For min egen del hadde jeg satt meg et mål om å lese minst 20 norske bøker av årets årgang innen rakettene smeller. Per i dag har jeg lest 21, uten at det betyr at jeg har planer om å gi meg riktig enda. Jeg sliter imidlertid mer med mitt andre mål: Jeg skulle også skrive noe om alle de norske bøkene jeg leste.
Det er ingen vei utenom: Jeg fortsetter turen gjennom norskebøkene i samleinnlegg. I dag de fire jeg leste i november. Jeg lover ingen grundige analyser, her er det subjektiv synsing som gjelder:
Kristin Brandtsegg Johansen - Jeg har levd i dette landet i tusen år
Forlag: Kagge
Antall sider: 190 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse
Det er ingen tvil om at Brandtsegg Johansens bok om Sigrid Undset er skrevet med respekt og kjærlighet for Undsets egne tekster. Så er også bokas uttalte mål å gi mennesker i dag lyst til å lese Undsets bøker slik at den store dikterdronningen ikke går i glemmeboka.
Dette er ingen egentlig biografi, heller en samling med mange veldig korte essays som hver og en går inn i et bestemt aspekt av Undsets liv eller skriverier. Det er et format som passer prosjektet godt. Her er det rom for både å skape overblikk og å gå i dybden på utvalgte tema, noe som bør gjøre at det finnes ting å ta med seg fra teksten både for en novise og for en som er langt mer bevandret i Undsets univers. Det hele skrevet i en lett og ledig tone det er lett å henge med på.
Hovedsakelig synes jeg forfatteren balanserer godt mellom å si nok til å gjøre det hun skriver interessant og ikke så mye at det bikker over i spoiler-land for en som ikke har lest bøkene det er snakk om. (I den grad man kan snakke om spoilere for hundre år gamle tekster...) Med ett unntak: Det hun skrev om Jenny kjentes som et langt handlingsreferat og virket mot sin hensikt: Av alle Undsets bøker var det før dette den jeg hadde mest lyst til å lese. Nå vil jeg bare vente så jeg kan glemme mest mulig av det jeg har lest om den først.
Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er likevel positivt. Jeg lærte mye om Undset av å lese dette, og jeg fikk lyst til å lese flere av bøkene hennes - noe jeg må innrømme det har skortet på tidligere. Så får vi se hva som skjer med det i fortsettelsen. Blir 2018 mitt Undset år?
Alfred Fidjestøl - Nesten menneske
Forlag: Samlaget
Antall sider: 243 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse
Dette tror jeg må være årets overraskelse for min del. Da jeg så denne boka på Samlagets høstliste, visste jeg umiddelbart at jeg ville lese den. Ikke fordi jeg var spesielt interessert i sjimpansen Julius, men fordi dette var den perfekte boka til desembers runde av Ingalills biosirkel der temaet var hårete. Stort mer hårete biografiobjekt enn dette må det være vanskelig å finne, puddelrocken til tross.
Men noe laber interesse for biografiobjektet til tross: denne boka er god. Faktisk så god at jeg merket pageturner-effekten da jeg leste. Bare ett kapittel til, og ett til, og noen sider til og vips var boka lest ut på to dager. Jeg er overrasket over hvor engasjert Fidjestøl fikk meg til å bli i denne apens liv og skjebne. Teksten er bygget opp rundt kampen om å reintegrere Julius i apenes verden etter at han har blitt litt for menneskeaktig av å tilbringe sitt første leveår hos to barnefamilier. Og på tross at jeg på forhånd visste konklusjonen på dette, hadde teksten altså dette drivet som gjorde at jeg bare måtte lese videre for å finne ut "hvordan det gikk".
I tillegg til Julius' historie, sper Fidjestøl også på med funn og fakta fra sjimpanseforskning gjort på sjimpanser både i det fri og i fangenskap. I tillegg til å være spennende var det med andre ord også lærerikt. Denne anbefales helhjertet.
Olaug Nilsen - Tung tids tale
Forlag: Samlaget
Antall sider: 155 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Årets roman
Jeg har ikke så mye å si om denne boka annet enn følgende:
Av alle de norske bøkene jeg har lest i år, er dette min soleklare favoritt!
Nilsen har skrevet en roman om livet med en autistisk sønn. Delvis er det en kjærlighetshistorie. Delvis er det en historie om kampen mot systemet, kampen for å få hjelpen man så desperat trenger, hjelpen man har krav på. Det kunne vært sentimentalt, det kunne vært sutrete, men det er ingen av delene. Det er bare sabla godt skrevet, sårt, ekte og traff meg midt i der litteraturen skal treffe.
Noen ganger tenker jeg at å si det er nok.
Erika Fatland - Grensen
Forlag: Kagge
Antall sider: 623 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse
Jeg har lest mye god sakprosa i år, Grensen absolutt intet unntak.
Fatland er en fantastisk forteller! I denne boka får vi høre om hennes reise langs Russlands grense. Hun starter i Nord-Korea og ni måneder senere er reisen fullført da hun ankommer Grense Jacobselv i Norge. Før hun igjen drar tilbake til Russlands Stillehavskyst for å gå ombord i en båt som skal bruke fire uker på å reise gjennom nord-øst passasjen fra øst til vest.
Fatland fletter sammen sine egne tanker og observasjoner, samtaler med menneskene hun møter underveis og grundige beskrivelser av historiske forhold i landene hun reiser gjennom. Hovedfokuset er hele tiden på hvilket forhold landet hun befinner seg i gjenom tidene har hatt til Russland. Om du, som meg, har noe manglende kunnskap om for eksempel Mongolias eller Georgias historie, er det masse å lære her.
For en med flyskrekk, er dette den perfekte måten å se verden på. Seks hundre sider gikk unna langt raksere enn jeg hadde trodd, og plutselig satt jeg der uten mer bok å lese. Heldigvis finnes det en backlist jeg kan ta fatt på. Fatland har med denne boka definitivt skrevet seg inn på min "må-lese-alt-denne-personen-utgir" liste.
