Nikaloaj Frobenius - Alle mine demoner

Tittel: Alle mine demoner
Sjanger: Noveller
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sidetall: 208 s.
Kilde: eBokbib
Språk: Bokmål

Jeg har aldri lest noe Nikolaj Frobenius har skrevet, men jeg har lest mye om det Nikolaj Frobenius har skrevet.

Jeg har lest navnet sammen med ord som "gotisk" og "uhyggelig", jeg har stadig vekk lest navnet satt i en eller annen konstellasjon med Edgar Allan Poe og jeg har blitt nysgjerrig. Jeg har lest flere anmeldelser av Alle mine demoner og alle har vært positive. Alt dette har bygget opp en forventning om at dette kunne være årets norske bok for min del.

La meg begynne med en spoiler: Det ble totalt mageplask!

Jeg og denne novellesamlingen fikk en dårlig start. Jeg synes den første novellen var ... teit.
Jeg beklager plattheten i det argumentet, men jeg kan ikke finne et annet ord som er mer dekkende for min opplevelse. Novellen Skiløperen handler om en mann som innrømmer at han har drept en annen mann på en skitur i marka for mange år siden. Han forteller oss at han skriver dette ned på et ark han skal brenne når han er ferdig med å skrive ned alt som skjedde. Han forteller oss at han ikke gjør dette fordi han har et behov for å tilstå. Åpenbart ikke en helt troverdig forteller siden a) om han hadde brent arket, hadde ikke vi kunnet lese det og b) om han ikke hadde behov for å tilstå, hvorfor da i det hele tatt skrive det ned?

So far, so good - jeg liker fortellere som ikke er til å stole på. Det jeg har problemer med er fortellere som ikke har interessante historier å fortelle. Forlaget reklamerer med at tekstene i denne novellesamlingen ofte tar utgangspunkt i helt hverdagslige situasjoner, men raskt begynner tilværelsens skjøre fasader å slå sprekker. Uhyggen pipler fram. Idyllen blir grotesk. Jeg er ikke enig. Jeg synes det er lite som pipler frem i noen av disse ni novellene. Jeg synes det aller meste ligger helt oppe i dagen, noe som etterlater lite rom for uhygge. I denne første novellen, som altså ender svært dramatisk for en usympatisk skiløper i marka, vet vi allerede fra starten av at det er begått et mord. Vi vet det er lenge siden, og at morderen aldri har blitt røpet. Vi vet at han ikke i nevneverdig grad preges av anger. Vi vet at denne handlingen har hatt minimale konsekvenser for resten av livet hans. Hva er det da igjen som kan skape spenning? Om jeg nå skal trekke inn Poe for å snakke om Frobenius, er det her tydelige nikk til førstnevntes A Tell-tale Heart. Men der Poes forteller martres av sin egen underbevissthet, eller eventuelt av et overnaturlig bankende hjerte under gulvplankene, er det ingenting som skaper tilsvarende stemning i Frobenius' novelle.

Kanskje er det nettopp denne tvetydigheten jeg savner. Der jeg leser A Tell-tale Heart og aldri helt greier å fri meg fra følelsen av at likets bankende hjerte faktisk ligger og slår under gulvplankene, er jeg aldri i tvil når jeg leser novellene i Alle mine demoner. Alle novellene utenom én gir meg så gode muligheter til å lese alt som hallusinasjoner at tankene mine aldri er i nærheten av å gå til det overnaturlige. Den som forteller er i dyp rus i Billen, er innlagt på mentalsykehus i Pasient 134, har gjennomgått forferdelige traumer i Asyl, eller har et mentalt sammenbrudd i Strålende utsikt. Det eneste unntaket er samlingens siste novelle, Min, men der er til gjengjeld den realistiske tolkningen umulig - altså ingen tvetydighet der heller.

I flere av novellene hadde jeg også problemer med å komme inn i tekstene. Jeg følte stadig jeg ble holdt på armlengdes avstand fra det som foregikk. Noen ganger fordi fortelleren fortalte fra et tidspunkt som var langt borte i tid og det som ble fortalt bar preg av å være en gjenfortelling. Noen ganger fordi forfatteren lar karakterene sine messe på med lange forelesninger de får holde, uavbrutt av sine samtalepartnere. Tekstene er dessuten fulle av formuleringer som jeg enten har vanskelig for å se for meg ("Det var som en varm hånd gled gjennom brystet." "Sorgen bød seg fram som en hore og trykket kjønnet mot utsiden av hånden min.") eller som jeg har hørt så mange ganger før at de ikke blir til bilder i det hele tatt ("Jeg kjente rødmen som steg til ansiktet." "Blikket lyste av fortvilet hat." "Tungen var tørr som en sanddyne."). Totalinntrykket blir derfor av et språk som holder meg på avstand heller enn å invitere meg inn.

Derfor ble mitt første møte med Frobenius en skuffelse. Når han verken greier å skremme meg, underholde meg eller fryde meg med språklige finurligheter ble dette rett og slett direkte kjedelig.

Om du vil lese noen som er uenig med meg, prøv Anita eller Beate eller Tine

Norsk på norsk #1

Nytt år, ny bokbloggerpris det skal nomineres til og jeg begynner tellingen på nytt i 'Norsk på norsk'. Serien der jeg skriver litt om alle de norske bøkene jeg leser som er utgitt inneværende år for å sørge for at alle i det minste er nevnt innen nomineringsfristen går ut i januar neste år.

Denne første runden er sterkt preget av at jeg plutselig innså hvor genialt ebokbib egentlig er. Jeg vet det er mange bloggere som har misjonert for denne appen i lange tider, men det tok altså sin tid før jeg ble omvendt. Mye fordi jeg ved første øyekast ikke synes jeg fant noen interessante bøker, men etter to minutter hengende over skuldra til Moshonista på tvangslesekafe i mars, innså jeg hvor mye jeg egentlig kunne finne, og jeg fremstår i dag som nyfrelst.

I første omgang har jeg kun appen på mobilen, og jeg var litt skeptisk til å lese lange tekster i dette formatet. Denne første runden bærer derfor preg av at jeg har valgt meg ut de korte tekstene: dikt og noveller, og tenkt at disse passer veldig godt som lesestoff under den daglige pendleturen. Jeg har dessuten, uten å offentliggjøre det som et lesemål som gir kryss, tenkt at det er på høy tid å kaste seg ut i lyrikkens verden, så dette ble to fluer i en smekk. Og dette innlegget kommer til å handle vel så mye om prosessen å lese dikt som den vil gjøre om selve bøkene jeg har lest.

Problemet med å skulle skrive om lyrikk er at jeg ikke har peiling. Jeg har lest noe sånt som fire diktsamlinger noensinne før dette, i tillegg til noen enkeltdikt. Jeg har skrevet litterære analyser som skolestiler på videregående, utover det ikke et ord. Men det er bare en måte å lære på, og det er å prøve. Prøve å lese og prøve å skrive. Tørre å si at jeg ikke vet, men håpe at det blir bedre etter hvert.

Den spede starten består altså av tre diktsamlinger: Kanskje det er kjærlighet av Helene Guåker (Gyldendal), Flaggtale av Dan Andersen (Tiden) og Kvelningsminner av Eivind Hofstad Evjemo (Cappelen Damm), nevnt i rekkefølgen jeg leste dem i. Guåkers samling er skrevet for ungdom, de to andre for voksne.

Av de tre er nok Guåkers den jeg fikk minst ut av. Språket var veldig rett frem og hele samlingen er en sammenhengende historie der vi hele tiden hører om den samme unge jenta på vei inn i ungdomstiden. Situasjonene er gjenkjennelige og mange av formuleringene presise, og jeg tror dette kan være en fin vei inn i lyrikken for de som er i målgruppa. For meg ble det imidlertid litt for lite relevant. Det er lenge siden jeg opplevde dette selv og jeg har heller ikke barn jeg ser gå gjennom det samme nå, noe som gjør at jeg har problemer med å engasjere meg.

I de to andre samlingene merket jeg tydelig hvor lite erfaring jeg har med å lese lyrikk - jeg er rett og slett usikker på hvordan jeg skal lese en diktsamling. Leser man hele fra perm til perm uten å stoppe opp, eller leser man samme dikt mange ganger for å se hva man får ut av det før man går videre? Eller er det kanskje sånn at man først leser hele for å få et overblikk for deretter å gå tilbake og nærlese hvert enkelt dikt? Skal hver tekst leses alene, eller skal alt leses som en helhet? Skal hver diktsamling leses på samme måte, eller vil det variere fra bok til bok? Det er ikke det at jeg tror det finnes en universell sannhet på disse spørsmålene, i stor grad antar jeg dette vil være individuelt. Men jeg har ennå ikke funnet min måte, og letingen etter hvordan jeg leser har derfor vært en vesentlig del av min personlige leseopplevelse i møtet med akkurat disse bøkene.

Den jeg likte best av dem var Flaggtale. I en blanding av festtaler og andre dikt vil denne boka si meg noe om den norske middelklassemannen. Om hans politiske overbevisning, om hva som betyr noe for ham, om hvordan de trivielle sakene i hverdagen overskygger de store og viktige sakene i samtiden. Det var mye i denne samlingen som fikk meg til å stoppe opp og tenke, og det var mye jeg følte var tatt på kornet. Mange av tekstene var ubehagelige å lese fordi jeg følte de avslørte meg som overflatisk, at det som betyr noe for meg i den store sammenhengen egentlig er betydningsløst. Samtidig var det mange av tekstene som gled forbi øynene uten at noe egentlig festet seg, ord som bare er ord og ikke trigger en reaksjon, en vanlig følelse når jeg prøver å lese dikt. Hovedinntrykket er likevel at det i denne samlingen var mer som utfordret meg enn som gled motstandsløst forbi, og jeg leker med tanken om at jeg skal lese hele på nytt for å se om nærlesing ytterligere kan forsterke den følelsen.

Jeg likte Hofstad Evjemos roman Velkommen til oss veldig godt, og har hatt planer om også å lese de to tidligere romanene hans. Så langt har jeg ikke kommet enda, men hadde bestemt meg for at Kvelningsminner skulle leses når den kom ut. Her hadde jeg imidlertid større problemer med å komme inn i tekstene enn jeg hadde i Flaggtale. Diktene handler om mennesker som sendes til institusjoner, enten på grunn av alder eller på grunn av handikap, og også de menneskene som tar avgjørelsen om å sende dem dit, men som selv er igjen på utsiden. Hvordan påvirkes livene deres av dette og hvilke tanker gjør de seg? Det er setninger i denne samlingen som traff meg hardt, men langt færre av dem enn av setninger jeg bare leste gjennom for å komme videre. Hofstad Evjemo har et tydelig budskap i det han skriver, men jeg opplever nå i første omgang tekstene som litt for innadvendte til at han får meg med dit.

Den siste boka jeg skal nevne i denne oppsummeringen, er novellesamlingen Sant nok skrevet av debutanten Kristin Bjørn. Boka består av seks noveller, uten at noen av dem helt overbeviser meg. Jeg likte nok best den første som er en ganske rett frem fortelling om en ung alenemor med dårlig råd som blir med en tilfeldig mann hjem fra butikken fordi hun tenker han har penger. Teksten er sår, men etter å ha lest Ingvild Rishøis beskrivelse av fattig alenemor som ikke har råd til bussen hjem, blir Bjørns tekst dessverre litt for tam i forhold. (Kanskje en urettferdig sammenligning - alle blir tamme i forhold til Rishøi.)
I flere av tekstene blander Bjørn inn fakta gjennom å gi karakterene en intens interesse i et spesifikt fagområde, og hun eksperimenterer også med form gjennom å gi plass til avisintervjuer, e-poster og FB-meldinger i tekstene. Begge deler er elementer jeg opplever mer som "pynt" enn som å ha en reell funksjon, de greier ikke alene å gjøre novellene interessante når hovedpersonene og deres konflikter ikke engasjerer meg tilstrekkelig. Jeg ser at jeg nå høres mer negativ ut enn det jeg egenlig var når jeg leste dem - novellene er ikke dårlige, de sto bare heller ikke veldig ut i motsatt retning.

I tillegg til dette begynte jeg også på Doris Lessing - en litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen fordi jeg tenkte den passet veldig godt inn i mitt Lessing-leseprosjekt i år. Jeg har imidlertid avbrutt denne boka, da den så langt jeg kom mest av alt fremstod som oppsummeringer av Lessings bøker, inkludert hennes selvbiografi som jeg leste første delen av i fjor. Jeg vil heller lese Lessings bøker selv enn å få dem gjenfortalt av en tredjeperson, så dette ble helt feil fokus for min del. Men om man bare ønsker å lære om Lessing og hva hun har skrevet om, vil jeg tro dette er et godt sted å begynne.

Norsk på norsk #4

Tittel: Tegnehanne
Forfatter: Hanne Sigbjørnsen
Sjanger: Tegneserie
Kilde: Anmeldereksemplar

Denne glemte jeg å ta med i forrige oppsummering rett og slett fordi den er en tegneserie, og det er jo ingen grunn til å utelukke den.

Jeg har lest Tegnehanne tidligere, både på blogg og i Aftenposten, så det var ingen store overraskelser som ventet i denne boken. Mange av tekstene hadde jeg allerede lest, men det var også nytt materiale som er publisert for første gang her.

Tegnehanne er ikke satt opp som en klassisk tegneserie, men mer som illustrerte essays eller kåserier som tar for seg hverdagshendelser i livet til forfatteren. Hun er sykepleier, sofagris, samboer og over gjennomsnittlig opptatt av taco, og hun er veldig god til å få meg til å flire gjenkjennende av hovedpersonens hang til å befinne seg i et beklemt rom mellom hvordan konvensjoner sier hun burde oppføre seg og hva hun faktisk gjør.

Kanskje ikke den mest litterært krevende boka jeg leser i år, men den fikk meg til å le og jeg likte den.

Tittel: Slik skal vi velge våre ofre
Forfatter: Bjørn Vatne
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt av Gro

Denne boka leste jeg fordi jeg har sett og hørt flere andre bloggere trekke den frem som en av de beste norske romanene de har lest i år.

Jeg er enig i at den er av de beste jeg har lest i år, men heller ikke denne hadde wow-faktoren som gjorde at den virkelig sto ut i mengden for meg. Boka forteller historien om en ung alenefar som helt tydelig er veldig glad i dattera si, men som ikke helt får hverdagen til å gå rundt. Mye av grunnen til det er at han bruker store deler av fritiden på å skrive en samfunnskritisk blogg som beveger seg i et landsskap av høyreekstreme og konspirasjonsteoretikere. 

Dette er en karakterdrevet roman der hovedpersonens utvikling og relasjoner til andre er det som driver leseren videre. Jeg synes Bjørn Vatne gjør en god jobb med å skrive frem denne alenepappaen med et mørkere alterego på nettet om natten. Språket er godt, og etter en litt treg start skjer det mer enn nok uventede saker til å holde på leserens interesse, samtidig som vi også får vite mer om hovedpersonens forhistorie. 

Når jeg likevel ikke er mer enn litt forbi lunken pluss i begeistring, er det fordi også denne boka følger det som ser ut til å være den norske samtidslitteraturens hovedoppskrift: Halvvoksen person som har det meste, men som føler seg som en outsider og ikke greier å takle det hverdagslige i hverdagen. Dette er som sagt en av de beste utgavene av denne malen jeg har lest så langt i år, men den mangler det lille ekstra som får den til å ta skrittet helt ut av mengden.

Tittel: Risp i berget
Forfatter: Øystein Orten
Sjanger: Novellesamling
Kilde: Anmeldereksemplar

Dette er en novellesamling der stedet går igjennom som en rød tråd, mens tiden forandrer seg fra tekst til tekst. Vi starter med to korte snutter om de første menneskene som kommer til stedet i båt, og avslutter i tilnærmet vår egen tid.

Jeg trodde jeg hadde funnet en perle da jeg leste den første novella i denne samlingen. Det var en sår og tragisk historie om en trell som ventet på å bli frigitt etter å ha utført en heltegjerning et sted på Vestlandet i vikingtiden, og jeg falt fullstendig for språket og stemningen i den teksten. Yes, tenkte jeg, her har jeg funnet en ny favoritt.

Overraskelsen var derfor stor da resten av boka bød på fortelling etter fortelling som stort sett bare kjedet meg. Det var som om resten av boka ikke var skrevet av samme person som hadde skrevet åpningen. Jeg kan ikke en gang forstå at dette skal være en novellesamling. Noe er dikt, noe er skillingsviser, en tekst med tittelen Kollekt er bare en oppramsing av navn på to sider, de fleste andre ville jeg kalt fortellinger heller enn noveller, og språklig var de ganske platte. Den eneste grunnen til at jeg ga boka to stjerner på Goodreads, var den første teksten.

Tittel: Fotturar i Norge
Forfatter: Gaute M. Sortland
Sjanger: Kortprosa
Kilde: Biblioteket

Dette har vært Moshonistas misjonsobjekt i år, og etter iherdig påtrykk fra henne, blir jeg ikke overrasket om vi for første gang finner kortprosa på lista når langlista for bokbloggerprisen presenteres på nyåret.

Det er mye mulig denne boka får min stemme også, jeg likte den i hvert fall godt. De korte tekstene er presise og får sagt mye på liten plass, ofte er de morsomme og de inkorporerer alle frasen fotturar i Norge på en snurrig måte. Det er som om fotturar i Norge er en person i tekstene, og på den måten nærmer man seg på et eller annet vis noen trekk som er karakteristisk for dette fenomenet.

På grunn av formatet er jeg imidlertid litt usikker på hvor lenge jeg vil huske det jeg har lest, kortprosa har en tendens til å være bøker jeg liker mens jeg leser, men der innholdet ikke henger igjen særlig lenge. Dette var uansett en god variant innen sjangeren.

Tittel: Håpet og festen
Forfatter: Kjersti Rorgemoen
Sjanger: Roman
Kilde: Anmeldereksemplar

Jeg kan si akkurat det samme om denne boka som jeg har kritisert mange andre bøker for i år: den følger oppskriften halvvoksen person som føler seg på utsiden av samfunnet og driver rundt uten særlig mål og mening. Likevel ble denne en av de store oppturene for meg så langt denne bokhøsten.

Bokas hovedperson er ei jente på 35 som har fullført en universitetsgrad i humaniora i Bergen, men aldri flyttet ut av studenthybelen. Hun har fått jobb i en mellomlederstilling i makuleringstjenesten på Fretex der hun deler arbeidshverdagen med tidligere rusmisbrukere og kriminelle som skal reintroduseres til arbeidslivet. Det hele mens hun sliter med en mild depresjon og mangler både nære venner og et nært forhold til egen familie.

Det høres deprimerende ut, men det som gjør denne boka for meg er at den er morsom. Så er det sikkert mange som vil være uenig med meg i det, det er ikke til å stikke under en stol at jeg sjelden ler av bøker som tradisjonelt karakteriseres som morsomme. Jeg foretrekker bøker der humoren er underdrevet og ligger i det absurde, enten i situasjoner eller i småspydige formuleringer, og denne typen humor er denne boka full av. Som her:

Han sa han hadde slutta å dagdrøyme. Han kjende seg som ein levande daud, med ei tapt drift etter å drøyme seg vekk i all si lengt etter eit her-og-no. Han gav meg ein legeattest på at han leid av depresjon, og gjekk deretter heim med mi velsigning. Eg satt att og var imponert, eg hadde trudd at han var for dum til å bli deprimert. (s. 55)

Marguerite Duras - To erotiske fortellinger

Tittel: To erotiske fortellinger
Sjanger: Fortellinger
Forlag: Solum
Utgitt: 2009 (originalt 1980/83)
Sidetall: 95 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk (oversatt fra fransk av Kjell Helgheim)

Jeg meldte meg spontant på bokhyllelesingen hos Boktanker forrige måned, men meldte avbud like snart da jeg rett etterpå ble rekruttert som bokbader til bogbloggertreffet og plutselig fikk et helt annet lesefokus. Som den tvangsleseren jeg etterhvert har blitt, lovet jeg imidlertid bot og bedring og meldte meg på denne månedens runde i stedet.

Temaet for denne runden var forfattere som skriver på fransk, og jeg valgte meg Marguerite Duras. For det første fordi Moderato Cantabile og Elskeren begge troner høyt på lista over mine absolutte favorittromaner. For det andre fordi den eneste jeg hadde ulest av henne i hylla var ei lita flis jeg tenkte det skulle bli enkelt å komme gjennom selv om jeg ikke hadde mye tid til overs.

Enkelt å komme gjennom var det riktignok, men enkelt å skrive om er det ikke. Boka består av to fortellinger: Mannen i korridoren og Dødens sykdom. Jeg kan ikke påstå jeg ble spesielt begeistret for noen av dem, men jeg likte definitivt sistnevnte best.

Mannen i korridoren forteller om en hun og en han. Hun sitter naken i en hage, han betrakter henne fra enden av en korridor. Etter hvert beveger de seg mot hverandre og de har sex, men det hele fremstår mer som et maktspill enn som kjærlighet. Episoden fortelles av en jeg-person, slik at det underveis er snakk om en dobbel betraktning. Jeg-personen ser på ham som igjen ser på henne, og språket er fullt av formuleringer som sår tvil om dette er noe som faktisk skjer eller om det bare er noens drøm og fantasier.

Hun skulle ha nærmet seg sakte, åpnet sine lepper for plutselig å sluke hele dens varme og myke spiss. Hun skulle ha lukket leppene om den kanten som markerer dens begynnelse. Hennes munn hadde vært full. (s. 34)

Dødens sykdom er fortalt i høflig annenperson, der teksten hendvender seg til en De-person. Også her er det skrevet i denne verbtiden som lanserer alt som en mulighet heller enn å forplikte seg til handlingene som beskrives.

De kjenner henne kanskje ikke, De kan ha truffet henne hvor som helst, på et hotell, på en gate, på et tog, i en bar, i en bok, i en film, i Dem selv, i Dem, i deg, når ditt kjønn reiser seg i natten og søker et hvilested hvor det kan tømme sine tårer. (s.45)

Også her er blikket sentralt. Hovedpersonen har kjøpt seg selskap for en bestemt periode, men det dveles lite ved selve seksualakten. I stedet dreier teksten rundt betraktningen av henne som ligger der, han sitter, står eller ligger og ser på henne. Noen ganger vekker han henne for å høre henne snakke. Det er drømmeaktig og absurd, dialogene er knappe og merkelige. Selv om det er han som har betalt, er det helt tydelig at det er hun som har makten og svarene, det er hun som er den sterke.

Det er lett å kjenne igjen Duras i tekstene, hun har et veldig distinkt språk. Setninger som overrasker meg med hvor de dukker opp, og dette drømmeaktige og potensielle kjenner jeg igjen også fra romanene jeg har lest av henne. Det er definitivt ikke for alle, men jeg elsker måten Duras leker med språket på.

Men der romanene forteller hele liv i underteksten, synes jeg særlig den første av disse to fortellingene ble for eksplisitt og ga meg mindre å spinne videre på. Den andre er bedre, her falt jeg inn i rytmen i språket og var mer med på tankeeksperimentet, men boka som helhet var langt unna og bevege meg på samme måte som de to nevnte romanene gjorde det.

Du finner flere omtaler av bøker opprinnelig skrevet på fransk hos Hedda.

Ingvild H. Rishøi - Vinternoveller

Tittel: Vinternoveller
Sjanger: Novellesamling
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014
Sidetall: 129 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Bokmål

Ingvild Rishøis noveller river meg i fillebiter. Det tar tid å sette meg sammen igjen nok til å kunne samle tankene og skrive om dem.

Jeg leste Vinternoveller da den kom ut i februar i fjor med den nervøsiteten som bare hører til opplevelsen av å lese en av dine absolutte favoritter. Forventningen var skyhøy, fallhøyden stor og jeg fikk akutt høydeskrekk av å holde boka i hendene.
Men jeg falt ikke.

Nå har jeg lest boka på nytt, og merker at jeg først og fremst møter novellene med nesegrus beundring. Kanskje ikke det beste utgangspunktet for en kritisk tekst, men det er et godt sted å være som leser. Rishøis måte å bygge opp novellene på, spiller på alle strengene i meg. Korte, presise setninger veksler med passasjer der setningene er eviglange kommafester når noe virkelig står på spill for karakterene. Det er en rytme i det som gjør leseopplevelsen ekstra intens. Jeg leser med hele kroppen, reagerer fysisk på ordene og det selv om språket er helt nøkternt og uten de voldsomme bildene.

Men mest av alt er det karakterene som gjør jobben.
Rishøi gir stemme til samfunnets outsidere. De har alt å tape, og de er klar over det. De er vant til å tape, de balanserer på en grense der det å gi opp hele tiden er en mulighet, men de har foreløpig for mye kamp i seg til å la være. Og nettopp i kampen ligger deres stemme. De har problemer med å snakke med andre, men de snakker hele tiden med seg selv. Gang på gang forsøker de å snakke seg selv vekk fra fortvilelsen, en rasende indre monolog for å holde seg i gang. Verden har ikke så mye annet å by på enn motgang, og mye av den er selvforskyldt, noe de også er klar over. Men de har fremdeles noe som betyr noe, noen de skal bety noe for.

I Vinternoveller er fellesnevneren familie. Vi møter den unge alenemoren som ikke har råd til to bussbilletter hjem fra barnehagen, faren som akkurat har kommet ut fra fengsel og skal møte sønnen for første gang og storesøsteren med altfor mye ansvar som er i ferd med å miste småsøskene.
Og tårene mine renner...

Det er mørkt i Rishøis noveller, men det er likevel ikke beksvart.
Også håpet ligger i kampen. Karakterene har ikke gitt opp, og så lenge de fortsatt kjemper har de enda ikke tapt. I Vinternoveller lar Rishøi faktisk karakterene få beholde håpet. De får alle et lite innslag av hjelp utenfra, en liten pust i bakken fra motgangen så kreftene holder til å møte dagen i hvert fall en gang til.

Det er ikke akkurat noen som rir i sakte film inn i solnedgangen, men jeg tar det jeg kan få.

Maria Kjos Fonn - Dette har jeg aldri fortalt til noen

Sjanger: Noveller
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2014
Sidetall: 144 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Første gang jeg møtte en av tekstene til Maria, fikk jeg prestasjonsangst. 

Vi var invitert av en felles bekjent til det aller første møtet i en ny skrivegruppe. Jeg hadde levert noe halvferdig ræl som ikke en gang jeg visste hvor skulle. Maria leverte novellen Seierskyss som med små endringer er den siste av de sju novellene som nå utgjør debutboka hennes. Jeg kan med hånda på hjertet si at på alle skrivekurs eller skrivegrupper jeg har deltatt i, har jeg aldri opplevd at en tekst har slått beina under meg på den måten. Jeg var fan før jeg hadde møtt henne, og jeg er fan nå.

Det jeg prøver å si med denne inledningen, er selvsagt at jeg er inhabil. Jeg og Maria var i samme skrivegruppe i ca. ett år, og av novellene i denne samlinga er det bare to jeg ikke har sett i tidligere utkast. Jeg burde sikkert ikke skrevet om den, men jeg gjør det likevel. Fordi jeg egentlig ikke kjenner Maria annet enn gjennom tekstene hennes, fordi skrivegruppa ikke lenger eksisterer, men mest av alt fordi jeg synes boka er for god til å la være.

Dette har jeg aldri fortalt til noen består som sagt av sju noveller, og dette er tekster med skikkelig trøkk. (Så mye at den ø'en faktisk er helt nødvendig, om du lurte.) Hovedpersonene har det til felles at de både er de tøffeste og de mest sårbare menneskene jeg har lest om på veldig lenge. De er outsidere det i starten er lett å få sympati for, de har på hvert sitt vis havnet utenfor, de er underdogs jeg kjenner for å heie på.

Men det er bare måten jeg blir lurt inn i teksten på. Karakterene i disse novellene er outsidere av en grunn. De har ingen sperrer, de krysser grenser det for de aller fleste er utenkelig i det hele tatt å nærme seg. Om de står alene fordi dette er deres sanne natur, eller om de har blitt sånn av å bli tvunget til å være alene skal jeg la være usagt. Faktum er at veien fra sympati til avsky er overraskende kort, og det gjør tidvis vondt å lese. Dette er hovedpersoner som er vant til å slåss for sin plass i verden, som har det som sin default modus og ikke overveier andre muligheter. De forteller selv sine historier, bråkjekke og in your face, men ser neppe selv den sårbarheten de åpenbarer samtidig. Likevel er det i de fleste tilfellene vanskelig å ta dem i forsvar, fordi handlingene de utfører får så store konsekvenser for andre mennesker.

Dette er en tematisk svært mørk debut, og derfor er det kanskje ikke så rart den appellerer til meg som foretrekker det mørke fremfor sukkerspinn og regnbuer i bokform. Samtidig er det viktig å få med at boka faktisk tidvis er veldig morsom! Det som alltid har imponert meg mest med Maria er hennes formuleringsevne, kjappe setninger, troverdig språkdrakt og gode one-linere som jeg flirer godt av.
Her burde jeg selvsagt hatt et flott sitat for å demonstrere, men siden jeg har lånt bort boka mi, blir det litt vanskelig.

Sarkasme og galgenhumor går rett hjem hos meg, selv om det kanskje innimellom blir litt for mye av det gode. Jeg synes heller ikke alle novellene er like vellykede. Til slutten, så videre fremstår for meg som den svakeste i samlingen. Den handler om en kreftsyk mann som går til en prostituert, og er en tekst jeg ikke helt får tak på. Ellers er mine favoritter de to som rammer inn samlingen, Edel og nevnte Seierskyss, men det er flere som har gitt meg bilder i hodet jeg ikke kommer til å bli kvitt på lenge, lenge.