Norsk på norsk #1

Jeg skulle være så flink i år og faktisk skrive om alle de norske 2015-bøkene jeg leste, men sånn ser ikke virkeligheten ut.

Så langt i år har jeg lest 7 bøker i denne kategorien, og ikke skrevet om noen av dem. Derfor kaster jeg meg nå på trenden med samleomtaler, her kommer alle sju, fort og gæli, som vi sier i Drammen, i kronologisk rekkefølge.

Så langt i år har taktikken vært 'les det som står i nyhetshylla på biblioteket', så får vi se om jeg finner en mer avansert strategi utover høsten.

1.

Tittel: I beste mening
Forfatter: Benedickte Meyer Kroneberg
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket

Jeg likte Kronebergs forrige bok Hvis noen ser meg nå veldig godt, så dette er en av bøkene jeg har gledet meg til denne høsten. Denne gangen ble jeg dessverre ikke like begeistret.

Vi følger bokas hovedperson, Helene, over to tidsplan. Fortiden der hun er ei ung jente i fosterhjem på Sørlandet, og i nåtiden der hun er tobarnsmor i et skrantende ekteskap som har flyttet tilbake til sørlandsbyen der hun vokste opp i et forsøk på å redde ekteskapet. Helene er en veldig distansert hovedperson jeg sliter med å få tak på. Uansett hvor hun er føler hun ikke at hun hører til, hun befinner seg på siden og observerer seg selv og de rundt seg utenfra. Hun flyter rundt: Fra fosterhjemmet til studentlivet og videre inn i ekteskapet og morsrollen, uten å feste seg ved noen ting. Skildringene i boka er fine, stemningen sår, men Helene er en karakter jeg føler jeg har lest om så mange ganger før: Hun som sett utenfra har alt, men som innvendig er tom. Jeg føler ikke at boka vil meg noenting, og greier derfor ikke engasjere meg. Det endte som en helt midt på treet leseropplevelse for meg.

2.

Tittel: Tellemarck
Forfatter: Morten Øen
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket

Jeg må innrømme jeg ble overrasket over hvor godt jeg likte denne boka, og synes den var forfriskende annerledes enn andre norske bøker jeg har lest de siste årene. En übermacho endetidsroman (eller er den det?) der hovedpersonen er en småparanoid og gjennomkynisk poet som ikke gis rom for å sitte innestengt og småsutre over hun som har forlatt ham, men i stedet freser rundt Telemarks snøkledde vidder på snøscooter og omringes av andre menn som skyter først og spør etterpå. Legg til dette en rekke filosoferinger rundt litteraturens og kunstens plass i samfunnet, og du har ei bok som både underholdt meg med over-the-top actionsekvenser og fikk meg til å le av selvhøytidelige litterater. Definitivt ikke ei bok for alle, men meg traff den akkurat der den skulle.

3.
Tittel: Slipp Hold
Forfatter: Heidi Sevareid
Sjanger: Ungdomsroman
Kilde: Biblioteket

Den eneste boka jeg har lest så langt i år som hører til i åpen klasse, og foreløpig min norske favorittbok fra 2015.

Boka handler om Mari. Hun er sammen med Torger, en kontrollerende dust som alle andre enn Mari ser at ikke er spesielt bra for henne, men så møter hun August. Skildringen av hvordan de to nærmer seg hverandre, og hvordan det lar Mari finne ut hvem hun er, gjorde meg helt varm i hjerterota.
Mari og August var så fine, både hver for seg og sammen, at jeg gikk og tenkte på dem og smilte for meg selv i flere uker etter at jeg var ferdig med boka.
Og, ja, August er en del av suspension-miljøet, det vil si folk som fester kroker i huden og henger fra taket, men det er ikke det boka handler om, det er bare settingen. Boka handler om Mari og August, og de synes jeg faktisk du skal bli kjent med.

4.
Tittel: /lyte/
Forfatter: Kristin Ribe
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket

Denne boka har jeg store problemer med å beskrive fordi jeg ærlig talt ikke skjønte halvparten av den.
Den handler om en kvinne som nylig har vært gjennom et samlivsbrudd som har gjort henne deprimert. Så får hun diagnosen brystkreft og nekter å la seg behandle, og gjennom teksten blir hun gradvis sykere og sykere. Jeg har inntrykk av at hun hadde hatt gode sjanser til å bli frisk om hun hadde latt seg behandle fra starten av, men hun lar altså være. Det er på en måte et langsomt selvmord ved hjelp av kreft, der hun isolerer seg fullstendig og velger å dø alene.

Grunnen til at jeg sier jeg ikke forsto halvparten, er at formen er veldig eksperimentell. Boka er karakterisert som en roman, men ser du på hvordan ordene plasseres på sidene, ser det ut som en diktsamling. Språket er hakkete og ugrammatisk. Ord mangler, de kommer i feil rekkefølge, verb står i feil tid og pronomener er nesten fraværende, i hvert fall i deler av teksten. I tillegg er store deler av teksten plassert mellom /klammer/ uten at jeg greier å forstå funksjonen disse skal ha. Hva er forskjellen på tekst som står innenfor og utenfor klammene? Jeg vet ikke. Men selv om jeg ikke forstår alt er jeg fascinert. Både av konseptet selvmord via kreft, og fordi det innimellom det jeg ikke forstår kommer mange glitrende formuleringer og observasjoner jeg faller fullstendig for. Det er nesten fristende å lese boka på nytt for å se hvor mye mer jeg kan forstå andre gangen.

5.
Tittel: Det som en gang var jord
Forfatter: Simon Stranger
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt anmeldereksemplar av Line

Med tanke på alt som skjer i verden for tida, kjenner jeg meg følelsesløs og kald når jeg nå for andre gang på rad leser ei bok av Simon Stranger uten at den berører meg noe særlig. Her er ikke problemet at boka ikke vil meg noe, det er nemlig veldig tydelig at Stranger har et budskap, men jeg er ikke med på premissene og alt han vil si meg sklir unna på grunn av det.

Mikael bor i et beleiret område sammen med Miriam og sønnen Isak. Vi får ikke vite hvor, vi får ikke vite av hvem, vi får ikke vite noe særlig om hvorfor annet enn forsiktige hint om at de som styrer er kristne av det litt mer fundamentalisktiske slaget. Omgivelsene virker norske, men situasjonen er helt tydelig inspirert av Palestina/Israel. Mikael og Miriam har gjort et bevisst valg om ikke å delta i motstandsbevegelsen, de vil leve et så vanlig liv som mulig. Likevel har Mikael de siste månedene arbeidet intenst med å grave en tunnell til utenfor det beleirede området. Hvorfor? Utfra bokas fokus vil jeg si det er fordi han savner vin og parmaskinke, men jeg antar det er meningen motivasjonen skal være å mate familien. Stranger har valgt å strippe vekk alle beskrivelsene av samfunnet og i stedet gå tett på en liten familie for å skildre enkeltmenneskene i en politisk situasjon. Men jeg føler ikke jeg kommer tett på. Miriam og Isak føles mer som kulisser enn karakterer og jeg forstår ikke hva Mikael drives av annet enn helt på slutten når det faktisk står noe på spill. Igjen blir dette rett og slett for tynt for meg, jeg trenger mer dybde og patos om budskapet skal bankes inn følelsesveien.

6.
Tittel: Alt inkludert
Forfatter: Marit Eikemo
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt anmeldereksemplar av Gro

Det jeg har sett av anmeldelser av denne har vært lunkne, men jeg likte den. Agnes og hennes 6-årige datter kommer flyttende til en ikke navngitt norsk by uten annet enn det de har fått plass til i koffertene. Leiligheten Agnes trodde skulle være delvis møblert, viser seg å være helt tom. Hun får igjen depositumet sitt for å ha noe å kjøpe møbler for, og setter igang jakten på finn.no. Gjennom dette kommer hun i kontakt med de merkeligste mennesker, og det jeg lite best med den boka er alle de litt snurrige, absurde samtalene hun har med disse menneskene med utgangspunkt i tingen de ønsker å selge. Eikemo er faktisk en av de få forfatterne som får meg til å le, det skal man ikke kimse av.

Også Eikemo har et klart budskap, selv om det kanskje kan bli litt vel tydelig til tider når hun maler ut alle nabolagets oppussingsprosjekter og merkepress i skarp kontrast til Agnes sin likegyldighet rundt alt det materielle. Det er også noe uforløst i hennes forhold til datteren som ikke problematiseres. Agnes ser på Maja nærmest som en voksen, ikke som et barn hun har ansvaret for. Hun engasjerer seg like lite i oppdragelsen som i omgivelsene, og i mine øyne svekker det budskapet fordi Agnes fremstår apatisk i stedet for å være et alternativ til det materielle verdensbildet alle naboene står for.

7.
Tittel: I ringane
Forfatter: Kristina Leganger Iversen
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket

Forlaget klassifiserer dette som en roman. Formmessig ligner den mest på kortprosa, men alt henger sammen som en større fortelling, så jeg antar roman-merkelappen sitter greit.

Vi møter en kvinne i det hun ligger på baderomsgulvet og blør etter en abort, og gjennom de små tekstene får vi vite noe av bakgrunnen for hvordan hun havnet der. Jeg møter teksten med utålmodighet og får ikke ting til å henge sammen. For at en sånn type tekst skal treffe meg, må jeg forelske meg i språket og formuleringsevnen, det gjør jeg ikke her. I stedet kjeder jeg meg, og er bare glimtvis til stede i det jeg leser. Muligens feil bok til feil tid, men mest sannsynlig bare feil bok til feil person.

Simon Stranger - De som ikke finnes

Tittel: De som ikke finnes

Sjanger: Ungdomsroman

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sidetall: 175 sider

Kilde: Kjøpt selv

Språk: Bokmål

De som ikke finnes er først og fremst historien om Samuel. Gjennom boka får vi høre om hvordan han trosser farene og flykter fra Vest-Afrika til Europa. Først til Gran Canaria, der han blir oppdaget og sendt hjem igjen, deretter på nytt til Nederland der han lever et liv som papirløs.

På Gran Canaria har han møtt Emilie, ei tenåringsjente fra Bærum. På ferie med foreldrene redder hun Samuel fra å drukne når båten han kom i forliser, og hun hjelper ham frem til han blir oppdaget. Før hun drar, gir hun ham adressen sin. Boka begynner en morgen når Samuel plutselig står utenfor vinduet hennes i Bærum og banker på. Hva gjør han der? Hvordan har han kommet dit? Og hva skal Emilie gjøre nå som han er her?

Timing er viktig for opplevelsen av bøker, og å lese denne boka samme dag som nyhetssendinger og nettaviser var fulle av hundrevis av druknede båtflyktninger i Middelhavet, forsterket naturlig nok opplevelsen. I boka er kontrasten stor mellom Samuels desperate kamp for å greie seg og Emilies trygge tilværelse i Norge. Mens jeg leste var kontrasten like tydelig mellom nyhetsbildet den dagen og min egen dag der jeg satt i sommerkjole og leste på verandaen, en uvanlig varm og fredfull søndag i april. Det er en ting som er fin og vond å reflektere over på samme tid, og jeg er glad det skrives bøker som denne som setter tankene i gang, og spesielt glad at det skrives slike bøker for ungdom.

Men på tross av viktig tematikk og en historie som setter i gang tanker hos meg, ble jeg aldri helt berørt av denne boka. Problemet mitt er først og fremst at den er for kort. Den skraper i overflaten der jeg vil den skal å dypere og jeg føler aldri jeg kommer ordentlig innpå verken Samuel eller Emilie. Det kan hende det hade hjulpet om jeg hade lest de to andre bøkene som denne henger sammen med, men De som ikke finnes er ment å kunne stå på egne ben, og lest alene gikk alt litt for fort til at jeg rakk å bli engasjert. Kanskje er jeg nå litt urettferdig, at det jeg egentlig ønsker meg er en roman skrevet med tanke på et voksent publikum, men kravene til en god bok skal uansett skal være de samme.

Jeg synes De som ikke finnes var god, men den manglet litt på å nå helt opp hos meg. Og jeg merker at jeg hadde Americanah av Chimanda Ngozi Adichie, som jeg leste tidligere i år, i bakhodet mens jeg leste. Ei bok som blant annet inneholder en lignende historie om en mann som lever som papirløs i England, men som gjorde meg langt mer følelsesmessig inolvert enn det Stranger fikk til her.

Boka er på kortlista i åpen klasse til Bokbloggerprisen 2014, og du finner flere omtaler av den her.