Sjanger: Roman
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2014
Sidetall: 176 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Nynorsk
Jeg har lest så mange begeistrede omtaler av denne boka, men jeg greier ikke dele begeistringen. Annet enn for omslaget. Her jeg sitter og hører regnet treffe verandaen utenfor, er den himmelen alt jeg drømmer om.
Det frister å stoppe der, jeg har nemlig et forklaringsproblem.
Jeg sier at begeistringen uteblir, men jeg har store problemer med å beskrive hvorfor. Dette er ei bok jeg trodde jeg ville like. Språkdrevet, stemningsfull, en dobbel familietragedie som ligger og verker med en mor som er død og en søster som er narkoman - denne boka har OMG-all-the-feelz potensiale. Jeg trodde jeg skulle famle etter ordene fordi superlativene føles tomme, men i stedet har jeg problemer fordi teksten bare skled unna uten å feste seg i meg.
Det er noe med hovedpersonen som virker altfor kjent. Jeg føler jeg har lest henne i mange bøker allerede. En litt vag person som står på siden, som av en eller annen grunn ikke deltar i samfunnet rundt seg. En person som prøver å studere, men ikke får det til, som betrakter sine jevnaldrende og tror de er sorgløse og mestrer livet og at det bare er henne det ikke virker for. Jeg kjenner jeg blir litt sliten av å lese om henne, jeg synes hun er tafatt. Og jeg vet jeg er urettferdig, at hun er i sorg og at denne distansen og følelsen av uvirkelighet er naturlige reaksjoner på å ha mistet noen. Og dette ligger dessuten bare i bakgrunnen for bekymringen for storesøsteren som er lammende nok i seg selv.
Men alt jeg greier tenke mens jeg leser er at jeg ønsker meg noe annet.
Jeg vil ha handling og forandring og en stor episk fortelling som sluker meg hel, ikke denne tuslete stillstanden der Hvert. Ord. Bærer. Sin. Egen. Tyngde og alt er poetisk pent og kledelig trist hverdagsrealisme.
Noe som får meg til å lure på om dette egentlig er et klassisk tilfelle av feil timing? Jeg har likt bøker av denne typen tidligere, men akkurat nå er det noe annet jeg ønsker meg. Kanskje ville jeg elsket denne om jeg leste den på et tidspunkt der jeg var mer mottakelig for poetisk språk og eksperimentelt sideoppsett? Det er jo ikke sånn at jeg aktivt misliker boka, jeg kan se hva det er andre liker. Men når ordene ikke greier å spille på følelsene mine, blir resultatet denne gangen bare helt ok. Fort lest og fort glemt rett og slett.
Dette er månedens samlesningsbok i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, og du finner flere langt mer begeistrede omtaler på samlesiden for denne lesesirkelrunden.
