søndag 16. februar 2014

Josephine Wilkinson - Anne Boleyn

Når man bestemmer seg for å slenge seg med på kongelig biografilesesirkel i siste listen, gjelder det å finne ei bok som er kort. Derfor falt valget på denne boka, som med sine beskjedne 160 sider virket overkommelig å komme gjennom på én dag.

Min forkjærlighet for det britiske kongehuset, og da særlig for Tudorene, startet da jeg leste Richard Herrmann i tenårene. Hans slentrende og anekdotiske måte å skildre historiske personer på, som om de var gamle bekjentskaper som kunne finne på å komme innom på en kopp te, var akkurat det som skulle til for å vekke interessen. Siden da har jeg lest en god del, både fagbøker og romaner, og hadde intet mindre enn tre uleste Tudor-biografier i hyllene jeg kunne velge mellom når Ingalill styrte biografilesingen mot dem med blått blod.

Anne Boleyn er en fascinerende skikkelse, og det er ikke få bøker som er skrevet om hennes stormfulle forhold til Henry VIII. Jeg har sett henne beskrevet som manipulatorisk golddigger, som uskyldig redskap for en overambisiøs far eller som en ung kvinne som var oppriktig forelsket i kongen. Sikkert er det i hvert fall at hun er skoleeksempelet på at "hard-to-get" strategien funker. Kongen, en notorisk rundbrenner som gikk fra elskerinne til elskerinne, inkludert Annes eldre søster Mary, ble plutselig til en tiggende hundevalp da Anne satte foten ned og sa nei og niks. Hun var en dydig kvinne, må vite. Altså: null hanky-panky på soverommet uten ring på fingeren. Litt problematisk bare at kongen allerede var gift, men etter årevis med om og men, der England sa takk og farvel til den katolske kirken i Roma i prosessen, fikk Anne endelig sin Henry i 1533. Da var hun allerede gravid med barnet som senere skulle bli dronning Elizabeth I, så bryllupsnatten kom visst noe på forskudd likevel.

Wilkinsons bok forsøker skille seg ut fra mengden ved å fokusere på Annes tidlige år, altså oppveksten og tiden før hun ble kongens utvalgte. Hun hopper deretter over alle årene der kongen gjør kur og samtidig jobber med å få annullert ekteskapet med Catherine of Aragon, og går i stedet rett til Annes fengsling og henrettelse i Tower of London. Boka er lettlest og informativ, men jeg følte ikke jeg fikk mye informasjon jeg ikke har hørt før her. Dette på tross av at boka fokuserer på en periode mange andre utelater. Tvert i mot får jeg inntrykk av at denne perioden i stor grad utelates fordi den er relativt magert dokumentert. Wilkinson må derfor spekulere på bakgrunn av de få kildene hun har. Dermed blir det mye info av typen "Dette skjedde. Sannsynligvis var Anne til stede, og vil dermed ha observert at...". Det er dessuten flere gjentakelser der forfatteren gjenforteller faktaopplysninger hun har gitt tidligere som om dette var ny informasjon. Jeg irriterer meg over å bli undervurdert som leser på den måten.

Dette er definitivt ikke boka jeg ville anbefale til noen som skal lese om Anne Boleyn for første gang, da den hopper over hele perioden som er mest interessant. Samtidig handler den mer ettertrykkelig om henne, i stedet for maktkampene hun forårsaker, så den kan kan leses som et supplement.

For noen år siden besøkte jeg Hever Castle der Anne tilbragte mye av barndommen sin. Innsiden av slottet var en turistfelle av dimensjoner, det var så fullt at det nesten var vanskelig å gå, men hagen utenfor var fantastisk og vel verdt et besøk.

Hever Castle                                                                                                                                          Foto: Elisabeth Bakken

lørdag 1. februar 2014

Lesemåneden januar

Januar har vært en fabelaktig lesemåned for min del. Leselysten er på topp, og jeg har lyst til å lese omtrent samtlige bøker i hele verden. Problemet er med andre ord ikke å finne noe som engasjerer, men å måtte velge bort. Det anser jeg som et luksusproblem.

Jeg har lest seks bøker i årets første måned, det er et høyt tall til meg å være. I tillegg har jeg begynt på to til, som skal leses ferdig i februar, og jeg har lest omtrent 400 sider pensum. Jepp, for januar gir meg selv stjerne i boka og flinkis-stempel i panna.

Dette er bøkene jeg har fullført i januar:
6: Margaret Atwood: The Penelopiad
5: Emily Fox Gordon - Book of Days
4: José Saramago - Kain
3: Saladin Ahmed - Throne of the Crescent Moon
2: C. Robert Cargill - Dreams and Shadows
1: Nick Hornby: More baths, less talking

Hva kan man si om dette utvalget?
  • To av bøkene er fantasybøker, to er gjenfortellinger av kjente historier og to er samlinger av personlige essays, der den ene samlingen pekte meg til den andre
  • Tre bøker var julegaver, to har jeg kjøpt selv og den siste har jeg lånt på biblioteket
  • Fire mannlige og to kvinnelige forfattere
Jeg har blogget om tre av dem, de resterende får hver sin setning her: 
Throne of the Crescent Moon er episk fantasy i arabisk setting, og en lovende start på det som skal bli en trilogi. Vel verdt å få med seg. Book of Days var ei samling personlige essays som det tok litt tid før jeg fikk takk på, men som jeg endte med å like veldig godt, mens  The Penelopiad er Atwoods versjon av Odyssen der hun gir stemme til Odyssevs kone som sitter hjemme og venter på ham i 20 år mens han er ute på eventyr. Herlig Atwoodsk fra første til siste side, men ikke min favoritt blant de av bøkene hennes jeg har lest til nå.

Måloppnåelse så langt:
Jeg satt meg noen ganske hårete lesemål for 2014, og en hver oppsummering med respekt for seg selv må ta hensyn til slike bombastiskt uttalte mål.

Kain var månedens lesesirkelbok, og gir meg kryss for 1001-bok. Målet er å lese samtlige 12 lesesirkelbøker, og å lese tre andre titler ved siden av. Januar ble ikke måneden for en av disse.

Fordi jeg definerer "off the shelf bøker" som bøker som sto i bokhylla per 31.12.13, teller julegavebøkene som det. Det kjennes litt ut som juks å sette off the shelf kryss på bøker jeg fikk ei uke eller to før jeg leste dem, men dommeren (meg) velger å se en annen vei på dette punktet.

Det ble ingen novellesamling blant de fullførte bøkene i januar, men den ene av de to påbegynte bøkene er en novellesamling. Den andre påbegynte er ei bok av Kim Newman, så det er kryss som kommer i februar.

Ellers gir jeg meg selv fagbok-kryss for de to samlingene av personlige essays, fordi essayistikk tilhører faglitteraturen. Personlige essays føles litt som en gråsone som kanskje har mer til felles med skjønnlitteraturen enn faglitteraturen, men igjen er dommeren (meg) grei.

Dobbelkryss for Hornby og ingen kryss for Ahmed gir seks kryss på seks bøker, og følgende liste så langt:
  • 1/15 av bøkene på 1001 lista 
  • 3/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
  • 0/5 novellesamlinger
  • 2/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
  • 0/15 norske bøker utgitt i 2014
  • 0/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
  • 0/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
  • 0/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
  • 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
  • 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)