Sjanger: tja... er utopi en egen sjanger?
Forlag: Penguin
Utgitt: 1516, min utgave 2009
Sidetall: 135 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk
Månedens tema i Heddas bokhyllelesing er en tidsepoke, den valgte boka skal enten være skrevet i eller ha handling lagt til 1350 - 1700.
Jeg hadde flere muligheter, men alle var tykke og tiden var i ferd med å renne ut. Så kom jeg plutselig på at Utopia av Thomas More har stått i hylla mi siden mars i fjor, den er strengt tatt bare ei tynn flis og den ble første gang utgitt i 1516. Perfekt valg!
Utopia er ei bok jeg har hatt lyst til å lese lenge fordi den stadig dukker opp i andre ting jeg leser. Enten fordi jeg leser historiske bøker fra Tudor-tidens England der Thomas More var en ruvende skikkelse som Henry VIIIs rådgiver i mange år. Eller fordi jeg leser artikler om utopier/dystopier der denne boka ofte ses på som startpunktet. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men det var i hvert fall noe annet enn det jeg faktisk fikk, for denne boka var overraskende lettlest og underholdende.
Boka har to deler. Den første delen består av fiktive brev mellom Thomas More og et par andre reelle, navngitte personer. Målet er å skape følelsen av at beretningen som kommer i del to er sann, og vi blir introdusert for sjømannen Raphael som er en svært bereist mann. I et av brevene gjenfortelles en lang dialog mellom ham og More der de diskuterer hvorvidt Raphael burde søke seg inn som en konges rådgiver, noe Raphael mener er en absurd tanke. Ingen konge ville høre på hans ideer, og han vil ikke si noe annet enn sin ærlige mening. Pragmatikeren More er uenig.
Del to er Raphaels beskrivelse av øysamfunnet Utopia, et samfunn han fremstiller som det eneste fornuftige samfunnet i verden. Desverre er det ingen som har helt fått med seg hvor det er, for da Raphael fortalte akkurat denne biten, var det noen som hostet så høylydt at den informasjonen druknet i støyen. Utopia fremstilles som et fantastisk samfunn der alle har det de trenger, ingen ønsker seg noe annet, de er neste ikke syke, jobber 6-timers dager, vinner alle kriger - gjerne uten å spille en dråpe blod, og har stor religiøs frihet. Den grunnleggende byggesteinen for dette fantastiske samfunnet? Ingen privat eiendomsrett. Med dagens øyne kunne man vel kanskje innvende at samfunnet ikke var spesielt utopisk for de utopiske kvinnene da disse fremdeles i følge loven var underlagt mannen. Til gjengjeld var de alle deltakere i arbeidslivet og kunne til og med være prester.
Det var flere ting som overrasket meg i denne teksten. For det første hadde jeg ikke fått med meg at Mores drømmesamfunn i bunn og grunn er et kommunistisk samfunn. For det andre hadde jeg trodd samfunnskritikken skulle være mer gjemt mellom linjene og ikke befinne seg så oppe i dagen som den gjorde. Thomas More jobbet tross alt med Henry VIII som sitt overhode, og han er vel ikke akkurat husket som historiens mildeste, snilleste konge. Aller mest overrasket var jeg likevel over hvordan det utopiske samfunnet beskrives som et sted med stor religiøs toleranse. More selv brant hundrevis av protestantiske kjettere på bålet fordi de trodde på feil versjon av Gud, før han til slutt selv ble henrettet for å nekte å si fra seg katolisismen da det politiske klimaet var snudd og protestanter satt i de viktige maktposisjonene. Jeg hadde ikke trodd hans idealsamfunn skulle la alle tro hva de ville.
Utopia er et politisk tankeeksperiment og er ment å skildre et idealsamfunn som var langt fra den samtiden More kjente til. På mange måter er vi faktisk langt nærmere idealet i dag, men den komplette versjonen fremstår like mye som en dystopi som et mål å hige etter. Et altoppslukende fellesskap uten noe rom for individualisme hadde vært like vanskelig å selge inn i dag som resten var i 1516.
