4,5,6,7 og 8/52: Ingvild H. Rishøy - Historien om fru Berg

En liten, tynn bok med fem noveller. Jeg ville kanskje kalt den unnselig, om det ikke var for den lysende orange fargen som roper om oppmerksomhet. Og oppmerksomhet fortjener den, lastebillass med oppmerksomhet og enda litt til. Rishøi skriver rett og slett misunnelsesverdig gode noveller, og jeg er helt solgt.

Det begynner med tittelnovellen, Historien om fru Berg. Jeg oppdaget at jeg faktisk har lest den før, tror den har stått på trykk i Vinduet, men den tåler og leses mange, mange ganger. Novella er fortalt fra synsvinkelen til et barn, den er enkel, presis og hjerteskjærende. Min favoritt i samlingen.

Trylle bort mennesker skiller seg ut fra det jeg forventer av en novelle ved å strekke seg over en lang tidsperiode. Forholdet mellom to søstre skildres fra oppveksten til de er voksne. Utrolig hvor mye Rishøi får sagt på så liten plass!

Den tredje er The life and death of Janis Joplin. Tekster med eksplisitte musikkreferanser pleier ikke være helt min greie, jeg kan for lite om musikk til å ha glede av det. Men dette er unntaket. Janis Joplin er en av mine store favoritter, kanskje er det med på å farge hva jeg synes om novella, jeg liker den ihvertfall veldig godt. Den handler om outsiderjenta som ligner på Janis, og som med det plutselig får et sted å passe inn.

Det som lyser har jeg også lest før. Også denne fortalt av et barn, denne gang en liten gutt som snakker om forholdet til storebroren som tydeligvis sliter med psykiske problemer.

I Jentene mine møter vi Daniel, en voksen mann. Teksten er skrevet i du-form, henvendt til dattera og han prøver å forklare hvor ting gikk feil.

Det er så mye jeg kunne sagt om hver enkelt novelle, men jeg har ikke lyst. Jeg kjenner dette er en av de bøkene jeg vil misjonere for, vil få alle til å lese, men da kan jeg ikke røpe handlingen. Jeg nøyer meg istedet med et lite sitat fra The life and death of Janis Joplin. Og en innstendig oppfordring: Les!

Å ligne på noen. Det er som de beste tinga.
Den hvite følelsen når Paraceten begynner å virke.
Nei, det å bli lest for, når ingen spør om hvorfor. Når noen bare leser for deg og du kan lukke øynene dine. Å ligne på noen. Du kan lukke øynene dine og lene deg tilbake og bare høre regnet mot ruta.

Kevin Nicholls - One Day

Det er ikke ofte jeg leser denne sjangeren lenger. Bokvarianten av en romantisk komedie, småsjarmerende og lett fordøyelig, han og hun som møtes og hva skjer så? Når det er lett underholdning jeg er ute etter, ender jeg som regel opp i en guilty pleasure amerikansk TV-serie, ikke i bokhylla. Og det er kanskje dumt?

Kjente ihvertfall at dette var rett bok til rett tid for meg. Jeg likte fortellingen om Em og Dex, og jeg likte grepet med å skildre livene deres gjennom å skildre 15.juli 20 år på rad. Etter å ha tilbragt resten av januar i selskap med faglitteratur og romaner jeg har vært lite begeistret for, ble dette akkurat det hvileskjæret jeg trengte for å bli motivert igjen.

Mer utfyllende omtaler finner du for eksempel hos Julie.

Sette press på meg selv

Én ting har jeg lært om meg selv opp gjennom årene: Jeg jobber best om jeg har en deadline å forholde meg til.

Jeg satt meg selv ganske hårete mål for leseåret 2011, og har liten tro på at jeg kan si 10/10 når rakettene har stilnet neste vinter. Men det er fremdeles januar, og selvbedraget lever i beste velgående.

Ett av målene mine var å lese mer faglitteratur, nærmere bestemt lingvistikk, historie og filosofi. Så langt vil jeg si det går ganske bra, to av fem bøker så langt faller innenfor den kategorien. Men for at det skal fortsette sånn, fant jeg ut at jeg trengte en deadline. Og har nå registrert meg som enkeltemnestudent ved UiO, og gitt meg selv Ex Phil-eksamen i bursdagspresang den 10. mai. Sant, jeg risikerer et visst stigmata i vennegjengen ved å bli hun som tar Ex Phil fordi hun har lyst, men det får så være.

Som en bonus fikk jeg i går studentbevis i posten, og pendler billigere til jobben fram til mai.

Jesper Knallhatt - Baade Og Tirsdag

Bok to av fem i det som må være den mest ambisiøse bokserien jeg har vært borti som leser til nå. Selve prosjektet med serien, skrev jeg om da jeg skrev om Mandag.

Tirsdag morgen er Tenna Rasmussen tilbake på psykiatrisk avdeling for å fortsette samtalen med Cornelius Magnussen. Sistnevnte har for anledningen fått en ny type medisin, og er et langt mer behagelig selskap enn slik vi møter ham i Mandag. Ihvertfall helt fram til slutten av kvelden, når virkningen av de nye medisinene slipper taket. Jeg kunne forsøkt meg på mitt eget sammendrag, men siterer i stedet sammendraget som står på bokens innbrettede perm:

"Hvor kommer vi fra?
Bogen indleder med en kort beskrivelse af, hvad evolutionen egentlig er; hvad er det generne gør; hvad er evolution for et biologisk fenomen?

Det er dog ikke kun rent biologisk, verden udvikler sig. Vores kultur forandrer sig også, og der kan drages en del paralleller mellom de to måder, hvorpå natur og kultur udvikler seg.

Derefter kommer vi til det egentlige:
Hvor kommer mennesket fra?

Begreber som bevidshet, selvrefleksion, intelligens og empati sættes ind i en større sammenhæng, og endelig kommer vi til de aber, som var vores forfædre!

Gennom arter som austrolopithecus, homo habilis, homo erectus og arkaisk homo sapiens kommer vi til os selv og hele menneskehedens fælles forfædre på den afrikanske savanne for 100.000 år siden.

Bogen slutter af i Mellemøsten med et luxus-cruise gennem de oltidskulturer, som lagde grunden for Europas kultur.

Blandt andet bliver Biblen og dens tilblivelse set i et noget andet lys, end vi er vant til..."

Denne boka framstår som mer enhetlig og strukturert enn den første. Der Mandag legger grunnlaget og har mange elementer som må på plass, er Tirsdag der det egentlig begynner. Helt bokstavelig. Som historieinteressert, har det vært usedvanlig fascinerende å være med på denne reisen gjennom menneskehetens historie, som slutter der historiske oppsummeringer gjerne begynner. Her er det før-historisk tid som vies mest plass, og det legges ikke skjul på at det meste som legges fram er ren spekulasjon fundert i det mangelfulle kildemateriale som er tilgjengelig.

Denne gangen føler jeg også at det er lettere å være kritisk til teksten. Der jeg foran forrige bok var helt blank, har jeg her tidligere lest andre synspunkter på en del av de samme tingene det skrives om. Uten at det gjorde lesningen mindre fornøyelig. Cornelius har gjort en grundig research, men gjør det helt klart at det han forteller er hans teori om hvordan verden henger sammen. Gjennom fortellingen forsøker teksten å bygge opp et helhetlig verdensbilde en mytologi verdig. Jeg er kanskje ikke enig i alt jeg leser, men jeg er umåtelig fascinert av forsøket, og jeg merker at teksten utfordrer meg til å tenke annerledes og se problemstillinger på andre måter. Samtidig: Det at jeg liker det jeg leser så godt, henger selvsagt også sammen med at jeg i utgangspunktet deler mye av Hr. Magnussens tanker om verden.

Dette er rett og slett utrolig inspirerende lesning, og jeg har flere ganger i løpet av boka måttet legge den fra meg for å skrive ned egne tanker og ideer som har sprunget ut av det jeg har lest.

Om nysgjerrigheten er pirret, kan du lese en anmeldelse i en helt annen klasse en min hos Kulturkapellet.

...og jula varer helt til 26. januar?

I går stod jeg på Tanum med den skinnende orange nye novellesamlinga til Ingvild H. Risøy i hendene, men bestemte meg for å vente. En måned og en dag siden julaften, og fremdeles hadde jeg to gavekort liggende ved siden av PC-skjermen. Hjemme.

I dag gjorde jeg noe med det. Det ene gavekortet var på Ark, som ikke hadde Historien om Fru Berg. Det de derimot hadde, var 3 for 2 av engelsk pocket, så da kjøpte jeg... fire. Så ble Risøys novellesamling innkjøpt for et sentergavekort og hennes fjerne slektning, VISA.

To romaner og tre novellesamlinger. Og om titlene på bøkene ikke er leselige på bildet, lister jeg dem opp her:

F. Scott Fitzgerald: The Great Gatsby
Fordi jeg alltid var så sær når vi skulle lese bøker på skolen og aldri ville lese det som alle andre leste, fordi den er en klassiker og fordi den stod helt alene på nederste hylle og bare kostet 39 kroner.

David Nicholls: One Day
Fordi jeg har lest fine ting om den, fordi jeg kjenner jeg trenger litt lett underholdning akkurat nå og fordi den var trippeleksponert i butikken så den fulgte etter meg uansett hvor jeg gikk.

Ingvild H. Risøy: Historien om Fru Berg
Fordi La Stå var et av fjorårets absolutte høydepunkter lesemessig, fordi en jeg kjenner skrev på Facebook at hun hadde kjøpt den i går og fordi jeg har så lyst til å lese den at jeg er redd for å begynne.

Alice Munro: Hateship, friendship, courtship, loveship, marriage
Fordi jeg vil lese flere noveller, fordi jeg leste Castle Rock i fjor og fikk mersmak og fordi den har en fantastisk tittel

Alice Munro: Too Much Happiness
Fremdeles fordi jeg skal lese flere noveller, og fordi Alice Munro skriver dem bedre enn de fleste

3/52 "The black cat"

Jeg nevnte i forrige novelleomtale at det er tre noveller jeg husker godt fra skoletiden (men vil i dag korrigere meg selv, og si fire). Roald Dahls Dypfryst var en av dem, og inspirerte meg til å lese flere av hans korte tekster forrige uke.

I dag kommer inspirasjonen fra en annen favoritt, nemlig Edgar Allan Poes The Tell-Tale Heart. Historien om fortelleren som dreper en eldre mann, parterer liket og gjemmer det under gulvplankene, for til slutt å innrømme ugjerningen fordi han mener å høre hjerte banke høylydt under gulvet, har vært en favoritt siden første gang jeg leste den i engelskboka mi på videregående. Jeg var til og med så heldig at jeg fikk tolke akkurat den teksten på engelskeksamen i tredje klasse, og kunne inkassere toppkarakter på det.

The Tell-tale Heart var også grunnen til at Tales of Mystery and Imagionation ble med meg hjem fra en av mange London-turer. I dag har jeg lest The Black Cat, den siste novellen i denne samlingen. Utgangspunktet for de to novellene er ganske likt. Også The Black Cat er lagt i munnen på en førstepersonsforteller som har begått et mord og vil forklare seg. I begge novellene blir mordet avslørt, uten at politiet gjør noe annet enn å dukke opp. Men omstendighetene er selvsagt forskjellige.

I The Black Cat er fortelleren en dyrekjær person som i stadig alkoholrus forfaller til en humørsyk og voldelig mann. Gjennom Poes karakteristiske svarte logikk, drives han til å ta livet av sin svarte katt, for, som han selv sier det:

"Who has not a hundred times, found himself committing a vile or silly action, for no other reason than because he knows he should not?"

Siden skaffer han seg en ny katt, som til hans store ergrelse følger ham hvor enn han går, tillitsfull og kjærlig. Til slutt får han nok, og jager etter katten med øks. I stedet ender han opp med å drepe kona, og murer liket av henne inne i kjellerveggen. Politiet kommer, og i motsetningen til fortelleren i The Tell-Tale Heart, er han ikke det miste nervøs for at de skal finne noe. Men sammen med liket, har han, uten å vite om det, også murt inn katten. Som lager høye lyder og får politiet til å rive veggen og dermed avdekke ugjerningen.

Herlig svart og groteskt!

Sonja Nordenswan: Blues från et krossad världshus

"Orsaken till att jag hamnade här var Doras befrielse av fiskodlingsfiskarna. En försommarljus natt simmade hon ut, klippte helt enkelt sönder nätkassarna och gav regnbågslaxarna havet tillbaka. Att natten hade varit alldeles för ljus inser jag nu. Hon borde ha väntat till längre fram då augustimörkret hade gjort henne osynlig."

Dette blir bra, tenkte jeg, da jeg leste dette første avsnittet. Det var så mye som satt på plass etter bare fire setninger. Jeg var godt plassert ved havet en sommerkveld. En handlingskraftig karakter er introdusert og jeg er nysgjerrig på å få vite mer om henne. Jeg vet allerede at ting ikke har gått som planlagt, og at hennes handlinger har fått konsekvenser. Jeg satt meg bedre til rette, og var klar til å synke inn i romanverdenen.

Dessverre tok det ikke lang tid før jeg forandret mening. Boka har sine lyspunkter underveis, men for meg ble den aldri noe mer enn "helt grei". Jeg skal kommer nærmere tilbake til hvorfor, etter først å ha kommet med et aldri så lite handlingsreferat.

Boka handler om tenåringsjenta Smaragda, ja nettopp, Smaragda, og hennes oppnøsting av sin egen slektshistorie. Faren vet hun ikke hvem er, moren døde da Smaragda var fem, og hun har isteden blitt oppdratt av mormoren. Da Smaragda skal skaffe seg et ID-kort, oppdager hun at hun er født i utlandet, og bestemmer seg for å finne ut mer om de manglende bitene i familiepuslespillet. Bitene fylles ut, for leseren såvel som for Smaragda, gjennom gjenfortellinger av samtaler hun har med mormoren, samt morens dagboksnotater.

I desember skrev jeg et innlegg om hva som var viktigst, språk eller handling. I kommentarfeltet introduserte Knirk et tredje element, som hun mente var det viktigste av alt: karakter.

For meg er det her det skorter i denne boka. Dess lenger jeg leser, dess mer irriterer jeg meg over fortellerstemmen. Smaragda fyller atten år i løpet av boka, så jeg burde kanskje tilgi henne at hun er naiv, idealistisk og selvopptatt. Men det greier jeg ikke. Jeg føler det er meningen jeg skal ha sympati med henne når hun, ikke overraskende, finner ut at både morfaren og faren er drittsekker. Isteden har jeg mest av alt ha lyst til å snakke et annet språk og si girl, get over yourself. Både mormora og mora sitter på sterke historier, men å lese dem filtrert gjennom Smaragda fungerer overhodet ikke for meg. Jeg skjønner ikke hvorfor hun reagerer som hun gjør, og jeg tror ikke på henne når hun stadig insisterer på at hun har det så vanskelig. At hun har en annen personlighet som hun kaller Dora, opplever jeg mer som en ansvarsfraskrivelse enn som et reelt psykisk problem. Som når jeg selv som barn skyldte på min lissom-venn når noe gikk galt.

Det skal legges til at Smaragda faktisk tvangsinnlegges på psykiatrisk avdeling, så problemene hennes er nok ikke bare innbilte. Det forhindrer likevel ikke at jeg opplever dem sånn.

Boka har forøvrig to tidsplan.
1) Nåtiden, der Smaragda først befinner seg på institusjon, men mot slutten slippes ut
2) Tiden for rundt et år siden da Smaragda begynte å interessere seg for familiehistorien
I tillegg er det to indirekte tidsplan gjennom gjenfortellingene av mormoras og moras historier.

For meg fungerer nåtidsdelene klart best, her finner jeg flere passasjer jeg liker godt. Delene som dreier seg om fortiden derimot, er altfor gjenfortellende etter min smak. Det bærer så stort preg av å være lenge siden, gjennomtenkt og strukturert, at det mister det genuine. Dessuten synes jeg moras dagboksnotater ser ut som de er skrevet av Smaragda selv, hun har ingen egen stemme. Siden Smaragda knapt kan huske mora si, ser jeg det som veldig lite sannsynlig at hun selv tenker og skriver på akkurat samme måte som mora gjorde i sine dagbøker.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ser hvilke kvaliteter i denne boka som har gitt den nominasjonen til Nordisk Råds Litteraturpris. Kanskje har noen av dere andre som har lest den, en annen oppfatning?

Denne boka er tredje bok ut i Knirks samlesningsprosjekt, der vi sammen leser de nominerte til Nordisk Råds litteraturpris. Følg denne linken, og finn flere som anmelder denne boka i dag.

2/52 "Høyt spill"

Roald Dahl var en stor favoritt i barndommen. Jeg husker enda akkurat hvor jeg kunne finne bøkene hans på mitt bydelsbibliotek, som nå dessverre er lagt ned, men heldigvis var der i grei sykkelavstand da jeg var liten.

Jeg husker også hvor fascinert jeg var første gang jeg leste Roald Dahls novelle "Dypfryst", der en kvinne dreper mannen sin med en frossen steik, for siden å servere den til etterforskerne som gladelig tygger i vei mens de diskuterer hvor mordvåpenet kan ha blitt av. Denne er en av tre noveller fra skoletiden jeg husker godt. Sannsynligvis var den også grunnen til at jeg har kjøpt Selsomt selskap, en bok med 13 fortellinger skrevet av Roald Dahl, utgitt som bokklubbok i 1975.

Nå har jeg, som tekst to i novelleutfordringen, lest en av de andre fortellingene i samlingen. Høyt spill handler om et ektepar som tilhører den engelske overklassen. Tilsynelatende ganske kjedelige mennesker, en snobbete og dominerende adelsfrue og hennes lett kuede mann. De venter weekend-gjester som kommer for å spille bridge, og fruen i huset har lite pent å si om dem annet enn at de er gode bridgespillere. Jeg vil ikke røpe handlingen videre, det vil ødelegge hele teksten om noen skulle finne på å lese den, men jeg kan vel si så mye som at ingen av parene ikke helt er hva de gir seg ut for å være.

Ganske fornøyelig lesning, rett og slett.

1/52 "Elisabeth"

Jeg starter Bais novelleutfordring med Kjell Askildsen. I årevis har jeg hatt en bok med hans utvalgte noveller stående i bokhylla, men først nå har jeg tatt den fram. Og da jeg leste innhldsfortegnelsen, var valget åpenbart: Først ut ble novella som bærer mitt eget navn.

Novella handler om Frank, som har kommet tilbake til hjemstedet etter en lengre reise. Han skal bo hos broren og svigerinnen, Daniel og Elisabeth, i ei uke. Kvelden før novella starter, var første gang Frank og Elisabeth møttes, og det er tydelig at han liker henne. Hvorvidt denne følelsen er gjensidig, har jeg mer problemer med å tolke. Frank besøker også mora si i løpet av teksten, og det er tydelig at han ikke har et tett forhold til noen av familiemedlemmene. Til slutt ber Daniel ham om å reise, angivelig fordi Elisabeth "ikke er helt seg selv".

Elisabeth er ei veldig åpen novelle, det er lite som sies rett ut. I stedet blir jeg som leser sittende og tolke alle de små sporene som ligger i formuleringene. Språket er presist og nøkternt, men det kjennes som den egentlige historien ligger i det som ikke sies. Og jeg føler meg ikke sikker på at jeg har forstått hva som virkelig foregår.

Det er en spent stemning mellom Daniel og Elisabeth, slik jeg leser det kan det være to årsaker til dette: For det første hintes det om at Daniel er utro. Ett sted har han løyet om hvor han befinner seg, et annet sted har han besøkt nabokvinnen, og det første han gjør når han kommer ut, er å vaske hendene. For det andre ser det ut til å være en tiltrekning mellom Frank og Elisabeth. Hvor sterk den er fra hennes side, er jeg som sagt usikker på, men det ligger også et element i teksten om misunnelse mellom brødrene, og at Daniel ser på broren som "han som får alt". For meg som leser ser det ut til at Frank og Elisabeth er karakterene i novella som har mest til felles. Kanskje ser også Daniel dette, og er sikker på at Frank på nytt vil ta fra ham noe som er hans. Den eneste gangen alle tre snakker sammen i novella, insisterer Daniel på et barndomsminne som Frank sier han ikke husker. Elisabeth sier hun heller ikke husker noe særlig fra barndommen, og Daniel ler. Deretter unnskylder Elisabeth seg, og går. Det kan virke som om Daniel har konfrontert Elisabeth med mistankene om henne og Frank, og at dette får henne til å oppføre seg usikker i Franks nærvær, og i størst mulig grad unngår blikkontakt. Når Daniel til slutt ber Frank om å reise, skylder han på Elisabeth. Samtidig skriver han en lapp, som ser mer ut til å være til Elisabeth enn til broren, der det ser ut som om Frank er den som har bestemt han må dra.

Jeg leser novella som at den handler om en utro ektemann, som på grunn av sin egen utroskap, heller ikke stoler på kona. Han mistenker at noe kan komme til å skje mellom broren og kona, så han splitter dem ved å sende broren bort. Men som sagt, dette er ei veldig åpen novelle, og kanskje vil en annen leser lese den helt annerledes. Det er spennende å bruke tid på og virkelig gå inn i sånne tekster, og mitt foreløpige inntrykk er at Kjell Askildsens noveller vokser jo mer jeg gransker dem. Det hadde for øvrig vært veldig spennende å høre hvordan andre leser akkurat denne novella.

Noveller

Et av lesemålene mine for 2011, er å lese flere noveller. Det er jeg tydeligvis ikke den eneste som har tenkt.

Bai, som skriver Boklesebloggen min, har laget ei utforing som går ut på å lese i snitt ei novelle i uka gjennom hele året, og jeg har slengt meg med. Så langt bare i navnet, ingen noveller er leste i løpet av årets første ni dager, men det kommer.

Det er så lett å tenke at når jeg først skal lese noveller, må jeg lese hele samlinger fra perm til perm. Men det er jo akkurat det som er det fine med noveller: Man kan lese en og en aleine, og man trenger ikke like lang tid på å fullføre som når man leser hele bøker. Jeg har funnet fram til flere novellesamlinger i bokhyllene mine. Det burde være en smal smak og lese ei novelle her og ei novelle der i tiden som kommer.

I tillegg kommer det nok noen større jafs i blant, gjerne rett etter biblioteksbesøk. Utfordingen blir å skrive omtaler av disse tekstene på en måte som kan fungere som lesetips heller enn spoilere for andre som er med i prosjektet.

Gaute Heivoll - Før jeg brenner ned

Jeg møtte mannen Gaute Heivoll før jeg møtte tekstene hans. Han kom inn som foreleser i Bø og leste mening inn i tekster som jeg ikke visste lå der. Det var først da jeg begynte å få utbytte av forfatterstudiet, det var da dørene begynte å åpne seg. Like mye fordi det var først da vi begynte med prosa, men det henger sammen.

Siden leste jeg tekstene hans, og var solgt fra første øyeblikk. Kanskje var jeg farget av at jeg likte mannen, jeg vet ikke, men tekstene grep uansett tak i meg. De er så følsomme og sanselige, vare på en måte, samtidig som de likevel har evnen til å sparke meg hardt i leggen og være ubehagelige. De vitner om en konstant tilstedeværelse i omgivelsene, et blikk for meningsbærende detaljer og musikalitet i språket. Og de er så rolige. Som de drøvtyggende kuene som alltid er til stede, med sine store mørke øyne og uutgrunnelige blikk.

Og kuene er på plass også i Før jeg brenner ned. De står der og stirrer mens en låve brenner ned til grunnen foran øynene deres. Men jeg er ikke lenger med i magien. Jeg ble så glad da Heivoll fikk Brageprisen, synes anerkjennelsen er så fortjent. Men så liker jeg ikke denne boka. Jeg vil så gjerne, men det hjelper ikke. Jeg har faktisk slitt for å lese den ferdig, men gjort det på trass.

Hva er det som er annerledes? Jeg vet ikke. Vet bare at jeg ikke er med. Jeg var heller ikke helt med i Heivolls forrige bok, Himmelarkivet, og Før jeg brenner ned føles som et skritt i samme retning. Han tar utgangspunkt i en historisk hendelse, og sirkler rundt denne i et forsøk på å trenge inn. Han innlemmer seg selv og sin egen skriveprosess, og i Før jeg brenner ned også sin egen barndom og oppvekst. Jeg opplever boka som to separate historier som egentlig ikke hører sammen, men som forfattteren gang etter gang insisterer på at gjør det. Kanskje er det der jeg faller av.

Eller kanskje det er i alle de megetsigende detaljene. Tilsynelatende uvesentlige, men fordi de faktisk er skrevet ned, gitt en egen tyngde og gåtefullhet. Som leser sitter jeg igjen og lurer på hva det er jeg ikke skjønner, hvorfor er akkurat syrinene beskrevet her, hva har de med saken å gjøre. Samtidig kan jeg egentlig forstå det, teksten er svært stedbunden og detaljer som syrinene er med på å gjøre omgivelsene konkrete også for meg som ikke har vært der. Men det skurrer.

Jeg har ingen bedre forklaring enn det.

Ola Wikander - I døde språks selskap

Jeg liker å lese bøker der det er tydelig at forfatteren har et sterkt engasjement for det han skriver om. Dette er en sånn bok. For eksempel gjort tydelig gjennom setninger som denne: Det å forstå en særlig innviklet og elegant bøyningsform fullt ut kan faktisk være en nesten uanstendig nytelse.

Wikander presenterer i tur og orden sumerisk, akkadisk, hebraisk, koptisk, hettitterrikets språk, sanskrit, gammelpersisk, oskisk, etruskisk, gotisk og anglesaksisk. Boka er på bare 200 sider, så det sier seg selv at det ikke er tid til å gå i dybden på hvert enkelt språk. I stedet oppsummeres historien, de viktigste særtrekkene og et tekstutdrag med oversettelse. Det er litt samme prosjektet som i A History of the Word, som jeg leste i fjor, men i litt mindre format.

Jeg må si jeg har kost meg i Wikanders selskap, og boka har absolutt fullført hans misjon om å skape interesse for videre lesning. Særlig gjennom litteraturlista bakerst i boka. I stedet for bare å ramse opp en liste titler, gir han meg en kort kommentar om hver boks nivå, styrker og svakheter. Sånt liker jeg. Det er ikke alltid like lett å navigere i et fagfelt jeg ikke er godt nok kjent i, men som jeg ønsker å lære mer om.

Et sitat som dette, får meg til å drømme om å beherske sanskrit:

Iblant kan teksten leses både forlengs og baklengs. For eksempel finnes det et dikt som lest forlengs oppsummerer eposet Mahabharata, mens det lest baklengs er en oppsummering av det andre store eposet, Ramayana.
(Og beklager Wikander, jeg får ikke til å sette inn aksenttegnene så transkribasjonen blir riktig.)

Mens når jeg leser de andre kapitlene, er det like fristende å ta fatt på akkurat dét språket.

Det eneste jeg har klødd meg litt i hodet over mens jeg har lest, er oversettelsen til norsk. Ikke fordi det er noe galt med språket, men fordi de aller fleste lydeksemplene som gis refererer til det norske språket. Jeg blir veldig nysgjerrig på hvilke eksempler som er gitt i den svenske originalteksten, og hvordan dette svarer til det norske. Kanskje jeg en gang må lese boka om igjen på svensk, bare for å se forskjellen? Det vil i såfall være helt i forfatterens ånd.

Bøker til pynt

I dag faller snøen i store flak utenfor vinduet. Men om jeg skulle snø inne, er det ingen fare, jeg har definitivt nok å lese på...

Jeg vet jeg kjøper flere bøker enn jeg leser. Det var en gang jeg kunne si jeg hadde lest alle bøkene som stod i hyllene mine, men det begynner å bli mange år siden. Og det er helt greit.

Med ny orden i hyllene, bestemte jeg meg imidlertid for å finne ut akkurat hvor mange bøker jeg har som jeg ennå ikke har lest. Og tallet var mye høyere enn jeg hadde regnet med. Jeg sluttet å telle da jeg kom til 200, men det egentlige tallet er litt i overkant. Noe av dette er bøker jeg har begynt på men aldri avsluttet og noe er oppslagsverk, men likevel.

Om jeg leser med samme tempo som i 2010, vil det ta meg over tre år å komme gjennom. og det er om jeg ikke kjøper noe nytt og ikke låner noe på biblioteket.

Jeg kommer til å kjøpe noe nytt, og jeg kommer til å låne noe på biblioteket. Trøsten får være at de ser veldig fine ut der de står, alle bøkene. Kanskje noen av dem kan kategoriseres som pynteting?

Nytt år, ny orden

Det begynte egentlig med noe helt annet.

Samboeren fikk Kinect til jul, og vi skulle prøve. Det vi selvsagt ikke hadde tenkt på, var plassen. Når du skal styre et TV spill ved å veive med armer og bein, bør du ha litt albuerom. Det gikk akkurat, om vi spilte én av gangen, men optimalt var det ikke. Så da vi var ferdige med å le av hvor dumme vi så ut, ble vi sittende i sofaen og se på stua vår med ommøbleringsøyne.

Vi har snakket om å gjøre det før også. Men denne gangen ble jeg plutselig veldig ivrig. Og avstanden fra tanke til handling veldig kort. Jeg fant nemlig raskt ut at løsningen vi så for oss ville samle alle bokhyllene mine langs den ene langveggen. Og enda bedre: Det ville faktisk bli plass til én til!

Dermed ble sofaen flyttet til motsatt side av rommet, alle bøkene dratt ut av hyllene og plassert i bunker utover gulvet, alle bokhyllene samlet langs langveggen og en ny Billy-bokhylle levert på døra av en snill bror som hadde en til overs. I går satt samboeren den nye hylla sammen mens jeg var på varetelling, og resten av dagen gikk med til sortering og plassering.

Nå står all skjønnlitteratur igjen alfabetisk etter forfatter, noe plassen har satt en stopper for lenge. Fantasyseriene er samlet i egne hyller, og fagbøkene er grovsortert etter emne. Jeg har vært flink og sortert ut to fulle bæreposer med bøker jeg skal gi bort. Noen fordi jeg vet jeg ikke kommer til å lese dem igjen, andre fordi jeg oppdaget at jeg hadde to like. Nå er det orden, system og oversikt som gjelder.

Og det beste av alt: Mye tomrom med plass til nye bøker også.
Jeg er strålende fornøyd og klar for 2011!

Lest i 2011

Steven Erikson: Memories of Ice (Malazan Books of the Fallen - Book 3)
Steven Erikson: Deadhouse Gates (Malazan Books of the Fallen - Book 2)
Steven Erikson - Gardens of the Moon (Malazan Books of the Fallen - Book 1)
Irène Némirovsky: Hett blod
Joe Abercrombie - Heroes
Olaug Nilssen:Få meg på, for faen
Bill Bryson: A short history of nearly everything
Ngũgĩ wa Thiong’o: Wizard of the Crow
Joseph Conrad: Mørkets hjerte
Arika Okrent - In the land of invented languages
Mitch Albom: Tuesdays with Morrie
Guy Deutscher : Through the language glass - Why the world looks different in other languages
George R.R. Martin: A Dance with Dragons
George R.R. Martin:: A Feast for Crows
George R.R. Martin: A Storm of Swords
Carsten Jensen: Jeg har set verden begynde
Helle Helle: Rødby - Puttgarden
Alice Munro: Too Much Happiness
Beate Grimsrud: å smyge forbi en øks
J.M. Coetzee: Et dårlig år
Marguerite Duras: elskeren
George R.R. Martin: A Clash of Kings
George R.R. Martin: A Game of Thrones
Arild Pedersen (red.): Exphil I - Filosofi- og vitenskapshistorie
Jhumpa Lahiri: Fremmed Jord
Institutt for filosofi: Exphil II
Agnes Ravatn: Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå.
Günter Grass: Peeling the Onion
Jonathan Franzen: The discomfort zone
Doris Lessing: The Golden Notebook
Aina Basso: Fange 59. Taterpige
Ingvild Sælid Gilhus og Einar Thomassen: Oldtidens religioner
Carl Frode Tiller: Innsirkling 2
Carl Frode Tiller: Innsirkling
Per Egil Hegge: Kunsten å skrive godt
Gabriel Michael Vossgraff Moro: Der lyset slipper inn
Erik Wahlström: Flugtämjaren
Alice Munro: Hateship, friendship, courtship, loveship, marriage
Ingvild H. Rishøy: Historien om Fru Berg
David Nicholls: One day
Jesper Knallhatt(Lene Andersen): Baade Og Tirsdag
Kristian Olsen aaju: Det tatoverede budskab
Sonja Nordenswan: Blues från et krossad världshus
Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned
Ola Wikander: I døde språks selskap

Harald Voetmann - Vågen

Bok nummer to ut i Knirks samlesningsprosjekt, der vi leser de nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris sammen. Her finner du oversikten over andre som har skrevet om boka i dag.

Danske Vågen ble påbegynt uten noen som helst forventninger. Jeg hadde aldri hørt om den før den ble nominert, og hadde sannsynligvis aldri lest den om det ikke var for samlesningen.

Nå når jeg har lest den, er jeg egentlig overrasket over at jeg ikke likte den. Den inneholder mange elementer som vanligvis får meg til å like ei bok:
Den er godt skrevet.
Den har handlingen lagt til historisk tid, i dette tilfellet Romerriket.
Den tar utgangspunkt i en fascinerende historisk skikkelse, Plinius den Eldre, og hans enorme prosjekt om å skildre hele verden i skrift.
Den er tidvis ganske makaber i skildringene, uten å gjøre noe stort oppstyr av det.

Og det er ikke sånn at jeg synes boka er dårlig.

Jeg har tygget på det noen dager, men greide ikke sette fingeren på noe konkret jeg ikke liker. Så slo det meg at det er et spørsmål om motivasjon. Der Beate Grimsrud har en klar agenda med sin En dåre fri, er det ingenting som ligner det her. Jeg mener ikke at alle bøker skal ha en mer eller mindre skjult politisk agenda, men jeg mener at hver bok skal ville meg noe. Det kan være så enkelt som å ville fortelle en god historie, eller det kan være noe annet. Men mens jeg leste Vågen, følte jeg ikke at Harald Voetmann ville meg noe annet enn å vise hvor flink han er. Derfor ble jeg aldri særlig engasjert i teksten.

Om jeg skulle trillet terning, hadde den endt på høykant, likegyldig vippende mellom tre og fire.