Månedsoppsummering desember

Det er enda noen timer igjen av desember, men jeg vet jeg ikke kommer til å fullføre flere bøker i år, så drister meg til årets siste oppsummering litt på forskudd. Noe som naturlig nok også blir oppsummeringen av lesemålene totalt for 2016.

I desember har jeg lest 7 bøker, og ender med det på 89 bøker totalt i år:

• Marquis de Sade - Justine
• Ella Frances Sanders - Speaking in Tongues - curious expressions from around the world
• John Wyndham - The Day of the Triffids
• Michel Faber - Apple: Crimson Petal stories  
• Bror Hagemann - Syng meg vekk
• Lyndsay Faye - The Gods of Gotham
• Jan Kristoffer Dale - Arbeidsnever

To kvinner, fem menn.
Tre på norsk, fire på engelsk.
To novellesamlinger, fire romancer, en non-fiction.
Tre lånt, fire eid og alle på papir.

Det har ikke vært en fantastisk lesemåned, men den har vært bra.

De to norske, Arbeidsnever og Syng meg vekk, var begge solide bøker som jeg gjerne anbefaler videre.
The Gods of Gotham er en bok jeg aldri ville valgt ut på egenhånd, men som jeg leste som en del av en lesesirkel. Boka er en detektivhistorie fra 1840-årenes New York med det helt nyopprettede politiet. Historisk krim med andre ord, og underholdende og engasjerende lesing. Jeg har siden oppdaget at den er den første i en serie. Litt usikker på om jeg kommer til å fortsette, men likte altså denne overraskende godt.
Apple: Crimson Petal stories er en novellesamling som gir flere fortellinger om noen av personene i Crimson Petal and the White som jeg leste tidligere i år. Synes denne samlingen ble veldig tam i forhold til den opprinnelige boka, og greide ikke helt oppdrive det samme engasjementet.
The Day of the Triffids er science fiction fra 50 tallet om en mann som våkner og oppdager at han er en av veldig få mennesker på jorden som fremdeles kan se. Dette er historien om hvordan samfunnet kollapser når nesten alle menneskene er blinde, og i tillegg jages av store, kjøttetende planter som kan bevege seg rundt. Det var mye bra med boka, men en del ting jeg hadde litt problemer med å tro på så det endte midt på treet.
Speaking in Tongues fikk jeg til jul av Silje. Boka har samlet en del faste uttrykk fra ulike språk og gir både den bokstavelige oversettelsen og den egentlige betydningen sammen med kreative illustrasjoner. En veldig søt bok, og passende julegave.
Årets siste fullførte ble Justine av Marquis de Sade. Å si dette var hyggelig lesing, ville være en grov overdrivelse. Her er det vold, mord, voldtekt og elendighet fra begynnelse til slutt, men boka har også mer og by på i form av spørsmål rundt rett og galt og kritikk av datidens lederklasse.

Jeg hadde gitt opp de fleste av lesemålene mine før desember, men bestemte meg for at jeg var nær nok til å prioritere å fullføre målet om 12 bøker fra 1001-lista. Justine og The Day of the Triffids sørget for å få meg i mål der. Ellers ble det også to kryss for nye norske, men der var jeg allerede i mål forrige uke. Da ser totalen for 2016 slik ut:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 4/5 essaysamlinger
• 13/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 12/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 22/20 norske bøker utgitt i 2016

De to målene som skulle sørge for mer fordypelse i 2016 falt gjennom begge to. Jeg leste ingen bok mer enn en gang, heller ikke Jane Eyre slik planen var, og jeg leste bare to bøker av Doris Lessing. Da var jeg faktisk nærmere fordypelse i Margaret Atwood siden jeg leste tre av hennes bøker i år.

Målet om 5 essaysamlinger hadde vært enkelt å fullføre, da jeg manglet bare én, men jeg hadde ikke lyst til å lese noe av det jeg hadde, og ikke ork til å gå ut og kjøpe noe annet. Jeg falt i løpet av høsten også ut av biografisirkelen, uten at det var planlagt.

Årets største mangler er helt klart off the shelf bøkene der jeg bare har lest 13/35. Dette er latterlig lavt med tanke på hvor mange bøker jeg kjøpte i 2015 som jeg fremdeles har lyst til å lese. Men jeg har kjøpt veldig mange bøker i 2016 også, og har lest disse fremfor det som sto i hyllene fra før. Men jeg gir ikke opp, og har i stedet for å ta til fornuften heller øket målet mitt til 40 neste år. Så får vi se hvordan det går.

Godt nytt leseår til alle lesere! Hva er dine leseplaner for det nye året?

Lesemål 2017

Jeg har hatt lesemål nesten like lenge som jeg har blogget, og jeg har ikke planer om å gjøre 2017 til et unntak. Jeg synes det er morsomt å ha noe å strekke meg etter og noe å styre lesevalgene mot, og så lenge jeg ikke tar det veldig tungt når jeg ikke når målene, skaper det heller ikke stress i hverdagen.

Den første målsettingen baseres på Goodreads Reading Challenge, og går utelukkende på antall. Her setter jeg målet på 80 bøker, som jeg har gjort de to siste årene. Dette er et mål jeg har klart med god margin begge gangene, men jeg vil ikke sette det høyere fordi jeg synes 80 bøker på et år er en bra mengde. I fjor passerte jeg 120 med følelsen av at det var for mange. Jeg vil ha rom til å lese også lange bøker, og da er 80 et bra antall.

Den andre målsettingen blir årets store utfordring. Jeg vil lese minst 40 bøker off the shelf - noe jeg definerer som bøker som sto i hylla per 1/1-17. Dette blir vanskelig, da dette er et antall jeg ikke har vært i nærheten av på mange år. For 2016 satt jeg målet på 25, jeg tror jeg ender på 14. De siste årene har jeg kjøpt veldig mange bøker, langt flere enn jeg rekker å lese. Det betyr at jeg har store mengder bøker i hyllene jeg har veldig lyst til å lese. Siden jeg ikke har lyst til å avlegge løfte om å slutte og kjøpe bøker, vil jeg i stedet strebe etter å lese minst 40 av bøkene jeg allerede har kjøpt eller fått. Det skal være helt gjennomførbart med litt viljestyrke, og er samtidig enkelt å kombinere med de aller fleste andre lesemål.

Jeg vil også fortsette å lese 1001-bøker, og setter målet på 12 som det har vært i år. En i måneden er et bra snitt for dette. Jeg ønsker også å motivere meg selv til å velge noen av de tykkere bøkene i bokhylla, og sier derfor at jeg skal lese minst 5 bøker over 500 sider. Når jeg først begynner å telle, er det veldig lett å velge de korteste bøkene for å komme opp i antall fort, men jeg liker å lese lange bøker som gir meg tid til å bli kjent med personene på en helt annen måte enn du rekker på knappe 200 sider.

Et mål som ikke kan kombineres med off the shelf er å lese nye norske utgivelser fra 2017. Jeg har hatt et mål om 20 bøker de to siste årene, noe jeg har greid med god margin. Jeg setter meg det samme målet for 2017, og har planer om å kombinere i hvert fall deler av dette med målsettingen om å lese minst 10 diktsamlinger. Dikt er en sjanger jeg har lest altfor lite av, men jeg har tatt mine første vaklende skritt i 2016. Jeg har derfor bestemt meg for at dikt skal bli årets sjangermålsetting. De to siste årene har målet vært henholdsvis fem novellesamlinger og fem essaysamlinger, men i 2017 dobler jeg antallet fordi diktsamlinger er raskere å lese.

Da ender jeg opp med følgende liste for 2017:

• Lese minst 80 bøker
• Lese minst 40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
• Lese minst 20 norske bøker utgitt i 2017
• Lese minst 12 bøker på 1001-lista
• Lese minst 10 diktsamlinger
• Lese minst 5 bøker over 500 sider

Dette burde i teorien være fullt gjennomførbart da kategoriene er så åpne at veldig mye kan puttes inn i dem. Mest kontroversielt (i hvert fall blant enkelte som frekventerer mitt kommentarfelt) vil jeg tro det er at målsettingen om full biografisirkeldeltakelse nå er borte fra lista. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke skal være med - bare at det å være med ikke lenger gir kryss. Så burde jeg selvsagt hatt en uttalt målsetting om hvor mye jeg skal blogge neste år, men den tør jeg ikke sette. La meg bare si jeg har et mål om å skrive, så ser vi hvordan det går.

Og med målene for 2017 på plass, kan nyttår bare komme. 

Godt nytt leseår til alle som er innom her, håper 2017 blir et år med mange nye favoritter!

Månedsoppsummering november

Ambisjonene om å fylle bloggen med anmeldelser av norske bøker denne høsten strandet. Til ingens store overraskelse.

Overskuddsenergi har vært mangelvare en stund. November var hektisk og så langt har jeg vært syk hele desember. Ikke alvorlig syk. Bare en irrirende langvarig forkjølelse som ikke vil slippe taket og gjør at jeg kollapser på sofaen så fort jeg ikke er på jobb. Men jeg leser i hvert fall.
Syv bøker ble det i november:

• Rebecca Solnit - A field guide to getting lost
• Caitlin Moran - Moranifesto 
• Steven Pinker - A Sense of Style 
• Émile Zola - Thérèse Raquin
• Ida Hegazi Høyer - Historier om trøst
• Ivo de Figueiredo - En fremmed ved mitt bord
• Nikolaj Frobenius - Alle mine demoner 

Fire sakprosa, to novellesamlinger og en roman.
Fire menn, tre kvinner.
Fire på papir, to som e-bok, en lydbok
Fire på norsk, tre på engelsk.

Alle mine demoner var månedens skuffelse, den boka har jeg allerede skrevet om.
En fremmed ved mitt bord og Historier om trøst var begge bøker jeg likte veldig godt og som jeg egentlig har hatt planer om å skrive egne innlegg om. Vi får se hvordan det går.  
Thérèse Raquin er god, uten å bli noen umiddelbar favoritt for meg.  
A Sense of Style var glimrende! Anbefales varmt til alle som vil forbedre skriftspråket sitt og vil ha helt konkrete tips til hvordan dette kan gjøres. Fokuset i boka er på sakprosa, men mye vil gjelde også om man skriver skjønnlitteratur. Og boka fokuserer på engelsk, så det er ikke alt som er direkte overførbart til norske språkforhold, men mye er det. Og Pinker er morsom, selv når han skriver om grammatikk!
Moranifesto var månedens lydbok. Tekstene var som andre bøker av Caitlin Moran, noen jeg likte og noen jeg likte mindre. Men det jeg sitter igjen med her er først og fremst irritasjon over at Moran ikke leste inn boka selv, som hun har gjort med de andre. Det gjør at boka mister i hvert fall en stjerne hos meg.
A field guide to getting lost var den perfekte påminnelsen til hvorfor jeg satt det som et mål å lese minst fem essaysamlinger i år. Personlige essays som blander personlige anekdoter med mer vidløftige tankerekker og trekker inn kunst og litteratur. Denne likte jeg veldig godt, og vil definitivt lese mer av Solnit.

Til slutt, måloppnåelse.
Tre nye norske gjør at jeg i hvert fall har nådd ett mål i år.
Ett nytt kryss for essaysamling, ett dobbeltkryss for off the shelf og 1001 til Thérèse Raquin og lista ser slik ut:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 4/5 essaysamlinger
• 13/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 10/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 20/20 norske bøker utgitt i 2016

En bokoholikers bekjennelser

Jeg skal ikke lyve.

En stor del av eksistensgrunnlaget for denne bloggen er stoffet jeg tror ingen andre enn meg selv egentlig leser: listene som finnes i egne faner på toppen av bloggen. Selv om jeg ikke har skrevet jevnlige innlegg gjennom det siste året, er listene likevel pliktskyldigst holdt oppdatert. Jeg liker oversikten de gir meg, jeg liker å telle. Selvsagt kunne jeg skrevet dette i en notatbok eller i en fil lagret et sted ingen andre enn meg kan se det, men uten illusjonen om at noen andre enn meg selv er interessert i disse listene, ville jeg neppe vært linke flink til å fylle dem ut. Derfor bor de her på bloggen.

Jeg liker lister.
Men listene forteller meg også at jeg har et seriøst shoppingproblem når det gjelder bøker.

I løpet av 2016 har jeg så langt anskaffet 143 bøker. Av disse er:

• 5 anmeldereksemplarer
• 6 gaver
• 132 kjøpt av meg selv

Nå høres det ut som jeg bruker fryktelig mye penger på bøker, og det er selvsagt ikke til å komme utenom at foruten bokostnader, mat og månedskort er nok bøker min største utgiftspost. Men veldig mange av de 132 er kjøpt i brukthandler eller på loppemarked og har derfor ikke kostet meg veldig mye. Jeg går ikke personlig konkurs riktig enda.

Og jeg liker bøker.
Ikke bare ordene som er inni dem, jeg liker bøkene også som fysiske objekter. Jeg er ikke så god på pynt, pø og planter. Husmorgenet muterte og forsvant et sted på veien til meg. Uten bøkene ville mitt hjem vært nakent. Jeg liker at du som regel vil finne en bokstabel av varierende størrelse i hvert rom. Jeg liker at stablene varierer ut fra hva jeg tror jeg skal lese akkurat nå, eller hva som akkurat kom inn døra. Jeg liker at jeg på tross av alle bøkene jeg kjøper, fremdeles har en dedikert hylle til lånte bøker så de ikke skal blande seg med resten. Og jeg blir ikke stressa av å omgi meg med bøker jeg aldri har tid til å lese.

For ja, jeg leser langt færre bøker enn jeg kjøper. Og jeg leser også bøker jeg ikke kjøper.
Så langt i år har jeg fullført 80. 33 av dem er kjøpt i 2016, 13 var i hyllene da året begynte. 34 er lånt, enten av venner, på biblioteket eller gjennom strømmetjenestene Scribd/Storytel.

De nye bøkene kjøper jeg fordi jeg vil lese dem med en gang. Men ofte er det sånn at før jeg kommer så langt, har jeg kjøpt flere og de nyeste går foran i køen. I bruktbutikker og på loppis er terskelen lavere; der kjøper jeg ofte bøker jeg tenker jeg vil lese en gang i fremtiden. Innen den fremtiden kommer, har jeg noen ganger ombestemt meg. Jeg har for eksempel gjennom årene kjøpt en god bunke engelskspråklige klassikere i norsk oversettelse. Nå har jeg begynt å bytte dem ut, fordi jeg strengt tatt ikke vil lese dem på norsk når jeg kan lese i original. Så noe går ut, og en del går ut ulest. Jeg blir ikke stresset av det heller.

Jeg burde kanskje ha som mål neste år å kjøpe færre bøker. Kanskje si at jeg må lese fem for å få kjøpe én, eller at jeg kun får kjøpe én om gangen og må lese den ene før jeg kan kjøpe en ny? Det eneste argumentet som faktisk får meg til å vurdere det, er at jeg akkurat nå har en stor stabel på vent med bøker jeg fremdeles har veldig lyst til å lese, og jeg vet at sjansen for at jeg leser dem er mindre om jeg kjøper enda flere.

Men nei, jeg skal ikke sette det som en målsetting. Jeg vet det er et løfte jeg uansett ikke vil klare å holde. Fordi jeg ikke har lyst til å slutte, og fordi jeg ikke må slutte. Jeg har råd, jeg har plass og jeg har ingen planer om å flytte på veldig lenge. For ja, akkurat når man er på flyttefot skal selv jeg innrømme det ikke er videre praktisk å ha et firesifret antall bøker å dra på.

Nikaloaj Frobenius - Alle mine demoner

Tittel: Alle mine demoner
Sjanger: Noveller
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sidetall: 208 s.
Kilde: eBokbib
Språk: Bokmål

Jeg har aldri lest noe Nikolaj Frobenius har skrevet, men jeg har lest mye om det Nikolaj Frobenius har skrevet.

Jeg har lest navnet sammen med ord som "gotisk" og "uhyggelig", jeg har stadig vekk lest navnet satt i en eller annen konstellasjon med Edgar Allan Poe og jeg har blitt nysgjerrig. Jeg har lest flere anmeldelser av Alle mine demoner og alle har vært positive. Alt dette har bygget opp en forventning om at dette kunne være årets norske bok for min del.

La meg begynne med en spoiler: Det ble totalt mageplask!

Jeg og denne novellesamlingen fikk en dårlig start. Jeg synes den første novellen var ... teit.
Jeg beklager plattheten i det argumentet, men jeg kan ikke finne et annet ord som er mer dekkende for min opplevelse. Novellen Skiløperen handler om en mann som innrømmer at han har drept en annen mann på en skitur i marka for mange år siden. Han forteller oss at han skriver dette ned på et ark han skal brenne når han er ferdig med å skrive ned alt som skjedde. Han forteller oss at han ikke gjør dette fordi han har et behov for å tilstå. Åpenbart ikke en helt troverdig forteller siden a) om han hadde brent arket, hadde ikke vi kunnet lese det og b) om han ikke hadde behov for å tilstå, hvorfor da i det hele tatt skrive det ned?

So far, so good - jeg liker fortellere som ikke er til å stole på. Det jeg har problemer med er fortellere som ikke har interessante historier å fortelle. Forlaget reklamerer med at tekstene i denne novellesamlingen ofte tar utgangspunkt i helt hverdagslige situasjoner, men raskt begynner tilværelsens skjøre fasader å slå sprekker. Uhyggen pipler fram. Idyllen blir grotesk. Jeg er ikke enig. Jeg synes det er lite som pipler frem i noen av disse ni novellene. Jeg synes det aller meste ligger helt oppe i dagen, noe som etterlater lite rom for uhygge. I denne første novellen, som altså ender svært dramatisk for en usympatisk skiløper i marka, vet vi allerede fra starten av at det er begått et mord. Vi vet det er lenge siden, og at morderen aldri har blitt røpet. Vi vet at han ikke i nevneverdig grad preges av anger. Vi vet at denne handlingen har hatt minimale konsekvenser for resten av livet hans. Hva er det da igjen som kan skape spenning? Om jeg nå skal trekke inn Poe for å snakke om Frobenius, er det her tydelige nikk til førstnevntes A Tell-tale Heart. Men der Poes forteller martres av sin egen underbevissthet, eller eventuelt av et overnaturlig bankende hjerte under gulvplankene, er det ingenting som skaper tilsvarende stemning i Frobenius' novelle.

Kanskje er det nettopp denne tvetydigheten jeg savner. Der jeg leser A Tell-tale Heart og aldri helt greier å fri meg fra følelsen av at likets bankende hjerte faktisk ligger og slår under gulvplankene, er jeg aldri i tvil når jeg leser novellene i Alle mine demoner. Alle novellene utenom én gir meg så gode muligheter til å lese alt som hallusinasjoner at tankene mine aldri er i nærheten av å gå til det overnaturlige. Den som forteller er i dyp rus i Billen, er innlagt på mentalsykehus i Pasient 134, har gjennomgått forferdelige traumer i Asyl, eller har et mentalt sammenbrudd i Strålende utsikt. Det eneste unntaket er samlingens siste novelle, Min, men der er til gjengjeld den realistiske tolkningen umulig - altså ingen tvetydighet der heller.

I flere av novellene hadde jeg også problemer med å komme inn i tekstene. Jeg følte stadig jeg ble holdt på armlengdes avstand fra det som foregikk. Noen ganger fordi fortelleren fortalte fra et tidspunkt som var langt borte i tid og det som ble fortalt bar preg av å være en gjenfortelling. Noen ganger fordi forfatteren lar karakterene sine messe på med lange forelesninger de får holde, uavbrutt av sine samtalepartnere. Tekstene er dessuten fulle av formuleringer som jeg enten har vanskelig for å se for meg ("Det var som en varm hånd gled gjennom brystet." "Sorgen bød seg fram som en hore og trykket kjønnet mot utsiden av hånden min.") eller som jeg har hørt så mange ganger før at de ikke blir til bilder i det hele tatt ("Jeg kjente rødmen som steg til ansiktet." "Blikket lyste av fortvilet hat." "Tungen var tørr som en sanddyne."). Totalinntrykket blir derfor av et språk som holder meg på avstand heller enn å invitere meg inn.

Derfor ble mitt første møte med Frobenius en skuffelse. Når han verken greier å skremme meg, underholde meg eller fryde meg med språklige finurligheter ble dette rett og slett direkte kjedelig.

Om du vil lese noen som er uenig med meg, prøv Anita eller Beate eller Tine

Månedsoppsummering oktober

Endelig har jeg skrevet et skikkelig blogginnlegg igjen - bare for å følge det opp med mer fjas.

Tvangstankene lar meg nemlig ikke slippe unna månedens oppsummeringsinnlegg. Har jeg gjort dette hver måned i 2016, kan jeg ikke slutte nå. Derfor, kort fortalt: Dette er bøkene jeg leste i oktober:

• Ruth Lillegraven - Sigd
• Jung Chang - Ville svaner
• Tomas Espedal - Året
• Ylva Ambrosia Wærenskjold - Syv somre og femten vintre
• Gro Dahle - Søster
• Gunnhild Øyehaug - Draumeskrivar
• Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning
• Silje Aanes Fagerlund - Eneste
• Bret Easton Ellis - American Psycho 
• Birger Emanuelsen - Anna og kjærligheten

Ti bøker totalt.

Ni lest på norsk, en på engelsk.

Seks kvinner, fire menn. 

Fem romaner, tre diktsamlinger, en novellesamling og en sakprosa.

Det er for mange bøker til at jeg vil skrive om alle, men kan i det minste si at Houms bok var favoritten blant romanene, Lillegraven blant diktsamlingene. American Psycho som jeg trodde skulle være vanskelig å komme gjennom på grunn av volden, viste seg i stedet å være vanskelig å komme gjennom fordi den var ekstremt kjedelig i alle passasjene mellom voldsscenene. Og Ville Svaner var tung å komme inn i, men når jeg først var kommet i gang likte jeg den veldig godt og lærte masse om Kina underveis.

Kryssmessig har dette vært en fabelaktig måned med minst ett kryss på hver bok. 

Åtte norske 2016-bøker har sendt meg nesten i mål for det punktet, og de to resterende bøkene er på 1001-lista. Begge 1001-bøkene gir også kryss for å ha stått i hylla da året begynte. Da ser statistikken slik ut før årets to siste måneder:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 3/5 essaysamlinger
• 12/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 9/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 17/20 norske bøker utgitt i 2016

Det blir ingen reprise av fjorårets fulle måloppnåelse, men norsk-målet bør i hvert fall være i boks i løpet av november. Det er andre målsettinger det er mulig å nå om jeg går inn for det, men det spørs om ikke det taper i prioriteringskøen mot norsklesingen fremover.

Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning

Tittel: Jane Ashlands gradvise forsvinning
Sjanger: Roman
Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sidetall: 175 s.
Kilde: Biblioteket
Språk: Norsk

Det er lenge siden jeg har lest ei bok og tenkt jeg har lyst til å skrive om den, men det skjedde da jeg leste Jane Ashlands gradvise forsvinning. Det var ikke bare det at jeg likte boka, ofte er bøkene jeg liker de vanskeligste å skrive om. Men akkurat her var det så tydelig akkurat hva jeg likte at jeg følte alle argumentene falt på plass mens jeg leste.

Jane Ashlands gradvise forsvinning handler om en amerikansk kvinne som når vi først møter henne er i ferd med å fryse i hjel på en norsk fjellvidde. Hvem er hun, hvorfor er hun alene på denne vidda, og hvorfor er hun i det hele tatt i Norge? Det er spørsmål som gradvis besvares gjennom teksten.

Først og fremst opplever jeg denne boka som et stykke godt gjennomført håndverk, Jeg liker Houms språk. Det er hovedsakelig effektivt og rett frem, vikler seg ikke inn i påklistrede adjektiver og holder seg unna klisjeene. Innimellom kommer det språklige bilder som får meg til å stoppe opp, tenke etter og trekke på smilebåndet fordi beskrivelsen er treffende. Det er ikke floskler, det er uttrykk som faktisk fremkaller et indre bilde når jeg leser dem. På flyet fikk hun så mye alkohol og beinplass at hun følte seg som en filledukke et barn hadde satt fra seg i en diger lenestol (s.9). Samtidig er det tydelig at han bruker språket helt bevisst. Hovedpersonen Jane Ashland er amerikansk, og sitater der hun eller andre snakker, er det stadige hint om at det er engelsk som er språket samtalene foregår på gjennom å bokstavelig oversette kjente engelske uttrykk (f. eks: "skyldig etter tiltalen"). Det ser ut som en dårlig oversettelse, men siden jeg vet det ikke er tilfelle oppfatter jeg det heller som fiffig, og jeg liker det.

Jeg liker også måten boka er bygget opp på. Teksten foregår på tre tidsplan, og merkelig nok oppfatter jeg to av dem som nåtid. Den egentlige nåtiden er når vi på første side møter henne frysende på vidda. Vi har også det som i mesteparten av romanen oppleves som nåtid som starter med Jane på flyet på vei til Norge og avsluttes med fjellturen der hun blir etterlatt alene. Og vi har det som er åpenbare tilbakeblikk på hva som har skjedd i USA og har ført til oppbruddet. Teksten hopper frem og tilbake mellom disse tre tidsplanene, i tillegg er tilbakeblikkene fra USA ikke nødvendigvis kronologiske. Det gjør at teksten kan virke litt rotete, du må innimellom lese noen setninger før du skjønner hvor og når du er. Til gjengjeld gir det Houm muligheten til å gi leseren informasjonen gradvis, akkurat når han vil du skal få den, noe som opprettholder spenningen i teksten. Vi aner at det ligger en tragedie i Janes forhistorie, men akkurat hva som har skjedd og hvorfor hun reagerer som hun gjør avsløres i biter.

Men hovedgrunnen til at denne boka begeistret meg, var at den skilte seg fra mengden. Jeg føler jeg har lest fryktelig mange bøker om norske småbarnsfamilier som tilsynelatende har alt, men der den ene eller den andre føler seg utilpass og/eller utilfreds og lengter, lengter så hardt etter noe ubestemmelig annet. Eller der den ene har brutt ut av dette A4-livet, og avhengig av synsvinkelen enten sliter med å ha blitt forlatt eller med å ha vært den som forlater. Dette elementet finnes i denne boka også, men med et enkelt grep har Houm likevel greid å gjøre det annerledes: Han lar den som observerer det norske samfunnet være en outsider. Jane Ashland er ikke bare ikke-norsk, men også som man oppdager etter hvert, i en situasjon som gjør henne til en outsider også på andre måter. Og det lille skiftet i perspektiv var nok til å gjøre dette til en interessant fortelling for meg.

Samtidig er det også mitt eneste ankepunkt. Jeg liker boka fordi den gir en outsiders blikk på Norge, men hvor reelt er det blikket? Bokas forfatter er norsk. Er dette virkelig en outsiders blikk, eller er det bare en nordmanns stereotypiske versjon av hvordan en utenforstående vil se det norske samfunnet? Det er et ganske teit ankepunkt siden det det egentlig betyr at jeg anklager boka for å være skrevet av feil forfatter, og strengt tatt er det ikke et ankepunkt ved boka i det hele tatt. Bare et spørsmål som er åpent for diskusjon.

Konklusjonen for meg er uansett at jeg synes dette er en god bok, faktisk en av favorittene blant alle jeg har lest i år til nå. Definitivt favoritten blant de norske 2016-bøkene som er aktuelle for nominasjon til Bokbloggerprisen - så får vi se om det finnes noen andre i bunken med uleste bøker som forandrer på det innen året er omme.

Månedsoppsummering september

Jeg har sluttet å være en bokblogger, per i dag er jeg tydeligvist en listeblogger. Om det er noe som finnes. Jeg har kommet til et punkt der jeg tenker: Enten må jeg ta meg sammen og faktisk skrive noe om bøkene jeg leser - eller så må jeg legge ned hele bloggen. Jeg er foreløpig ikke klar til å kaste inn håndklet, så ambisjonen er å gå for alternativ én. Men i dag holder jeg meg til listene.

Dette er bøkene jeg fullførte i september:

• Charlie Jane Anders - All the Birds in the Sky 
• Sarah Hall - The Wolf Border
• Heidi Sævareid - Slagside
• N.K. Jemisin - The Obelisk Gate
• Morten A. Strøksnes - Et mord i Kongo
• Han Kang - The Vegetarian
• Wyl Menmuir - The Many
• Margaret Atwood - The Robber Bride

Seks på engelsk, to på norsk.
Seks kvinner, to menn. 
En ungdomsroman, en dokumentar, seks romaner hvorav to er fantasy/SF.

September har vært en måned med mange gode bøker. Måneden startet bra med å fullføre The Robber Bride, som jeg leste mesteparten av i august og likte veldig godt. Jeg har et halvferdig innlegg om den boka på lur, som ambisjonen er å få klar til publisering. Jeg fortsatte med The Many, som er en av bøkene på langlista til Man Booker-prisen, og  jeg likte den også - særlig den klaustrofobiske stemningen i boka. Men jeg har fremdeles ikke greid å lande et svar på om jeg likte slutten eller ikke. The Vegetarian vant den internasjonale Booker-prisen tidligere i år, og jeg har ikke hørt noe annet enn skryt om den. Boka var god, men greide aldri gripe meg helt så jeg er mer ambivalent. Et mord i Kongo ble lest som forberedelse til bokbad. Boka ga en god fremstilling av saken, men siden saken aldri interesserte meg veldig, la det begrensninger på hvor spennende jeg synes boka var også. The Obelisk Gate er oppfølgeren til The Fifth Season som kom i fjor, og jeg synes den var minst like god som forgjengeren, en serie som anbefales alle som liker fantasy. Slagside er en ny ungdomsroman fra Sævareid, og jeg tror faktisk jeg likte denne bedre enn Slipp Hold fra i fjor. Sævareid er god på å skrive relasjoner, og har her en interessant hovedperson som jeg likte å lese om. The Wolf Border handler om et prosjekt der ulven reintroduseres i Storbritania, og var veldig god. Jeg er klar for å finne flere Sarah Hall bøker i nær framtid. All the Birds in the Sky var månedens klare nedtur. Jeg kjøpte boka etter massive anbefalinger fra det som føltes som alle på hele internett, men da jeg begynte å lese, syntes jeg teksten var barnslig og alt for full av "whimsy" for min smak. Midtpartiet var bedre enn starten, så jeg var klar for å gi boka en middels anmeldelse, men så kom slutten som jeg syntes var helt idiotisk og jeg var tilbake til slakt.

Så, tid for kryss:
Det ble bare to nye kryss denne måneden også. Ett kryss for Atwood som er 1001-bok, ett kryss for Sævareid som er norsk 2016-bok. Jeg begynner å innse at jeg ikke kommer til å repetere fjorårets bragd med å fullføre alle lesemålene mine, men jeg har i hvert fall planer om å greie både 1001-målet og 20 norske bøker fra 2016 innen året er omme. Det mest skuffende så langt er at jeg bare har lest 10 bøker off the shelf. Noe som helt klart har en sammenheng med hvor mange nye bøker jeg har kjøpt i løpet av året...

Statistikken per september ser slik ut:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 3/5 essaysamlinger
• 10/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 7/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 9/20 norske bøker utgitt i 2016

Månedsoppsummering august

August kom og gikk, og hvor mye har jeg blogget? Det snakker vi ikke om. I stedet har jeg jobbet med forberedelsene til Bokbloggertreffet 2016, og vi kan vel alle være enige om at det var fornuftig  prioritering.

Jeg har faktisk lest ganske mye i august, men det synes ikke i statistikken. Jeg har nemlig lest så mange bøker samtidig den andre halvdelen av måneden, at jeg ikke fullførte noen av dem. Dermed ser statistikken over hva jeg leste i august slik ut:

• Yuri Herrera - Signs Preceding the End of the World 
• Lisa McInerney - Glorious Heresies
• Jeff Lemire - Sweet Tooth, Vol 3 - Animal Armies
• Jeff Lemire - Sweet Tooth, Vol 2 - In Captivity 
• Kameron Hurley - The Geek Feminist Revolution

To romaner, en essaysamling og to tegneserier, alle på engelsk. 

To kvinner, tre menn.

Så gikk jeg tom for ting å telle.

Jeg har sagt jeg vil lese flere essaysamlinger i år, og tenkte at en med tittelen The Geek Feminist Revolution måtte være midt i blinken. Helt innertier ble det likevel ikke. Kameron Hurley skriver om å være kvinne innenfor sci-fi og fantasy miljøet,  og om mangfold innenfor sjangrene, og hun har en del gode poenger jeg tar med meg. Men boka er en samling av essays og blogginnlegg som tidligere er publisert andre steder, og samlet mellom to permer blir det ganske repetitivt. Jeg foretrekker dessuten essays av den mer utforskende typen, mens Hurley har et svar og bruker teksten til å argumentere for dette. Det var likevel ei bok det var verdt å få med seg, men ikke årets favoritt.

Glorious Heresies var derimot et av høydepunktene så langt i år. I boka møter vi far og sønn i en relativt dysfunksjonell irsk familie. Faren, alenefar for fem barn, er en arbeidsløs alkoholiker som blir hanket inn til å hjelpe til å bli kvitt et lik. Sønnen er too-cool-for-school og er som 16-åring allerede på god vei inn i en karriere som langer. Men midt mellom mord, dop og prostitusjon greier denne boka å fremstå som relativt hjertevarm, og er nok den boka jeg har levd meg mest inn i i løpet av 2016. Ei bok der fortellingen grep fatt i meg, og som engasjerte meg hele veien gjennom.

Signs Preceding the End of the World toppet imidlertid den også, og er den beste boka jeg har lest så langt i år. Boka handler om ei jente som reiser fra Mexico til USA (selv om navnet på landene aldri nevnes) for å finne broren sin. Boka er bare så vidt over 100 sider, men Herrera er en mester i få sagt mye med få ord. Det er mye symbolikk her, boka kan leses på flere nivåer og det er noe av grunnen til at jeg likte den så godt. Om jeg er flink, kan det hende jeg skriver en skikkelig anmeldelse av den, men for nå får det holde å si at den anbefales.

De to tegneseriene var kjappe å komme gjennom, men ikke helt min greie, og jeg tror min reise sammen med Sweet Tooth slutter her.

Så, tid for kryss?

Det er ganske fort gjort. Det eneste krysset er for en essaysamling. Kommer sterkere tilbake her i september når jeg fullfører alle 1001-bøkene jeg har begynt på.

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 3/5 essaysamlinger
• 10/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 6/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 8/20 norske bøker utgitt i 2016

Norsk på norsk #2

Bokhøsten er i gang, og tradisjonen tro er jeg klar for en høst med spesielt fokus på norske bøker med tanke på Bokbloggerprisen 2016.

Men før bokhøsten kommer skikkelig i gang for min del, trenger jeg komme ajour med bokvåren. Jeg har så langt lest åtte norske 2016-bøker, og skrevet om fire av dem. I dag har jeg planer om å skrive veldig kort om to til. Dette er som kjent min taktikk for å få sagt i hvert fall noe om alle bøkene jeg leser som kan nomineres til neste års pris.

Bjørn Ingvaldsen - Far din

Jeg leste Ingvaldsens Tryllemannen i 2014, og likte godt hvordan Ingvaldsen skrev en barnebok som kunne leses på to helt forskjellige nivåer som barn og som voksen. Med Far din er det litt på samme måte, selv om det kanskje er litt mindre sprik mellom de to lesningene denne gangen. I boka møter vi en ung gutt som er akkurat som alle de andre i klassen. Helt til han en dag kommer hjem fra fotballtrening og ser faren sin fraktes vekk av politiet. Det viser seg at faren er en tyv. Han har stått bak mange innbrudd i nabolaget, og har stjålet fra både naboer og kollegaer. Boka handler om hvordan både mora og gutten blir utstøtte i lokalsamfunnet, hvordan farens handlinger smitter over på dem. Dette kunne fort blitt melodramatisk, men Ingvaldsen skildrer det hele i et enkelt, hverdagslig språk som bringer fortellingen ned på jorda og gjør opplevelsen av det hele så utrolig mye sårere å lese om. Av de norske bøkene jeg har lest så langt i år, er dette så langt min favoritt.

Ida Jackson - Danielle
Jeg leste alle Ida Jacksons tidligere bøker som forberedelse til å intervjue henne under utdelingen av Bokbloggerprisen i fjor, og har for lenge siden konkludert med at jeg liker måten hun skriver bøker på. Danielle skiller seg fra de andre ved å være en ungdomsroman, men jeg liker det fremdeles.
I Danielle møter vi en hovedperson som er ganske tøff i trynet. Danielle vil bli kunstner og ser på alt som en sjanse til å drive med installasjonskunst. Hun har hatt en kjæreste som er noen år eldre enn seg, men det er slutt rett før boka begynner og Danielle innser at alle vennene hennes egentlig er hans venner. Dette fører henne via noen omveier inn i et nytt miljø, en gjeng som er aktive i Rød Ungdom - et miljø Ida Jackson selv kjenner godt fra sin tid i ungdomspartiet. Det jeg likte med denne boka var Danielles stemme som er det som bærer teksten fremover. Hun er ekstremt seriøs på det hun driver med, samtidig som hun er lite selvhøytidelig. Hun elsker oppmerksomhet, og blir av andre sett på som useriøs, men selv føler hun seg misforstått. Det er et sinne, en rastløshet og en energi i hennes fortellerstemme som driver teksten fremover - og det trenger boka, for plottet er ikke like sterkt. Ei bok jeg tror ungdom kan kjenne seg igjen i, selv om Danielle kanskje er mer ekstrem i sine veivalg enn mange som vil lese om henne.

Månedsoppsummering juli

Jeg har stadige planer om hva jeg skal skrive, men aldri tid eller ork til å skrive det. Derfor er vi halvveis i august innen jeg kommer så langt som til å oppsummere juli, og bokanmeldelser driver jeg visst bare med maks en gang i måneden.

Kanskje er jeg også skremt av at jeg faktisk fullførte 12 titler i juli? Godt hjulpet av at flere av dem er korte, blant annet to tegneserier.

 

Dette leste jeg i juli:

• Brian K Vaughn og Fiona Staples - Saga Vol. 6
• Jeff Lemire -  Sweet Tooth, Vol 1 - Out of the Deep Woods 
• Doris Lessing - Martha Quest 
• Jessica Valenti - Sex Object (lydbok) 
• Catherynne M. Valente - The Girl who Fell beneath Fairyland and Led the Revels there  
• Svein Henmo - Det er bare kjærlighet 
• Maja Lunde - Bienes historie  
• Ida Jackson - Danielle 
• Felicia Day - You're never weird on the internet (almost) (lydbok)  
• Palin, Cleese, Chapman, Gilliam and Idle - The Pythons (lydbok) 
• Becky Chambers - The Long Road to a Small Angry Planet 
• Siri Hustvedt - The Shaking Woman: A History of My Nerves

Åtte på papir, en e-bok og tre (!) lydbøker.
Ni på engelsk, tre på norsk.
Fire non-fiction, en sci-fi, en fantasy, fire romaner, to tegneserier.

Månedens klare høydepunkter var Siri Hustvedt og Doris Lessing. I tillegg var The Long Road to a Small Angry Planet en svært sjarmerende og hjertevarm science fiction roman. Den tåler ikke sammenligningen helt, men er fremdeles det nærmeste jeg har kommet Firefly i bokform.
Månedens største skuffelse var helt klart Monty Python biografi på lydbok som var så dårlig produsert at jeg knapt hørte hva de sa. Resten plasserer seg et sted i midten.

Målmessig gir jeg meg selv ett kryss for ny Doris Lessing bok, og et kryss til fordi boka sto i hylla da året begynte. Det gjorde også Becky Chambers. Bøkene av Svein Henmo og Ida Jackson er begge norske 2016 bøker. Jeg teller dessuten både Felcia Day og Jessica Valenti som biografier. Det gir totalt sju kryss på tolv bøker denne måneden, og en årsstatistikk som ser slik ut:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 2/5 essaysamlinger
• 10/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 6/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 8/20 norske bøker utgitt i 2016

Vladimir Nabokov - Pnin

Tittel: Pnin
Sjanger: Roman
Forlag: Vintage 
Utgitt:1953, min utgave 1989
Sidetall: 191 s
Kilde: Lånt
Språk: Engelsk

Pnin er min andre leste bok av Vladimir Nabokov, ja den første var Lolita, og ei bok som ble sendt til meg via Project Annotate. Og bra er det, for dette er neppe ei bok som hadde tatt plass øverst i lesebunken med det første uten den dytten.

Når det er sagt:
Dette er ikke ei spennende bok. Jeg hadde ikke kunnet spoile den om jeg prøvde. Her er det ingen plott å snakke om, ingen overraskende vendinger, ingen store hendelser det bygges opp til. Jeg skal til og med innrømme det var passasjer der jeg regelrett kjedet meg. Hovedinntrykket er likevel at dette er ei bok jeg er glad for å ha lest, og som jeg faktisk har lyst til å lese igjen om ikke veldig lenge. Motstridende signaler, sier du? La meg forklare.

Pnin er et portrett av en litt snål mann, Timofei Pnin. Han er født og oppvokst i Russland, men flyktet fra den russiske revolusjonen til Praha, der han tok en universitetsutdannelse. Fra Praha flyttet han til Paris der han gifter seg, men innen han kommer til USA før andre verdenskrig har fru Pnin forlatt ham. Når boka starter er Pnin blitt amerkikansk borger, det er 50-tallet og han er assisterende professor på et middelmådig universitet der han underviser i russisk. Vi følger han gjennom dagligdagse hendelser, men fordi Pnin er den han er, har alt en smått absurd vri.

Det er morsomt på den neddempede, tørre måten jeg elsker: 

It was the world that was absent-minded and it was Pnin whose business it was to set it straight. His life was a constant war with insensate objects that fell apart, or attacked him, or refused to function, or viciously got themselves lost as soon as they entered the sphere of his existence. (s.13)

Teksten er detaljert til det absurde og lar oss bli godt kjent med Pnins mange særheter, men på en måte som gjør at jeg likevel ikke føler jeg ler av ham. I stedet ler jeg av situasjonene, av alle rundt ham, og av akademia i særdeleshet. Det er mange spark til det absurde i å tilbringe livet blant støvete biblioteksbøker, til akademisk arroganse og snobberi og til intrigemakeri for å oppnå posisjoner, et spill Pnin rett og slett ikke er med på fordi han er altfor opptatt av noe så uvesentlig som fag. I motsetning til lederen for fransk fakultetet:

Two interesting characteristics distinguished Leonard Blorenge, Chairman of the French Literature and Language; he disliked Literature and he had no French. (s.140)

Foruten humoren, er det språket som gjør at jeg frydet meg over å lese denne teksten. Nabokov er en mesterlig stilist, og jeg storkoste meg med å se hvordan han bygger opp hver enkelt setning. I denne boka slår han seg virkelig løs og leker med språket. Du har grammatisk perfeksjon side om side med Pnins ubehjelpelige engelsk. Du har nikk til lingvistisk teori, stadige hopp til russisk - åpenbart overlegent det engelske i følge både Pnin og bokas fortellerstemme - og setninger bygget opp med rytme og bokstavrim - som her etter et besøk hos tannlegen:

It surprised him to realize how fond he had been of his teeth. His tongue, a fat sleek seal, used to flop and slide so happily among the familiar rocks, checking the contours of a battered but still secure kingdom, plunging from cave to cove, climbing this jag, nuzzling that notch, finding a shred of sweet seaweed in the same old cleft; but now a landmark remained, and all there existed was a great dark wound, a terra incognita of gums which dread and disgust forbade one to investigate. (s. 38)

Dette er en av grunnene til at jeg har lyst til å lese boka på nytt nesten med en gang, jeg føler jeg bare skraper i overflaten av hva Nabokov faktisk gjør i denne teksten. Nå har jeg lest den for innholdet, jeg vil lese på nytt for å konsentrere meg om språket.

Og ikke bare språket. Det er også andre ting i teksten jeg føler jeg ikke helt får med meg, men bare vagt aner at er der. Som fortellerstemmen. Jeg får ikke helt tak på hvem det faktisk er som forteller historien, men det kjennes som at jeg burde skjønne det. Og det har helt klart betydning for hvordan Pnin oppfattes, for fortelleren ser ikke ut til å være til å stole på. For eksempel legger han i starten ut om hvor dyktig Pnin er som foreleser, for litt senere å avsløre metoden: Pnin skriver forelesningen sin på russisk, oversetter den til sitt gebrokne engelsk og har en student som renskriver det for seg. Deretter leser han denne renskrevne versjonen høyt uten én gang å ta øynene fra papiret. Min erfaring tilsier at dette ikke akkurat er beskrivelsen av en drømmeforeleser.

Jeg har sagt jeg skal velge meg ei bok i år som jeg skal lese tre ganger, og i utgangspunktet har jeg sagt det skal være Jane Eyre. Men etter å ha lest Pnin, tror jeg faktisk jeg skal bytte. Dette er nemlig ei bok jeg ikke har kunnet slutte tenke på etter at jeg la den fra meg, og som jeg akkurat nå er veldig motivert for å lese både en og to ganger til.

Månedsoppsummering juni

Kan man kalle seg bokblogger når alt man skriver er månedsoppsummeringer?

Juni har tradisjonelt vært en av de månedene jeg leser mest. Det er lite jeg liker bedre enn å sitte ute i sola og lese, men denne sommeren har det blitt mindre av det. Litt fordi det har regnet en del, litt fordi det har vært mye å gjøre på jobb, litt fordi jeg faktisk har begynt å trene tre ganger i uka og litt fordi ingen bøker ser ut til å engasjere meg om dagen. Og uten engasjement, ingen motivasjon for å skru på PCen hjemme for å skrive blogginnlegg.

Uansett, dette er bøkene jeg leste i juni:

• John Freeman (red.) - Freeman's: Arrival 
• Vladimir Nabokov - Pnin
• Morten A. Strøksnes - Tequiladagbøkene: Gjennom Sierra Madre   
• Tove Ditlevsen - Barndommens gate 
• Jeanette Winterson - Stone Gods

To kvinner, to menn og en antologi.
Tre på engelsk, to på norsk.
Tre romaner, en non-fiction og en antologi med noveller, dikt og litterær non-fiction.

Jeg begynte måneden med Jeanette Winterson, en forfatter jeg har blitt oppmerksom på etter at jeg begynte se på folk snakke om bøker på YouTube. Stone Gods er science fiction, og den av hennes bøker som fristet mest, så jeg begynte der. Det er ingen tvil om at Winterson kan skrive. Det er setninger i denne boka jeg leste 12 ganger før jeg kunne gå videre, og selv etter å ha gått videre måtte jeg plutselig bla meg tilbake for å lese dem igjen. But because of this I know that inside the story told is the story that cannot be told. Every word written is a net to catch the word that has escaped. 
Selve historien var jeg imidlertid ikke like begeistret for. Jeg hadde problemer med hovedpersonen fordi hun reagerte på ting i sin verden akkurat som jeg ville reagert på dem - hvorfor skal alt være merkelig for henne, hun er omgitt av det hver dag - og jeg hadde problemer med sirkulariteten i teksten, noe som strengt tatt er bokas hovedpremiss. Dessuten er Winterson i overkant tydelig når hun banker gjennom miljøvern-budskapet sitt, noe jeg syntes var slitsomt på tross av at jeg er enig. Totalinntrykket av boka ble dermed helt midt på treet.

Barndommens gate er min første bok av Tove Ditlefsen, og var en ganske standard oppvekstskildring fra 1930-tallets København. Ditlefsen er god på å skildre verden sett fra barnets synspunkt, men jeg falt litt av ettersom hovedpersonen ble eldre. Men jeg har flere Ditlefsen-bøker i hylla som skal leses.

Tequiladagbøkene har jeg allerede skrevet om, så planen var å hoppe videre til Pnin. Der oppdaget jeg imidlertid at jeg hadde så mye å si at jeg har klippet det ut til et eget innlegg, så da gjenstår bare antologien, Freeman's Arrival. Ikke overraskende likte jeg noen tekster bedre enn andre, mer overraskende var det at jeg faktisk likte novellebidraget fra Haruki Murakami. Jeg og Murakami pleier å gå dårlig overens, men akkurat denne novellen var en realistisk skildring av en skuespiller med en øyesykdom som gjør at han må ansette en privatsjåfør, og novellen skildrer samtalene de har mens hun kjører ham rundt. Ellers er konklusjonen at alle tekstene jeg likte best var non-fiction bidragene, mens jeg opprettholder en konklusjon jeg tidligere har kommet frem til at jeg ikke greier lese dikt på engelsk. Min absolutte favorittekst var Lydia Davis' essay om hvordan hun lærte seg norsk av å lese Dag Solstads Telemarktrilogi helt uten ordbok! Vanvittig fascinerende lesing for språknerden Elisabeth.

Så, over til kryssene. Kun ei bok som gir kryss i juni, nemlig Pnin som er på 1001-lista. Jeg opprettholder dermed snittet på ei 1001-bok per måned. Utover det er månedens nedtur at jeg ikke greide fullføre månedens biografisirkel-bok innen fristen, ikke en gang innen måneden. Jeg har ikke gitt opp, men det går saaaakte med Mary Wollstonecraft. Jeg er dessuten fristet til å bytte ut boka jeg skal lese tre ganger fra Jane Eyre til Pnin. Både fordi den er tynnere og fordi jeg faktisk har lyst til å lese den på nytt nå ganske snart.

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
• 1/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 2/5 essaysamlinger
• 8/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 6/12 bøker på 1001-lista
• 2/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 6/20 norske bøker utgitt i 2016

Samlesing: Morten A. Strøksnes på reisefot

Juni er nesten over, og alle innleggene jeg skulle skrive i forbindelse med samlesingen av Morten A. Strøksnes' Havboka har uteblitt. Ok, alle innlegg har uteblitt, motivasjonen for å skrive noe som helst har vært mangelvare. Men jeg klamrer meg til ordet 'nesten' og slår fast at kalenderen fremdeles viser juni.

Havboka var en av de få norske bøkene jeg virkelig likte fra i fjor, og jeg hadde tenkt å lese den på nytt denne måneden. Så langt har jeg aldri kommet, men jeg har i stedet lest to andre av Strøksnes bøker, begge reiseskildringer. I Automobil - Gjennom Europas bakgård fra 2005 kjøper en nygift Strøksnes en gammel bil og kjører gjennom Øst-Europa sammen med kona Rita. I Tequiladagbøkene - Gjennom Sierra Madre fra 2012 reiser Strøksnes alene på kryss og tvers av Sierra Madre-fjellene i Mexico. 

Jeg kjenner igjen formen i disse fra å ha lest Havboka. I alle tre har bøkene en ramme som gir teksten retning, mens resten fylles ut av forskjellige anekdoter, refleksjoner og tankerekker. I Havboka er rammen jakten på håkjerringa, i de to andre er de selve reisen fra begynnelse til slutt som har denne funksjonen. Det er en form jeg synes fungerer aller best i Havboka, mye fordi Strøksnes her har gitt seg selv et bokstavelig talt uutømmelig tema og reflektere rundt, og jeg dras inn i alle de snurrige faktaopplysningene og språket det hele er fortalt i. I reiseskildringene er han mer bundet opp av den faktiske reiseruten, men på sitt beste gir også disse bøkene meg mye å tenke på.

Jeg likte begge reiseskildringene også, bare ikke like betingelsesløst som jeg likte Havboka. I Automobil følger vi Morten og Rita i bil gjennom Øst-Europa, og det er spennende å høre om reiser gjennom steder som pent sagt må sies å befinne seg utenfor den best opptråkkede turistløypa. Underveis får vi høre mye om europeisk historie og kultur, om utviklingen av privatbilismen og om biljøring generelt. Rita er gjennom boka en veldig vag skikkelse, hvis hovedoppgave stort sett er å synge karaoke i alle byene de besøker, mens Morten farter rundt og møter mennesker han kjenner eller er blitt introdusert for av felles kjente. En ting som irriterte meg underveis, var den stadige insisteringen på hvor farlig denne turen var, noe jeg aldri helt kjøpte. Særlig siden ingen av situasjonene som skildres i teksten opplevdes for meg som særlig truende. Kanskje spiller det inn at boka kom ut for 11 år siden, at mye er endret siden da, men jeg vil tro deler av strekningen ville vært mer farlig i dag enn i 2005, ikke mindre.

I Tequiladagbøkene er imidlertid faren reell, men jeg opplever den likevel som langt mer neddempet. Strøksnes beveger seg her i territoriet til krigene narkobander, og selv om volden disse narkokrigene leder til er viet stor plass i teksten, er det ikke samme fokus her på at forfatteren selv er i fare. I store deler av boka beveger han seg i fotsporene til den norske oppdageren Carl Lumholtz som reiste rundt i de samme fjellene på 1890-tallet, og Strøksnes setter gjentatte ganger sine egne opplevelser opp mot sitater fra Lumholts beskrivelser av sitt besøk. Dette er med på å gi teksten dybde. Strøksnes viser hvor lite som har endret seg på over 100 år for urbefolkningen som fremdeles lever et tradisjonelt liv i fjellene, men samtidig også hva som likevel er endret. Strøksnes styrke er at han får innpass, han kommer tett på mennesker og får på den måten tilgang til deres historier. Det er dette som gjør teksten levende og meg interessert.

Om jeg høres litt lunken ut til disse bøkene, tror jeg det først og fremst er et spørmsål om rekkefølge. Hadde jeg lest disse før Havboka, ville jeg vist større begeistring. Men siden jeg har lest Havboka først, med alle forventninger det har skapt hos meg, ble begge disse en liten nedtur i forhold. Først og fremst synes jeg Havboka er langt bedre språklig enn begge disse bøkene, men deler skyldes nok også at jeg var mer interessert i å lese om havet enn reiseskildringer fra ulike deler av verden. Men jeg anbefaler gjerne begge disse også, spesielt om du er glad i å reise. Enten fysisk, eller om du foretrekker å gjøre det gjennom tekst slik flyskrekken min tvinger meg til å gjøre.

Månedsoppsummering mai

Mai var over nesten før jeg merket den hadde begynt, men jeg rakk i hvert fall lese én tegneserie og seks bøker før kalenderen viser juni. I tillegg fikk jeg med meg tra dager på litteraturfestival på Lillehammer, så alt i alt en god, litterær måned.

Jeg begynner med lista, først som sist:

• Bjørn Ingvaldsen - Far din
• Hilary Mantel - The Assasination of Margaret Thatcher 
• David Mitchell - Cloud Atlas  
• Bjarte Breiteig - Den andre viljen: Essays 
• Charlotte Brontë - Jane Eyre 
• Joe Abercrombie - Sharp Ends 
• Brian K. Vaughan, Cliff Chiang, Matt Wilson - Papergirls Vol. 1

Fem på engelsk, to på norsk. To kvinnelige forfattere, resten menn. To novellesamlinger, to romaner, en essaysamling, en barnebok og en tegneserie. Det tror jeg var all telling før vi kommer til kryssene.

Papergirls kjøpte jeg fordi jeg hørte så mye bra om den, men selv var jeg langt fra overbevist. Fire unge jenter leverer aviser morgenen etter Halloween 1988, men det viser seg at ikke alle merkelige skapninger de møter er mennesker i kostyme. Aliens eller tidsreiser, det hele var litt utydelig og for meg ble denne rett og slett for merkelig til at jeg kommer til å fortsette.

Sharp Ends er en novellesamling fra samme universet som First Law trilogien og de tre frittstående bøkene som kommer etter. Jeg likte den, men anbefaler ikke denne som en start om du ikke har lest noe av Joe Abercrombie tidligere. Det jeg likte er nettopp hvordan den utvider perspektivet fra de andre bøkene og gir meg mer informasjon om personer og hendelser jeg ble kjent med der. Strengt tatt er det bare én novelle jeg synes står godt nok på egne ben til å leses frittstående, men det er mulig jeg da undervurderer andre lesere.

Jane Eyre er klassikeren jeg var 100% sikker på jeg hadde lest som tenåring, men da har jeg i så fall glemt absolutt alt. Denne har jeg som kjent som mål å lese tre ganger i løpet av året, så den skal få sitt eget innlegg.

Den andre viljen skal også få sitt eget innlegg, det er ei bok jeg føler jeg har mye å si om. Kort fortalt: Jeg likte den ikke, men er usikker på om det skyldes meg eller boka.

Cloud Atlas hadde jeg planer om å være ferdig med før Lillehammer, men ble i stedet ferdig den dagen jeg kom hjem. En bok det er klin umulig å fortelle hva handler om, men kan si så mye som at det er seks ulike synsvinkler fra seks ulike steder og seks ulike tidsperioder skrevet i seks ulike sjangre. Forvirret? Det er bare naturlig. Om du gir de ulike synsvinklene nummer kommer de i denne rekkefølgen i boka: 1 2 3 4 5 6 5 4 3 2 1, og alle historiene er knyttet sammen ved at hovedpersonen i den ene historien på en eller annen måte får tilgang til den foregående historien. Jeg er imponert over strukturen, imponert over hvor ulike fortellerstemmene er og greide fint motivere meg til å komme gjennom de litt mer enn 500 sidene. Men de forskjellige historiene fenget meg ikke nok til at dette ble en umiddelbar favorittbok.

The Assasination of Margaret Thatcher er månedens valg for bokhyllelesingen, og skal derfor også få sitt eget innlegg. Kortversjonen: Denne synes jeg rett og slett var kjedelig. En stor nedtur ettersom de to Mantel-bøkene jeg har lest fra før er blant mine absolutte favorittbøker.

Far din er en barnebok om en ung gutt som en dag kommer hjem fra fotballtrening og får livet snudd på hodet når faren arresteres for en rekke innbrudd i deres eget nabolag. Trist og fin og min favoritt blant de norske 2016 bøkene jeg har lest så langt. Jeg skal skrive mer om denne også.

Til slutt, månedens måloppnåelse:
Jane Eyre gir kryss for å være seg selv og for å ha stått i hylla før 2016. (Egentlig også for å være 1001-bok, men siden jeg trodde jeg hadde lest den, har jeg allerede telt det krysset tidligere.)
Den andre viljen er både en essaysamling og en norsk bok fra 2016.
Cloud Atlas er 1001-bok og sto i hylla før 2016 begynte.
Far din er norsk 2016 bok.
Til sammen syv nye kryss, og den oppdaterte lista ser da slik ut:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
• 1/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 2/5 essaysamlinger
• 8/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 5/12 bøker på 1001-lista
• 2/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 6/20 norske bøker utgitt i 2016

Samlesing: Morten Strøksnes - Havboka

Vi er kommet til juni og det er tid for samlesning av boka med prisens beste undertittel:
Havboka - eller Kunsten å fange en kjemepehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.

Det er ikke bare vi bokblogggere som har likt denne. Kritikerne har også vært over seg av begeistring, og Havboka vant både Brageprisen og Kritikerprisen for sakprosasjangeren i 2015. Om den i tillegg får Bokbloggerprisen får vi altså ikke vite før 3. september.

Bokas ytre handling oppsummeres treffende i tittelen. Vi følger to menn i gummibåt på havet mens de prøver å få en hai på kroken. Men så handler boka egentlig om alt det andre. Strøksnes leser, tenker og forteller om havet. Om hva menneskeheten har tenkt og sagt om havet gjennom tidene, om hva som bor der, om kreftene som finnes der. Stilen er anekdotisk og hopper fra det ene til det andre, og du rekker aldri bli lei av en tankerekke før du dras med i den neste.

I løpet av måneden har jeg planer om å skrive om noen av de andre bøkene Strøksnes har utgitt. Jeg har allerede lest Automobil, og er nå i gang med Tequiladagbøkene. Om jeg får tid har jeg også tenkt å lese Et mord i Kongo, og er jeg virkelig flink, tar jeg også Havboka i reprise.

Jeg vet mange allerede har lest boka, men oppfordrer alle som ikke har gjort det til å lese den nå i juni. Legg igjen lenke til innlegg på Bokbloggerprisens side slik at vi kan finne alle innlegg på samme sted, og les og kommenter hos hverandre.

God samlesing!

Lillehammer - onsdag i kortversjon

Jeg var fremme, sjekket inn og med bånd rundt armen allerede halv elleve, halvannen time før jeg hadde lagt planer. Først skaffet jeg meg frokost, deretter fant jeg ut at med strålende solskinn, måtte parken bli destinasjonen.

Dermed ble årets første programpunkt opplesningen fra Doublougsprisvinnerne som ble annonsert tirsdag. Inghill Johansen leste en tekst om oppskriften til ei kringle - som selvsagt handlet om mer enn jeg får det til å høres ut som - og Per Petterson leste et utdrag fra et manus han jobber med. Jeg koste meg i sola og tenkte at jeg har litt det samme problemet med opplesninger som jeg har med lydbøker: Det er vanskelig å konsentrere seg om tekst som blir lest høyt for meg, og tankene begynner å vandre. Jeg har planer om å lese Johansens nyeste bok Bungalow, og tror jeg skal få mer ut av det enn av å høre henne lese. Det var ikke teksten det var noe i veien med, bare min evne til å få den lest for meg.

Neste post på programmet var på samme sted, nemlig David Mitchell i samtale med den norske oversetteren av Cloud Atlas, Stian Omland. Mitchell var overraskende morsom å høre på og satt tonen helt fra starten da han annonserte at dette var den mest avslappede litteraturfestivalen han hadde vært på. "Det er som Woodstock. Bare litt mindre. Og med renere toaletter. Og bra mat."
De snakket om oversettelsen av boka, om hvordan Omland satte i gang et prosjekt de endte opp med å kalle The Cloud Crew - som i bunn og grunn var et forum der ulike oversettere kunne diskutere utfordringer i oversettelsen. Mitchell har nemlig ikke gjort det lett for oversetterne sine ved å stadig finne på nye ord. Det var også mye snakk om oversettelse generelt, og en herlig digresjon inn i sammenligning av onomatopoetikon som beskriver dyrelyder i norsk og engelsk.

David Mitchell (t.v.) og Stian Omland i parken.

Så fort det var slutt dro jeg videre til Kulturhuset der Geir Gulliksen og Marit Eikemo snakket med Kaja Schjerven Mollerin om essayet. Diskusjonen ble annonsert som konkret og lite teoretisk, og sant nok: veldig teoretisk ble den ikke. Men jeg har enda til gode å oppleve en diskusjon omkring essayet som er konkret. Det jeg bet meg mest merke i var Geir Gulliksens etterlysning av tekster skrevet om litteratur i et mer emosjonelt språk, og at Gulliksen og Eikemo begge anbefalte varmt ordstyrer Mollerins bok fordi de mente den gjorde netopp dette.

Igjen var neste planlagte post på samme sted, så jeg ble sittende for å høre Morten A. Strøksnes snakke om sakprosaens muligheter og litt om Havboka. Det var interessant, og Strøksnes hovedbudskap var at skaprosaen i bunn og grunn har alle de samme mulighetene som skjønnlitteratur, med unntak at den ikke kan skrive science fiction.

Det var tid for matpause og for å møte Ingalill, som nå var på plass på Lillehammer. Deretter bar det videre til en samtale om 'Det utsatte mennesket' der Mette Karlsvik skulle snakke med Beate Grimsrud og Sofi Oksanen. Det var en litt merkelig affære der Grimsrud snakket norsk og Oksanen engelsk, mens Karlsvik satt i midten og hoppet litt fra språk til språk. Det gjør noe med dynamikken på scenen når én person hele tiden sitter uvirksom og ikke forstår hva det snakkes om, og det ble en ganske unaturlig samtale. Men Grimsrud var mye morsommere enn jeg trodde hun skulle være, hun fikk stadig vekk salen til å bryte ut i latter: "Jeg satt meg som mål å bli forfatter, ikke å kunne stave. Og det var jo flaks." Oksanen hadde ekstremt slepen stemme, og det hun sa var interessant. Hun ble bare litt lite med i samtalen siden så mye av den foregikk på norsk.

Beate Grimsrud (f.v.), Mette Karlsvik og Sofi Oksanen snakker om 'Det utsatte mennesket'.

Etter fem timer på pinnestoler trengte kroppen variasjon, så en nye pause var på trappene før neste, og dagens siste, post ble teltet og 'Late night literature'. To norske og to amerikanske forfattere skulle lese egne tekster, alle på engelsk. Vigdis Hjorth leste utdrag fra sin siste roman, og fremsto veldig annerledes i nytt språk - nervøs, usikker og ikke like morsom som vanlig, men fint likevel. Alexandra Kleeman leste fra sin bok You too can have a body like mine, som jeg ble veldig nysgjerrig på. Og til slutt to poeter: Gunnar Wærness og CAConrad.

Det var mer program på kvelden, men vi var enige om at i barne- og ungdomsbokquiz hadde vi lite og stille opp med, og konserten som skulle være i teltet måtte vi vente på en time. Dermed ble det i stedet lesing på hotellrommet fra klokka ni - det er viktig ikke å åpne for hardt om man skal holde løpet ut!

Planen er klar - Litterær løype på Lillehammer

I morgen starter årets Litteraturfestival på Lillehammer for min del. Jeg har planer om å ta toget opp tidlig så jeg får mest mulig ut av onsdagen også.

Planen min for de første timene inkluderer å høre på David Mitchell snakke med sin norske oversetter, Stian Omland, om Cloud Atlas. Jeg hadde planer om å ha boka ferdiglest før festivalen, men har per skrivende stund fremdeles 200 sider igjen. Det bør uansett være nok til å forstå hva de snakker om når de skal snakke om utfordringen med å oversette den. Deretter tar jeg turen inn på kulturhuset for å høre på to foredrag om sakprosa - et om essayet og et om Havboka, og så burde det være tid for å spise lunsj før jeg går på biblioteket og får med meg Beate Grimsrud og Sofi Oksanen snakke om det utsatte mennesket. Det neste naturlige stoppet ser ut til å være hagefesten på Nansenskolen der Beate Grimsrud, Karolina Ramqvist og Birger Emanuelsen skal lese. Etter det er jeg i grunnen ganske åpen. Kanskje blir det deltakelse i barne- og ungdomsbokquiz der jeg virkelig ikke har noe å komme med?

12.00 The Cloud Crew slår til igjen
13.00 Kunsten å prøve
14.00 Et hav av muligheter
17.00 Det utsatte mennesket
18.00 Hagefest
21.00 Barne- og ungdomsbokquiz

På torsdag er det vanskeligere å velge. Jeg kunne tenke meg å høre kritikerseminaret som snakker om kritikkens historie, og etterpå enten høre en debatt om 'Er de nye norske forfatterne bare opptatt av å skue innover?' eller å høre Kenneth Moes Vesaas-foredrag. Problemet er at dette kolliderer med Sofi Oksanens Bjørnsonforelesning som jeg også har lyst til å se. Jeg utsetter valget til torsdag.
Klokka 14 har jeg i hvert fall lyst til å få med meg David Mitchell en gang til. Og klokka 16 er det diskusjon om hva som er en god bok med bokblogger Nora på plass i panelet. Så er jeg i hvert fall helt sikker på at jeg vil ha med meg samtalen mellom Beate Grimsrud og Niviaq Korneliussen der de skal snakke om å skrive parallelt på to språk. I fjor var litterær festaften et av høydepunktene for min del, og har planer om å få med meg det i år også, og torsdagen må definitivt avsluttes med litteraturquiz. Når jeg skal få tid til å spise i løpet av dagen er jeg imidlertid mer usikker på...

11.15 Kritikeren, en historie i seg selv
12.00 Bjørnsonforelesningen: The Woman's War
13.00 Debatt: Engasjementet som forsvant?
13.00 Vesaas foredraget
14.00 Hovedforedraget: David Mitchell
16.00 Hva er en god bok?
17.00 Én forfatter, flere språk
19.00 Litterær festaften
22.00 Litteraturquiz

Fredag er jeg usikker på formiddagen og lar den foreløpig stå litt åpen. Klokka 13 skal Maja Lunde og David Mitchell snakke om skriveprosesser og påvirkning, og jeg har lyst til å se Lunde med tanke på Bokbloggerprisen. Jeg vil også se posten 'Kritisk ettertanke' klokka 17. der fire kritikere diskuterer noen av fjorårets viktigste utgivelser. Og jeg skal definitivt få med meg poesislam klokka 20, det var kanskje det aller morsomste i fjor. Utover det er jeg mer usikker på resten, så tar det underveis.

13.00 Mitchell møter Lunde
17.00 Kritisk ettertanke
20.00 Poesislam

Lørdag er jeg foreløpig veldig usikker på når jeg skal dra hjem. Det er mulig det blir på morgenen så jeg ikke får med meg noe denne dagen, så her legger jeg heller ingen planer.

Så, da er planen lagt og bare gjennomføringen gjenstår! Toget går 06.57 i morgen tidlig, og jeg går til sengs.

Ut av komfortsonen...

...og inn i videoruta.

Også kjent som Elisabeth gjør ting hun overhodet ikke er komfortabel med, men nå likevel har bestemt seg for å dele med omverdenen. Altså, snakker om bøker på YouTube på engelsk.

Edith Wharton - The Age of Innocence

Tittel: The Age of Innocence
Sjanger: Roman
Forlag: Virago Modern Classics
Utgitt: 1920, min utgave 1988
Sidetall: 303 s
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Det kjennes som at de eneste bøkene jeg kan motivere meg for å skrive om for tiden er lesesirkelbøker, og denne er inget unntak. Temaet for aprilutgaven av Lines 1001-lesesirkel var nemlig 'kvinnelig forfatter du ikke har lest noe av tidligere og ikke vet mye om', og jeg valgte meg Edith Wharton. Ja, hun er et ganske stort navn innefor amerikansk litteraturhistorie, men utover det og navnet på noen av bøkene hennes, var det fint lite jeg visste.

The Age of Innocence minnet meg med en gang jeg begynte å lese om Jane Austen. Ikke at skrivemåten er lik, men boka starter med det samme fokuset på et samfunn strengt opptatt av sosiale regler og hva det sømmer seg å gjøre, fortalt av en stemme som helt klart ikke har disse reglene internalisert og beskriver det hele med tørr sarkasme.

She sang, of course, "M'ama!" and not "he loves me," since an unalterable and unquestioned law of the musical world required that the German text of French operas sung by Swedish artists should be translated into Italian for the clearer understanding of English-speaking audiences. (s. 23)

Når boka begynner møter vi Newland Archer, en ung mann fra en innflytelsesrik familie i 1870-tallets New York. Han er nylig forlovet med May Welland, vakker ung pike fra like innflytelsesrik familie, men forlovelsen er så fersk at den ikke en gang er offentliggjort enda. De er i operaen og Newland betrakter stjålent sin vakre fangst fra der han sitter på sin balkong. Resten av fintfolket er imidlertid mest opptatt av dagens store snakkis: Mays familie har tatt med Ellen Olenska i operaen, Mays skandaliserte kusine som har rømt fra et ulykkelig ekteskap med en europeisk greve. Alle sosiale spilleregler tilsier at grevinne Olenska burde ha vært gjemt bort i all hemmelighet hjemme, ikke vist frem i full offentlighet på denne måten.

Det er ingen stor spoiler å si at Newland Archer faller for grevinne Olenska, og blir dratt mellom følelsene han har for henne og plikten han har overfor May. Spenningen i romanen ligger i dette feltet mellom plikt og vilje, mellom det som er forventet av en og det man selv kunne ønske seg. Likevel er ikke dette først og fremst en kjærlighetshistorie. Vel så viktig er portrettet Wharton tegner opp av 1870-tallets New York-elite, de sosiale spillereglene og normene som virker sterkt begrensende på individenes spillerom, kanskje spesielt for kvinnene. Kontrasten mellom den vakre og veloppdratte May Welland og den karismatiske og uortodokse Ellen Olenska peker frem mot en kvinnerolle i endring som nok var blitt langt mer fremtredende på Whartons egen tid. Newland er oppdratt til å følge konvensjonen og gifte seg med en kvinne som May som er perfekt kondisjonert til å fylle rollen som sosietetsfrue, men han har ingen illusjoner om at dette samlivet vil være intellektuelt stimulerende for hans del. I motsetning er Ellen en kompetent samtalepartner som har brutt ut av normene og som vil kunne tilby Newland et liv helt utenfor alt han har trodd han ville få oppleve.

Noe av det som imponerte meg mest med denne romanen er hvordan Wharton greier å gi oss et solid innblikk i situasjonen til både May og Ellen på tross av at synsvinkelen helt og holdent ligger hos Newland. De fremstår begge som individer med egne ønsker og ambisjoner, noe som er tydelig for meg som leser selv om Newland selv ikke alltid er klar over det. Selv May, som i starten fremstår ganske stakkarslig og sart i Newlands omtale, har innen romanen er over vokst frem som karakter til noe langt mer enn det Newland selv er villig til å tilskrive henne.

Mitt første møte med Edith Wharton ble med andre ord en suksess. Jeg har House of Mirth også stående i bokhylla, og har planer om å plukke frem den om ikke altfor lenge. For øvrig kan jeg si at sammenligningen med Jane Austin forsvant ganske fort, situasjonen, problemstillingene og ikke minst løsningen skiller seg veldig fra det jeg har lest av Austens romaner. Det de to deler, er humoren og evnen til å skildre komplekse sosiale mønstre. Og at både Austen og The Age of Innocence egner seg som filmatiserte kostymedramaer.

Bokhyllelesing: Dekameronen

Aprils tema i bokhyllelesingen hos Boktanker var middelalderverker, og mens mange andre valgte å tolke dette som en bok med handling fra middelalderen, var jeg ambisiøs og tok oppfordringen bokstavelig. Mitt valg var Giovanni Boccaccios Dekameronen - i hvert fall halvparten av den siden min norske oversettelse er delt i to bøker.

Dekameronen sies å være for italiensk prosa det Dantes 'Den gudommelige komedie' er for poesien - utover det var det egentlig lite jeg visste før jeg begynte å lese. Handlingen er lagt til Venezia i 1348 når pesten herjer i byen. Ti venner rømmer ut på landet der de håper å unnvike sykdommen, og i ti dager forteller de hverandre historier, den første dagen forteller alle fritt mens de resterende ni dagene har hvert sitt tema.

Jeg så for meg at dette skulle være ganske tungleste saker: Ikke bare er boka skrevet i middelalderen - min oversettelse er i tillegg på relativt kronglete nynorsk. Riktignok var innledningen i overkant formell, men så fort jeg kom til selve fortellingene ble stilen brått mer muntlig og faktisk ganske lettlest. Og fortellingene er morsomme - gjerne på bekostning av presteskap og mektige menn. Her er det munker med svin på skogen (eller frøkener på kammerset om du vil), grådige prester og umoralske rikinger. Det settes pris på kjappe replikker og mennesker som kan lure seg ut av vanskelige situasjoner, og den ene historien overgår den andre.

Dette var rett og slett underholdende saker, det eneste jeg hadde å utsette på boka var at det ble litt repetetivt å lese mye om gangen. Jeg bestemte meg derfor for å ta tida til hjelp og lese boka en historie eller to i slengen. Jeg kommer med andre ord til å holde på en stund, men det gjør ingenting. Noen bøker gjør seg best på den måten, og dette er definitivt en av dem.

Månedsoppsummering april

Hvor ble det av april? Jeg føler måneden akkurat hadde begynt, og i morgen er det plutselig mai. Alle innleggene jeg hadde planer om å skrive denne måneden dukket aldri opp, og lesingen gikk forholdsvis tregt. I stedet har jeg kjøpt ni nye bøker og to tegneserier og lista over bøker jeg har lyst til å lese nå med en gang er latterlig lang. Hvor legger jeg inn søknaden om å få satt inn en ekstra leseuke mellom onsdag og torsdag igjen?

Uansett, dette er lista over det jeg fullførte i april:

• Wiebe, Fowler, Bonvillain & Brisson - Rat Queens: Vol. 3 Demons  
• Catherynne M. Valente - The Girl who Circumnavigated Fairyland in a Ship of her own Making 
• Caitlin Moran - Moranthology (lydbok)
•  Edith Wharton - The Age of Innocence
•  Jeff Lemire og Dustin Nguyen - Descender Vol. 1  
•  Viv Albertine - Clothes, Clothes, Clothes, Music, Music, Music, Boys, Boys, Boys
•  Michel Faber - Under the Skin

To tegneserier, en lydbok og fire papirbøker. Færre titler enn i mars, men likevel en bedre lesemåned fordi jeg faktisk likte alle bøkene denne måneden. Viv Albertines bok har jeg allerede skrevet om, og Edith Wharton er månedens valg til 1001-sirkelen og skal også få eget innlegg. Øvrige bøker får kun en kort oppsummering her.

Jeg startet  måneden med Under the Skin, ei bok jeg har sett mange anbefale på nett, stort sett med ordene: "Boka var fantastisk og du burde lese den, men jeg kan ikke si noe mer om den uten å ødelegge opplevelsen." Jeg har tenkt mitt, jeg mener: Noe må du da kunne si uten å spoile boka. Men etter å ha lest den ser jeg poenget. Hele grunnen til at jeg likte den er måten den er bygget opp på. Du kastes rett inn i historien uten å gis mange holdepunkter på hvor du befiner deg, og gleden med lesingen var å samle sammen alle små hint og på den måten gradvis utvide totalbildet av situasjonen. Boka er ganske grotesk og forutsetter at du tåler bøker som beveger seg utenfor virkeligheten slik vi kjenner den i dag, men tåler du det kan jeg anbefale et forsøk.

Moranthology er et utvalg av Caitlin Morans spalter og intervjuer som tidligere har stått på trykk i aviser, og jeg likte den godt. Aller best liker jeg Morans fremføring av tekstene i lydbokformatet: Moran som leser Moran er foreløpig det eneste jeg har kommet over som virkelig har fungert for meg som lydbok. Det er (stort sett) lett, det er morsomt og det er britisk. Perfekt følge på togturen til jobb, selv om jeg ikke alltid er enig i det hun skriver.

The Girl who Circumnavigated Fairyland in a Ship of her own Making var månedens overraskelse for min del. Det er veldig mange booktubere som er svært entusiastiske når de snakker om denne serien, og jeg ble inspirert til å teste til tross for at dette er ganske langt utenfor hva jeg vanligvis leser innen fantasy. Jeg liker grim og gru, gjørme og vold og historier der alt går til helvete, mens dette er en morsom og tøysete barnebokserie. Men jeg likte den. Historien var spennende, verdenen fantasifull og variert og boka snakker aldri ned til leseren selv om den er skrevet til barn. Den greide dessuten å overraske meg med en helt annen slutt enn jeg trodde skulle komme, så jeg gikk faktisk rett ut og kjøpte oppfølgeren.

Rat Queens er en fantasytegneserie inspirert av rollespill om fem badass jenter som slåss mot monstre, plyndrer og gjerne avslutter dagen med en heidundrende fest på nærmeste kro når dagen er slutt. Jeg likte den første utgaven, og i motsetning til veldig mange andre likte jeg den andre utgaven enda bedre, så jeg har gledet meg veldig til nummer tre. Dessverre ble jeg litt skuffet denne gangen, jeg har likt historien i de to andre bedre, men jeg kommer til å fortsette videre likevel. Descender er en ny serie om en verden der roboter var overalt, men nå er nesten alle deaktivert etter at roboter gikk til angrep på menneskene. Vi følger en robot som var programmert som lekekamerat for en ung gutt som våkner alene på en øde planet etter å ha vært deaktiviert i ti år. Jeg likte denne starten, og kommer til å følge med på serien videre.

Målt i leseglede ble det med andre ord en god lesemåned, men målt i kryss var det litt mindre å rope hurra for. Både Under the Skin og The Age of Innocence er på 1001-lista, så to kryss der, og et kryss for deltakelse i biografisirkel gir tre til sammen. Jeg er også ca 150 sider inn i første runde av Jane Eyre, så det er et kryss som kommer neste måned. Men 19/77 i april er fremdeles innafor, total måloppnåelse for andre år på rad - here I come. Jeg må bare begynne å lese noen av bøkene kjøpt før 2016 begynte...

• 0/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
• 1/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 1/5 essaysamlinger
• 6/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 5/12 bøker på 1001-lista
• 2/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 4/20 norske bøker utgitt i 2016

Viv Albertine - Clothes, clothes, clothes, music, music, music, boys, boys, boys

Tittel: Clothes, clothes, clothes, music, music, music, boys, boys, boys
Sjanger: Selvbiografi
Forlag: Faber & Faber
Utgitt: 2014
Sidetall: 411 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Jeg har aldri vært spesielt interessert i musikk. Det betyr selvsagt ikke at jeg aldri hører på musikk, men selv tenåringsrommet mitt var helt fritt for musikkplakater. Det var ikke musikere som var mine idoler, det var fotballspillere og forfattere. Det var derfor ingen åpenbare valg til månedens runde i Moshonistas biografisirkel som Anita hadde bestemt skulle ha temaet "rockelegender".

Opprinnelig var planen å lese M Train av Patti Smith fordi jeg likte Just Kids så godt da jeg leste den i fjor. Men i stedet plukket jeg med meg Viv Albertines selvbiografi fra et bord på Waterstones i London, med tanken: Hah, henne er det i hvert fall ingen andre som kommer til å lese om! Dessuten synes jeg det var kult med en kvinnelig punk-rock gitarist i det jeg så for meg kunne bli en veldig mannsdominert runde. Så betydde det mindre at Viv Albertine var et navn jeg aldri hadde hørt i hele mitt liv.

Musikalsk kommer jeg nok aldri til å bevege meg inn i Albertines territorium, men jeg likte boka. Den har en rett-frem språkbruk og veldig korte kapitler, og var derfor veldig lettlest. Det eneste som irriterte meg litt, mest fordi det var uvant, var at hele boka er skrevet i presens. Som om den er skrevet der og da midt i situasjonen, men innimellom er avbrutt av kursiverte setninger eller avsnitt der stemmen kommer fra Albertine på tidspunktet hun skriver fortellingen som kommenterer seg selv.

   I make us all a cup of tea; John and John drink it and leave. I cringe inside, imagining them laughing at me as they walk to the tube station.
   I'm still cringing  now. (s. 115)

Jeg liker Albertines fortellerstemme, og opplever henne som ærlig. Det er viktig når jeg leser memoarer at jeg føler forfatteren prøver å fortelle om sin opplevelse på godt og vondt, ikke bare poserer for å fremstille seg selv i et bedre lys enn alle andre.

Albertine vokste opp under trange kår i London med moren som eneforsørger for henne og søsteren etter at faren stakk av når de var ganske små. Musikkinteressen vekkes tidlig, og hun blir etter hvert en del av et undergrunnsmiljø der punken vokser frem. Hun er i et av-og-på forhold med Mick Jones, gitarist i The Clash. Det faller henne imidlertid aldri inn at hun selv skal spille i et band, det er bare ikke noe jenter gjør, før hun for første gang ser Sex Pistols live og hører Johnny Rotten synge for et publikum på ti personer:

All the things I'm so embarrased about, John's made into virtues. He's unapologetic about who he is and where he comes from. Proud of it even. He's not taking the world's lack of interest as confirmation that he's wrong and worthless. I look up at him  twisting and yowling and realise it's everyone else who's wrong, not him. How did he make that mental leap from musically untrained, state-school-educated, council-estate boy, to standing on stage in front of a band? I think he's brave. A revolutionary. He's sending a very powerful message, the most powerful message anyone can ever transmit. Be yourself. (s. 86)

Like etterpå dør Albertines bestemor og hun arver £200. Hun bruker pengene til å kjøpe gitar og begynner å øve. Hun blir med i et band: The Flowers of Romance der hun blant annet spiller sammen med Sid Vicious. Bandet går imidlertid i oppløsning før de har spilt en eneste konsert. Sid Vicious blir bassist i Sex Pistols, Viv Albertine gitarist i The Slits, en ren jentegruppe som spiller punk-rock.

Det er mye namedropping av mennesker og band jeg aldri har hørt om i denne boka, men det gjør meg ingenting. Jeg er likevel med på hovedreisen: Ei ung jente som vil noe med kunsten sin, som drives av en indre trang og som virkelig brenner for musikken. Selv om jeg ikke deler verken interessen eller referansene, synes jeg det er fascinerende å lese om, en opplevelse både Just Kids av Patti Smith og Girl in a Band av Kim Gordon også ga meg i fjor. Boka gir dessuten et bilde av en virkelighet som er total fremmed for meg: Et London på 70-tallet der klærne du gikk med signaliserte tilhørighet til en bevegelse og kunne være nok til å skaffe deg trøbbel.

Ari is the one of us who gets the most hatred channelled through her, she's been stabbed twice, once when we all left a rehearsal studio in Dalston. It was getting dark, the studio was in a very isolated, industrial area, this guy dressed in a leopard-pring shirt (we found out later he was known as Leopard boy) ran up to us and stuck a knife in Ari: luckily it didn't go very deep. Palmolive went mad at him and he ran off. Another time we were walking along Islington High Street, on our way to see the film The Harder They Come for the fifth time at the Screen on the Green cinema, and we heard a voice behind us say, "Take that, Slit." We turned round and saw this guy running away, there was blood on Ari's clothes; she'd been stabbed in the arse. Being attacked, spat at, sworn at and laughed at is part of all our lives, But I think Ari's especially brave. (s. 165)

Vi følger Albertine og The Slits gjennom karrieren, konserter og to albumutgivelser, før de oppløses i 1982. Albertine går inn i en tøff periode, uten musikken vet hun ikke lenger hvem hun er. I en kortere periode er hun aerobic-instruktør og går helt opp i den rollen, før hun finner ut at det er film hun vil drive med. Hun søker og kommer inn på en filmskole, og etter endt utdannelse jobber hun med samme intensitet som filmskaper som hun tidligere gjorde med musikk. Hun gifter seg, og alt er så rosenrødt at det ikke kan vare.

Herfra tar boka en mer personlig vending, og vi hører om Albertines kamp for å bli mor gjennom utallige prøverørsforsøk og mislykkede svangerskap. Når hun omsider lykkes og datteren blir født, får hun kreft og det er bare så vidt hun overlever. Hun har ikke lenger jobb, men er hjemmeværende på fulltid, familien flytter til Hastings og mannen vil ikke høre et ord om hennes tidligere karriere som musiker. Ekteskapet har holdt i 16 år, men nå skranter det, og Albertine begynner å leke med tanken på et comeback som musiker, denne gang som soloartist. 

Det er med andre ord et bredt spenn i denne boka. Fra en ung punker, til en middeladrende kvinne med helt andre problemer. Og når hun etter hvert faktisk gjør sitt comeback som soloartist, er det med tekster som fremdeles sier noe om hvor hun er. Viv Albertine har opplevd mye, og har skrevet en memoar-bok det står respekt av. Jeg er fornøyd med lesesirkelvalget for april.