modersohn og Heinrich Vogeler og skulptør Clara Westhoff, som blir hennes beste venninne. Hun møter også dikteren Rainer Maria Rilke, som er en venn av Vogeler og kommer på besøk.

Hun arver litt penger av en onkel og reiser til Paris for å studere kunst. Hun elsker byen og livet sitt der, fullstendig oppslukt av kunsten. Hun skriver brev hjem og forteller om det, hele livet er hun en flittig brevskriver og det er sånn vi blir kjent med henne. Brev og dagbøker som forteller om enkelthendelser, med hull i kronoligien der vi ikke vet hva som skjer. Darrieussecq skriver:

And through all these gaps, I in turn am writing this story, which is not Paula Modersohn-Beckers life as she lived it, but my sense of it a century later. A trace. (s. 44)

Otto Modersohn er gift når de møtes, men kona Hélène dør mens han og et vennepar er i Paris og besøker Paula. Hun kommer tilbake til Worpswede, og etter hvert gifter hun seg med Otto. Hun blir Paula Modersohn-Becker. Forfatteren kaller henne gjennom teksten Paula, mens hun føler motstand mot å gjøre det samme med hennes mannlige kollegaer. De er Rilke eller Vogeler. Hun kommenterer det slik:

Women do not have a surname. They have a first name. Their surname is ephemeral, a temporary loan, an unreliable indicator. They find their bearings elsewhere and this is what determines their affirmation in the world, their 'being there', their creative work, their signature. They invent themselves in a man's world, by breaking and entering. (s. 35)

Paula dras mellom Worpswede og Paris. Hun ønsker seg ikke et klassisk familieliv, vil ikke ha barn. Hun er ikke spesielt huslig av seg, for at familien skal godta giftermålet setter de som krav at hun må på "husmor-kurs" for å lære å lage mat og stelle hus så hun skal kunne ta vare på mannen sin. Paula gjør det som kreves, men det er ikke noe som gir henne glede. Hun bruker så mye tid hun kan på kunsten, og drømmer om Paris. Otto vil ikke være med henne, til slutt drar hun alene. Alene i Paris føler hun at hun lever det livet hun ønsker seg, hun kan være seg selv. Hun går på utstillinger, møter Rodin og opplever byen sammen med Rilke. Hun spiser enkelt, slipper å bruke tid på matlaging. Hun drar tilbake til Worpswede, men fortsetter å drømme om Paris. Til slutt river hun seg helt fri og flytter, vil ut av ekteskapet og leve for seg selv. Darrieussecq siterer fra et brev:

I am not Modersohn and I'm not Paula Becker anymore either.
I am
Me,
And I hope to become Me more and more (s.97-98)

Paula føler hun er på vei mot noe, hun er ekstremt produktiv. Men anerkjennelsen uteblir. Hun er en banebrytende ekspresjonistisk maler, men motivene hennes er annerledes. Hun maler kvinner og barn i hverdagslige settinger. Hun maler dem som de er, ikke som idealiserte skikkelser, hun maler kvinner med en kvinnes blikk. Hun selger bare tre malerier mens hun lever, alle tre til venner. Hun er avhengig av mennene i sitt liv for å overleve økonomisk.

Og jeg kan ikke unngå å få følelsen av at hun til slutt gir opp. Otto kommer til Paris for å vinne henne tilbake. Hun skriver til ham på forhånd for å si at det vil være nytteløst, men hun ber samtidig om penger. Otto kommer til Paris, og Paula ender opp med å bli med ham tilbake til Worpswede. Hun skriver til Clara:

This past summer I realised I am not the sort of woman to stand alone in life... The main thing now is peace and quiet for my work, and I have that most of all when I am at Otto Modersohn's side. (s. 126)

Hun blir gravid. Datteren Mathilde blir født, og Paula er sengeliggende i 18 dager. På den 18. dagen har de fest for å feire at hun kan stå opp. Hun reiser seg og dør av en embolisme som skyldes at hun har ligget for lenge. Hennes siste ord er "schade", oversatt til engelsk som "a pity", eller "synd".

I have written this little biography because of this final word. Because it was a pity. Because I miss this woman I never knew. Because I would have liked her to live. I want to show her paintings, speak about her life. I want to do her more than justice: I want to bring her being-there, splendour. (s. 134)

Etter å ha lest denne boka sitter jeg igjen med litt den samme følelsen som Darrieussecq beskriver i sitatet over. Jeg savner også denne kvinnen jeg aldri har møtt, jeg skulle ønske hun hadde fått leve lenger. Hun var den første kvinnen som malte et portrett av seg selv naken, og den første som malte et selvprotrett naken og gravid. Hun malte motiver som ble oppfattet som kvinnelige, og dermed mindre interessante. Hun hadde denne drivkraften som fascinerer meg, dette som gjør det umulig å gjøre noe annet enn det den krever av deg, på tross av at det gjør livet vanskelig å leve. Jeg følte hun kom veldig nær meg gjennom teksten, hun var en jeg kjente igjen mye av meg selv i samtidig som hun også var en jeg skulle ønske jeg kunne ligne mer.

Jeg må innrømme jeg ikke forstår storheten i kunsten hennes, men det kan jeg si om de aller fleste kunstnere. Men jeg kan likevel beundre henne. Og jeg kan beundre Marie Darrieussecq som har skrevet et fantastisk og intimt portrett. Hun er så absolutt en forfatter jeg vil lese mer av etter dette. 

Oppsummering første kvartal

Jeg har kuttet ut månedsoppsummeringene i år med målet om å heller skrive innlegg om det jeg har lyst til å skrive om. Det ser ut til å være fint lite. Men i dag vil jeg oppsummere leseåret så langt basert på lesemålene jeg satt meg før året startet:

Mål 1: Lese minst 80 bøker (21/80)

I løpet av årets 3 første måneder har jeg lest 21 bøker: 8 i januar, 5 i februar og 8 i mars. Tallet kunne vært langt høyere om det ikke var for vinter OL i februar, men det er helt greit. I følge Goodreads er jeg to bøker foran skjema til å nå 80 innen utgangen av året.

Sjangermessig er det ganske god spredning. Jeg har lest romaner, dikt, noveller, memoarer, biografi, essays, science fiction, tegneserier og sakprosa. Jeg har lest 71% kvinner, noe jeg tror må være den høyeste andelen jeg har hatt noen gang, uten at jeg har gjort bevisste lesevalg basert på kjønn.

Jeg har lest bøker fra 7 ulike land, alle i Nord Amerika eller Europa, alle bøker av hvite forfattere. Det sistnevnte er en statistikk det er på tide å gjøre noen bevisste valg for å endre - det er mange gode valgmuligheter i egne hyller.

Jeg har lest 17 bøker på engelsk og bare 4 på norsk. Dette henger sammen med dårlig uttelling på neste mål.

Mål 2: Lese minst 20 norske bøker utgitt i 2018 (0/20)

I fjor var jeg ganske tidlig ute med å begynne å lese nye norske utgivelser, men i år har jeg ikke kommet i gang enda. Mye av grunnen er at det har skjedd noe med eBokBib appen som gjør at titler ikke lenger kommer opp kronologosk*, og jeg ser derfor ikke hvilke nye bøker som har kommet dit. Jeg er imidlertid ikke stresset over ikke å være i gang med dette. Men det begynner å bli på tide å orientere seg i vårbøkene nå.

* Etter at jeg skrev dette har det endret seg tilbake, oh lykke!

Mål 3: Delta på 6/6 runder i biografisirkelen (2/6)

Her er jeg godt i gang. Jeg deltok i februars runde, og har allerede lest ferdig boka til runden i april. Begge bøkene er veldig gode bøker som jeg gladelig anbefaler videre.

• Februar (uskikkelige piker): Jeanette Winterson - Why Be Happy when You Could Be Normal
• April (billedkunstnere): Marie Darrieusecq - Being Here: The Life of Paula Modersohn-Becker

Mål 4: Lese minst 10 bøker om skriving, lesing eller bøker (3/10)

Nå er vi over på det første av målene designet for å få meg til å lese mer av det jeg vet jeg liker. Jeg har brukt mye tid på å lese bøker andre liker de siste årene, og synes jeg har fått mange middelmådige leseopplevelser ut av det.

Så langt må jeg si dette målet er en suksess. Jeg har lest tre bøker i denne kategorien, og har likt alle tre veldig godt. Målt i Goodreads-stjerner: To firere og en femmer til Inger Christensen. Tatt i betraktning at jeg ga fem stjerner til to bøker i hele 2017 og til ingen i 2016 er jeg strålende fornøyd med det.

• Patti Smith - Devotion
• Inger Christensen - Hemmelighetstilstanden
• Nick Hornby - The Pollysyllabic Spree

Mål 5: Lese minst 5 sakprosabøker om språk (0/5)

Her har jeg foreløpig ikke lest noen. Men det er ni måneder igjen av året til å lese fem bøker. Null stress.

Mål 6: Lese minst 10 bøker av forfattere jeg allerede har lest og likt (6/10)

Dette blir årets letteste mål å komme i havn med, jeg burde sannsynligvis satt målet mye høyere.

Har målet sørget for de gode leseopplevelsene? Ja, i hovedsak vil jeg si det. Igjen målt i Goodreads stjerner har jeg gitt tre stjerner til to av bøkene (Atwood og Lessing) og fire til resten. Smith og Laing står for høydepunktene så langt. Begge disse er jeg sikker på kunne fått ei bok om hva som skjer mens maling tørker på veggen til å være interessant.

• Patti Smith - Devotion
• China Miéville - Embassytown
• Nick Hornby - The Pollysyllabic Spree
• Margaret Atwood - Moral Disorder
• Doris Lessing - The Wind Blows Away our Words
• Olivia Laing - To the River

Mål 7: Lese minst 10 bøker av potensielle nye favoritter (5/10)

Her har jeg moderert ordlyden i målsettingen for å gjøre det litt vanskeligere. Opprinnelig var målet å lese 10 bøker av forfattere jeg aldri har lest før, men det er rett og slett for enkelt, da er jeg i mål innen utgangen av april.

I stedet sier jeg nå at det skal være potensielle nye favoritter, dvs at de må kunne brukes under forrige mål på lista neste år. Jeg har likevel allerede funnet fem, så føler jeg har gjort gode valg i år.

• Inger Christensen: Hemmelighetstilstanden og Alfabet
• Torborg Nedreaas: Av måneskinn gror det ingenting
• Muriel Sparks: The Prime of Miss Jean Brodie 
• Danny Denton: The Earlie King and the Kid in Yellow 
• Marie Darrieusecq - Being Here: The Life of Paula Modersohn-Becker 

 

Mål 8: Færre uleste bøker i hyllene 31/12 enn 1/1 (+19)

Dette er et tillegg til de opprinnelige lesemålene, og jeg skrev akkurat et eget innlegg om dette. Per i dag er jeg på +19, ikke så verst med tanke på at det har kommet 36 bøker inn i løpet av året så langt.

Jeg jobber med saken. Både med å registrere resten av de uleste bøkene i excel-arket mitt (jeg har nå kommet til 535 uleste med tre Billy-hyller igjen å registrere) og med å lese bøker fra egne hyller. Jeg har ingen bøker på lån fra biblioteket og jeg har kansellert Storytel-abonnementet mitt.

Jeg har imidlertid booket sommerferie som går helt på tvers av å begrense bokkjøp, mer om det senere. Men hovedpunktet er: Jeg burde være i minus før juni om jeg skal ha noen form for sjans til å greie dette.

Bokhyllelesing 2.0

Med tanke på hva som var mitt forrige innlegg, er du unnskyldt om du tror det har rablet fullstendig for meg når du leser dette. Men la meg forklare...

Jeg kjøper mange bøker, langt flere en jeg leser. Det har jeg gjort i mange år. Det naturlige resultatet av dette er at bokhyllene er fulle av bøker jeg ikke har lest. En situasjon jeg tror mange som faktisk oppsøker dette obskure hjørnet av internett kan kjenne seg igjen i.

Nei, jeg har ikke lest alle disse...

Jeg vet jeg har mange uleste bøker. Det jeg ikke vet er hvor mange uleste bøker jeg har. Så det har blitt årets prosjekt å finne ut.

Det begynte med at jeg lastet ned et excel ark laget av Sophie som driver YouTube-kanalen Portal and the Pages. Jeg brukte fjorårets versjon til å lage statistikk over hva jeg leste, og fant ut at det var supermotiverende. Jeg leste mer bare fordi det var gøy å ha råmateriale å legge inn i arket for å se grafene forandre seg. I årets versjon hadde Sophie imidlertid gjort noen endringer. Blant annet var det nå en egen fane for TBR (to be read).

Min umiddelbare reaksjon var å slette den fanen siden jeg a) ikke pleier lage lister over hva jeg skal lese og b) har altfor mange uleste bøker til å registrere dem i et excel-ark. Men så ombestemte jeg meg. For hvis fjorårets excel-ark faktisk inspirerte meg til å lese mer, kunne kanskje dette excel-arket inspirere meg til å lese mer fra egne hyller? Jeg ble enig med meg selv om at det var verdt et forsøk, lastet ned arket på nytt og begynte.

Jeg skal ikke påstå det er morsomt. Jeg skal heller ikke påstå jeg er ferdig. Vi er nesten kommet til april på kalenderen, og jeg er bare halvveis gjennom bokhyllene. Men så langt er dette faktisk det første jeg har gjort som funker. Jeg er akkurat så nerdete at det å krysse av noe i et excel-ark er motiverende. Dessuten er det motiverende bare å lage lista. Skjemaet krever nemlig blant annet at du legger inn sidetall, så jeg må hente hver bok ut av hylla for å sjekke. På den måten har jeg nå blitt minnet på mange bøker jeg hadde glemt jeg hadde. Og for den som lurer: Halvveis gjennom hyllene er tallet på uleste bøker 367.

De første bøkene på lista. Jeg begynte i SFF hyllene mine. Dato for når de er kjøpt må tas med en stor klype salt.

I andre faner i samme dokument registrerer jeg også hva jeg leser og hva jeg kjøper i løpet av året. Og jeg har lagt til noen formler på egenhånd som legger til og trekker fra. Det betyr at jeg nå faktisk vet akkurat hvordan mengden uleste bøker ligger an i dag målt mot da året startet. Mitt mål er at ved årets slutt skal det tallet være i minus.

Og ja, -1 vil si at målet er nådd. Det høres kanskje ikke veldig ambisiøst ut, men med tanke på at tallet de siste årene har ligget et sted mellom 60 og 100 synes jeg det er ganske ambisiøst likevel.

Hvordan ligger jeg an? Frem til og med 24. februar gikk det veldig bra. Men 29 kjøpte bøker på ei uke i Dublin ødela selvsagt statistikken (de to jeg har anskaffet etter jeg kom hjem hjelper heller ikke). Målet er at dette bare er en midlertidig setback, og jeg er fornøyd med at jeg allerede har lest 5/29 fra Dublin. Per i dag er jeg på +20.

Løsningen er jo såre enkel: Alle bøker jeg kjøper i år skal leses i år. Og om de taper, skal de tape for bøker som allerede er i hylla. Det høres jo enkelt og greit ut, gjør det ikke?

Dublin bookhaul

For fjerde år på rad har vinterferie betydd boktur sammen med Silje, denne gangen til Dublin.

De som følger oss på sosiale medier har nok fått med seg at årets tur bød på noen værutfordringer da stormen Emma, også kalt The Beast from the East, traff Irland mens vi var der. Snø og sterk vind sørget for at landet i praksis var stengt i to dager, og utvidet ferien vår med en ekstra dag tilbragt på hotellet. Men skal jeg først sitte snøfast med noen i Irland, er jeg veldig glad det var med en annen introvert bokelsker som valgte å se snødag som lesedag og løste det hele ved å krype opp i nærmeste lenestol.

Men før stormen kom, hadde vi allerede rukket finne mange bokbutikker, og vi rakk også å snike inn et besøk på lørdag morgen før avreise til flyplassen. Jeg hadde et mål om å begrense meg litt i år. Bare kjøpe bøker jeg faktisk tror jeg vil lese i løpet av året. Det gikk sånn passe. 29 bøker totalt er betydelig mindre enn de 47 jeg kjøpte i Edinburgh i fjor, men mer enn både i London (27) og i Paris (26).

Nok innledende fjas - la oss snakke om bøkene. Jeg skriver ikke så mye om hva de handler om, det kan de som er interessert finne ut andre steder. Skriver i stedet om hvorfor jeg kjøpte dem.

 Mandag 28/2 - 13 bøker

Jeanette Winterson - Oranges is not the only fruit
Jeg leste akkurat Why be happy when you could be normal som er Wintersons memoarer basert på oppvekst og deler av voksenlivet. Oranges is not the only fruit er debutromanen skrevet mange år tidligere som er selvbiografisk og basert på samme periode. Jeg er nysgjerrig og vil lese og sammenligne.

Jon McGregor - If nobody speaks of remarkable things
Jeg leste Reservoir 13 da den var langlistet til Man Booker prisen, og det var en av de beste romanene jeg leste i fjor. Jeg vil derfor lese mer av forfatteren, og dette er den mest kjente av de tidligere titlene.

Lisa McInerney - The Blood Miracles
Jeg likte veldig godt The Glorious Heresies da jeg leste den i 2016. Dette er fortsettelsen og jeg har ventet på at den skulle komme i paperback. Det har den nå, så jeg kjøpte.

Yoon Ha Lee - Raven Stratagem
Jeg leste Ninefox Gambit i fjor og likte den godt. Jeg oppdaget plutselig for noen uker siden at bok tre i denne trilogien kommer ut i juni, noe som også betydde at bok to allerede er ute. Så den måtte jeg selvsagt finne når jeg var på bokshopping. Mission accomplished.

Doris Lessing - Ben in the World
Jeg har et mål om en komplett samling av Doris Lessings bøker, så når jeg er i bruktbutikker er dette alltid det første jeg ser etter. Ben in the World er oppfølgeren til The Fifth Child, til dags dato den eneste av Lessings bøker jeg har lest som jeg ikke har likt. Men Ben in the World finnes ikke i samlingen før nå, så selvsagt måtte den være med hjem.

Doris Lessing - The Diaries of Jane Summers
Denne har jeg strengt tatt allerede i samlingen, men i norsk utgave. Jeg foretrekker å lese Lessing på engelsk, så kjøpte denne og har planer om å gi bort den norske versjonen.

Doris Lessing - The Wind Blows Away our Words
Denne hadde jeg ikke en gang hørt om. I 1986 dro Lessing til Afghanistan for å skrive om den pågående krigen. Det endte med denne intervjuboka der hun har snakket med kvinner, og fikk på den måten en helt annen historie enn krigsreporterne som var til stede.

George Orwell - Down and Out in Paris and London
Denne har jeg stått og holdt i i ulike bokhandler veldig mange ganger. Men her hadde de utgaven som matcher min 1984 utgave, så denne gangen fikk den bli med hjem.

Toni Morrison - Sula
Jeg elsket Beloved, og vil lese mer av Morrison. Dette er en av de jeg har hørt mest bra om.

Toni Morrison - Jazz
Samme grunn som forrige bok.

Jean Rhys - Wide Sargasso Sea
Denne har jeg hatt lyst til å lese siden jeg ble ferdig med Jane Eyre. Rhys har skrevet forhistorien til en av karakterene i den boka, og jeg har hørt bare gode ting om denne så jeg er nysgjerrig.

Eimear McBride - A Girl is a Half Formed Thing
Jeg kjøpte The Lesser Bohemians av samme forfatter i fjor, men har ikke lest den enda. Jeg er imdlertid så sikker på at jeg vil like den at jeg kjøpte debutromanen hennes også. Så kan jeg lese forfatterskapet kronologisk.

Danny Denton - The Earlie King & The Kid in Yellow
Denne hørte jeg om på YouTube og ble veldig nysgjerrig. Siden forfatteren er irsk, var jo dette en naturlig bok å ta med seg hjem fra Irland. Boka foregår i en fremtidsversjon av Dublin der det har regnet sammenhengende i 100 år, havet er dødt og øya er styrt av kriminelle bander. Dette er en merkelig bok, men 70 sider inn tror jeg det er merkelig på akkurat riktig måte for meg.

 

Tirsdag 27/2 - 3 bøker og 2 tegneserier

Mary Karr - The Art of Memoir
De siste årene har jeg funnet ut at jeg elsker å lese memoarer. Mary Karr kalles ofte dronninga av denne sjangeren, men jeg har foreløpig ikke lest noen av hennes bøker. Dette er så vidt jeg skjønner ikke en faktisk memoarbok, men i stedet ei bok som utforsker sjangeren. Uansett, boka lå på et tilbudsbord, og det var helt klart meningen at den skulle bli min.

Sylvie Simmons - I'm Your Man: The Life of Leonard Cohen
På samme tilbudsbord lå denne. Til å være såpass lite opptatt av musikk som jeg er, er jeg overraskende interessert i musikerbiografier. Denne har jeg hørt mye bra om, og den kan helt sikkert brukes til en biosirkelrunde en gang. Om jeg greier vente så lenge.

Robert Roper - Nabokov in America
Mer biografi, denne gangen en forfatter. Jeg har bare lest to av Nabokovs romaner (Lolita og Pnin), men våger likevel kalle meg fan. Denne boka utforsker forfatterens første år i Amerika, og jeg vil lese.

Jeff Lemire/Dustin Nguyen - Descender #4 og #5
Descender er sci-fi i tegneserieform i en verden der menneskene har vært avhengig av roboter, men nå har robotene gjort opprør. Er det et folkemord når du skrur av maskiner? Hva vil det si å være levende? Disse har jeg allerede lest, og jeg er fremdeles like begeistret som jeg har vært for resten av serien.

 

Onsdag 28/2 -  6 bøker

Simon Critchley - Memory Theatre
Denne vet jeg ikke hvordan jeg skal forklare. Kort liten sak på under 70 sider som blander fiksjon, memoar og kanskje også andre ting? Den er fra Fitzcarraldo editions som utgir mange veldig gode bøker, type ganske pretensiøst, men det passer meg bra.

Sarah Hall - Madame Zero
Har lest og likt The Wolf Border av samme forfatter. Bestemte meg for å prøve meg på en novellesamling. Denne så fascinerende ut.

Joan Didion - Blue Nights
Jeg har lest Slouching towards Bethlehem av Didion tidligere, og var ikke superfan. Mest fordi boka i stor grad handler om California på 1960-tallet, noe jeg oppdaget at interesserte meg mindre enn jeg hadde trodd. Blue Nights er imidlertid regnet som en av de virkelig store innenfor memoarsjangeren og handler om sorgen etter å ha mistet datteren. Jeg har stor tro på at dette kommer til å slå hardt.

Jo Walton - What makes this book so great
Ei bok om bøker, og den var på tilbud til to euro. Ja takk. Walton gjenleser og skriver om 50 av sine favoritter innenfor sci-fi og fantasy. Jeg forutser at denne vil lede til nye bokkjøp.

Olivia Laing - To the River
Laings Lonely City var en av de beste bøkene jeg leste i fjor, selvsagt må jeg lese mer av henne. Denne handler om elver og hvilke posisjon de har hatt i menneskehetens historie. Ja takk.

Olivia Laing - The Trip to Echo Spring
Samme grunn som over. Det hjalp også at begge disse var på tilbud, dermed ble det begge i stedet for å måtte velge. Denne handler om forfattere med alkoholproblemer. What's not to like?

 

Lørdag 3/3 - 5 bøker

Jon Mcgregor - Even the dogs
Denne vet jeg ingenting om, men som nevnt over likte jeg Reservoir 13 veldig godt. Siden dette er året der jeg skal lese flere bøker av forfattere jeg allerede har lest og likt, og siden denne boka lå på et tilbudsbord til 2 euro, var det ingenting å lure på.

Margaret Atwood - Good Bones
Den andre forfatteren jeg prøver å samle hele forfatterskapet til, og en bok som manglet i samlingen. Trenger jeg mer grunn enn det? Det må i så fall være at utgaven matcher et sett jeg allerede har, så det ser pent ut i hylla.

Maryanne Wolf - Proust and the Squid
Et litt tilfeldig valg som jeg aldri hadde hørt om, men som fascinerte meg da jeg leste bakpå. Den handler om hva som skjer i hjernen når vi leser. Hjernen er ikke egentlig laget for å lese, så hvordan får vi det egentlig til?

Anita Brookner - Hotel du Lac
På tidligere turer har Silje hamstret Brookner-bøker, en forfatter jeg egentlig ikke har noe forhold til. Men så leste jeg Howard's End is on the Landing, der det blant annet snakkes om Brookner, og jeg ble nysgjerrig. Denne boka vant Booker-prisen, og jeg tenker det kan være et bra ste å begynne.

Sylvia Plath - The Bell Jar
Denne har jeg hatt lyst til å lese lenge, og jeg har faktisk hatt den i bokhylla også. Men jeg hadde den på norsk, og ville lese på engelsk. I forbindelse med flytting i fjor ga jeg bort den norske utgaven, og nå har jeg den altså på engelsk. Forhåpningene er høye.

Biosirkel: Jeanette Winterson - Why Be Happy When You Could Be Normal

Det er februar og nyttårsforsettene er ennå ikke helt glemt. Derfor lette jeg i egne bokhyller etter uskikkelige piker til Ingalills biosirkel i februar. Jeg fant Jeanette Winterson.

Hvilke piker i bokhylla er uskikkelige nok til å kvalifisere? Det var vanskelig å vite uten faktisk å ha lest bøkene fra før. Men om du velger å definere uskikkelig som en som ikke vil følge sine foreldres oppdragelse - noe jeg åpenbart har tenkt å gjøre - passer Jeanette Winterson som hånd i hanske. 

Nå hører det med til historien at med denne definisjonen hadde Jeanette Winterson aldri en sjanse. Hun ble adoptert seks uker gammel og vokste opp i et arbeiderklassehjem i Accrington utenfor Manchester. Hun var ikke det lille englebarnet adoptivmora ønsket seg, la oss ta det med hennes egne ord fra tiden på barneskolen:

“I beat up the other kids, boys and girls alike, and when I couldn’t understand what was being said to me in a lesson I just left the classroom and bit the teachers if they tried to make me come back. I realise my behaviour wasn’t ideal but my mother believed I was demon possessed and the headmistress was in mourning for Scotland. It was hard to be normal. (s. 55)”

Faren tar lite plass i denne boka, men mora, Mrs Winterson, fyller til gjengjeld hver side. Ultrareligiøs og deprimert satt hun premissene for alt av familesamvær. De to andre trippet rundt og forsøkte tilpasse seg hennes luner. Selv var hun våken hele natten, gikk ikke la seg før mannen dro på jobb klokken seks om morgenen, noe som antydes kan være forklaringen på barnløsheten som ledet til adopsjon. Jeanette fikk ikke lese bøker, ble oppfordret til ikke å ha venner, ble beskyldt for å være besatt av en djevel og ble stadig låst ute av huset som straff for uønsket oppførsel. Hennes hevn for å ha tilbragt natta sovende på trappa var å drikke opp begge flaskene med melk som melkemannen kom med om morgenen før hun gikk på skolen. Andre ganger ble hun låst inne i kullkjelleren. 

Det er i det hele tatt sjokkerende lesing å bli tatt med gjennom barndommen hennes, men det som er kanskje mest sjokkerende er hvor ukuelig hun er gjennom det hele. 

“The one good thing about being shut in a coalhole is that it prompts reflection.Read on its own that’s an absurd sentence. But as I try and understand how life works - and why some people cope better than others with adversity - I come back to something to do with saying yes to life, which is love of life, however inadequate, and love for the self, however found. (s. 23)”

Så Jeanette Winterson gjør opprør. Når huset er fritt for bøker, tilbringer hun mesteparten av sin tid på biblioteket. Hun finner hylla som heter “ENGLISH LITERATURE IN PROSE A-Z” og begynner på A og jobber seg videre. Hun får seg jobb, og kjøper billige, brukte paperbackbøker i smug, setter klart bokbind på dem så de skal holde seg fine og gjemmer dem under senga. En dag blir de oppdaget av Mrs Winterson som kaster alle bøkene ut vinduet og lager bokbål i hagen. Jeanettes løsning er å begynne å pugge tekster utenat, da kan de ikke tas fra henne. Og en løsning til:

“And standing over the smouldering pile of paper and type, still warm the next cold morning, I understood there was something else I could do. 

‘Fuck it,’ I thought, ‘I can write my own.’ (s. 43)“

Jeg kunne gjenfortalt hele boka, men resten av den bør du faktisk unne deg å lese selv. Det anbefales. Historien er sterk, ikke bare barndommen som jeg har vært innom her, det er mer enn nok å ta av også videre. Jeg lar baksideteksten oppsummere det: "It is about the pursuit of happiness, about lessons in love, the search for a mother and a journey into madness and out again. It is generous, honest and true." Bedre kunne jeg ikke sagt det selv. 

Og hun skriver så utrolig godt! Akkurat det visste jeg egentlig fra før. Jeg har lest én av romanene hennes, Stone Gods. Den likte jeg imidlertid ikke noe særlig, det er en form for science fiction fortelling der jeg hadde store problemer både med handling og hovedperson. Men jeg forelsket meg fullstending i hennes evne til å formulere setninger. Derfor tenkte jeg at en memoarbok ville være den perfekte måten å gi henne en ny sjanse på - litt mer realisme, men med det samme gode språket. Og det viste seg å være full klaff! Jeg pleier ikke være en som noterer i bøkene mine, men da jeg leste denne på senga, måtte jeg faktisk stå opp og hente en penn for å understreke setninger jeg ville huske. Hun skriver mye om skriving og lesing og om hva bøkene har betydd for henne, akkurat det jeg ønsker meg å lese om når en forfatter skriver memoarer. 

"It took me a long time to realise that there are two kinds of writing; the one you write and the one that writes you. The one that writes you is dangerous. You go where you don't want to go. You look where you don't want to look. (s. 54)"

"I began to realise I had company. Writers are often exiles, outsiders, runaways and castaways. These writers were my friends. Every book was a message in a bottle. Open it. (s. 116)"

Så februars uskikkelige pike er Jeanette Winterson. Piken som i følge mora skulle bli enslig misjonær, men som viste seg å bli forfatter. Og lesbisk. Begge deler like ille i moras bok. Og om du lurer på hvor tittelen kommer fra? Det var moras avskjedsreplikk da Jeanette forlot huset som 16-åring. 

Uskikkelige piker velger lykke!

Ny favoritt: Inger Christensen

Et av målene mine for 2018 er å finne ti nye-for-meg forfattere som har potensiale til å bli nye favoritter. Jeg har funnet den første: Inger Christensen.

Mange av mine tidligere favorittbøker har vært tilfeldige møter, og det er også tilfellet denne gangen. Boka Hemmelighetstilstanden var stilt ut på ei hylle med anbefalt non-fiction på biblioteket, jeg tok den ned og leste blant annet følgende bakpå boka: “I essayene i Hemmelighetstilstanden tar Christensen utgangspunkt i egen skriving, og forsøker å finne gyldige svar på poetikkens grunnspørsmål, om språkets relasjon til verden og menneskets relasjon til språket, men også på de eksistensielle spørsmål om det enkelte menneskelivs forhold til naturen, historien og universet.” Jeg hadde akkurat satt meg mål om a) lese bøker om skriving og b) lese bøker om språk og denne samlingen så ut til å handle om begge deler. Den ble med meg hjem.

Det beste med bøker funnet frem til på denne måten, er at man går inn i dem helt uten forventninger. Da er det lettere å møte teksten som det den faktisk er og ikke som det man har et håp om at den skal være. Jeg tror ikke det er tilfeldig at så mange av bøkene jeg setter høyest har vært bøker jeg visste lite om før jeg leste dem: Ingen forventninger som ikke oppfylles og dessuten en følelse av å ha funnet frem til noe på egenhånd. 

Jeg har problemer med å si noe konkret om Hemmelighetstilstanden. Jeg kan si den inneholder 13 essays, alle skrevet for spesifikke formål men samlet i denne boka. Jeg kan si den ble utgitt i Danmark i 2000, og at den var den siste boka Christensen ga ut før hun døde. Jeg kan si at den norske oversettelsen jeg leste ble utgitt av Pax i fjor og at den har 154 sider. Men om du spør meg hva den handler om, henviser jeg til sitatet fra baksiden gjengitt lenger opp. Det oppsummerer innholdet langt bedre enn jeg kan få til.

Det jeg kan si noe om, er min opplevelse av møtet med teksten. Det ble veldig fort tydelig for meg at dette er ei bok jeg kommer til å vende tilbake til, igjen og igjen. I praksis har jeg allerede lest den tre ganger: Hver gang jeg var ferdig med et avsnitt måtte jeg lese det om igjen for å sjekke at jeg hadde forstått, så en gang til for å nyte formuleringsevnen. Christensens tanker satt i gang tanker hos meg selv. Noen ganger måtte jeg gå tilbake fordi jeg hadde lest en side uten å få med meg noe som helst, hjernen var fremdeles travelt opptatt med å spinne videre på det som ble sagt på forrige side. Jeg elsker når det skjer, alt jeg leser er jakten på tekst som har den effekten. 

Hemmelighetstilstanden er ikke en lettlest bok. Christensens fabuleringer er abstrakte, teoretiske, filosofiske og det er krevende å henge med i tankerekkene. Samtidig er noe av det hun skriver hyper-konkret. Hun forankrer tankene i den fysiske virkeligheten hun som menneske, som kropp, er en del av. 

“Jeg er nødt til å finne mening i verden, ikke fordi det er noe jeg bestemmer meg for, og kanskje ikke engang fordi det er noe jeg ønsker, men fordi jeg som en annen innfødt - på samme måte som et tre er innfødt - ja virkelig som en inngrodd del av verden, ikke kan unngå å skape mening, en mening som finnes der på forhånd, og som ustanselig forvalter sin egen forvandling som det vi forstår ved å overleve.” (s.13)

“Silke er et substantiv. Alle substantiver er svært ensomme. De er lik krystaller, som lukker seg om hver sin lille del av vår kjennskap til verden. Men betrakt dem nøye, i alle deres grader av gjennomsiktighet, og de vil før eller siden gi denne kjennskapen tilbake. Si ordet silke og det forsvinner med lyden, men dine sansninger, din erindring og viten kaster et ekko tilbake.” (s.25)

Jeg gikk videre fra denne essaysamlingen til å lese diktsamlingen Alfabet fra 1988. Og jeg er så glad for at jeg hadde lest essayet “Det er ord alt sammen” først, der Christensen blant annet skriver om prosessen hun var gjennom for å skrive Alfabet. Konteksten hjalp meg få mer ut av diktene, hjalp meg se det jeg ellers ikke ville sett. 

Alfabet er nemlig en diktsamling der formen er viktig. Det er to styrende elementer: språket og matematikken. Diktene følger alfabetet, slik at det første diktet inneholder ord på a, det andre ord på b, og så videre. Men diktene følger også Fibonaccis tallrekke, slik at det første diktet har en linje, det neste to, så tre, fem, åtte, tretten, tjueen osv. 

Det er en konstant utvidelse. Det begynner i det helt konkrete “aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes”, som en besvergelse som vil lime fast alt i verden som allerede er der. Men gjennom diktene blir verden stadig større, og med det også mer truende. For det er ikke bare aprikostrærne og bjørnebærene som finnes, men også atombomben og kjemiske våpen og luftforurensing. Den konstante repetisjonen av hva som finnes gir mer og mer følelse av desperasjon, men også av et imperativ: Dette finnes, dette har en verdi, dette er verdt å leve for. Men det gir meg også følelsen av å være en påminnelse til seg selv, en oppramsing av de fine tingene i verden som en regle som kan holde dødsangsten på avstand. Det er et potensiale for at disse tingene ikke vil finnes i fremtiden, men per nå er det bare et potensiale. Aprikostrærne finnes. Pust inn, pust ut. 

Jeg er en novise i diktsammenheng, og må innrømme at store deler av Alfabet var uforståelig for meg. Jeg har ikke greid å trenge inn i dette landskapet enda, men jeg har planer om å gjøre flere forsøk. Fortrinnsvis på et tidspunkt der influensa ikke har laget pudding av hjernen min. 

Foreløpig er det jeg kan si at som essayist har Christensen skrevet seg inn i min personlige litterære kanon. En fantastisk start på leseåret 2018!

Refleksjoner #1 - Blogging

Da jeg startet å blogge i 2009, var det for å tvinge meg selv til å skrive i hvert fall noe regelmessig. Det har jeg gjort, i hvert fall om du er litt rundhåndet med definisjonen av ordet regelmessig. Kalenderen sier 2018, og nå skriver jeg for å fortelle andre bokbloggere hva jeg har lest. Det på tross av at de fleste allerede har sett det på Goodreads. Bloggen er ikke lenger et skriveprosjekt, den er en samling utvidede statusoppdateringer myntet på et publikum jeg tror jeg kjenner. 

Det er lenge siden det har vært gøy å skrive et blogginnlegg. Lenge siden det har føltes som om det står noe på spill når jeg trykker “publiser”. Før satt jeg i nervøs spenning og ventet på kommentarer. I dag hender det jeg glemmer å sjekke om det i det hele tatt har kommet noen. Det sier ingenting om kvaliteten på kommentarene, men det sier alt om hva det jeg faktisk skriver betyr for meg. Eller snarere, hva det ikke betyr for meg. 

På et eller annet tidspunkt har jeg laget så mange regler for meg selv, at jeg ikke har tid til å gjøre annet enn å leve opp til dem. Månedsoppsummeringer. Lesesirkler. #Norsk-på-norsk. Jeg har bare et finitt antall timer fritid som kan brukes på dette. Når jeg fyller bloggen med pliktløp, er det ikke lenger plass til det jeg har lyst til å skrive. Og det er det først når skrivingen er lystbetont, at noe står på spill. 

Om du hadde fortalt meg i 2009 at jeg i 2018 fremdeles skriver blogginnlegg og lite annet, ville jeg sannsynligvis gjemt meg under dyna og blitt der. Jeg har aldri hatt ambisjoner om at denne bloggen skulle få meg opp og frem her i verden. Men jeg har alltid hatt ambisjoner om å skrive helt andre ting. Tanken i 2009 var at skriving skulle avle mer skriving. Kanskje også: når bloggen hadde fått meg i gang med noe annet, ville den ha oppfylt sin funksjon. 

Jeg er klar over at dette ser ut som et takk for meg. Det er det altså ikke. 

Men jeg er nødt til å gjøre noe annerledes om blogging skal føles meningsfullt å drive med. Jeg er nødt til å få det jeg skriver til å bety noe igjen, i hvert fall for meg selv. Det har vært mye snakk om lavterskel blant bokbloggere. For min del tror jeg det nå handler om det motsatte. Eller, i hvert fall en miks. Noe må være høyterskel for at jeg skal føle jeg får noe ut av å skrive det. Lesing og skriving er viktig for meg. Det bør reflekteres i det jeg skriver her. 

Så får de kommende månedene vise om det er en ambisjon jeg kan gjøre noe med. 

Månedsoppsummering desember 2017

Bare for å demonstrere hvor hardt tvangstankene råder, kommer jeg i dag med min månedsoppsummering for desember 2018.

Jeg har flere blogginnlegg jeg har planer om å skrive, men jeg greier ikke skrive noen av dem fordi jeg vet jeg har skrevet månedsoppsummeringer for 11/12 måneder i 2017. Det er et gapende hull i kronologien, og nå gir jeg etter og fyller dette hullet i håp om at jeg da kan komme videre. (Jeg konkluderer også med at jeg IKKE skal ha månedlige oppsummeringer i 2018 - jeg trenger færre innlegg jeg føler meg forpliktet til å skrive og flere jeg har lyst til å skrive.)

Dette er bøkene jeg leste i desember:

• Maggie Nelson - Argonautene
• Gøhril Gabrielsen - Ankomst 
• Philip Meyer - American Rust 
• Mari Tveita Stagrim - Det jeg leter etter, finnes ikke her  
• Lars Petter Sveen - Fem stjerner 
• Lotta Elstad - Jeg nekter å tenke 
• Marta Norheim - Oppdateringar frå lykkelandet: Røff guide til samtidslitteratruen 
• Marianne Teie - Du bestemmer deg for at dette er et minne

Åtte bøker. Sju lest på norsk, en på engelsk.
Seks kvinner, to menn.
En diktsamling, to non-fiction og fem romaner.

Månedens favoritt var Du bestemmer deg for at dette var et minne, men generelt var desember en måned for gode bøker. Det var også en måned sterkt preget av norsk bokhøst og kort tid til nominering av kandidater til Bokbloggerprisen 2017.

For krysslista og total måloppnåelse for 2017 betyr det følgende:
Seks kryss for norske 2017 bøker gjorde at jeg greide totalmålsettingen der.
Ett kryss for Teies diktsamling gjorde at jeg fullførte målet om 10 diktsamlinger. 
Årets overraskelse for min egen del ble 0/12 bøker på 1001-lista, dette var året for nye bøker.
At jeg ikke greide 40 bøker som sto i hylla per 1/1-2017 sjokkerer vel ingen. Men jeg tror 19 er det høyeste tallet jeg har hatt på mange år, så jeg vil likevel påstå at ambisjonen har ført til noe godt.

• 106/80 bøker
• 19/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
• 22/20 norske bøker utgitt i 2017
• 0/12 bøker på 1001-lista
• 10/10 diktsamlinger
• 8/5 bøker over 500 sider
• 6/6 biografier til Ingalills biosirkel

Årets favorittbøker 2017

Det er ingenting som trigger blogglysten som et årsskifte. Året som har gått skal oppsummeres - opp, ned og i mente. Og det nye året ligger der som en endeløs slette av muligheter man tror man kan fylle med all verdens gode lese-forsetter, noe man selvsagt må dele med verden.

Og vipps så sitter man og skriver sitt tredje blogginnlegg på like mange dager, og prøver å unngå tanken om en sammenligning med tettheten av svette treningsmennesker på  et treningssenter i januar mot resten av året...

Uansett, det er tid for å kåre årets favorittbøker fra året som gikk. I år har jeg besluttet å gjøre en litt ny vri og ta favoritter per sjanger.

Fantasy

Jeg har lest en god del fantasy i år, men det er likevel såre enkelt å kåre en favoritt: The Broken Earth-trilogien til NK Jemisin som består av bøkene The Fifth Season, The Obelisk Gate og The Stone Sky. Teknisk sett er de to første bøkene gjenlesninger, men jeg leste hele trilogien fra begynnelse til mål samlet og nå er det vanskelig å se hver bok som separate enheter.

Dette er intelligent fantasy som krever konsentrasjon av leseren, med en god historie, en god verdensbygging og karakterer det er verdt å bli kjent med. Dette er også en av de få bøkene jeg har skrevet en skikkelig omtale om i løpet av året, så om du vil vite mer, les den her.

Science Fiction

Jeg har ikke lest mye sci-fi dette året, men jeg har likevel ei bok jeg vil ha med på favorittlisten min: A Closed and Common Orbit av Becky Chambers.

Dette er veldig langt fra min vanlige komfortsone innenfor science fiction og fantasy. Jeg pleier å foretrekke undersjangeren grimdark, det vil si bøker der det begynner med dritt og blir stadig verre jo lenger du leser. A Closed and Common Orbit er omtrent så langt fra dette som du kan komme.

Boka er en oppfølger til The Long Way to a Small Angry Planet, som var på favorittlista mi i fjor, og jeg vil ikke en gang si hvem den handler om fordi det vil spoile noe av den første boka. Men dette er science fiction der vennskap, kjærlighet og forsøk på forståelse får stor plass, og er ei bok som etterlater deg med et visst håp om at det finnes muligheter for gode ting i verden. Det er ikke utelukkende rosenrødt, men det er ikke håpløst heller. Det er for øvrig fint mulig å lese denne boka uten å ha lest den andre først, men jeg anbefaler likevel å begynne på begynnelsen.

Non-fiction

Jeg velger å bruke den engelske betegnelsen på denne sjangeren fordi det norske "sakprosa" virker så tannløst.

Jeg har lest mye non-fiction i år, og veldig mye bra. Jeg har lært masse, fått mye ny input og blitt inspirert til å utforske videre. Flere av høydepunktene har vært hentet fra den norske bokhøsten, som Grensen av Erika Fatland, Verda er ei skandale av Agnes Ravatn og Nesten menneske av Alfred Fidjestøl. Men det er likevel noen andre jeg vil trekke frem som de absolutte favorittene i 2017.

Jeg har funnet ut de siste årene at jeg virkelig liker å lese bøker som beveger seg i landskapet memoarer og personlige essays. I år har jeg lest tre som skiller seg ut:

The Outrun av Amy Liptrot er hennes memoarer om å flytte fra London og hjem til Orknøyene der hun vokste opp som en del av prosessen med å bli tørrlagt. Årene i London bød på stadig mer fest og alkohol, inntil alkoholen tok fullstendig overhånd. På et punkt ønsket hun ikke lenger å være med på festene, fordi drikkingen der gikk for sakte. Hun forlot vennene på puben for i stedet å sitte hjemme alene på hybelen hvor hun kunne drikke i sitt eget tempo. I motsetning til andre bøker jeg har lest om å kjempe mot en avhengighet, får alkoholen relativt liten plass - noe jeg satt pris på. Det var langt mer interessant å lese om hennes nye liv, om naturen på Orknøyene og om å prøve å finne ut hvem man er når man ikke lenger har mennesker rundt seg hele tiden. Dette er en stemningsfull bok der det ytre og det indre smelter sammen i en større helhet.

M Train av Patti Smith var en bok jeg gledet meg veldig til fordi jeg elsket Just Kids. De er begge memoarer, men likevel vidt forskjellige bøker. I Just Kids møter vi Smith i hennes unge år da hun kom til New York for første gang og boka handler om alle menneskene hun møtte og hvordan de påvirket henne. I M Train er det en langt eldre Smith vi møter, enke og mor til to voksne barn, boende alene med to katter. Dette er en dypt introspektiv bok der vi stort sett følger Smiths tanker mens hun sitter i senga og ser på detektivprogrammer på TV eller er på kafe og drikker kaffe, leser og skriver. Veldig fascinerende!

The Lonely City: Adventures in the Art of Being Alone av Olivia Laing er vanskeligere å sette en sjangermerkelapp på. Sannsynligvis er det mest riktig å kalle dette essays. Boka utforsker emnet ensomhet, uten å være deprimerende. Laing tar utgangspunkt i seg selv. Hun flyttet til New York, egentlig for å flytte sammen med en kjæreste, men det skar seg før hun kom fram. I stedet entret hun en periode i livet der hun var bunnløst ensom. Hun starter med å skildre og problematisere denne følelsen, men går ganske raskt over til å snakke om sin metode for å komme ut av det på: hun fant kunsten, eller mer spesifikt - fire bestemte kunstnere. Tekstene glir over fra å handle om henne personlig til å bli en form for minibiografi om disse fire, inkludert reflekterte tanker om verkene deres. Jeg må innrømme at jeg er et fullstendig blankt lerret når det gjelder kunst, så her var det mye som var nytt for meg. I tillegg er det et kapittel om AIDS-epidiemien på 80-tallet og ett om sosiale medier og hvordan det påvirker ensomheten. Denne boka var ekstremt velskrevet, og Laing er en forfatter jeg har store planer om å lese mer av i 2018.

Literary fiction

Igjen tyr jeg til den engelske benevnelsen, denne gangen fordi vi ikke har et begrep for akkurat dette på norsk. I hvert fall ikke et som jeg kan, fortell meg gjerne om jeg tar feil.

Jeg har lest mange gode romaner i året som gikk, og noen veldig gode. Det jeg ikke har lest er en åpenbar ny favorittbok, ei bok jeg har gitt fem stjerner på Goodreads. Men tre bøker har vært veldig nære:

Og for øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen leste jeg i årets første uke og den står igjen som den romanen som har gjort mest inntrykk på meg i år. Dette er en stream-of-consciousness roman der vi følger Krister, en elektriker som på grunn av prolaps i ryggen har fått ny jobb som norsklærer på voksenopplæringa. En jobb han verken liker eller er spesielt godt egnet for. Krister er en klassisk upålitelig forteller, og jeg syntes det var fantastisk å tilbringe noen timer i hans språk og selskap. I tillegg er dette sannsynligvis den første romanen jeg har lest som er så konkret plassert i Drammen, noe som ga boka en ekstra dimensjon for min del. Alle bildene jeg fikk i hodet ble sylskarpe på en måte jeg ikke har opplevd før.

Tung tids tale av Olaug Nilsen har vært høstens åpenbare høydepunkt på romanfronten. Hennes ærlige portrett av en mor og hennes sterkt autistiske sønn er skildret rett frem og usentimentalt, noe som gjorde at den virket desto sterkere på meg. Denne boka er både en kjærlighetserklæring og et kampskrift, og var en strålende leseopplevelse. Egentlig føler jeg for å lese den igjen allerede, det er alltid et godt tegn.

Pond av Claire-Louise Bennett, på norsk utgitt under tittelen Dam,  er en annen bok jeg har satt stor pris på i 2017. Her møter vi en kvinne bosatt alene i ei hytte på landsbygda i hennes hverdagsliv. Dette er en samling korte fortellinger som fokuserer på de virkelig bittesmå tingene. De handler om å gå ut med søpla, bytte en knott på komfyren, ta et bad - men det som gjør dem verdt å lese er fortellerstemmen. Jeg opplever den navnløse fortelleren som alene uten å være ensom, i hvert fall er det det hun forteller seg selv. Det er humor i formuleringene hennes som får meg til å smile, og jeg følte en enorm sympati for denne kvinnen mens jeg leste. Og kanskje enda mer i tiden etterpå. Dette er ei bok jeg likte godt da jeg leste den, men som likevel har vokst i minnet etterpå.

Lyrikk

Jeg har aldri lest mye dikt, men hadde et mål om å komme i gang i 2017. Hadde du derimot sagt til meg at årets to absolutte favorittbøker, og de to eneste jeg gjennom hele året skulle gi 5 stjerner på Goodreads, skulle bli diktsamlinger, hadde jeg ikke trodd deg. Noen ganger er det fantastisk å ta feil!

Sorgensoveralt av Valérie Rouzeau, oversatt av Kjersti Skomsvold, traff umiddelbart noe i meg som gjorde vondt. Jeg hulket, snufset og strigrein meg gjennom første lesning, og det ble ikke bedre gang to eller tre. En reaksjon jeg var totalt uforberedt på. Boka er en samling dikt skrevet etter farens bortgang, og handler om sorgen. Setningene henger ikke sammen, det er vanskelig å forstå hvor en slutter og den neste begynner, ord kommer i feil rekkefølge, tidvis hopper vi over i babyspråk eller barneregler. Det er som om språket har gått fullstendig i oppløsning i møtet med sorgen, og jeg elsket det! Denne boka var årets beste for min del.

Du bestemmer deg for at dette er et minne av Marianne Teie er en norsk debut-samling fra 2017. Jeg kjenner forfatteren fra tidligere skrivekurs og har lest og gitt tilbakemeldinger på et tidligere utkast av denne boka. Her var jeg med andre ord mer forberedt på effekten boka ville ha på meg, men jeg trodde ærlig talt at jeg skulle kunne holde tårene tilbake siden jeg visste hva som ventet. Den gang ei. Samlingen består av en rekke dikt som til sammen forteller om livet til Martinus Mathisen, forfatterens oldefar. Utgangspunktet var slektsforskning, men Teie har tatt faktaopplysningene hun har funnet i arkivene og brukt dette som et rammeverk til å tegne opp sin fortelling om oldefarens liv. Her er det fattigdom og barnedødelighet, men også kjærlighet og en vilje til å fortsette. Språket er ganske rett fram, men skåret til beinet slik at bare det mest nødvendige står igjen. Og selv om hvert dikt tilsynelatende er ganske hverdagslig, er det helheten av å lese dem sammen, det ene etter det andre, som til slutt knekker meg. For meg er dette en åpenbar favoritt i Åpen Klasse til Bokbloggerprisen - hadde jeg bare ikke jobbet med teksten før publisering og kunnet nominere den. Krysser fingrene for at noen andre gjør den jobben for meg.