Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2014
Sidetall: 144 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål
Første gang jeg møtte en av tekstene til Maria, fikk jeg prestasjonsangst.
Vi var invitert av en felles bekjent til det aller første møtet i en ny skrivegruppe. Jeg hadde levert noe halvferdig ræl som ikke en gang jeg visste hvor skulle. Maria leverte novellen Seierskyss som med små endringer er den siste av de sju novellene som nå utgjør debutboka hennes. Jeg kan med hånda på hjertet si at på alle skrivekurs eller skrivegrupper jeg har deltatt i, har jeg aldri opplevd at en tekst har slått beina under meg på den måten. Jeg var fan før jeg hadde møtt henne, og jeg er fan nå.
Det jeg prøver å si med denne inledningen, er selvsagt at jeg er inhabil. Jeg og Maria var i samme skrivegruppe i ca. ett år, og av novellene i denne samlinga er det bare to jeg ikke har sett i tidligere utkast. Jeg burde sikkert ikke skrevet om den, men jeg gjør det likevel. Fordi jeg egentlig ikke kjenner Maria annet enn gjennom tekstene hennes, fordi skrivegruppa ikke lenger eksisterer, men mest av alt fordi jeg synes boka er for god til å la være.
Dette har jeg aldri fortalt til noen består som sagt av sju noveller, og dette er tekster med skikkelig trøkk. (Så mye at den ø'en faktisk er helt nødvendig, om du lurte.) Hovedpersonene har det til felles at de både er de tøffeste og de mest sårbare menneskene jeg har lest om på veldig lenge. De er outsidere det i starten er lett å få sympati for, de har på hvert sitt vis havnet utenfor, de er underdogs jeg kjenner for å heie på.
Men det er bare måten jeg blir lurt inn i teksten på. Karakterene i disse novellene er outsidere av en grunn. De har ingen sperrer, de krysser grenser det for de aller fleste er utenkelig i det hele tatt å nærme seg. Om de står alene fordi dette er deres sanne natur, eller om de har blitt sånn av å bli tvunget til å være alene skal jeg la være usagt. Faktum er at veien fra sympati til avsky er overraskende kort, og det gjør tidvis vondt å lese. Dette er hovedpersoner som er vant til å slåss for sin plass i verden, som har det som sin default modus og ikke overveier andre muligheter. De forteller selv sine historier, bråkjekke og in your face, men ser neppe selv den sårbarheten de åpenbarer samtidig. Likevel er det i de fleste tilfellene vanskelig å ta dem i forsvar, fordi handlingene de utfører får så store konsekvenser for andre mennesker.
Dette er en tematisk svært mørk debut, og derfor er det kanskje ikke så rart den appellerer til meg som foretrekker det mørke fremfor sukkerspinn og regnbuer i bokform. Samtidig er det viktig å få med at boka faktisk tidvis er veldig morsom! Det som alltid har imponert meg mest med Maria er hennes formuleringsevne, kjappe setninger, troverdig språkdrakt og gode one-linere som jeg flirer godt av.
Her burde jeg selvsagt hatt et flott sitat for å demonstrere, men siden jeg har lånt bort boka mi, blir det litt vanskelig.
Sarkasme og galgenhumor går rett hjem hos meg, selv om det kanskje innimellom blir litt for mye av det gode. Jeg synes heller ikke alle novellene er like vellykede. Til slutten, så videre fremstår for meg som den svakeste i samlingen. Den handler om en kreftsyk mann som går til en prostituert, og er en tekst jeg ikke helt får tak på. Ellers er mine favoritter de to som rammer inn samlingen, Edel og nevnte Seierskyss, men det er flere som har gitt meg bilder i hodet jeg ikke kommer til å bli kvitt på lenge, lenge.
