Det er lenge siden det har vært gøy å skrive et blogginnlegg. Lenge siden det har føltes som om det står noe på spill når jeg trykker “publiser”. Før satt jeg i nervøs spenning og ventet på kommentarer. I dag hender det jeg glemmer å sjekke om det i det hele tatt har kommet noen. Det sier ingenting om kvaliteten på kommentarene, men det sier alt om hva det jeg faktisk skriver betyr for meg. Eller snarere, hva det ikke betyr for meg.
På et eller annet tidspunkt har jeg laget så mange regler for meg selv, at jeg ikke har tid til å gjøre annet enn å leve opp til dem. Månedsoppsummeringer. Lesesirkler. #Norsk-på-norsk. Jeg har bare et finitt antall timer fritid som kan brukes på dette. Når jeg fyller bloggen med pliktløp, er det ikke lenger plass til det jeg har lyst til å skrive. Og det er det først når skrivingen er lystbetont, at noe står på spill.
Om du hadde fortalt meg i 2009 at jeg i 2018 fremdeles skriver blogginnlegg og lite annet, ville jeg sannsynligvis gjemt meg under dyna og blitt der. Jeg har aldri hatt ambisjoner om at denne bloggen skulle få meg opp og frem her i verden. Men jeg har alltid hatt ambisjoner om å skrive helt andre ting. Tanken i 2009 var at skriving skulle avle mer skriving. Kanskje også: når bloggen hadde fått meg i gang med noe annet, ville den ha oppfylt sin funksjon.
Jeg er klar over at dette ser ut som et takk for meg. Det er det altså ikke.
Men jeg er nødt til å gjøre noe annerledes om blogging skal føles meningsfullt å drive med. Jeg er nødt til å få det jeg skriver til å bety noe igjen, i hvert fall for meg selv. Det har vært mye snakk om lavterskel blant bokbloggere. For min del tror jeg det nå handler om det motsatte. Eller, i hvert fall en miks. Noe må være høyterskel for at jeg skal føle jeg får noe ut av å skrive det. Lesing og skriving er viktig for meg. Det bør reflekteres i det jeg skriver her.
Så får de kommende månedene vise om det er en ambisjon jeg kan gjøre noe med.
