Sonja Nordenswan: Blues från et krossad världshus

"Orsaken till att jag hamnade här var Doras befrielse av fiskodlingsfiskarna. En försommarljus natt simmade hon ut, klippte helt enkelt sönder nätkassarna och gav regnbågslaxarna havet tillbaka. Att natten hade varit alldeles för ljus inser jag nu. Hon borde ha väntat till längre fram då augustimörkret hade gjort henne osynlig."

Dette blir bra, tenkte jeg, da jeg leste dette første avsnittet. Det var så mye som satt på plass etter bare fire setninger. Jeg var godt plassert ved havet en sommerkveld. En handlingskraftig karakter er introdusert og jeg er nysgjerrig på å få vite mer om henne. Jeg vet allerede at ting ikke har gått som planlagt, og at hennes handlinger har fått konsekvenser. Jeg satt meg bedre til rette, og var klar til å synke inn i romanverdenen.

Dessverre tok det ikke lang tid før jeg forandret mening. Boka har sine lyspunkter underveis, men for meg ble den aldri noe mer enn "helt grei". Jeg skal kommer nærmere tilbake til hvorfor, etter først å ha kommet med et aldri så lite handlingsreferat.

Boka handler om tenåringsjenta Smaragda, ja nettopp, Smaragda, og hennes oppnøsting av sin egen slektshistorie. Faren vet hun ikke hvem er, moren døde da Smaragda var fem, og hun har isteden blitt oppdratt av mormoren. Da Smaragda skal skaffe seg et ID-kort, oppdager hun at hun er født i utlandet, og bestemmer seg for å finne ut mer om de manglende bitene i familiepuslespillet. Bitene fylles ut, for leseren såvel som for Smaragda, gjennom gjenfortellinger av samtaler hun har med mormoren, samt morens dagboksnotater.

I desember skrev jeg et innlegg om hva som var viktigst, språk eller handling. I kommentarfeltet introduserte Knirk et tredje element, som hun mente var det viktigste av alt: karakter.

For meg er det her det skorter i denne boka. Dess lenger jeg leser, dess mer irriterer jeg meg over fortellerstemmen. Smaragda fyller atten år i løpet av boka, så jeg burde kanskje tilgi henne at hun er naiv, idealistisk og selvopptatt. Men det greier jeg ikke. Jeg føler det er meningen jeg skal ha sympati med henne når hun, ikke overraskende, finner ut at både morfaren og faren er drittsekker. Isteden har jeg mest av alt ha lyst til å snakke et annet språk og si girl, get over yourself. Både mormora og mora sitter på sterke historier, men å lese dem filtrert gjennom Smaragda fungerer overhodet ikke for meg. Jeg skjønner ikke hvorfor hun reagerer som hun gjør, og jeg tror ikke på henne når hun stadig insisterer på at hun har det så vanskelig. At hun har en annen personlighet som hun kaller Dora, opplever jeg mer som en ansvarsfraskrivelse enn som et reelt psykisk problem. Som når jeg selv som barn skyldte på min lissom-venn når noe gikk galt.

Det skal legges til at Smaragda faktisk tvangsinnlegges på psykiatrisk avdeling, så problemene hennes er nok ikke bare innbilte. Det forhindrer likevel ikke at jeg opplever dem sånn.

Boka har forøvrig to tidsplan.
1) Nåtiden, der Smaragda først befinner seg på institusjon, men mot slutten slippes ut
2) Tiden for rundt et år siden da Smaragda begynte å interessere seg for familiehistorien
I tillegg er det to indirekte tidsplan gjennom gjenfortellingene av mormoras og moras historier.

For meg fungerer nåtidsdelene klart best, her finner jeg flere passasjer jeg liker godt. Delene som dreier seg om fortiden derimot, er altfor gjenfortellende etter min smak. Det bærer så stort preg av å være lenge siden, gjennomtenkt og strukturert, at det mister det genuine. Dessuten synes jeg moras dagboksnotater ser ut som de er skrevet av Smaragda selv, hun har ingen egen stemme. Siden Smaragda knapt kan huske mora si, ser jeg det som veldig lite sannsynlig at hun selv tenker og skriver på akkurat samme måte som mora gjorde i sine dagbøker.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ser hvilke kvaliteter i denne boka som har gitt den nominasjonen til Nordisk Råds Litteraturpris. Kanskje har noen av dere andre som har lest den, en annen oppfatning?

Denne boka er tredje bok ut i Knirks samlesningsprosjekt, der vi sammen leser de nominerte til Nordisk Råds litteraturpris. Følg denne linken, og finn flere som anmelder denne boka i dag.