tirsdag 7. november 2017

N.K. Jemisin - The Broken Earth-trilogien

I løpet av oktober gjorde jeg noe det er lenge siden jeg har gjort sist: Jeg leste en hel fantasy-trilogi i ett jafs. The Fifth Season (2015), The Obelisk Gate (2016) og The Stone Sky (2017) danner tilsammen trilogien The Broken Earth og er skrevet av N.K. Jemisin. En serie det er vel verdt å få med seg om du liker fantasy.


Jeg liker fantasyserier som er komplekse. Serier der jeg føler verden henger på greip, og at mye foregår også utenfor den fortellingen jeg blir fortalt. Jeg liker fantasy med gråsoner, der det ikke er dreier seg om det gode mot det onde, men heller om individer med konkurrerende egeninteresser.Og generelt liker jeg bøker som ikke undervurderer meg som leser. I denne serien føler jeg Jemisin leverer på alle punkter. I tillegg har hun kommet opp med verdensspesifikke banneord - jeg er overbevist!

Jeg vil ikke si mye om bok to og tre fordi spoilers, men mye kan sies med utgangspunkt i den første boka. Vi befinner oss på et kontinent som kalles The Stillness. Et ironisk navn, for kontinentet preges av stor seismisk aktivitet i form av jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier. Menneskene lever i inngjerdede småsamfunn der alt er basert på at de skal kunne være selvberget gjennom flere år med dårlige avlinger etter eventuelle naturkatastrofer.

I denne verdenen finnes det to typer mennesker: De som er som deg og meg, stills, og såkalte orogenes. Sistnevnte har en spesiell kontakt med jorda og evnen til å forhindre naturkatastrofer. De har imidlertid samtidig evnen til å starte dem, og finner naboene dine ut at du har denne evnen er sjansen stor for at de danner en lynsjemobb og kommer for å ta deg. Den eneste aksepterte utveien for orogenes er å gå gjennom trening i en institusjon som kalles The Fulcrum, der opplæring sørger for at de får kontroll på evnene sine og de kan brukes som verktøy for storsamfunnet. Nøkkelord: verktøy. Ikke deltakere.

I den første boka følger vi tre orogenes på tre ulikte tidspunkt, både i deres liv og i verden for øvrig. Damaya er et barn som akkurat har blitt avslørt som orogene og foreldrene hennes har sperret henne inne i en låve og varslet myndighetene. Syenite er en ung kvinne som har klatret til det fjerde nivået i Fulcrum-treningen, og skal sendes ut på oppdrag til en av byene i området. Og Essun er en tobarnsmor som har greid å skjule sine evner og lever i en by der ingen, ikke en gang ektemannen, vet om evnene hennes. Ja, også lever hun på et tidspunkt der verden er i ferd med å gå under.

Ut fra disse synsvinklene er det klart at min sympati som leser ligger hos orogenes, de utstøtte som i samfunnets lovverk er definert som ikke-mennesker. Men gjennom bøkene er det vanskelig å ikke se saken også fra den andre siden. Jeg skjønner godt hvorfor de "vanlige" menneskene er redd orogenes, jeg mener, hvem ville ikke være redd for naboen om hun kunne ta livet av deg uten å løfte en finger? Hovedpersonene vi følger er ikke bare sympatiske, de gjør ting det er vanskelig å tilgi dem. Jeg liker å få heie på folk der jeg er litt usikker på om de egentlig er helter eller skurker.

Jeg liker også at bøkene ikke undervurderer meg som leser. Her er det bare å henge med i svingene, ingen lange, unaturlige dialoger mellom karakterene som bare er med for å forklare leseren hva som skjer. Jeg liker hvordan karakterene plutselig skjønner hvordan ting henger sammen, og den interne dialogen vi får høre i forbindelse med dette er. "Oh. Oh. Oh." Jeg mener, det er sånn vi faktisk tenker. Og det gir meg som leser mulighet til å finne ut av ting på egenhånd og til å føle meg fantastisk smart når jeg faktisk skjønner det samme som karakteren. Det er godt for egoet.

Og jeg elsker at bok to og tre bare går ut fra at jeg husker hva som har skjedd tidligere og ikke bruker masse tid på å oppsummere tidligere hendelser. Akkurat det er nemlig noe av det som irriterer meg mest når jeg leser serier. Et nærliggende eksempel er Harry Potter, siden jeg akkurat har hørt alle bøkene på lydbok, der JK Rowling stadig lager mystiske innledninger der man liksom ikke skal skjønne hvem det er snakk om, men hallo - hvem starter på bok tre og har ikke fått med seg at Harry Potter er en trollmann?!? Uansett, tilbake til Broken Earth: N.K. Jemisin drar det så langt at den første boka avsluttes i en dialog der en person stiller et spørsmål. Og første gang vi møter dem i bok to, besvares spørsmålet. Som om det ikke var ett år mellom bøkene, men bare en ubrutt dialog. Jeg digger det!

Dette skraper bare i overflaten av bøkene og gir egentlig bare et hint om starten. Utover i bok to og tre utvider både verdensbildet og fortellingen seg til å bli noe mye større. Om jeg skal finne noe negativt å si om den, er det at det kanskje blir litt vel abstrakt etterhvert. Selv etter å ha lest alle tre, er favoritten fremdeles den første. Men de tre danner en fin helhet og slutten var tilfredsstillende avrundet. Og jeg forelsket meg i fortellerstemmen underveis, en stemme som også får sin forklaring.

N.K Jemisin har for øvrig skrevet to serier tidligere, jeg har lest begge og konkluderer med at hun er en forfatter som skriver seg bedre og bedre for hver serie. Siden enkelte ting faktisk var bedre før, som min evne til å skrive om bøkene jeg leste, har jeg blogget om begge seriene. Vil du lese mer, finner du min omtale av dem her:

søndag 5. november 2017

Biosirkel: Arabella Weir - The Real Me is Thin

Tittel: The Real Me is Thin
Sjanger: Memoar
Forlag: Harper Collins
Utgitt: 2010
Lengde: 4t 19 min
Kilde: Storytel
Språk: Engelsk

Jeg innrømmer det glatt: Noen bøker blir valgt på gyngende grunnlag.

Som for eksempel når man allerede er langt på overtid til biosirkelrunden til Ingalill, har null peiling på hva man skal velge til månedens kategori (mett, som i fløte og sukker), men er for pliktoppfyllende til å hoppe over. (Man har da kryssmål, for pokker!)

Det er da man hvileløst scroller gjennom Storytels biografi-liste og blir overlykkelig når man finner ei bok som er matrelatert og ikke mye over 4 timer lang. Ikke hørt om forfatteren og ikke spesielt interessert i tematikken? Pfft... det er uvesentlig, her skal kryssleses. Evt krysslyttes, om du er av den pirkete typen.

Det er en grunn til at jeg skriver en avhandling om hvordan boka ble valgt ut. Jeg har fint lite å melde om selve boka. Kort oppsummert kunne den bestått av to setninger: "Jeg er feit. Det er foreldrene mine sin skyld." Arabella Weir vokste opp på 60-tallet med to intelligente, men ikke spesielt fintfølende, foreldre. Som niåring fikk hun beskjed ved middagsbordet om at hun var for feit til å spise poteter, de ble forbeholdt søsknene hennes. Etter hvert som foreldrene skilte lag, ble måltidene uregelmessige og ofte av dårlig kvalitet. Arabella svarte med å proppe i seg alt som var tilgjengelig til en hver tid under mottoet - du vet aldri når sjansen byr seg igjen. Hun la på seg mer, og grunnlaget for et liv med matnevroser og jojo-slanking var lagt.

Det er noen skildringer av mat i denne boka som er kostelige, jeg har ikke lest noen andre som har fått kokte poteter og kjøttdeig til å fremstå som en deliktasse før. Men hovedinntrykket er likevel at dette ble tynn suppe. Jeg tviler ikke på at Weirs kroppsnevroser er reelle, men jeg sliter med å forstå hvorfor det skulle være interessant for meg å lese om dem. Særlig etter å ha googlet navnet hennes for å se bilder. Utfra måten hun snakker om seg selv på, trodde jeg hun trengte to seter på bussen, men faktum er at jeg ikke ville tenkt på vekta hennes i to sekunder en gang om jeg møtte henne på gata. Sannsnynligvis kunne vi brukt hverandres klær.

Jeg økte hastigheten på opplesningen fordi tålmodigheten ikke holdt til å høre på dette i fire timer. Kroppsnevroser i smurfestemme var faktisk hakket morsommere, men i bunn og grunn er min anbefaling å finne noe annet å lese enn denne.

onsdag 1. november 2017

Månedsoppsummering oktober

Etter å ha vært ganske god til å skrive innlegg jevnlig i 2017 er jeg nå tydeligvis tilbake til å bare gjøre månedsoppsummeringer. Planen er at det skal snu nå når kalenderen sier november.

Oktober har vært travel, men det har likevel vært mer pusterom enn i september. Det betyr at jeg har lest litt mer, selv om jeg er langt unna nivået fra resten av året. Fasiten sier fem fullførte bøker denne måneden, og fantasytrenden fra september har fortsatt. Jeg konstaterer også at tre av fem bøker er gjenlesninger. Det er ganske uvanlig for meg i voksen alder.

Dette er bøkene jeg har lest i oktober:
  • N.K. Jemisin - The Stone Sky
  • Arabella Weir - The Real Me is Thin 
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Deathly Hallows 
  • N.K. Jemisin - The Obelisk Gate 
  • N.K. Jemisin - The Fifth Season

Fem bøker. Tre i papir, to som lydbok.
Fem kvinner, ingen menn.
Alle på engelsk, fire av dem fantasy, en biografi.

Med Harry Potter and the Deathly Hallows har jeg nå fullført Harry Potter-serien på lydbok. Fremdeles like imponert over Stephen Fry, og fremdeles småskeptisk til selve boka. Jeg konkluderer med at Harry Potter er underholdene, men ikke helt min type fantasy. Og selv om dette teknisk sett er gjenlesing, føltes det som å lese boka for første gang - jeg husket overhodet ingenting!

En som imidlertid virkelig skriver min type fantasy, er N.K.Jemisin. Jeg har lest begge hennes tidligere serier, og synes hun er et godt eksempel på en forfatter som blir bedre og bedre jo mer hun skriver. I oktober har jeg lest hele The Broken Earth trilogien, og jeg synes den er glimrende! De to første bøkene har jeg lest når de kom ut i 2015 og 2016, men jeg ville lese begge på nytt før jeg leste årets avsluttende The Stone Sky, et godt valg - jeg hadde glemt mange av detaljene.

(Her fulgte en oppsummering av disse bøkene som ble så lang at jeg innså serien krever et eget innlegg. Kommer til en blogg nær deg før du aner.)

Den siste boka jeg leste, eller lyttet til, var The Real Me is Thin av Arabella Weir. Valgt fordi det var den første boka i biografi-kategorien på Storytel jeg fant som hadde noe som helst med mat å gjøre og dermed kunne argumenteres inn i Ingalills biografisirkel. Siden jeg allerede var langt på overtid, hjalp det selvsagt også at den var under fem timer lang. Mer om denne også i eget innlegg. Spoilers: Man burde ikke velge bøker utelukkende ut fra at de er korte, kort betyr ikke nødvendigvis bra.

Kryssing har det blitt lite av i oktober, her har det vært lystlesing over en lav sko. Weir ga et kryss på biografipunktet, så er jeg fremdels on track der. Harry Potter er fremdeles over 500 sider, men der var jeg allerede i mål i september. I løpet av november og desember er målet å få til minst en diktsamling, åtte nye norske og en biografi. Her er det bare å lete etter dobbeltkryssene.
  • 89/80 bøker
  • 19/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 12/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 9/10 diktsamlinger
  • 7/5 bøker over 500 sider
  • 5/6 biografier til Ingalills biosirkel