Årets favoritter

Jeg er ikke helt ferdig med 2016 enda. Jeg har oppsummert året i statistikk, men for alle andre enn meg selv antar jeg det er mer interessant å lese om selve bøkene enn krysslister opp og i mente. Særlig siden jeg knapt har skrevet om bøker i året som har gått.

Jeg sitter igjen med følelsen av at 2016 var et helt middels leseår. Om vi snakker kvantitet var jeg på det nivået jeg ønsker å være. 89 bøker og drøye 22.000 sider er nok omtrent akkurat der min komfortsone ligger.

Men 2016 skulle ikke være et år for kvantitet, det skulle handle om kvalitet. Og der har jeg mislykkes i å velge de rette bøkene. Det er ikke mange jeg har direkte mislikt, men det har vært altfor mange som har vært helt ok. Det største savnet har vært at jeg ikke har funnet én bok som har truffet meg hardt i løpet av hele året. Ikke én bok har jeg gitt fem stjerner på Goodreads, og det har kommet til et punkt der jeg lurer på om det er meg det er noe galt med, at jeg har mistet evnen til å bli entusiastisk.

Når det er sagt, jeg har selvsagt lest noen veldig gode bøker i løpet av året også. Det er bare vanskeligere å rangere dem enn det pleier å være fordi jeg likte alle disse veldig godt, men det er lite som skiller mellom dem.

Jeg har likevel gjort et forsøk, og lanserer her min topp 5 liste over bøker jeg leste i 2016:

1: Rebecca Solnit - A Field Guide to Getting Lost

Denne leste jeg helt på slutten av året, og det er nok den boka jeg har vært nærmest å gi full pott i form av fem stjerner. Boka er en essaysamling der Solnit kombinerer personlige anekdoter, filosofiske tankerekker og historiske hendelser for å utforske betydningen av det å gå seg bort, både i bokstavelig og mer overført betydning.

Solnit ser ikke på det å gå seg bort eller miste seg selv som noe negativt. Snarere argumenterer hun for at det er en viktig egenskap det moderne mennesket ser ut til å ha glemt. Hvordan kan du bli virkelig kjent med deg selv om du aldri har utfordret grensene dine? Og noen ganger trenger du ikke å vite hvor du er, det er nok bare å være. Noe som høres fryktelig banalt ut når jeg skriver det sånn, men virket langt mer elegant da jeg leste det i Solnits tekster.

Denne boka minnet meg på hvorfor jeg lovet meg selv å lese mer personlige essays i 2016, det er en sjanger jeg ser ut til å like veldig godt og som jeg definitivt burde utforske mer.

2: Becky Chambers - The Long Way to a Small Angry Planet

Jeg er overbevist om at om jeg hadde lest denne boka på et annet tidspunkt, hadde jeg falt hodestups og aldri sluttet å snakke om den. Men siden jeg har vært en distansert og mindre entusiastisk leser i året som gikk enn det jeg pleier, ender den opp her på en respektabel annenplass.

Dette er science fiction også for dem som vanligvis ikke leser science fiction. Boka forteller om mannskapet på skipet Wayfarer som har som oppgave å lage portaler mellom ulike solsystemer. Men det er lite fokus på teknikk eller krigføring, her er det mannskapet på skipet og forholdet mellom dem som er det viktige.

Wayfarer får oppdraget å lage portal fra et system helt i ytterkanten av det kjente universet, og må bruke et år på reisen dit. Vi er med gjennom store og små hendelser gjennom hele dette året, og ser hvordan mannskapet holder sammen gjennom det hele på tross av store interne forskjeller.

Boka er som en stor, varm klem som gir deg troen på vennskap, og er foreløpig det nærmeste jeg har kommet følelsen jeg hadde av å se TV-serien Firefly. Oppfølgeren, A Closed and Common Orbit, er allerede kommet, og står på vent i bokhylla mi. Planen er at denne ikke skal trenge vente lenge.

3: Yuri Herrera - Signs Preceding the End of the World

Dette er en veldig kort bok som får sagt imponerende mye på den lille plassen den har til rådighet.

I boka møter vi ei ung jente som er ute på et oppdrag: Hun skal krysse grensa til et annet land og hente hjem broren som har gjort den samme reisen noen år tidligere. Navnet på landene nevnes aldri, men det er ganske åpenbart at det dreier seg om Mexico og USA.

Det jeg likte med denne boka er at den kan leses på mange nivåer og på den måte bety forskjellige ting. På det mest overfladiske nivået er det en klassisk quest-fortelling der en ung jente skal ut på reise for å hente hjem noe fra et sted langt borte. På veien møter hun både hjelpere og motstandere, og hun må overvinne mange utfordringer for å nå fram til målet. Men boka er også en fortelling om immigrasjon, eller kanskje heller migrasjon, og om hvordan selve reisen påvirker deg. Personen du er på slutten av reisen er ikke den samme som dro hjemmefra.

Boka er også nydelig skrevet, og jeg satt gjentatte ganger og leste setninger på nytt og på nytt bare fordi jeg ikke ble ferdig med dem. Den har også en veldig åpen slutt der jeg vil argumentere for at hva du mener faktisk skjer, er avhengig av på hvilken måte du har lest resten av teksten.

4: Linn Ullmann - De Urolige

Den aller første boka jeg leste i 2016 og den eneste norske på årets liste. Men Linn Ullmann må med.

Det er vanskelig å lese De Urolige som roman og ikke som selvbiografi fordi det ligger så tett opptil Ullmanns eget liv. Men det er ingen navn i denne boka. Her er bare moren, faren og jenta. Moren og faren som ikke lenger er sammen. Moren og faren som begge lever for kunsten og nok er mer opptatt av å realisere seg selv enn av å være foreldre. Det er somrene i Sverige med filmskaper-far. Det er, i hvert fall teoretisk, resten av året med skuespiller-mor, men i praksis betyr det en strøm av forskjellige barnevakter mens mor er på filmsett og et barn som lever med angsten for å bli forlatt.

Mest av alt er denne boka en utforskning av forholdet mellom foreldre og barn. Det er historien om en sår barndom, men Ullmann greier å skildre denne sårheten som en tilstand og peker ikke ut skyldige. Men boka ser også på det samme forholdet gjennom blikket til barnet som voksen kvinne til stede ved sin fars dødsleie, og gjennom skildringer av den voksne kvinnen når hun selv har blitt mor.

Jeg likte Ullmans språk med mange korte ufullstendige setninger, og jeg likte særlig godt skildringene av faren og hans sykdom og dødelighet. Jeg har mer av Linn Ullmann i hyllene også. Det er kanskje på tide å lese mer?

5: Lisa Mcinnerney - The Glorious Heresies

Dette var kanskje et usannsynlig lesevalg for min del, men jeg ble nysgjerrig da den vant Baileys woman's prize for fiction tidligere i år. Og det var flaks, for den endte altså opp som en av årets favoritter.

Boka beskrives som en svart komedie fra Cork i Irland. Vi møter 15-åringen Ryan som både er i starten av et gryende kjærlighetsforhold til den peneste jenta på skolen, og i starten av en kriminell karriere som narkolanger. Vi møter også Ryans far som vikles inn i et intrikat plott da han uten å vite hva han sier ja til rekrutteres til å bli kvitt et lik for en av de store gutta i byens kriminelle underverden.

Det er røft og tøft, til tider ganske voldelig og et plott som river og røsker i karakterene underveis. Samtidig er det et en varm skildring av det nederste laget i det irske samfunnet. Av skoletaperne, arbeiderklassen, drankerne og de unge som havner på kant med loven enten fordi de føler de ikke har noe valg.

Det var spennende, underholdende og innimellom ganske hjertevarmt og du kan gjøre langt dårligere valg enn å unne deg noen timer fordypet i denne boka. For meg var den kanskje årets største overraskelse, og i tone minnet dette meg faktisk litt om en realistisk versjon av Joe Abercrombie.

Norsk på norsk #8

Jeg har igjen tre norske 2015-bøker som ble lest innen nomineringsfristen til Bokbloggerprisen som fremdeles ikke er omtalt. Norsk på norsk spalten avrundes dermed med denne siste runden.

Tittel: Tidsrosen
Forfatter: Ørjan N. Karlsson
Sjanger: Ungdomsroman, fantasy
Kilde: Anmeldereksemplar

Tidsrosen er den første boka i det som skal bli en fantasytrilogi for ungdom som fikk meg til å sperre opp øynene etter bare to-tre sider etter en scene som var mer voldelig enn jeg ser i mange voksenromaner. Uten at jeg tror ungdommen tar skade av det.

Premisset for boka er at lansen som ble brukt til å ta livet av Jesus på korset brast i tre deler som alle har magiske egenskaper. Vi følger handlingen i to tidsplan: Vår tids England og andre verdenskrigs Tyskland der det foregår en kamp for å hindre at feil mennesker får satt sammen disse bitene til ett farlig våpen. Det var ei spennende bok med godt driv i handlingen, men har altfor mange språklige klisjeer og litt for stereotypiske karakterer til at jeg er overbevist. Nok et eksempel på ei bok jeg hadde slukt som 13-åring, men som ikke når helt opp nå.

Tittel: Personar du kanskje kjenner
Forfatter: Synnøve Macody Lund
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt av Gro

Etter å hele året ha etterlyst norske romaner jeg kunne falle for, fant jeg endelig det jeg lette etter i Personar du kanskje kjenner.  Macody Lund begynner å skrive historien om den slagrammede faren, men etter hvert tar andre historier over.

Formen på boka er litt rotete, men egentlig var det noe av det jeg likte med den. Historiene om Mari og Live liksom trenger seg frem og krever plass, og vi veksler mellom å være tett på og å trekkes ut av en allvitende fortellerstemme som plutselig stopper opp og begynner å kommentere både teksten og det som skjer. I tillegg forteller forfatteren sin egen historie, i hvert fall begynner den som det. Karakteren hun skriver om heter først Synnøve, så Synne før hun til slutt bytter navn til Anna. Det er ikke alltid jeg liker fortellerstemmer som så åpenbart snakker direkte til meg, men jeg gjorde det her.

Best likte jeg partiene om Mari og Live, men i motsetning til hva jeg ser mange andre har skrevet likte jeg også partiene som omhandlet faren. Det er ingen perfekt bok, men av de norske romanene jeg leste i fjor, rangerte jeg denne på andre plass da jeg skulle nominere til prisen.

Tittel: De urolige
Forfatter: Linn Ullmann
Sjanger: Roman
Kilde: Julegave
 
Årets høydepunkt på romanfronten kom etter at vi kalenderen var bladd om og vi skrev 2016. Selv om jeg hardnaket vil hevde at dette ikke er en roman. 

De urolige er Linn Ullmans beskrivelse av å vokse opp med to kreative og berømte foreldre (Liv Ullmann og Ingmar Bergmann). Hun skildrer barndommens somre hos faren på Fårö, livet med en nervøs og tidvis fraværende mor og en oppvekst blant diverse barnepiker. Samtidig skildrer hun farens siste tid og dødsleie, noe som gir en fin kontrast til de mer barnslige minnene.

Jeg liker knappheten og insisteringen i Ullmanns språk, det er en måte å skrive på som appellerer til meg. Jeg synes boka gir et følsomt portrett, kanskje særlig av forholdet mellom far og datter. Partiene om moren synes jeg er litt mer utydelige, og jeg merket at det var det hun skrev om forholdet til faren som grep meg mest. Jeg er svak for skildringer mellom foreldre og barn, i hvert fall når de er skrevet godt og inneholder mer enn rosemalt idyll, noe som er tilfelle her.

Dette ble med andre ord en god inngang på leseåret 2016, og min klare førsteplass i romanklassen da jeg skulle nominere.