Jeg har lovet meg selv at jeg skal skrive noe om alle de norske 2017-utgivelsene jeg leser i år.
Samtidig har jeg sagt at dette er året jeg skal lese mange diktsamlinger. Jeg har med andre ord gjort det særdeles vanskelig for meg selv, for nå må jeg faktisk skrive om alle disse diktsamlingene jeg leser der jeg ikke aner hva jeg skal si.
Dette innlegget er med andre ord sponset av undertegnede bokbloggers tvangstanker. Jeg beklager.
Ulrik Farestad - Sangen og katastrofen
Forlag: Bokvennen
Antall sider: 82 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse
Jeg ble så begeistret for Sorgensoveralt utgitt av Bokvennen tidligere i år at jeg i ren eufori var overbevist om at jeg kom til å elske alle forlagets diktsamlinger like høyt. Det stemmer åpenbart ikke.
Problemet jeg har med Sangen og katastrofen er imidlertid at den går langt over hodet på meg. Til nå har det meste jeg har lest av diktsamlinger hatt en veldig tydelig rød tråd som binder diktene sammen, flere har til og med hatt et narrativ. Her står diktene hver for seg, og det gjør at jeg sliter med å få grep om dem. Det er ikke boka sin feil, jeg skylder på min egen manglende erfaring som leser av denne type tekst.
Det er ulike typer dikt i samlingen. Mange går i dialog med en tradisjon, enten ved at de er knyttet direkte opp mot et maleri eller ved at de inkorporerer elementer fra et gresk eller kristent myteunivers. Andre er mer hverdagslige. Selv liker jeg de hverdagslige tekstene best, de får jeg grep om. De andre diktene har litt for mange referanser jeg ikke fanger opp, og jeg sliter derfor med å finne ut hva de prøver å fortelle meg.
Arne Hugo Støland - Mannakorn
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 56 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse
Mannakorn er et begrep jeg aldri hadde hørt før, men som jeg nå har lært at er små lapper fra Bibelen som legges i en bolle. Så trekker man en lapp og tar utgangspunkt i dette skriftstedet for sin egen utlegning.
Det er naturlig nok også utgangspunktet for denne samlingen. Over hvert dikt står et kort bibelsitat, så er diktet på en eller annen måte en kommentar til sitatet. Det høres kanskje ut som et veldig høytidelig prosjekt, men disse diktene var veldig jordnære og tidvis også morsomme.
Jeg likte diktene mens jeg leste dem, og var særlig begeistret for en del enkeltformuleringer jeg møtte underveis. Med håndflatene som stemmegafler/lyttet han seg frem/til den gamle sangen
Kanskje er dette ei bok jeg skal trekke fram igjen litt seinere i år og lese på nytt og grundigere slik jeg gjorde med et par diktsamlinger i fjor. Akkurat nå er jeg i prøvesmakemodus og prøver finne frem til hva jeg egentlig liker innen denne sjangeren.
Fredrik Hagen - Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg
Forlag: Flamme
Antall sider: 94 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse
Her er jeg tilbake til det jeg innser en min komfortsone med en samling dikt som tydelig henger sammen gjennom å være fortalt av en tydelig fortellerstemme som henvender seg til leseren som et du.
noen ganger våkner du med hendene strukket
bort fra kroppen og tvers over den siden av sengen
der det ikke ligger noen
Tekstene kretser rundt livet og døden, om personer som er til stede i livet ditt for så ikke å være det, kanskje fordi de nå i stedet er en del av noen andres liv, og om savnet man sitter igjen med. Jeg liker måten dette er skildret ganske rett frem og usentimentalt, og dette er også en samling jeg skal vurdere å komme tilbake til i papirversjon litt senere.
