Ola Wikander - I døde språks selskap

Jeg liker å lese bøker der det er tydelig at forfatteren har et sterkt engasjement for det han skriver om. Dette er en sånn bok. For eksempel gjort tydelig gjennom setninger som denne: Det å forstå en særlig innviklet og elegant bøyningsform fullt ut kan faktisk være en nesten uanstendig nytelse.

Wikander presenterer i tur og orden sumerisk, akkadisk, hebraisk, koptisk, hettitterrikets språk, sanskrit, gammelpersisk, oskisk, etruskisk, gotisk og anglesaksisk. Boka er på bare 200 sider, så det sier seg selv at det ikke er tid til å gå i dybden på hvert enkelt språk. I stedet oppsummeres historien, de viktigste særtrekkene og et tekstutdrag med oversettelse. Det er litt samme prosjektet som i A History of the Word, som jeg leste i fjor, men i litt mindre format.

Jeg må si jeg har kost meg i Wikanders selskap, og boka har absolutt fullført hans misjon om å skape interesse for videre lesning. Særlig gjennom litteraturlista bakerst i boka. I stedet for bare å ramse opp en liste titler, gir han meg en kort kommentar om hver boks nivå, styrker og svakheter. Sånt liker jeg. Det er ikke alltid like lett å navigere i et fagfelt jeg ikke er godt nok kjent i, men som jeg ønsker å lære mer om.

Et sitat som dette, får meg til å drømme om å beherske sanskrit:

Iblant kan teksten leses både forlengs og baklengs. For eksempel finnes det et dikt som lest forlengs oppsummerer eposet Mahabharata, mens det lest baklengs er en oppsummering av det andre store eposet, Ramayana.
(Og beklager Wikander, jeg får ikke til å sette inn aksenttegnene så transkribasjonen blir riktig.)

Mens når jeg leser de andre kapitlene, er det like fristende å ta fatt på akkurat dét språket.

Det eneste jeg har klødd meg litt i hodet over mens jeg har lest, er oversettelsen til norsk. Ikke fordi det er noe galt med språket, men fordi de aller fleste lydeksemplene som gis refererer til det norske språket. Jeg blir veldig nysgjerrig på hvilke eksempler som er gitt i den svenske originalteksten, og hvordan dette svarer til det norske. Kanskje jeg en gang må lese boka om igjen på svensk, bare for å se forskjellen? Det vil i såfall være helt i forfatterens ånd.