I dag kommer inspirasjonen fra en annen favoritt, nemlig Edgar Allan Poes The Tell-Tale Heart. Historien om fortelleren som dreper en eldre mann, parterer liket og gjemmer det under gulvplankene, for til slutt å innrømme ugjerningen fordi han mener å høre hjerte banke høylydt under gulvet, har vært en favoritt siden første gang jeg leste den i engelskboka mi på videregående. Jeg var til og med så heldig at jeg fikk tolke akkurat den teksten på engelskeksamen i tredje klasse, og kunne inkassere toppkarakter på det.
The Tell-tale Heart var også grunnen til at Tales of Mystery and Imagionation ble med meg hjem fra en av mange London-turer. I dag har jeg lest The Black Cat, den siste novellen i denne samlingen. Utgangspunktet for de to novellene er ganske likt. Også The Black Cat er lagt i munnen på en førstepersonsforteller som har begått et mord og vil forklare seg. I begge novellene blir mordet avslørt, uten at politiet gjør noe annet enn å dukke opp. Men omstendighetene er selvsagt forskjellige.
I The Black Cat er fortelleren en dyrekjær person som i stadig alkoholrus forfaller til en humørsyk og voldelig mann. Gjennom Poes karakteristiske svarte logikk, drives han til å ta livet av sin svarte katt, for, som han selv sier det:
"Who has not a hundred times, found himself committing a vile or silly action, for no other reason than because he knows he should not?"Siden skaffer han seg en ny katt, som til hans store ergrelse følger ham hvor enn han går, tillitsfull og kjærlig. Til slutt får han nok, og jager etter katten med øks. I stedet ender han opp med å drepe kona, og murer liket av henne inne i kjellerveggen. Politiet kommer, og i motsetningen til fortelleren i The Tell-Tale Heart, er han ikke det miste nervøs for at de skal finne noe. Men sammen med liket, har han, uten å vite om det, også murt inn katten. Som lager høye lyder og får politiet til å rive veggen og dermed avdekke ugjerningen.
Herlig svart og groteskt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar