Årsoppsummering 2013

Her kommer den obligatorsike selvangivelsen for 2013. Sannsynligvis mest interessant for meg selv.

Året i tall

Totalt har jeg lest 68 bøker.

Av disse er:
...26 skrevet av mannlige forfattere, 37 av kvinnelige og 5 har forfattere av begge kjønn
...35 lest på norsk, 30 på engelsk og 3 på fransk
...55 skjønnlitterære og 13 fagbøker (hvorav 10 var pensum)
...40 kjøpt av meg selv, 5 gaver fra venner/familie, 11 lånt, 6 anmeldereksemplarer og 5 gaver i forbindelse med bokbloggertreffet

Året ut fra fjorårets lesemål

I desember i fjor satt jeg meg åtte lesemål. Jeg hadde tenkt å kopiere dem inn her og kommentere resultatet, helt til jeg så hvordan jeg skrev dem. Å fatte meg i korthet er definitivt ikke min greie, så tar kortversjonen av dem her:

1: Lese minst halvparten av bøkene i Lines lesesirkel og en av dem skal være Krig og fred
2: Antall uleste bøker i hylla skal ikke være større 01.01.14 enn det var 01.01.13
3: Lese minimum åtte fantasybøker skrevet av norske forfattere
4. Lese minst åtte realistiske romaner av nordamerikanske forfattere

5: Levere nyskrevet tekst til hver skrivegruppe

6: Lese minst åtte novellesamlinger

7: Lese bøker på de fem språkene jeg behersker godt nok til å lese bøker på, og forsøke meg på et sjette. (Jeg skrev seks og syvende, men kan tydeligvis ikke telle. Bokmål, nynorsk, svensk, dansk og engelsk er fem, ikke seks.)

8: Skrive flere blogginnlegg som omhandler bøker/litteratur på andre måter enn å være rene bokomtaler.

Dommen?
Jeg leste akkurat halvparten av bøkene i lesesirkelen, men ikke Krig og fred. Da den sto for tur, var jeg nedgravd i pensum, og russisk mastodont var ikke det som fristet mest som avkobling. Regner likevel dette målet for fullført.
Jeg greide ett av tre mål som handlet om antall. I løpet av året ble det 11 fantasybøker av norske forfattere, noe jeg er godt fornøyd med, men bare fire realistiske romaner av nordamerikanske forfattere og skuffende én enslig novellesamling.
Jeg har heller ikke lest bøker på svensk eller dansk i løpet av året, men jeg har lest ikke bare én men faktisk tre bøker på fransk. (Det hjelper å melde seg opp til eksamen for å pushe seg selv.) I tillegg leste jeg faktisk ei bok på det nordamerikanske språket cree, men det var kun ved hjelp av ord for ord oversettelse gitt på forelesning, så det teller egentlig ikke.
De to målene som handlet om skriving (5 og 8) gikk så dårlig at jeg later som de ikke står der, mens målet om status quo i antall uleste bøker visste jeg kom til å ryke allerede før jeg skrev det. Det endelige resultatet ble 83* flere uleste bøker i hylla per 1. januar 2014 en tilsvarende dato 2013. Hoveddelen av de nye bøkene er kjøpt brukt.

(* Måtte plusse på tre her da jeg slumpet innom en bokhandel på nyttårsaften også, gitt. Men leste en av dem før dagen var omme.)

 

Årets beste bok, måned for måned og totalt til slutt

(Komplett oversikt finnes i denne lista)

I januar leste jeg fem bøker. To av dem likte jeg ikke (2 og 3), de tre resterende var gode. Favoritten denne måneden var Monstermenneske.

I februar leste jeg fire bøker. Én var pensum, to falt ikke i smak og valget er derfor lett: Favoritten er den eneste av bøkene denne måneden jeg faktisk likte, The Dispossessed.

I mars leste jeg seks bøker. Tre av dem var pensumbøker, og greier ikke havne på toppen av lista. Av de tre resterende vinner Motpaven prisen som månedens bok enkelt.

I april leste jeg syv bøker. Tre av dem var pensumbøker, én likte jeg ikke (17), og én var litt for tung til å bli favoritt (19). Da står det mellom to svært ulike bøker der jeg likte begge veldig godt, Northanger Abbey eller Enders spill. Valget faller på førstnevnte.

Mai var eksamensmåned, og jeg leste bare tre bøker. Jeg likte alle tre, men tror månedens vinner må bli Ready Player One.

Juni ble den store fantasymåneden med ni leste bøker, alle innen samme sjanger. Jeg likte samtlige, men valget er likevel enkelt. Månedens beste var Ocean at the end of the Lane.

I juli leste jeg fem bøker. Én var pensum foran høstsemesteret som ikke var startet enda, og relativt tørr selv om den handlet om noe jeg synes er spennende. Tre av de fire resterende bøkene var jeg litt avmålt begeistret for, og månedens soleklare vinner blir derfor Odinsbarn.

I august leste jeg fire bøker og likte alle. Men How to kill a Mockingbird var favoritten.

I september leste jeg fire bøker, og jeg har litt problemer med å kåre en vinner denne måneden. Ingen av disse fire tok meg helt med storm, men Purple Hibiscus var den jeg likte best.

I oktober leste jeg fem bøker, og igjen er valget enkelt. The Handmaidens Tale var så god, at ingen av de andre er i nærheten av å kunne konkurrere.

I november leste jeg syv bøker. Én var pensum, og de andre leste jeg med litt varierende grad av begeistring. Men igjen går Atwood av med seieren med Oryx og Crake.

I desember leste jeg åtte bøker, og dette blir også måneden med hardest konkurranse om topplasseringen. Til slutt står valget mellom tre bøker: The Twistrose Key, Hvis noen ser meg nå og Mors gaver. Bestemannsprisen går til sistnevnte.

Konklusjonen må være at det har vært et bra leseår.
Når jeg går gjennom lista mi fra måned til måned på denne måten, ser jeg at jeg har lest mange gode bøker og det er vanskelig å sette dem opp mot hverandre. Men fordi dette er en årsoppsummering vil jeg gjøre det likevel, og avslutter året med denne usannsynlig profesjonelt designede seierspallen:

Prisen for årets beste leseopplevelse går til Neil Gaiman, mannen jeg alltid har hatt lyst til å like bøkene til, men som ikke traff meg før nå. Med The Ocean at the End of the Lane slo han imidlertid beina under meg, og årets førsteplass var det derfor liten tvil om.
Andreplassen sneik Cecilie Enger seg inn på helt på tampen av året med Mors gaver. Denne traff en nerve det gjorde vondt å pirke på, men som det var umulig å la være i fred da jeg først hadde begynt.
Bronseplassen i år går til Odinsbarn av Siri Pettersen. Det tok meg litt tid å komme inn i boka, men da den først grep tak, var det ikke snakk om å slippe. Den henger i buksebeinet enda, i påvente av neste bok ut i serien.

Godt nytt leseår til alle lesere, og takk for det gamle!

Nicole Krauss - The History of Love

Det er sjelden den største utfordringen med å fullføre ei bok er at sidene forsøker å stikke av før du får lest dem, men det opplevde jeg med denne.

Jeg har en engelsk paperback versjon, og så fort jeg begynte å lese, begynte sidene å løsne og falle ut. Jeg kunne valgt å tro at det var et nøye planlagt markedsførinsstunt for å understreke tematikken i boka, at jeg må slite for å holde fast i sidene på samme måten som karakterene i boka sliter med å holde fast i fortiden, men til og med jeg må innrømme at det er å lese for mye inn i noens dårlige jobb. Heldigvis var teksten sterk nok til å motivere meg til å lese ferdig, selv med et løsbladsystem jeg selv måte holde orden på underveis.

The History of Love av Nicole Krauss er årets siste bok ut i Lines lesesirkel. For min del representerer boka en verdig avslutning på lesesirkelåret, dog uten trommevirvler og fanfarer. Krauss lar oss møte tre ulike fortellerstemmer som, uten at jeg som leser i starten er klar over det, sirkler rundt et felles tema. Vi møter den aldrende jødiske mannen som møtte sin store kjærlighet i ungdommen, som aldri fikk henne og i stedet har levd hele livet alene og som nå hver dag banker i radiatoren for å signalisere til naboen at han er i live. Vi møter den unge jenta som har mistet faren sin tidlig, som har en mor som aldri kommer over tapet og en bror som tror han er utvalgt av Gud, og vi møter en ukjent fortellerstemme som vet ting ingen egentlig skal vite om den mystiske forfatteren som utga kun ei bok i karrieren, nemlig The History of Love. Etter hvert flettes historiene sammen, puslespillbitene faller på plass og fragmentene danner et bilde som er litt større enn helheten av delene.

Jeg likte det, men tok meg flere ganger underveis i å tenke at teksten balanserte på slakk line og kunne falle over i noe jeg ikke likte når som helst. Karakterene hadde alle sine merksnodigheter, men bare nok til å bli hele personer, ikke så mye at de ble karikaturer. Med tidlig død og evig kjærlighet inne i bildet var det patos og sentimentalitet på hver bokside, men aldri så mye at det ble ekkelt og klissete. Den yngste av karakterene som har synsvinkelen er litt veslevoksen wonderkid, men aldri så mye at det blir irriterende. I det hele tatt synes jeg forfatteren er god til å holde balansen gjennom hele teksten. Jeg holder meg på lina uten å falle av, jeg berøres av fortellingen og jeg danner meg forhåpninger om hvor jeg er på vei underveis. Ei fin bok å lese, men ikke ei bok jeg har forferdelig mye å si om i etterkant.

Tusen takk til min hemmelige nisse!

Det har vært en hektisk høst, derfor har jeg vært en slapp bokblogger noen måneder. Ut fra de siste innleggene her på bloggen, kan det se ut som at det eneste jeg bryr meg om er hemmelige nisser, og dagens innlegg er intet unntak. Men jeg lover: Jeg har ikke mistet interessen for bøker og i stedet meldt meg inn i nisse-fanklubb.

Uansett.
Norgespakka fra min hemmelige nisse åpenbarte seg en gang forrige uke og viste seg å inneholde intet mindre enn seks sirlig innpakede gaver pluss en konvolutt. Pakkene ble spart til julaften, men nå er det på tide og røpe innholdet.

Hver pakke skulle inneholde to bøker, én ut fra mottakerens ønsker og én som avsenderen anbefalte. Min nisse sendte meg disse to:

Jeg har vært inne i ei Margaret Atwood-boble og lest fire bøker av henne de siste månedene, og vet veldig godt at jeg skal lese flere. Jeg spår at The Penelopiad blir relativt snarlig pendlerlektyre på toget når hverdagen starter igjen. Blinkskudd med andre ord. Dreams and Shadows har jeg med skam og melde ikke hørt om, men det gjør det bare mer spennende at dette var bok nummer to. Et nytt fantasy-bekjentskap på meg, og det er alltid stas. Full pott for bokvalg!

Så over til resten av gavene. Jeg skrev i mitt innlegg at jeg samler på notatbøker, og to sådanne hadde funnet veien til meg med nisse-posten. Ei flott svart bok uten linjer, akkurat som jeg liker dem best, og ei mindre med egen penn. Tommel opp, her også!

Litt godis fikk også plass, salt lakris og melkesjokolade. Skulle nesten tro jeg hadde kjøpt det selv. Det eneste negative jeg kan si om disse er at sjokoladeesken beviselig ikke er av typen som på magisk vis fyller seg selv på nytt om jeg spiser opp alt innholdet. (Men hadde den gjort det, hadde jeg antakelegvis spist så mye at jeg til slutt ble for bred til å komme ut døra, så det er vel egentlig like greit.)

Den siste pakka inneholdt to nydelige bokmerker. Hvis man kan kalle et bilde av en råtnende zombie for nydelig. Og det kan man selvsagt, hva tar du meg for?

Det gir et totalbilde som ser slik ut:

Da glemte jeg å ta med konvolutten på bildet. Den var titulert med "noe julete" og inneholdt et utdrag av "Nissens natt" av Stein Erik Lunde.

Såh.... Kan jeg greie klure ut hvem min hemmelige nisse er ut fra disse sporene?
Jeg finner to hint som setter meg på sporet av en bestemt person. For det første bokvalget. Dreams and Shadows er ny for meg, men tyder på at min hemmelige nisse sannsynligvis er en med oversikt over fantasy-sjangeren. Hint to er bokmerkene. Julie på Julies Bokbabbel har tidligere nevnt at mora hennes lager slike bokmerker, og selv uten nevneverdig krim-erfaring sier detektiven i meg at det er henne jeg har å takke for super julegave!

(Som jeg for øvrig ble beskyldt for å ha kjøpt til meg selv på julaften, familien ville ikke helt være med på ideen om en "hemmelig nisse" som kjøpte akkurat det jeg ville ha. Det tyder på at du traff bra!)

Benedicte Meyer Kroneberg - Hvis noen ser meg nå

I går skjedde noe som ikke har skjedd meg på evigheter: Jeg satt meg ned for å lese ei bok, og reiste meg ikke opp igjen før hele boka var utlest.

Noe av grunnen er selvsagt at gårsdagen var første dag av juleferien. Etter en hektisk høst med 40 studiepoeng og nesten full jobb, hadde jeg i går endelig tid og ro på meg til faktisk å sitte stille i de timene det tok å lese ut ei hel bok. Resten av grunnen er selve boka. For all tid og ro i verden får meg ikke til å sitte stille gjennom ei hel bok om teksten ikke engasjerer meg.

Det er vanskelig å skrive om ei bok jeg liker, alt jeg kommer opp med er bunkevis med tomme adjektiver som jeg ikke kan bruke til noe. Når noe stemmer, flytter jeg inn i teksten og glemmer det jeg kan om teknikk eller virkemidler. Det jeg sitter igjen med etter endt lesing er en følelse. En følelse som er vanskelig å konkretisere nok til å kunne beskrive den, og enda vanskeligere å forklare hvordan oppstod.

Hvis noen ser meg nå er fortellingen om tvillingene Mona og Vanja, fortalt fra sistnevntes synsvinkel. Boka er tredelt, og i hver del møter vi tvillingene i ulike faser i livet. Først på ungdomsskolen, deretter i studietiden i Trondheim og til slutt etter at i hvert fall Vanja tar første skritt ut i arbeidslivet etter endte studier. Det er ikke en spesielt handlingsdrevet roman. Vi følger jentene gjennom gjenkjennelige, hverdagslige situasjoner og gjennom disse skissene aner vi konturene av to hele liv. Spenningen ligger i relasjonene, i hvordan tvillingene posisjonerer seg i forhold til hverandre og i hvordan maktbalansen mellom den endrer seg i løpet av boka.

Boka minner meg om to andre bøker jeg har lest i år, Furuset av Linn Strømsborg og Parissyndromet av Heidi Furre. Fellesnevneren er at alle tre handler om unge jenter i startfasen av voksenlivet som prøver å finne sin plass i verden. Jeg likte disse to andre bøkene også, men ingen av dem grep meg på samme måte som det Hvis noen ser meg nå gjorde. Jeg tenker at å se disse bøkene opp mot hverandre kan hjelpe meg konkretisere akkurat hva det er som gjør at Hvis noen ser meg nå treffer en nerve der de to andre ikke gjør det.

En ting jeg liker i alle tre bøkene er språket. Alle de tre forfatterne skriver på en måte som tiltaler meg, det er enkelt og konkret og de får sagt mye med få ord. Språket er noe som må være på plass for at jeg skal like ei bok, jeg har lett for å henge meg opp i formuleringer og irritere meg, noe som drar meg ut av teksten. Ingen av disse tre bøkene har den ekstra språklige dimensjonen som får meg til å ville sitere side opp og side ned av treffende formuleringer (som for eksempel Hertha Müller har), men de har et språk som setter meg i stemning og som lar meg flyte uhindret gjennom side etter side.

Det er med andre ord et annet sted enn i det språklige jeg må finne forskjellen i hva som treffer og hva som ikke gjør det. Og da kommer jeg forbi de tomme adjektivene, og finner i stedet ordene kompleksitet og tyngde. Furuset og Parissyndromet er tematisk ganske like. I den første flytter ei ung jente hjem til foreldrene på Furuset etter at masteroppgaven er levert, mens i den sistnevnte flytter ei ung jente ett år til Paris etter at et forhold tar slutt. Felles for begge er en hovedperson som føler hun burde være voksen, men ikke helt vet hvordan hun skal være det, som flyter rundt i en hverdag uten å ta skikkelig tak i den og som lever livet som i en pause mens hun venter på noe annet. Det er gjenkjennelig og fint skildret, jeg leser meg selv inn i situasjonene som beskrives, men bøkene gir meg ikke så mye mer utover det.

Hvis noen ser meg nå er også en oppvekstskildring, men her gir forfatteren meg noe mer å bryne meg på. For det første handler boka om et tvillingpar, noe som gir teksten en ekstra dimensjon. Utenfra er de så like at de ofte ses på som én person, men plutselig er de ikke så like likevel. Den ene tvillingen speiles hele tiden i den andre, og man får et speilbilde som ikke viser en selv men i stedet en annen mulighet. Å vokse opp og finne seg selv er vanskelig nok. Når du hele veien går ved siden av en kopi av deg selv som gjør andre valg og viser andre muligheter, blir det enda vanskeligere å definere seg selv. Det blir en kamp om plassen og en kamp om definisjonsmakten, og dette er med på å gjøre denne boka mer kompleks enn de to andre jeg har nevnt over.

For det andre behandler Hvis noen ser meg nå en tyngre problematikk. I Furuset og Parissyndromet har hovedpersonene problemer, men det dreier seg først og fremst om en form for likegyldighet eller apati. Begge disse jentene fungerer fint i samfunnet selv om de er usikre på seg selv. De henger med venner, fester, møter gutter og jobber. Jeg greier ikke helt ta problemene deres seriøst. Det rører seg hele tiden på overflaten, og jeg møter teksten med samme likegyldighet som disse jentene føler i forhold til hverdagen.
I Hvis noen ser meg nå har jeg derimot ikke denne motforestillingen. Vanja har problemer med spiseforstyrrelser, Mona sliter etterhvert med seriøs depresjon, og dette er probemer jeg tror på og som berører meg når jeg leser. Meyer Kroneberg utsetter karakterene sine for mer, og med det drar hun meg inn i teksten på en helt annen måte. Jeg leser om noe som kjennes viktig og virkelig for karakterene, og dermed blir det også det for meg. Effekten blir at jeg i denne boka blir en empatisk leser som går ved siden av karakterene og føler med dem, de har fått nok kjøtt på beina til at jeg oppfatter dem som personer, mens jeg i de to andre bøkene overser hovedpersonene og leser meg selv inn i deres rolle.

Boka har jeg lånt av Silje, og jeg anbefaler både selve boka og Siljes innlegg om den.

Anonym nisse observert nær Drammen!

I dag har jeg fått pakke fra min hemmelige nisse. Eller, pakkER, for her var det mange. Veldig spennende, men her er det ingen snik-kikking før julaften!

Til min hemmelige nisse

Jeg har meldt meg på Hemmelig nisse på bloggen til Lattermild, og skal derfor svare på noen spørsmål som skal gjøre det litt enklere for den som er min nisse å vite hva jeg ønsker meg. Jeg er litt sent ute med dette innlegget, og beklager overfor den som venter på meg, men ble satt ut av spill denne uka av en blindtarmbetennelse og mitt aller første sykehusopphold. Men nå er alt 'back on track', så her kommer svarene:

* Hvilke(n) sjanger(e) leser du helst?

Jeg leser mye forskjellig, men de siste årene har jeg lest mest fantasy og science fiction. Men leser det meste av romaner, er glad i noveller og også fagprosa, særlig innen språk eller historie.

* Har du en favorittforfatter? Og har du/har du lest alt av ham/henne (altså: Er det noe poeng i å sende deg en bok av den forfatteren eller ikke)?

Tror jeg har favorittbøker mer enn jeg har favorittforfattere. Har noen favoritter innen fantasy, og der har jeg alt. Og er mange forfattere jeg er glad i og kjøper mye av: Doris Lessing, Trude Marstein, Thomas Espedal, Ola Wikander, for eksempel. Her tror jeg det er vanskelig å finne frem til de bøkene jeg ikke har. Har de siste månedene begynt å lese Margaret Atwood, det er en forfatter jeg vil bli mer kjent med. Alt jeg har av henne har jeg lest/kjøpt i år, så der kan man se hva jeg har ut fra oversiktene her på bloggen. Hertha Müller er også en jeg vil lese mer av, de to bøkene jeg har lest er registrert under leste bøker. 

* Leser du på andre språk enn norsk? Hvilke?

Ja, leser på engelsk, svensk og dansk. Og jober mot å kunne lese bøker også på fransk.

* Hører du på lydbøker? I hvilket format, i så fall?

Nei. 

* Samler du på bøker av noen spesifikk forfatter eller av en spesiell type eller med et spesielt tema?

Jeg har såvidt begynt å samle på science fiction bøkene i Lanterne-serien. Alt jeg har, har jeg kjøpt i år, så det er registrert (se neste punkt).

* Har du noen lister over hva du har lest og/eller hva du eier, i så fall hvor?

Ja. Jeg har en liste over hva jeg har lest siden jeg begynte å blogge.

Jeg har en liste over alle bøker jeg har kjøpt eller fått i 2013.

Og jeg har en liste over bøker som står uleste i bokhylla.

* Hva er du ute etter når du leser? (Ut)dannelse, eventyr, romantikk, hjernetrim, nye erfaringer eller noe helt annet?

Vanskelig spørsmål. Kan jeg si ja takk, alt sammen? Jeg leser for å finne de gode historiene og karakterene som biter seg fast. Jeg leser for å utfordre språket mitt og for å lære nye ting. Virkelighetsflukt OG utdannelse, begge deler er like viktig.

* Finnes det noen sjanger eller forfattere du IKKE vil lese?

Jeg leser ikke krim, og veldig sjelden bøker med rosa omslag, litt fleipete sagt. 

* Hva har du lest (eller påbegynt) og tenkt «Aldri mer!» om?

Haruki Murakami har fått to sjanser og får ikke flere. Andreas Bull-Hansen. Paolo Coelho.

* Finnes det noen forfatter eller sjanger du har tenkt å lese, men som du ikke har kommet deg til ennå?

Mange! Problemet var å komme på hvem akkurat nå. Coetze er i hvert fall én av dem.

* Er det noen bøker du leter etter og som du skulle bli særlig glad for å få?

Nei, ikke som jeg kan komme på.


Også over til spørsmålene som ikke er bokrelaterte:


* Har du noen hobbyer utenom lesing?

Skriving, det er jo litt i samme gate. Og er ivrig fotballsupporter med Strømsgodset som favorittlag.

* Samler du på noe?

Notatbøker, aller helst ulinjerte. Ser aldri ut som jeg kan få nok av dem.

* Hva er favorittfargen din?

En kjapp titt i klesskapet ville gitt svaret svart. Men også glad i rødt.

* Har du noen favoritt-tv-serier eller favorittfilm?

Ok, her kommer min indre geek frem i lyset. 

Firefly. Doctor Who. Red Dwarf. Monty Python. 

* Foretrekker du te eller kaffe? Eventuelt hva slags?

Drikker ikke kaffe. Ikke veldig mye te heller, for å være ærlig, men de gangene jeg gjør det er det svart te med en eller annen fruktsmak.

* Hva slags snop liker du best?

Sjokolade! Heller melkesjokolade enn fancy og luksuriøst, jeg er enkel i smaken. Men svak for nougatfyll, det må innrømmes. 

Og bortsett fra sjokolade, er det salt lakris som gjelder i smågodtavdelingen.

* Hva er din marerittjulegave?

Har veldig sjelden mareritt om gaver jeg. Det måtte være om noen ga meg et fallskjermhopp eller noe sånt, den personen kunne forvente seg fullt trommesett og tuba i julegave til sine unge håpefulle. 

Smykker og sminke er litt bortkasta fordi jeg bruker det så lite, og ting med søte katter på vil ta plass i gaveskuffen og bli gitt videre til noen som liker katter bedre enn meg. Men ikke akkurat nie jeg mister nattesøvnen over.

* Hva er din drømmejulegave?

Årets viktigste julegave pleier komme fra 'fotballnissen' i form av et sesongkort på Marienlyst stadion. Om alle andre gaver under treet var bøker eller sjokolade, hadde jeg oppsummert det som en god fangst. Ellers liker jeg 'all things geek' og ting som ser britiske ut. (Stua er dekorert med union jacks og røde London-busser). Og morsomme kontor-dingser. 

* Er du allergisk mot noe, eller er du for eksempel veganer

Nei, ingen allergier og er ikke veganer.

Sånn, det var alle spørsmålene besvart. Dette blir spennende! 

Nå gleder jeg meg til å komme meg opp av sofaen og ut av huset for å fylle pakken til den jeg er hemmelig nisse for. Gøy, gøy, gøy!

Metablogging: Navlebeskuelse i 10 punkter

Det er den tiden på året igjen. Tiden da man studerer sin egen navle og blogger om det. Her er mitt bidrag, med andre bokbloggere som hovedmålgruppe. Linker til innlegg som danner bakgrunnen for dette, kommer til slutt.

Først:
Noen latterlige åpenbare grunnpremisser jeg likevel føler behov for  å understreke

1. Ingen kan nekte deg å blogge om bøker
Når debattene rundt bokblogging dukker opp, kan man innimellom få inntrykk av at det som diskuteres er hvorvidt bokbloggene, eller visse typer av bokblogger, har livets rett.

Dette er et latterlig utgangspunkt for diskusjonen. Ytringsfriheten tilsier at hvem som helst kan starte en blogg om hva som helst. Så lenge skribenten holder seg innenfor det norsk lov tillater, kan ingen nekte vedkommende å skrive det han/hun gjør. Man kan mene hva man vil om det som skrives, bloggen vil like fullt ha livets rett.

2. Om den såkalt seriøse kritikken drukner blant bokbloggerne, er ikke det bokbloggernes ansvar å gjøre noe med.
For å fortsette druknings-metaforen: Skal du bevege deg ut i vann og er redd for å drukne, nytter det ikke å be vannet flytte på seg. Den eneste jeg har hørt lykkes med den taktikken er Moses, og jeg anbefaler ikke strategien til andre. Skal du ut i vannet, bruk en båt, lær deg å svømme, bruk redningsvest eller finn på noe annet.

Med andre ord: om den profesjonelle kritikken drukner, må de selv ta utfordringen og gjøre seg synlige. Den litterære samtalen har alt å vinne på at de gjør det.

3. Blogg er et medium, ikke en sjanger
Jeg dømmer ikke litteraturkritikk i Vagant ut fra anmeldelser i VG fordi begge er publisert på papir.
På samme måte er det store forskjeller på anmeldelser i norske bokblogger per i dag.

Og kanskje enda viktigere: Man kan godt mene at kvaliteten per i dag er for dårlig. Men å gå fra det til kategorisk å avfeie bloggen som medium, er argumentasjon på linje med den som gjør mor lille til en sten.

4. Hovedgrunnen til at bokbloggerne er en trussel mot den profesjonelle kritikken, er at de gjør jobben gratis. 
Det er samme case som aviser sliter med. Hvordan få folk til å bruke penger på avisa, når nyhetene ligger gratis på nett? Om den litterære samtalen skulle flytte seg til hovedsakelig å foregå på blogg, ville det fjerne inntektsgrunnlaget for profesjonelle kritikere.

5. Skal du kritisere noe, bør du gjøre hjemmeleksa di først
Litt for mye av kritikken som møter bokblogging, er direkte feil. Ingen bokbloggere skriver om sakprosa. Alle anmeldelser er positive. Bokbloggere er kjøpt og betalt av forlag. Bokbloggere skriver bare om bestselgere. Om kritikerne av bokbloggene hadde orientert seg litt mer i landskapet før de uttalte seg, ville debatten blitt langt mer interessant.

Deretter:
Noen viktige punkter jeg tar med meg videre, og da særlig fra samtalen som foregikk på Litteraturhuset 1.november i år

6) Det som gjør en kritiker profesjonell, er å ha en redaktør
Skillet mellom profesjonell og amatør er et skille som stadig trekkes frem i snakk om bokblogging.
Men hva som gjør noen profesjonell, har blitt diskutert opp, ned og i mente internt i bokbloggermiljøet.
Er det et spørsmål om utdannelse? Om å få betalt? Om kvalitet? Om innstilling?
Derfor stilte jeg spørsmålet til panelet på Litteraturhuset, og de var ganske enstemmige i at redaktøren er det som utgjør forskjellen.

Det er et argument jeg kjøper helt umiddelbart. Klaus Rothstein trakk parallellen til forskjellen mellom bøker publisert på etablerte forlag kontra selvpubliserte bøker, en parallell som er så åpenbar at det irriterer meg at noen måtte si det høyt for at jeg skulle se den. Jeg tror helhjertet på at enhver tekst kan forbedres av et blikk fra utsiden.

Dessuten er det et krav som gjør det fullt mulig for en blogger å drive med profesjonell litteraturkritikk.
Alt du trenger er en redaktør.

7) I dagens samfunn er en kritikers kanskje viktigste jobb selve utvelgelsen
Dette var noe Knut Hoem sa på Litteraturhuset. Det gis ut enorme mengder med bøker hvert år. Allerede ved å velge ut hvilke av dem man gir oppmerksomhet, har man tatt et viktig valg.

Igjen noe som er selvsagt, men som det var fint å høre sagt høyt. Som blogger har jeg innimellom kjent det som et press å skulle skrive om alt jeg leser. Jeg rekker ikke lese så mange bøker hver måned. For at det skal dukke opp bokanmeldelser på jevnlig basis, tenker jeg at jeg må skrive om alle.
Men så fant jeg ut at det bare var tull. Mange bøker leser jeg med et skuldertrekk, og disse har jeg heller ikke lyst til å skrive om. Jeg bestemte meg for å bare skrive om bøkene som gjorde at jeg fikk lyst til å skrive om dem. Jeg tror engasjementet gjør at jeg skriver bedre tekster. Men jeg har mye å gå på når det gjelder å være bevisst på valgene jeg tar når jeg bestemmer meg for hvilke bøker jeg har lyst til å skrive om.

8) Terningkast fjerner nyansene i anmeldelsene
Boyd Tonkin sa om terningkast at de fjerner nivåene i en anmeldelse. Ei bok kan for eksempel ha fantastisk plot men håpløst språk, mens terningkastet vil gjelde for boka som helhet.
Nå har jeg aldri brukt terningkast på bloggen, og har heller aldri hatt planer om å begynne med det, men det er likevel fint å ta med seg argumenter fra andre som er enige med meg.

Til slutt:
En form for konklusjon. Eller kanskje heller, tankene jeg gjør meg om blokblogging etter å ha tygd på det jeg har lest og hørt de siste ukene

9) ...men inni er vi -slett ikke- like!
Det er åpenbart at det er store sprik i ambisjonsnivået til norske bokbloggere. Mange ser på det de driver med som en koselig hobby, og det bør de også få lov til å gjøre.
Samtidig begynner det å utkrystallisere seg en gruppe bloggere med et helt annet ambisjonsnivå.

Dette understreker bare det vi allerede vet: Bokbloggere er ikke en ensartet gruppe, og å snakke om dem som det, er en helt grunnleggende misoppfatning.

En misoppfatning jeg opplever at også bokbloggerne selv lider av til tider. For selv om det stadig gjentas som et mantra at bloggene er veldig forskjellige, er det likevel en eller annen likhetstanke som ligger og ulmer. Kanskje er det egentlig bare janteloven som lusker i bakgrunnen, eller en redsel for konflikt i et miljø som har vært det høfligste og mest velvillige jeg noen gang har møtt på internett.
Men faktum er: Det begynner nå å bli så mange av oss, at det er helt naturlig at det oppstår undergrupperinger. Og hovedskillet går mellom hobbybloggerne og dem som ønsker å bli tatt seriøst.
Noe som bringer meg til mitt siste punkt:

10) Hvis du vil bli tatt seriøst, må du være seriøs
Jeg opplever det som at en del bokbloggere har begynt å posisjonere seg i forhold til den profesjonelle litteraturkritikken. En utvikling jeg synes det er veldig spennende å følge fra innbytterbenken.

I samtalen på Litteraturhuset, som jeg har referert til flere ganger nå, snakket flere av paneldeltakerne om bloggene som et sted mer etablerte medier kunne finne og plukke opp talenter. Dette kom etter mitt spørsmål om hva som gjør en kritiker profesjonell, og akkurat denne delen av svaret provoserte meg kraftig. Dette er en ovenfra-og-ned reaksjon der disse etablerte kritikerne klapper meg på hodet og sier at om jeg bare blir flink nok, kan jeg få henge med dem. Det ser ikke ut til å falle dem inn at jeg, eller andre bokbloggere, kan ha en helt annen ambisjon enn å bli plukket opp av ei avis eller et tidsskrift.

Slik jeg ser det, er bloggenes fremste styrke at de er noe annet enn de allerede etablerte kanalene.
Jeg mener helt bestemt at bokbloggene, slik de ser ut i dag, står for et viktig bidrag til en offentlig litterær samtale i Norge. De står for en lavterskel inngangsport til samtalen for nye lesere og de omtaler mange bøker som får lite oppmerksomhet i mer tradisjonelle media. Den litterære samtalen er avhengig av lesere, og jeg tror mange bokblogger er med på å inspirere til leseglede for mange.

Men jeg tror at bokblogging har et mye større potensial enn dette. Og nettopp derfor synes jeg den posisjoneringen som jeg aner tendensen til er spennende. Bloggere som vil bli tatt seriøst, men fremdeles være bloggere, dette heier jeg på! Men hvordan bli tatt seriøst?

Jeg tror at den viktigste jobben gjøres på egen blogg.

For det første må man ha et reflektert forhold til det man driver med, være bevisst valgene man tar og være åpen om dette, samt eventuelle bindinger, på bloggen.

For det andre må man skrive gode innlegg. Og kanskje andre typer innlegg enn det jeg leser på de fleste bokblogger i dag. Det handler om å tørre mer. Om ikke å bare skrive anmeldelser av enkeltbøker, men om å se etter sammenhenger. Skrive om noe man opplever som en tendens. Lese ei bok både i originalspråk og i norsk oversettelse og kommentere forskjellene. Skrive om enkeltbøker på en måte som ikke munner ut i konklusjonen anbefales/anbefales ikke. For eksempel.
Det viktigste, tror jeg, er å utfordre seg selv i stedet for alltid å gjøre som man pleier. Ta en risiko og bli en bedre skribent.

For det tredje burde norske bokbloggere bli flinkere til å diskutere andre ting enn bokblogging. Hvis man skal insistere på at det foregår viktig samtale om litteratur på bloggene, må man diskutere noe annet enn seg selv hele tiden. (Ja, jeg ser ironien i å skrive dette i et innlegg der det er nettopp det jeg gjør.)
Bloggerne burde være flinkere til å gå i dialog med hverandre, kanskje samarbeide mer enn det som gjøres i dag, og man burde definitivt utfordre hverandre mer.

For det fjerde må man gjøre seg synlig.
Dette er noe jeg opplever som lite populært kanskje spesielt hos den samme gruppen av bloggere som ønsker å bli tatt mer seriøst. Publikumsfrieri er liksom ikke forenelig med det å skulle være seriøs. Man snakker om kvalitet i stedet for kvantitet av lesere osv, men dette nekter jeg å gå med på.
Gang på gang har bokbloggere internt klaget på at kritikerne ikke vet hva de snakker om, at de ikke leser bokblogger og derfor ikke kjenner mangfoldet.

Neivel, men da vrir jeg det jeg sa i punkt to rundt og sier: Det er ikke kritikernes ansvar å finne fram til unntakene. Hvis du vil bli sett, er det ditt ansvar å bli så synlig at de ikke kan unngå å se deg!
Det gir deg kanskje en flau smak i munnen å skulle selge deg selv på den måten, men det er det eneste som funker. Se på bloggeren Susanne Kaluza. Hun begynte med å skrive en mammablogg på fritiden, men jobbet helt bevisst med å selge seg selv og skaffe lesere med alle triks i boka: Kommentere på andres blogger, konkurranser og giveaways, aktiv bruk av sosiale media etc. Det tok tid å bygge seg opp, men nå er hun der hun ønsket å være: Hun kan sette premisser for den offentlige debatten. Du kommer ikke dit uten å gjøre grunnjobben først.

For det femte, om kravet for å bli tatt seriøst er å ha en redaktør, skaff deg en redaktør.
Samarbeid med andre eller betal noen for å gjøre jobben for deg. Det er kanskje et drastisk skritt å begynne å bruke penger på bloggen sin, men kan være verdt det. Det kommer an på ambisjonsnivå.

Dette er selvsagt ikke en komplett liste, men det er noen punkter der jeg mener bloggere som ønsker oppnå mer, kan utfordre seg selv. Selv regner jeg meg ikke med i denne gruppen, jeg har det for tiden fint som hobbyblogger uten større ambisjoner enn det.

Men jeg står på sidelinjen og heier på dem som tar kampen. Jeg tror nemlig det bare er sunt om de tradisjonelle kanalene for kritikk får konkurranse utenfra.
Jeg drister meg for eksempel til å mene at en bokblogg har mulighet til å være langt mer uavhengig enn et litteraturmagasin som eies av et norsk forlag, hvis bøker det omtaler på jevnlig basis.

Linker:
Lattermilds oppsummering av debatten "All makt til bokbloggerne?" på biblioteket i Trondheim.
Reading Randis og Adresseavisas oppsummering av samme debatt
Moshonistas innlegg om "Avis, blogg eller bokessay" på Litteraturhuset 1. november
Bokelskerinnens farvel til terningkast etter samme debatt
"Trenger vi kritikere, når det finnes så mange bokbloggere?" Kommentar i Dagbladet 04.11.13

Margaret Atwood - The Handmaid's Tale

The Handmaid's Tale er ei bok jeg har hørt og lest mye om før jeg endelig kom så langt som til å lese den selv. Det gjør noe med brillene jeg leser den gjennom, så jeg vil begynne der.

For det første har jeg lest at Atwood skriver godt, og skjønt at hun er en forfatter jeg burde lese. Til nå er det eneste jeg har lest av henne In other worlds, boka der hun skriver om sitt forhold til science fiction som leser, forfatter og litteraturkritiker. Den likte jeg veldig godt, og den overbeviste meg ytterligere om at jeg måtte lese mer Atwood.

For det andre har jeg lest spesifikt om denne boka at den er veldig god, ofte akkompagnert av setningen "jeg leser vanligvis ikke science fiction, men denne boka var bra."
En formulering som ofte irriterer meg, fordi den avskriver en hel sjanger uten å gi den en sjanse. Om du har lest ei bok innen sjangeren, og du likte den, hva er da grunnlaget ditt for å si at du ikke liker sjangeren den er en del av? Selvsagt finnes det både gode og dårlige bøker også innenfor science fiction, det er ikke sjangeren i seg selv som avgjør litterær kvalitet.

For det tredje har jeg i mer intern sjangersammenheng lest om Atwood som en "vanlig litterær" forfatter som unntaksvis skriver science fiction bøker, og at det sjelden fører noe godt med seg. Her har jeg sett The Handmaid's Tale omtalt som eksempel på dårlig science-fiction fra en forfatter som egentlig ikke hører til i sjangeren. En holdning som i grunnen irriterer meg enda mer enn den "næmmen, ei SF-bok som er bra?" nevnt over.

Okei, her var den eneste måten å finne ut hvem jeg skulle være enig med å lese boka selv.

Mer spesifikt enn science fiction er The Handmaid's Tale en dystopi. Ikke overraskende med tanke på at dystopier og utopier var emnet for doktorgraden i litteratur Atwood jobbet med, men aldri fullførte fordi det skjønnlitterære forfatterskapet tok overhånd.

Å lese en god dystopi er skremmende. Når en forfatter greier å ta tendenser i tida de lever i, forstørre dem og la dem vokse ut til en fremtidsvisjon der de får fritt spillerom, er i mine øyne mye skumlere enn seriemordere med motorsag og plastmaske. Slik for eksempel George Orwell gjorde med overvåknigssamfunnet i 1984 eller Aldous Huxley med teknologi og forbrukersamfunn i Brave New World. Du ser at samfunnene de beskriver er ekstreme utgaver og tankeeksperimenter, men det er likevel skremmende fordi du kjenner igjen tendensene de bygger på, og tenker at "det kan være dit vi er på vei". Og det er spesielt skremmende fordi de er skrevet henholdsvis i  1949 og 1932, men tendensene de spiller på er fremdeles gjenkjennbare når du leser bøkene i dag.

The Handmaid's Tale er nok et eksempel på en dystopi som holder tidens tann. Den er utgitt i 1985, men den har i hvert fall ikke blitt mindre aktuell siden den gang. Det er akkurat litt for enkelt å se for seg muligheten til at erkekonservative kristne får kontroll over USA, til å se for seg et samfunn der abort og homoseksualitet er straffbart med dødsstraff, der kvinner omgjort til eiendeler er løsningen på voldtektsproblematikken. Det er også hakket for enkelt å se for seg den økologiske krisen som anes i bakgrunnen av boka som har gjort sterilitet til et stort samfunnsproblem.

The handmaids er Gilead-republikken sitt svar på sterilitetsproblemet. Fruktbare unge kvinner indoktrineres i en form for nonne-orden der deres eneste oppgave er å føde barn. De utstasjoneres hos overklassefamilier, og regnes mest av alt som livmoren til fruen i huset. Når syklusen tilslier det, skal tjenerinnen (basert på den norske tittelen av boka, går jeg ut fra at det er det de kalles på norsk) ha samleie med mannen, mens fruen i huset ligger bak henne og holder henne i hendene. Utover dette har hun svært lite plikter, og den eneste muligheten hun har til å forlate huset, er den daglige turen i matbutikken. The Handmaid's Tale er beretningen fra en av disse, Offred, som er stasjonert hos en av dem med virkelig høy rang i Gilead-regimet.

Jeg kan gå med på at denne boka ikke er et typisk eksempel for sjangeren, først og fremst fordi den ikke er spesielt handlingsdrevet. Men å gå fra det til å si at den er dårlig, er et skritt jeg definitivt ikke er villig til å være med på. Snarere ser jeg det som et tegn på kvalitet å kunne utfordre et velbrukt format og tøye det i kantene slik at det passer til ditt eget prosjekt.

Hva mener jeg med at boka ikke er handlingsdrevet?
Det er selvsagt ytre handling i boka, men jeg opplever ikke at det er den som driver teksten videre, slik det kanskje er mest vanlig i science fiction generelt. Det som skjer er mest av alt noe som skjer med hovedpersonen, noe hun selv har liten påvirkningskraft over. Situasjonen hun befinner seg i gir henne ikke mange valgmuligheter, annet enn det største valget av dem alle: hun kan velge å leve eller hun kan velge å dø. Boka gir flere eksempler på tjenerinner som velger det siste, mens Offred er sta og velger å leve.

Men om det ikke er den ytre handlingen, er det beviselig likevel noe som driver teksten videre, jeg hadde nemlig store problemer med å legge den fra meg mens jeg leste. Min første tanke var at det var eksposisjonen, det at jeg gradvis får vite mer, både om verdenen Offred befinner seg i og om hennes forhistorie. Jeg tenkte at Atwood har gitt blaffen i handling og i stedet skrevet en hel roman som egentlig bare skildrer settingen, og gitt seg der en mer tradisjonell fortelling er klar til å begynne.

Men jeg var ikke fornøyd med den forklaringen. Så begynte jeg å tenke på narratologien jeg har lært på skolen. Et klassisk hendelsesforløp forutsetter en protagonist som har et prosjekt eller et mål. På vei mot dette målet tar hun valg som påvirker muligheten til å komme dit, og hun vil møte andre karakterer som fungerer som hjelpere eller motstandere. Så, spurte jeg meg selv, hva er egentlig Offreds prosjekt, hva er det hun vil? Å overleve, var mitt første svar, men jeg var ikke fornøyd med det heller. For hvorfor vil hun overleve?

Og da ble det plutselig latterlig åpenbart: Offred vil se igjen dattera og ektemannen hun ble skilt fra da de forsøkte å rømme til Canada. Alt hun gjør er med dette målet for øye.
Og da ser jeg henne ikke lenger som en person som alt skjer med, som en person som ikke får muligheten til å ta valg. Offred tar valg hele tiden. Hun velger å være underdanig og følge reglene fremfor å opponere, slik bestevenninnen Moira gjør, for å overleve. Hun velger å gjøre det beste ut av situasjonen, å ta mulighetene som byr seg på tross av ulempene som følger med. Hun velger å spille gjennom gamle minner på den mentale hjemmekinoen dag etter dag for ikke å glemme. Hun velger å gå til veggen for å se på mennene som er hengt der for å opprettholde håpet om at han ikke er en av dem. Hun velger hver dag å leve fremfor å ta livet av seg fordi hun fremdeles har noe å tape. Og hun velger å fortelle sin historie for å bevare sin egen menneskelighet. Boka er med andre ord full av handling, men det er en indre handling heller enn en ytre. Og det er kanskje akkurat der Atwood "avslører" at hun har sitt daglige virke utenfor sjangerlitteraturen.

The Handmaid's Tale er ei bok jeg kunne skrevet veldig mye mer om, men jeg har allerede brukt mer tid enn jeg egentlig hadde til dette i dag. Boka er lest som den del av Lines lesesirkel, og du kan finne flere omtaler av den i samleinnlegget hennes. Forhåpentligvis vil andre bloggere skrive om alt det jeg aldri kom så langt som til å nevne denne gangen.

Selv er jeg forøvrig allerede i gang med neste Atwood bok, nemlig Oryx and Crake.

Elisabeths brev til Internett

Kjære Internett,

Jeg vet du har mer enn nok å gjøre, og at du ikke sitter hvileløst og venter på livstegn fra meg, men jeg vil likevel beklage at jeg ikke har skrevet til deg på lenge. Det er bare så mye som skjer, dagene forsvinner som politikerløfter etter valget, og plutselig er det nesten november.

Denne høsten har vært intens, og det kommer bare til å bli verre i ukene fremover. Jeg har ikke lov til å klage, jeg har valgt det helt selv. Men om jeg også neste gang jeg er inne på studentweb for å melde meg opp til emner skulle finne på å ta 40 studiepoeng på et semester, er det fint om du sender meg et aldri så lite datavirus som gir blåskjerm og bråstopp før jeg får lagret. Og da særlig dersom flere av emnene har både forelesninger og seminarer med obligatorisk oppmøte. Jeg har en tendens til å bli litt ivrig og tro at jeg kan få til alt, men utopien om å ta en dobbel bachelorgrad på 2,5 år ved siden av full jobb er det kanskje på tide å gi slipp på nå. (Se, der snek det seg inn et 'kanskje' igjen. Som sagt, en aldri så liten blåskjerm så fort jeg nærmer meg studentweb tror jeg er det som må til...)

Jeg pleier å skrive til deg om bøker, men akkurat nå har jeg ikke overskudd til å gjøre annet enn å lese dem. Jeg mistenker at det fortsetter sånn til eksamensperioden er ferdig 16.desember. Det er selvsagt litt synd, for helt siden bokbloggertreffet for en måned siden, har jeg egentlig vært kjempemotivert til å skrive. Jeg har faktisk lest opptil flere bøker også, det ser nesten ut til at pugging av franske verb pirrer leselysten. Akkurat nå holder jeg på med Heidi Furres Parissyndromet, og identifiserer meg selvsagt med hovedpersonen som pugger franske verb og spiser croissenter i Paris, på tross av at jeg sitter i Hyggen og tygger fiskepinner. Forrige uke identifiserte jeg meg imidlertid med skandalisert TV-kjendis som rømte til der-som-ingen-kunne-tru-nokon-kunne-bu for å bli gartner for sær mann (Fugletribunalet), for ikke å snakke om at jeg uka før det igjen identifiserte meg med den menneskelige utgaven av ei avlshoppe (Handmaidens Tale), så jeg tror egentlig bare at hjernen min har et desperat behov for å være noen annen enn meg akkurat nå.

For å nevne noe litt hyggeligere, unnet jeg meg faktisk ei hel ukes ferie og dro til Roma med kjæresten forrige uke. Hadde aldri vært der før, så tok hele turistrunden, spiste pizza til lunsj og pasta til middag eller omvendt, og gelato til både mellommåltid og dessert. (Vurderer å starte opp med kun-karbo-dietten, må være et marked for den også?) Høydepunktet på turen for historienerden, var den gamle havnebyen Ostia som lå en halvtime med tog utenfor Roma. Vi gikk hele dagen gjennom ruinene av det som en gang var en travel havneby, og jeg storkoste meg. Anbefales. Hadde planer om å ta en dagstur til Pompeii også, men det får bli en annen gang, trøtte bein orket ikke mer på det tidspunktet. Dessuten var de franske verbene med til Italia også.

Nei, nå er det på tide å ta med seg ei bok til sengs og lese litt før rullgardina går ned for i kveld. Vil bare påpeke at selv om jeg ikke er så flink til å svare deg om dagen, er jeg dertil flinkere til å lese det du skriver til meg. Så ikke bekymre deg for det.

Au revoir!

Elisabeth

Samlesning åttende bok

I morgen er datoen satt for blogging om samlesningens åttende bok: Enhjørningen gresser i skumringen av Thore Hansen.

Jeg skulle ønske jeg for min egen del kunne skrive at boka var ferdiglest og omtalen klar for publisering, men det ville vært ren løgn. Jeg har ment å dra på biblioteket for å låne denne, men har rett og slett ikke hatt tid. Så for meg havner denne per nå havne på bøker-jeg-skulle-ha-lest-men-som-jeg-må-ta-igjen-en-annen-gang lista.

Om noen andre har lest og blogget om den, legg igjen en link i dette innlegget, så linker jeg til deg.

Her er noen som allerede har skrevet om boka:
Kippermoen bibliotek
Barnebokkritikk
Dagbladet

Bokbloggerprisen 2013

Jeg har laget en egen fane som viser hvilke bøker jeg har lest som kvalifiserer for deltakelse til Bokbloggerprisen 2013. Denne vil jeg oppdatere frem til prisen er utdelt.

Foreløpig er det bare fire bøker på lista, og tre av dem er fantasybøker. Gir meg selv pluss i margen for at jeg endelig er skikkelig i gang med å lese fantasy også på norsk.
Forhåpentligvis blir lista en del lenger innen året er omme, men jeg har litt begrenset med lesetid om dagen så er spent på hvor mye jeg rekker.

Anonyme bokoholikere?

Hei jeg heter Elisabeth, og jeg er bokoholiker...

September ser ut til å være måneden der jeg hamstrer bøker heller enn å lese dem.

Månedens første helg ble tilbragt på danskebåten med jobben til samboeren. Allerede på Oslo S havnet de tre første nye bøkene i veska. Litt god tid og tilbudskasse på Outland sørget for det. I løpet av seks timer i København fant jeg både et antikvariat og butikken til Taschen, så innen helga var slutt, var tallet steget til ni.

Månedens andre helg var det bokbloggertreff, noe som selvsagt betydde enda flere bøker i hyllene her hjemme. Først omvisning på Eldorado på fredag, der vi fikk med oss to bøker på veien. Deretter selve bokbloggertreff med bokbord fullt av godbiter etterpå.
Vips, så var helgens bokfangst oppe i syv.

Bokfangst fra Køben og bokbloggertreff.

 Påfølgende uke dukket et anmeldereksemplar jeg hadde glemt at jeg hadde bedt om opp i postkassa mi. I tillegg hadde jeg litt god tid mens jeg ventet på noe i Oslo, tid som ble tilbragt med besøk nummer to på Eldordao. Også denne gangen var to bøker med meg ut derfra. 

Månedens tredje helg var det klart for Fantastisk lørdag, altså en mini-festival for science fiction og fantasy. Her var det salg av brukte bøker, én for 30,-, åtte for 200,- Noen som kan gjette hva jeg gikk for? I tillegg kjøpte jeg Siri Pettersens Odinsbarn fordi jeg ville ha den i hardback, ikke bare som lefsete forhåndseksemplar. Så ni totalt denne helgen også.

Bokbord på Fantastisk lørdag.

Totalen for september er dermed 28 bøker inn. Litt i overkant når alt jeg leser om dagen er f-strukturer og franske verb?

(for den spesielt interesserte, lista over alle nye bøker jeg har anskaffet i 2013)

Tonje Tornes - Hulder

Dette er ukas andre norske fantasydebutant jeg skriver om, og det er vanskelig ikke å trekke parallellene til Odinsbarn som jeg skrev om på tirsdag.

Jeg mener: Her er to bøker utgitt på samme dag, av samme forlag, begge er den første boka i en trilogi, begge er ungdomsbøker og begge har huldre i sentrale roller. Men alt dette er tross alt overfladiske likheter, og når du begynner å lese, har de egentlig ikke så mye til felles likevel.

Der Odinsbarn foregår i et parallellt univers, befinner vi oss i Hulder i vår egen verden. Det starter dramatisk i prologen da Erik og mora er på fjelltur, og møter en mystisk kvinneskikkelse som får total makt over Erik. Mora kommer til unnsetning og dreper skikkelsen, som hun sier er ei hulder, men som etter angrepet bare ser ut som en hvilken som helst kvinne. Dermed havner mora til Erik på lukket avdeling, og når boka begynner for alvor et år seinere, flytter Erik og faren til Sirdal for å være nærmere Alvheim, det psykiatriske sykehuset der mora er plassert.

Erik er en outsider som aldri har hatt lett for å få venner, og han har ikke store forhåpninger om at det skal endre seg på ny skole. Det hjelper heller ikke på populariteten at alle medelevene vet han har ei mor som er morddømt. Dessuten begynner Erik å oppleve merkelige ting selv. Først en stadig kulde han ikke kan forklare, deretter møter han huldra Flora på låven og får plutselig en helt ny verden å forholde seg til. Alt ligger an til at outsidertilværelsen skal vedvare. Men på skolen møter han tvillingparet Tore og Trine som viser seg å ha sin egen hemmelighet, og snart har trioen store planer om hvordan de skal få Eriks mor renvasket. Og disse planene er selvsagt ikke helt uten fare for liv og helse.

Hadde jeg lest Hulder da jeg var 13-14 hadde jeg vært über-helfrelst. Når jeg ikke er helt der i dag, er det fordi dette virkelig er ei ungdomsbok. Du har de unge hovedpersonene som allierer seg mot en felles fiende uten å involvere de voksne, og du har alle de klassiske tenåringsproblemene: popularitet, gryende seksualitet, usikkerhet på sin egen plass i det hele osv. For målgruppa tror jeg dette er midt i blinken, men for meg har det tydeligvis gått så mange år at det skaper avstand heller enn identifikasjon. Så, ikke helfrelst, men fremdeles solid overbevist om at jeg må få med meg fortsettelsen.

For boka er bra! Den er spennende, holder høyt tempo og overrasker ved flere anledninger. Jeg hadde mine mistanker om hvem jeg kunne stole på og ikke, men var aldri sikker på om jeg hadde rett, det ser jeg på som en styrke. Det som imponerte meg aller mest tror jeg faktisk er dialogene. Å skrive dialog som flyter naturlig er en kunst jeg ikke føler meg veldig bortskjemt med i norske romaner. Replikkene til huldra Flora med hennes gammelmodige språk er herlige, men det er i de helt enkle hverdagssamtalene forfatteren briljerer med treffsikkerheten. Også landskapsskildringene er flotte, og her er identifikasjonen total: jeg føler jeg er til stede sammen med karakterene.

Og selv om dette er ei ungdomsbok, håndterer den voksne spørsmål underveis. Hva om alle eventyrene vi har hørt som barn er sanne? Hvem bestemmer hva som er sannhet og hvordan man behandler dem som ikke er enig i definisjonen. Hvor langt kan man gå for å redde sitt egent skinn?

Boka anbefales varmt til ungdom som liker fantasy og spenning, men også til voksne som liker det samme.

Takk til Gyldendal for forhåndseksemplar

Siri Pettersen - Odinsbarn

Jeg innrømmer det gjerne:
Jeg blir hakket mer velvillig innstilt når et forhåndseksemplar jeg har bedt om dukker opp sirlig innpakket i gråpapir og hyssing, med navnet mitt skrevet med forseggjorte bokstaver og en håndskrevet lapp fra forfatteren inni.

Legg til at jeg allerede i utgangspunktet er velvillig innstilt, fordi dette er en forfatter som debuterer med fantasy skrevet på norsk, og det drypper velvillighet av hele meg før jeg i det hele tatt begynner å lese. Nyttig idiot? Det får noen andre bedømme.

Men det all denne velvilligheten gjør med meg, er mest av alt at jeg blir nervøs i mitt møte med boka. Jeg vil så gjerne at det skal skrives bra fantasybøker på norsk, jeg vil at folk skal oppdage bøkene, at det skal være et marked for dem, at flere mennesker både skal skrive dem og skrive om dem.

Det har ikke alltid vært sånn. Fram til ganske nylig, var jeg selv en av dem som nektet lese fantasy på norsk. Basert på det lille jeg hadde lest i oversettelse, hadde jeg slått fast at det ikke fungerte, at fantasy på norsk var teit. Så leste jeg Kristine Tofte og ombestemte meg.
Fantasy på norsk kan være knallbra! Men erfaringen i etterkant er at det finnes mye som ikke er det.
Så all velvillighet til tross: Jeg er like skeptisk hver gang jeg åpner ei ny bok innen sjangeren, Odinsbarn intet unntak.

Ok, nok om meg, på tide å skrive om boka.

Odinsbarn er første bok i trilogien Ravneringene, og er altså Siri Pettersens debutroman. Som Kristine Tofte, er Pettersen inspirert av det norrøne, men på en helt annen måte. Der Tofte tar utgangspunkt i Voluspå og skildrer verdenen før vår, flytter Pettersen seg helt ut av menneskenes verden og inn til huldrefolket i Ymslanda.

Her møter vi 15-åringen Hirka som plutselig får vite at historien om hvordan en ulv bet halen av henne da hun var spedbarn, er en løgn. Hirka er født uten hale, hun er menneske, et odinsbarn som ikke hører hjemme i den verdenen der hun befinner seg. I Ymslanda er menneskene en myte, en trussel man skremmer barna sine med, bærere av råta, og nyheten Hirka plutselig får i fanget er derfor svært vanskelig å fordøye.

Dessuten preges verdenen av et politisk spill der trusselen om "de blinde" brukes som påskudd for å fremme krig mellom mektige Mannfalla og standhaftige Ravnhov. Sentral her er Urd Vanfarinn, som ønsker seg inn i Rådet, de tolv som styrer verden, og Rime - stolarvingen som har valgt en annen vei enn den som er forutbestemt for ham. Gjennom boka veves synsvinklene til disse tre karakterene sammen til en historie som blir dramatisk både på globalt og på helt personlige plan.

Så, tilbake til meg selv. Velvillig - men skeptisk - leser av ny, norsk fantasy.
Fant jeg det jeg lette etter her?

Ja!

Men det tok meg litt tid å komme dit.
Det er mye introduksjon og forhistorie som skal presenteres før det jeg oppfatter som den egentlige handlingen begynner. Litt for mye etter min smak, og jeg tenker at en del av karakterutbyggingen med fordel kunne skjedd underveis. Det er ikke det at jeg kjeder meg, det gjorde jeg aldri, det handler mer om at etter å ha lest hele boka, føler jeg at den er litt "fortung".

Jeg skal prøve forklare hva jeg mener:
Det er en naturlig plottutvikling at handlingen går raskere etterhvert, men når tempoet er tregere, får hver enkelt hendelse langt støre tyngde. Jeg ser for meg plottet som en planke som vipper på en spiss stein. Hendelsene som får mye plass blir tunge, mens de som får mindre plass blir lettere. For at planken skal være i balanse, må steinen under være plassert på rett sted, og når det som plasseres på den ene siden er tyngre enn det som plasseres på den andre, sier det seg selv at steinen ikke kan plasseres på  midten. I denne metaforen er steinen temposkiftet, det stedet i fortellingen der ting virkelig begynner å skje, og i Odinsbarn synes jeg altså at dette punktet kommer litt for langt ut i boka.
(Dette er derimot ikke noe som er unikt for Odinsbarn, men snarere noe jeg opplever som ganske vanlig i bøker som skal være bok 1 i en serie.)

Men når fortellingen i Odinsbarn kommer til det punktet der det vipper, der forfatteren skifter gir og skrur opp tempoet, griper hun tak i meg og drar meg ubønnhørlig videre gjennom sidene. Da er det ikke lenger snakk om å kunne legge fra seg boka for å gjøre andre ting - her må det leses for å finne ut hvordan det går med Hirka, Rime og Urd! 

På et vis er dette den klassiske fantasyfortellingen der unge karakterer plutselig befinner seg i sentrum for hendelser som er i ferd med å forandre verden. Læringskurven er bratt, og leseren lærer og vokser sammen med karakterene.

Samtidig er det som gjør boka så god nettopp det at den ikke følger det klassiske fantasysporet. Pettersen unngår mange av sjangerens klisjeer. Her er ingen profesier som karakterene skal oppfylle. De finner sin plass i det som skjer gjennom å være dem de er: Rime og Urd er født inn i hver sin av Mannfallas regjerende familier, Hirka er odinsbarnet som truer alt Mannfalla står for. De tre tar valg basert på egne erfaringer og personlighet, og ingensted i løpet av boka følte jeg at noe måtte skje fordi det gagnet en eller annen usynlig skjebnekraft som gjør veien videre uungåelig.

De tre har heller ingen mentor som lærer dem opp og fører dem videre når de står fast, de er nødt til å spille på egne styrker og greie seg på egenhånd. Reisen de legger ut på er ulik for alle tre, og den går ikke i én retning mot et bestemt mål. Særlig Hirka vingler, tviler, ombestemmer seg og tilpasser seg. Dette er med på å gi boka både troverdighet i karakterskildringen og uforutsigbarhet. Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg også si at at alt ikke er som man tror i Ymslanda. Pettersen greide i hvert fall narre denne leseren til å tro at ting hang sammen på en annen måte enn det de gjorde, og når sannheten ble avslørt, ga det fortellingen en helt ny og farligere dimensjon. Stor stjerne i boka for den!

Karakterene fortjener et avsnitt for seg selv.
Jeg liker den ressurssterke Hirka som er troverdig når hun greier seg selv, men som likevel ikke er superkvinnen som kan greie alt på egenhånd. Hun får ikke magisk en hel masse nye egenskaper når hverdagen hennes forandrer seg, hun spiller på det hun allerede kan, og utover det lar hun andre hjelpe seg når det er nødvendig.

Jeg liker Rime, gutten som er født til å ha alt, men som ikke vil ha det. Som slites mellom måten andre ser ham på og hvordan han ønsker å se seg selv, mellom forventninger og ønske om selvrealisering. Jeg liker utviklingen hans underveis, særlig hvordan han takler det når hele verdensbildet han har bygget sin identitet på raser sammen.

Jeg liker også skildringen av forholdet mellom Rime og Hirka, et forhold som har absolutt alle odds mot seg, men som man likevel heier på. De minner meg om Buffy og Angel, en elektrisk tiltrekning mellom karakterende, og noe stort og farlig som holder dem fra hverandre. Det ligger mye god, litterær energi i et sånt forhold, og gir definitivt både sidevender-effekt og en gi-meg-neste-bok-nå-med-en-gang-før-jeg-spikrer-deg-opp-på-låvedøra-og-tvinger-deg-til-å-fortelle-meg-hva-som-skjer-videre effekt.

Jeg er litt mer skeptisk til Urd, han tror jeg ikke helt på. Han er litt for gjennomsyret usympatisk for min smak. Eller nei, usympatisk kan han få være, se bare på karakterene Joe Abercrombie får meg til å elske. Men det er noe som skurrer. Han er litt for overtydelig usympatisk, litt for ensidig arrogant. Han skal være bokas politiske mastermind, men jeg som får følge tankene hans, oppfatter ham som ufarlig og litt dum. Og det er helt feil i forhold til plassen han har i plottet. Dessuten blir den stadige insisteringen på at det er noe galt med halsen hans et irritasjonsmoment for meg. Jeg skjønner raskt at dette ikke er en vanlig forkjølelse, og den stadige hintingen får meg til å føle meg undervurdert som leser.

Men innvendingene til tross, Odinsbarn ga meg en skikkelig god leseopplevelse. Den er spennende, uforutsigbar, har gode karakterer jeg bryr meg om hva som skjer med og en solid oppbygget verden. Den har tematikk som berører dagens samfunn like mye som det fiktive samfunnet den skildrer, og den etterlot meg med ønske om mer. Boka utgis  og markedsføres som ungdomslitteratur, men det kjennes mer som norsk bokbransjes klassifisering av sjangeren som helhet, enn som en merkelapp satt spesifikt på denne romanen. Odinsbarn kan helt fint leses av ungdom, men her bør også voksne kjenne sin besøkelsestid. Anbefales!


Takk til Gyldendal for forhåndseksemplar

Gro Dahle - Fem vinder over Tamalon

Forlaget skriver:
"Fem vinder over Tamalon" vil bli slukt av alle barn fra ca. 10 år som elsker fantastiske fortellinger og tjukke bøker. 

Altså, jeg skal ikke påstå jeg leser mye barnebøker til vanlig, men Gro Dahle er helt klart dama som kan få meg til å gjøre det.
Denne boka ble nemlig også slukt av et barn på 32 som elsker fantastiske fortellinger og tjukke bøker.
Så det så!

Det er noe med språket, noe med måten det fortelles på.
Gro Dahle snakker ikke ned til sitt publikum, hun ufarliggjør ikke og gjør seg ikke dummere for å være på nivå med dem hun snakker til. Hun bare forteller en fortelling slik bare en som kjenner fortellingens kraft kan gjøre det, og hun har respekt for ståstedet til sitt publikum. Og da spiller det ingen rolle da, om den som leser er 10 år eller over tre ganger så gammel, fortellingen er sterk nok til å bære seg selv likevel. Og Dahles smått naivistiske språkdrakt gir fortellingen sjarm for en voksen leser som meg, samtidig som den ikke er for komplisert for en yngre leser.

I boka følger vi Signe, ei ung jente på dørstokken til tenårene, som opplever at mystiske ting begynner å skje hjemme. Merkelige gråkledte menn begynner å dukke opp overalt, og foreldrene blir plutselig helt oppslukt av TV-skjermen og glemmer være foreldre. Så dukker ungguten Shakan og engelen Emiel opp og tar Signe med til en parallell verden, Tamalon. Der finner hun ut at ting henger sammen. Det som har skjedd med foreldrene henger sammen med trusselen som henger over Tamalon - den onde kongssønnen Opa bruker ressursene fra Signes virkelighet for å tilkjempe seg makten i Tamalon. Men barneorakelet har spådd at det finnes en redning, Ashaba, som skal komme fra vår verden og befri Tamalon fra trusselen. Og Ashaba, det er selvsagt Signe.

Det er på ingen måte banebrytende fantasy det her. Gro Dahle går i et godt opptråkket spor der en ung og uerfaren hovedperson plutselig befinner seg i en posisjon der hun er forventet å redde verden. Med seg på veien får hun noen gode hjelpere og en magisk gjenstand eller to, hun legger ut på en lengre reise gjennom et fantastisk landskap og møter ganske forutsigbar motstand underveis. På ett vis er det ganske enkelt og rett fram: Signe ledes skritt for skritt gjennom bokas utfordringer av andre, mer erfarne karakterer. Hun trenger ikke ta mange egne valg, og de gangene hun faktisk gjør det, er det som regel uforutsette ting som gjør at hun ikke får viljen sin likevel. Overdrevent enkelt er det likevel ikke. Boka har et par plottvister du skal være våken for å få med deg hintene om før de skjer, og selv for en leser godt over alderen til målgruppa, var det tidvis skikkelig spennende.

Det som likevel gjør at jeg sjarmeres, på tross av godt opptråkket sti, er Dahles blikk for snurrige detaljer som stadig får meg til å humre. Skildringen av engler er for eksempel kostelig. (Jeg vedder for at du ikke visste at engler er inmari opptatt av å ha den nyeste mobiltelefonen for eksempel.) Kombinert med at Dahle er en svært dyktig forteller, ble dette en god leseopplevelse også for en voksen leser.

Jeg kjøper helt klart argumentet om at denne boka egner seg godt for høytlesning. Her tror jeg både voksen og barn kan finne mye å glede seg over.

Femte samlesningsbok

I morgen er det tid for femte samlesningsbok, nemlig Fem vinder over Tamalon av Gro Dahle.

Forlaget skriver blant annet følgende om boka:

"Fem vinder over Tamalon" vil bli slukt av alle barn fra ca. 10 år som elsker fantastiske fortellinger og tjukke bøker. Også glimrende egnet for høytlesning. Som en norsk Tolkien skaper Gro Dahle med sin fabulerende diktning en verden som er helt hennes egen, men dens problemstillinger berører oss alle.

I boka møter vi Signe og broren Andreas som blir dratt inn i en ny verden der de må kjempe for å befri både sin egen og denne nye verdenen fra jerngrepet til den onde Opa.

Som vanlig har jeg ingen oversikt om hvorvidt noen er med meg på reisen eller ikke, men om du er det, legg igjen en link i kommentarfeltet under slik at jeg finner deg.
Min omtale

PS: 
Dette blir for øvrig ei uke viet norsk fantasy på denne bloggen. I morgen kommer altså bokomtale av Fem vinder over Tamalon, tirsdag kommer omtale av Siri Pettersens Odinsbarn, og forhåpentligvis skal omtalen av Hulder av Tonje Tornes være klar til torsdag. Følg med!

Harper Lee - To Kill a Mockingbird

Ny bok i Lines lesesirkel, og for første gang siden april har jeg greid fullføre utfordringen.

Skjønt å lese To Kill a Mockingbird kan knapt kalles en utfordring, å lese virkelig gode bøker er bare en glede. To Kill a Mocingbird er vittig, vond, tankevekkende og velkomponert, det ene etter det andre og alt på en gang.

Handlingen er lagt til Alabama under depresjonen, og vi følger oppveksten til barna Scout og Jem. Det starter som en ordinær oppvekstskildring, men boka endrer karakter når barnas far, advokaten Atticus Finch, får oppgaven å forsvare en farget mann som er uskyldig anklaget for voldtekt av en hvit kvinne. Rasismen syder i byen, men Atticus er en fyr som står støtt i sin egen overbevisning om at det han gjør er det rette, noe både han og barna må betale for.

Jeg har problemer med å finne noe fornuftig å si om denne boka fordi den fanget meg fullstendig mens jeg leste. Det analytiske blikket forsvant, i stedet var jeg bare helt til stede i fortellingen og leste meg gjennom hele følelsesregisteret. Jeg smilte av Atticus' oppdragelsesmetoder og av Miss Maudie, jeg fikk vondt i magen av rasismen og mobmentaliteten i byen, jeg sitret av spenning på de rette stedene, jeg var lei meg, rørt og opprømt, alt ettersom hvilke ord jeg så foran meg på papiret. Denne gangen leste jeg boka på engelsk, og det er jeg glad for siden dialogene har mye dialektbruk. I norsk oversettelse er det noe som alltid irriterer meg, men i originalform, gir det bare dialogene et skinn av autensitet.

Én ting bet jeg meg likevel merke i, selv uten spesielt fokus på analyse underveis:
Det er Scout selv som forteller om hendelsesforløpet, fra et punkt i tiden som ligger et godt stykke etter at alt har foregått. Likevel forteller hun om opplevelsene slik hun opplevde dem der og da, bare enkelte ganger går hun ut av dette og hinter om utvikling som har skjedd etter bokas slutt. I mine øyne er dette et genialt valg av synsvinkel. Ved å se gjennom barnets øyne, blir ikke moralismen overtydelig. Barnet Scout forstår ikke selv alt som skjer, hun observerer men har ikke overblikket til å tolke alt som foregår rundt henne. For leseren er det likevel tydelig, og det er et effektivt virkemiddel i litteraturen å forstå eller vite mer enn hovedpersonen.

Samtidig ville fortellingen tapt seg om det faktisk var barnet Scout som fortalte, nettopp fordi hun mangler overblikket. Den voksne Scout har det, og det gjør at hun vet hvilke detaljer som hører med i fortellingen, det forhindrer at det blir overdrevent naivt. Synsvinkelen sannsynliggjør også hvorfor hovedpersonens refleksjoner er så voksne. Greit at Scout er veslevoksen gjennom hele boka, men så voksen som hun faktisk fremstår, vil jeg bare tro på så lenge dette er en voksens gjenfortelling av egen barndom. Det at dette er en gjenfortelling av "gamle" begivenheter, gir også en troverdig forklaring på hvordan alle trådene til slutt samles og avsluttes til en tilfredsstillende avrunding.

Som et ekstra pluss, gir denne boka meg kryss på to punkter av årets lesemål: både lesesirkelbok og amerikansk roman.

Leserprofil

Bokhora begynte med den, Bokmerker.org brakte den til Norge og Bjørg på Mellom Linjene  og Marianne i E-bokhylla mi fulgte opp. Her er mine svar på ti fastsatte spørsmål. Tar du den videre?

1. Hvilken bok leste du sist?
Jeg har strengt tatt noen få sider igjen før jeg er ferdig, men ignorerer det og svarer Herta Müllers I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv. Jeg er ikke sikker på om det kommer noe eget innlegg om den, jeg synes det er veldig vanskelig å gjøre meg opp en mening. På den ene siden er det mengder av flotte setninger jeg leser mange ganger og vil ta vare på. Samtidig synes jeg boka er vanskelig å lese, langt vanskeligere enn Pustegynge, som jeg elsket.

Den siste boka jeg fullførte, var et forhåndseksemplar av ei norsk fantasybok som kommer i september, nemlig Hulder av Tonje Tornes. Omtale av den kommer når sperrefristen har gått ut.

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?
Jeg er en rastløs leser om dagen, og greier ikke holde meg til en ting om gangen. Derfor har jeg allerede begynt på neste bok, Harper Lees To Kill a Mockingbird som er en del av Lines lesesirkel.
Så har jeg hatt en liten omorganisering i bokhylla denne uka, og fått øye på en hel drøss med bøker som jeg har lyst til å lese, aller helst med en gang. Men denne uka begynner studiene igjen, så herfra og ut året, blir det mindre lystlesing og mer pensum.

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?
Det har jeg aldri sjekket, men vil anta at det er flest menn. Tror imidlertid ikke det er så fryktelig skjev fordeling.

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende?
Det kjennes som en uvane, men ja, jeg teller ofte hvor mange sider jeg har igjen av ei bok. Noen ganger fordi jeg er utålmodig, andre ganger fordi jeg vil at sidene skal vare så lenge som mulig.
Denne uvanen er noe som har kommet med alderen.

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv)
Mye inspirasjon hentes fra andre blogger, både gjennom tilfeldige tips og gjennom samlesninger. Og jeg liker lister av ymse slag, så noen tips hentes derfra. Så prøver jeg ofte når jeg er i en bokhandel og handler å plukke med meg i hvert fall ei bok som jeg ikke vet noen ting om, bare faller for der og da. Og en fjerde kilde til inspirasjon er litteraturmagasinene.

6. Når er en bok for lang?
Når jeg ikke liker den.  Jeg har blitt flinkere til å avbryte bøker som ikke gir meg noe, men noen ganger er jeg sta. Dessuten kjennes som regel pensumbøker for lange rett før eksamen.

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?
Ikke bare like gjerne, men helst på engelsk så lenge det er originalspråket. Leser også på svensk og dansk, og denne høsten skal jeg for første gang stave meg gjennom en fransk roman.

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?
Altså, en av grunnene til at jeg i sin tid startet å blogge om bøker, var at nesten ingen i min omgangskrets leser. Så å prøve overtale dem til å lese ei bestemt bok, har jeg gitt opp for lenge siden. Men det er i hvert fall to forfattere som får fram misjonæren i meg: Joe Abercrombie og Kristine Tofte.

9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall – når gir du opp?
Ja, det er noe som har kommet med åra. Som regel er det ikke et bevisst valg å gi opp. Jeg bare tar en pause for å lese noe annet i stedet en liten stund, og glemmer gå tilbake. Bokhylla har mange eksempler på bøker som står der med bokmerke halveis inn.

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din – og hvilken finnes ikke?
Bokhyllene favner ganske bredt, men jeg antar at sjangeren som tar mest plass, er fantasy/science fiction. Finnes ikke kunne vært krim, men det er ikke helt sant. Jeg har noen Henning Mankell bøker som har overlevd alle opprydninger, men jeg har ikke lest krim på kanskje ti år nå.

Axel Jensen - Epp og Lul

Foto: Cappelen Damm

Under mottoet bedre sent enn aldri kommer her min omtale av fjerde stopp på årets samlesning av norsk fantasy.

Skjønt allerede her kan jeg problematisere.
Hverken Epp eller Lul er nemlig bøker jeg med god samvittighet kan kalle fantasy. Handlingen i begge foregår en gang langt inn i fremtiden på en ikke navngitt planet, og samfunnet er gjennomsyret av teknologi. Uten at det i seg selv er nok til å kalle det science fiction i stedet for fantasy.

Hvor man setter skillet mellom de to, ser for meg ut til å være litt ullent. Jeg har lest ulike definisjoner ulike steder, men en utbredt oppfatning ser ut til å være at i science fiction skal det som skildres være teoretisk mulig, eller i hvert fall ha en (kvasi-)teoretisk forklaring i selve verket. I de tilfellene der teknologi fremstilles på en måte som gjør at det like gjerne kunne klassifiseres som magi, vil det være snakk om fantasy selv om fortellingen både foregår i fremtiden og inneholder mengder av teknologi.

Jeg lander likevel på å putte disse bøkene i boksen for science fiction, men de er på ingen måte typiske eksempler på sjangeren. Kanskje hadde dystopi vært et bedre ord å bruke? Det er i hvert fall inget lystig samfunn Jensen presenterer oss for her. Maskiner har gjort menneskene overflødige som arbeidskraft, og samfunnet er totalkontrollert av storebror. Det ser ut til å være den sterkestes rett som råder, og livet er for mange et spørsmål om å kjempe seg oppover i hierarkiet, få legge til flere bokstaver i navnet sitt og samtidig øke sin egen kjøpekraft.

I den første boka følger vi Epp, en pensjonert mann som bor i en leilighet i blokk 982 i byen Oblidor. Denne store klossen av en boligblokk er en av mange som danner et boligområde, og sammen ser de mest av alt ut til å være et sted myndighetene oppbevarer overflødige mennesker. Epp bor sammen med den kjøttetende planten Ili, og tilbringer dagene med å koke seg frokostegg, studere tapeter (han pleide jobbe på en tapetfabrikk), føre skriftlig rapport med hva han foretar seg, og diskutere med naboen Lem fram til sistnevnte flytter. Det er ikke så mye som egentlig skjer i denne boka, det er en ganske stillestående affære der Epp suller rundt uten å forlate boligblokka, fabulerer og diskuterer, og der det futuristiske samfunnet rundt (komplett med en nevø som henger utenfor vinduet med jetpack), mest av alt er en kulisse. Epp selv er en notorisk upålitelig forteller, han insisterer for eksempel ofte på at noe ikke er viktig for ham, for deretter å skrive side opp og side ned om det samme emnet, noe som er med på å gjøre dette til en absurd affære som jeg faktisk humret godt av opptil flere ganger. Kulissen rundt gjør likevel fortellingen til noe mer enn humor, det ligger mye samfunnskritikk i å ta elementer man ikke er overbegeistret for i sin egen samtid og forstørre dem, slik Jensen har gjort her.

I Lul befinner vi oss i samme univers, og de to bøkene berører hverandre så vidt når Lul på ett tidspunkt ser Epp i gangen, men bortsett fra det er de veldig ulike. Grunnen til dette er fortellerstemmen. Der Epp er en litt traurig eldre herremann som er i slutten av et tilsynelatende ganske begivenhetsløst liv, er Lul et kvinnfolk som kunne ha vandret rett ut av en Ingvar Ambjørnsen-roman. (Sånn rent bortsett fra at hun er grønn, har knallrødt hår og er fra en annen planet, mener jeg.) Lul kom til Oblidor som flyktning fra en krig på en annen planet, vokste opp i slummen og har forsøkt finne sin vei opp og frem i livet som prostituert. Der Epp sirlig noterer ned sin fortelling med blekkpen på papir, er Lul analfabet og dikterer sin fortelling til en maskin som skriver boka for henne. Det fører til en svært muntlig stil der Lul både hopper fram og tilbake i tid og stadig kommenterer sin egen fortelling. Og fremfor alt fører det til et helt særegent språk, en blanding av norsk, svært fornorsket engelsk, slang og misforståtte fremmedord:

Jeg trudde det skulle bli lett å fortelle om veien som fører til Dumpen. Men der var jeg på feil flait. Som vanlig. Jeg fersker ikke åssen dem mekker storyer med prat og æksjen og klimaks og ting, og alt er ordna kult - med kromologisk logikk - som pasienter i en helsevernkø - ja, eller som pangsjonister på ventelista for et krypinn i kosebyen vår. Virkeligheta, og det er den jeg vil prate om, er kanskje enda mer helforvirra enn jeg.
Men drit i det. Jeg har begynt. Og det er det som teller. (Lul, side 23-24)

I starten var det fryktelig slitsomt å lese, men det varte bare til jeg kom inn i det. Så fort jeg begynte å lese teksten "høyt" inne i hodet, gikk det plutselig helt greit, og mer enn greit. Dette merkelige språket er så gjennomført og troverdig, og får Lul til å fremstå klart og tydelig for meg. I motsetning til Epp, legger hun ingenting i mellom. Hun snakker rett fram og uten skamfølelse, noe som fører til at jeg gjennom hele boka er på hennes lag. I Epp er det motsatt - det at hovedpersonen prøver så hardt å fremstille seg selv som seriøs og verdig, gjør at jeg står på utsiden og ler av ham. Disse bøkene er virkelig prakteksempler på hva synsvinkelen kan gjøre med en fortelling.

Oppsummert?
Disse bøkene er akkurat passe sære og absurde til å gå rett hjem hos meg. Trilogien avsluttes med Og resten står skrivd i stjernene, ei bok jeg har hatt stående ulest i bokhylla lenge.
Det har jeg planer om å gjøre noe med snart.