torsdag 6. januar 2011

Gaute Heivoll - Før jeg brenner ned

Jeg møtte mannen Gaute Heivoll før jeg møtte tekstene hans. Han kom inn som foreleser i Bø og leste mening inn i tekster som jeg ikke visste lå der. Det var først da jeg begynte å få utbytte av forfatterstudiet, det var da dørene begynte å åpne seg. Like mye fordi det var først da vi begynte med prosa, men det henger sammen.

Siden leste jeg tekstene hans, og var solgt fra første øyeblikk. Kanskje var jeg farget av at jeg likte mannen, jeg vet ikke, men tekstene grep uansett tak i meg. De er så følsomme og sanselige, vare på en måte, samtidig som de likevel har evnen til å sparke meg hardt i leggen og være ubehagelige. De vitner om en konstant tilstedeværelse i omgivelsene, et blikk for meningsbærende detaljer og musikalitet i språket. Og de er så rolige. Som de drøvtyggende kuene som alltid er til stede, med sine store mørke øyne og uutgrunnelige blikk.

Og kuene er på plass også i Før jeg brenner ned. De står der og stirrer mens en låve brenner ned til grunnen foran øynene deres. Men jeg er ikke lenger med i magien. Jeg ble så glad da Heivoll fikk Brageprisen, synes anerkjennelsen er så fortjent. Men så liker jeg ikke denne boka. Jeg vil så gjerne, men det hjelper ikke. Jeg har faktisk slitt for å lese den ferdig, men gjort det på trass.

Hva er det som er annerledes? Jeg vet ikke. Vet bare at jeg ikke er med. Jeg var heller ikke helt med i Heivolls forrige bok, Himmelarkivet, og Før jeg brenner ned føles som et skritt i samme retning. Han tar utgangspunkt i en historisk hendelse, og sirkler rundt denne i et forsøk på å trenge inn. Han innlemmer seg selv og sin egen skriveprosess, og i Før jeg brenner ned også sin egen barndom og oppvekst. Jeg opplever boka som to separate historier som egentlig ikke hører sammen, men som forfattteren gang etter gang insisterer på at gjør det. Kanskje er det der jeg faller av.

Eller kanskje det er i alle de megetsigende detaljene. Tilsynelatende uvesentlige, men fordi de faktisk er skrevet ned, gitt en egen tyngde og gåtefullhet. Som leser sitter jeg igjen og lurer på hva det er jeg ikke skjønner, hvorfor er akkurat syrinene beskrevet her, hva har de med saken å gjøre. Samtidig kan jeg egentlig forstå det, teksten er svært stedbunden og detaljer som syrinene er med på å gjøre omgivelsene konkrete også for meg som ikke har vært der. Men det skurrer.

Jeg har ingen bedre forklaring enn det.

3 kommentarer:

  1. Ta en kikk på denne:
    http://roarsorensen.litteraturbloggen.com/2010/11/15/so-you-think-you-can-write/

    SvarSlett
  2. Jeg har lest det innlegget før. Først ble jeg voldsomt engasjert fordi noen skrev negativt om en av mine favoritter. Etterhvert fant jeg det vanskelig å være uenig i de helt konkrete eksemplene. Kanskje er det akkurat dette som har forandret seg, at jeg har sett deler av teksten revet i fillebiter som dette.

    Samtidig tror jeg nok jeg har et mindre konservativt språksyn enn det Roar Sørensen har, og jeg skrev et lengre innlegg om akkurat det etter å ha lest det innlegget du lenker til. Men jeg publiserte det aldri fordi det ble så rotete. Tenkte jeg skulle renskrive det først, men har glemt det bort.

    SvarSlett
  3. Nå er jeg jo nesten nødt til å lese denne boka! Det er vel den boka jeg har hørt aller mest om de siste månedene.

    SvarSlett