Valérie Rouzeau - Sorgensoveralt

Tittel: Sorgensoveralt
Sjanger: Lyrikk
Forlag: Solum
Utgitt: 2016, originalen 1999
Sidetall: 89 s.
Kilde: eBokBib - og siden kjøpt selv
Språk: Bokmål, oversatt fra fransk av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Akkurat når jeg nesten hadde slått meg til ro med at min evne til å bli kraftig følelsmessig berørt av bøker hadde forlatt meg, leste jeg denne - og den reiv hjertet mitt i fillebiter. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive om denne boka. Litt fordi det er lyrikk, en sjanger jeg prøver å jobbe meg inn i og derfor foreløpig ikke har den største erfaringen med. Litt fordi alt handler om følelser, og hvordan kan jeg si noe sakelig om det?

Faktum er at jeg lastet ned boka på impuls fra eBokBib en kveld jeg satt med iPaden i fanget og samboeren hadde sovnet i sofaen ved siden av meg. Jeg leste første linje mange ganger før jeg greide stokke ordene til noe som ga mening, ble nysgjerrig og fortsatte. En halvtime senere hadde jeg lest hele og satt med tårene trillende nedover kinnet. Og ikke sånne snille og forsiktige tårer som kommer når du er rørt, her var det snakk om skikkelig usexy hulking og snørring.

Så hva fremkalte denne reaksjonen? Sorgensoveralt er en diktsamling som handler om forfatterens bunnløse fortvilelse over farens død. Og det er som om fortvilelsen har festet seg i språket. Ordene stokker seg, de kommer ut som ufullstendige setninger eller de klistrer seg sammen til nye ord. Som tittelen. Er det "sorgens overalt" eller "sorgen sover alt" som har slått seg sammen, eller er det kanskje noe helt annet? Kanskje er det heller begge, der det er en bevegelse fra den altoppslukende sorgen i starten som over tid vil gå over til noe som ligger der latent men kan trigges av en hendelse og dermed vekkes til live.

Mange steder, som i åpningssetningen mangler tegnsettingen, og du må selv finne ut hvor pausene skal være:

Du for døden mamma i telefonen må se deg
pappa ikke overleve natta. (s.5)

Det stykker opp lesingen og tvinger meg til å ta pauser. Samtidig gir det teksten en egen intensitet. Hun har ikke tid til å ta pauser, hun har ikke tid til å uttale alle ordene, og innimellom leser jeg de påtvungne pausene som hikst hun ikke kan slippe unna.

Sorg og fortvilelse er store følelser, og det kan lett falle ut i klisjéer når du skal skildre dem. Rouzeau unngår dette ved å strippe det helt ned. Hun skildrer ikke følelsene, hun skildrer tingene som er igjen og handlingene som nå mangler. Gjennom ordene hun velger i skildringen av disse, får hun likevel frem følelsen av savn, og for meg gjorde det teksten mye sterkere. Som her, hvor hun skildrer farens lenestol.

Tom og våket over av hunden din.
Armene to ganger fåfengt strukket ut hvor
du ikke lenger tørker kinnene.
Står i hjørnet sitt og blir enda mørkere når
vi kommer inn. (s.33)

En annen ting som preger diktene er et tidvis barnslig språk med innslag av rim, regler og barnesanger.

Ville si hei til deg tømme ut sanda fra skoene
mine i evighet være din Jon Blund men du har
lukket øynene for hardt igjen. (s.79)

Det er som om forfatteren gjør seg liten igjen ovenfor faren, inntar barnets posisjon og nekter å være voksen. Det er som om hun instinktivt søker beskyttelse, å kunne krype sammen i pappas fang, men denne gangen må hun greie seg uten. Hun erindrer ting fra barndommen, husker opplevelser de har hatt sammen og det er en overhengende følelse av "aldri mer" som henger over disse minnene. Noe som i og for seg er en falsk nostalgi, hun ville ikke kunnet ha barnets posisjon selv om faren var i live, men som forsterkes av at han nå er borte. Faren er hele tiden til stede som en fysisk tilstedeværelse, som seg selv i tilbakeblikkene og som en nedgravd kropp eller en grav i nåtiden.

Helt til slutt må jeg si noe om oversettelsen. Jeg er usikker på hvor originalen slutter og gjendiktningen begynner. Det eneste jeg vet er at tittelen er veldig annerledes på norsk enn på fransk der den heter "Pas revoir" som betyr "ikke se igjen". Flere av referansene er norske, og ordene som glir i hverandre kjennes også som veldig norske konstruksjoner. Men egentlig bryr jeg meg ikke om hvor likt det er originalen - det som betyr noe er at Skomsvold har gitt boken en norsk språkdrakt som fungerer fullstendig på egne ben. Ikke én gang stoppet jeg opp ved noe og tenkte at dette var en formulering som føltes kunstig på norsk, og for meg er det noe av det beste jeg kan si om en oversettelse.

Dette syntes jeg rett og slett var en fantastisk vakker bok, og jeg er veldig glad for endelig å ha funnet ei bok som rørte meg på denne måten igjen. Så må jeg bare innrømme at det var overraskende selv for meg at det var fransk lyrikk som måtte til for å komme dit.

Norsk på norsk #1

Nytt år, ny bokbloggerpris det skal nomineres til og jeg begynner tellingen på nytt i 'Norsk på norsk'. Serien der jeg skriver litt om alle de norske bøkene jeg leser som er utgitt inneværende år for å sørge for at alle i det minste er nevnt innen nomineringsfristen går ut i januar neste år.

Denne første runden er sterkt preget av at jeg plutselig innså hvor genialt ebokbib egentlig er. Jeg vet det er mange bloggere som har misjonert for denne appen i lange tider, men det tok altså sin tid før jeg ble omvendt. Mye fordi jeg ved første øyekast ikke synes jeg fant noen interessante bøker, men etter to minutter hengende over skuldra til Moshonista på tvangslesekafe i mars, innså jeg hvor mye jeg egentlig kunne finne, og jeg fremstår i dag som nyfrelst.

I første omgang har jeg kun appen på mobilen, og jeg var litt skeptisk til å lese lange tekster i dette formatet. Denne første runden bærer derfor preg av at jeg har valgt meg ut de korte tekstene: dikt og noveller, og tenkt at disse passer veldig godt som lesestoff under den daglige pendleturen. Jeg har dessuten, uten å offentliggjøre det som et lesemål som gir kryss, tenkt at det er på høy tid å kaste seg ut i lyrikkens verden, så dette ble to fluer i en smekk. Og dette innlegget kommer til å handle vel så mye om prosessen å lese dikt som den vil gjøre om selve bøkene jeg har lest.

Problemet med å skulle skrive om lyrikk er at jeg ikke har peiling. Jeg har lest noe sånt som fire diktsamlinger noensinne før dette, i tillegg til noen enkeltdikt. Jeg har skrevet litterære analyser som skolestiler på videregående, utover det ikke et ord. Men det er bare en måte å lære på, og det er å prøve. Prøve å lese og prøve å skrive. Tørre å si at jeg ikke vet, men håpe at det blir bedre etter hvert.

Den spede starten består altså av tre diktsamlinger: Kanskje det er kjærlighet av Helene Guåker (Gyldendal), Flaggtale av Dan Andersen (Tiden) og Kvelningsminner av Eivind Hofstad Evjemo (Cappelen Damm), nevnt i rekkefølgen jeg leste dem i. Guåkers samling er skrevet for ungdom, de to andre for voksne.

Av de tre er nok Guåkers den jeg fikk minst ut av. Språket var veldig rett frem og hele samlingen er en sammenhengende historie der vi hele tiden hører om den samme unge jenta på vei inn i ungdomstiden. Situasjonene er gjenkjennelige og mange av formuleringene presise, og jeg tror dette kan være en fin vei inn i lyrikken for de som er i målgruppa. For meg ble det imidlertid litt for lite relevant. Det er lenge siden jeg opplevde dette selv og jeg har heller ikke barn jeg ser gå gjennom det samme nå, noe som gjør at jeg har problemer med å engasjere meg.

I de to andre samlingene merket jeg tydelig hvor lite erfaring jeg har med å lese lyrikk - jeg er rett og slett usikker på hvordan jeg skal lese en diktsamling. Leser man hele fra perm til perm uten å stoppe opp, eller leser man samme dikt mange ganger for å se hva man får ut av det før man går videre? Eller er det kanskje sånn at man først leser hele for å få et overblikk for deretter å gå tilbake og nærlese hvert enkelt dikt? Skal hver tekst leses alene, eller skal alt leses som en helhet? Skal hver diktsamling leses på samme måte, eller vil det variere fra bok til bok? Det er ikke det at jeg tror det finnes en universell sannhet på disse spørsmålene, i stor grad antar jeg dette vil være individuelt. Men jeg har ennå ikke funnet min måte, og letingen etter hvordan jeg leser har derfor vært en vesentlig del av min personlige leseopplevelse i møtet med akkurat disse bøkene.

Den jeg likte best av dem var Flaggtale. I en blanding av festtaler og andre dikt vil denne boka si meg noe om den norske middelklassemannen. Om hans politiske overbevisning, om hva som betyr noe for ham, om hvordan de trivielle sakene i hverdagen overskygger de store og viktige sakene i samtiden. Det var mye i denne samlingen som fikk meg til å stoppe opp og tenke, og det var mye jeg følte var tatt på kornet. Mange av tekstene var ubehagelige å lese fordi jeg følte de avslørte meg som overflatisk, at det som betyr noe for meg i den store sammenhengen egentlig er betydningsløst. Samtidig var det mange av tekstene som gled forbi øynene uten at noe egentlig festet seg, ord som bare er ord og ikke trigger en reaksjon, en vanlig følelse når jeg prøver å lese dikt. Hovedinntrykket er likevel at det i denne samlingen var mer som utfordret meg enn som gled motstandsløst forbi, og jeg leker med tanken om at jeg skal lese hele på nytt for å se om nærlesing ytterligere kan forsterke den følelsen.

Jeg likte Hofstad Evjemos roman Velkommen til oss veldig godt, og har hatt planer om også å lese de to tidligere romanene hans. Så langt har jeg ikke kommet enda, men hadde bestemt meg for at Kvelningsminner skulle leses når den kom ut. Her hadde jeg imidlertid større problemer med å komme inn i tekstene enn jeg hadde i Flaggtale. Diktene handler om mennesker som sendes til institusjoner, enten på grunn av alder eller på grunn av handikap, og også de menneskene som tar avgjørelsen om å sende dem dit, men som selv er igjen på utsiden. Hvordan påvirkes livene deres av dette og hvilke tanker gjør de seg? Det er setninger i denne samlingen som traff meg hardt, men langt færre av dem enn av setninger jeg bare leste gjennom for å komme videre. Hofstad Evjemo har et tydelig budskap i det han skriver, men jeg opplever nå i første omgang tekstene som litt for innadvendte til at han får meg med dit.

Den siste boka jeg skal nevne i denne oppsummeringen, er novellesamlingen Sant nok skrevet av debutanten Kristin Bjørn. Boka består av seks noveller, uten at noen av dem helt overbeviser meg. Jeg likte nok best den første som er en ganske rett frem fortelling om en ung alenemor med dårlig råd som blir med en tilfeldig mann hjem fra butikken fordi hun tenker han har penger. Teksten er sår, men etter å ha lest Ingvild Rishøis beskrivelse av fattig alenemor som ikke har råd til bussen hjem, blir Bjørns tekst dessverre litt for tam i forhold. (Kanskje en urettferdig sammenligning - alle blir tamme i forhold til Rishøi.)
I flere av tekstene blander Bjørn inn fakta gjennom å gi karakterene en intens interesse i et spesifikt fagområde, og hun eksperimenterer også med form gjennom å gi plass til avisintervjuer, e-poster og FB-meldinger i tekstene. Begge deler er elementer jeg opplever mer som "pynt" enn som å ha en reell funksjon, de greier ikke alene å gjøre novellene interessante når hovedpersonene og deres konflikter ikke engasjerer meg tilstrekkelig. Jeg ser at jeg nå høres mer negativ ut enn det jeg egenlig var når jeg leste dem - novellene er ikke dårlige, de sto bare heller ikke veldig ut i motsatt retning.

I tillegg til dette begynte jeg også på Doris Lessing - en litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen fordi jeg tenkte den passet veldig godt inn i mitt Lessing-leseprosjekt i år. Jeg har imidlertid avbrutt denne boka, da den så langt jeg kom mest av alt fremstod som oppsummeringer av Lessings bøker, inkludert hennes selvbiografi som jeg leste første delen av i fjor. Jeg vil heller lese Lessings bøker selv enn å få dem gjenfortalt av en tredjeperson, så dette ble helt feil fokus for min del. Men om man bare ønsker å lære om Lessing og hva hun har skrevet om, vil jeg tro dette er et godt sted å begynne.

Norsk på norsk #7

Siden forrige runde av 'Norsk på norsk' har jeg fullført fem nye norske bøker fra 2015. Her er hva jeg synes, kort oppsummert:

Tittel: En kamp til - En selvbiografi
Forfatter: Claus Lundekvam
Sjanger: Biografi
Kilde: Lånt av Line

Det sier seg selv: Når plutselig flere bokbloggere som ikke bryr seg filla om fotball begynner å hause opp selvbiografien til en fotballspiller, var jeg som faktisk er fotballinteressert nødt til å lese den.

Og ja, også jeg er begeistret. En kamp til er en sterk historie, ikke først og fremst på grunn av fotballen, men på grunn av Lundekvams beskrivelser av eget rusmisbruk. Jeg opplevde teksten som ærlig, av og til brutalt ærlig, og mye av den gjorde vondt å lese. Samtidig koste jeg meg med de delene av boka som handlet om fotballkarrieren, en nostalgitripp i navn og kamper jeg hadde glemt helt til jeg ble minnet på dem. Lundekvam hadde en imponerende karriere med 10 år for samme klub i England, og hans beskrivelser av Southamptons stadige kamper med ryggen mot veggen, av forholdet til managere og medspillere og av livet i garderoben var god underholdning.

Det jeg likte aller best med boka, var likevel måten den er bygget opp på. Den har to begynnelser: Starten på fotballkarrieren og starten på rusmisbruket. De to historiene følger hverandre i annethvert kapittel gjennom boka, den ene en opptur der ting går bedre og bedre, den andre en nedtur der det meste går mer og mer på trynet. På den måten ble slutten på boka ekstra sterk: Den avsluttes med slutten av fotballkarieren og en optimisme for hva fremtiden kan bringe, mens jeg som leser vet er det er der den mørkere delen av historien begynner.

Tittel: Flammen og mørket
Forfatter: Roskva Koritzinsky
Sjanger: Roman
Kilde: Kjøpt selv

Jeg har slitt med mange av de norske romanene av året jeg har lest, men denne er kanskje den som har vært nærmest å gi meg den følelsen jeg er ute etter når jeg leser.

Flammen og mørket er en stillferdig roman, uten mye ytre handling. For fire år siden tok den kjente filmmakeren Hedda Veier livet av seg på et feriested ute på en øy. Nå befinner bokas jeg-person, en filmkritiker som har skrevet Veiers biografi, seg på den samme øya og boka følger henne og hennes tanker mens hun vandrer gjennom dette landskapet som var det siste Hedda Veier opplevde. Hun er også selv i en situasjon der hun må ta et valg, og tanker omkring dette valget knyttes opp mot Hedda Veiers historie.

Det er en melankolsk og sår tone gjennom hele boka, hovedpersonen har en kritisk distanse til alt rundt seg, hun observerer mer enn hun deltar. Hovedvekten ligger i tankene, i obersvasjonene, i formuleringen av disse og Koritzinsky skriver tidvis helt fantastiske setninger. Det denne boka greide, som ingen av de andre norske romanene jeg har lest i år har fått til, er å formulere tanker som setter i gang min egen tankevirksomhet, sender meg ut av boka og i vei på egenhånd. Det er den  typen leseopplevelser jeg elsker, og denne boka ga meg i hvert fall noen sånne øyeblikk.

Tittel: Bouvetøya 2052
Forfatter: Lars Mæhle
Sjanger: Sci-fi, ungdomsroman
Kilde: Anmeldereksemplar

Denne boka var omtrent så fintfølende i behandlingen av tematikken som et slag midt i trynet med ei steikepanne, men jeg likte den tålelig godt likevel.

Vi befinner oss i en dystopisk variant av Norge i 2052 der Norge sammen med Danmark og Skottland har dannet et diktatur som kalles 'Oljetriangelet' og er verdens desiderte miljøversting. I denne utgaven av Norge er det kriminelt bare å foreslå alternative energikilder enn olje og gass, og både miljøaktivister og klimaflyktninger behandles som man kan vente seg av et dystopisk diktatur.

Fra dette Norge kommer miljøaktivisten Roland. Han blir en av fem ungdommer utvalgt til å delta i en gigantisk nett-reality der en miljøkonkurranse arrangeres på Bouvetøya. En reality-serie som i beste Hunger Games-stil til skal vise seg å være livsfarlig.

Som nevnt er det ekstremt tydelig hva forfatterens budskap i boka er, og jeg merker jeg smiler litt overbærende til tider, men for meg ble dette et klassisk tilfelle av rett bok til rett tid. Det gikk litt trått med lesingen, jeg hadde mye annet som krevde oppmerksomhet fordi vi var midt i flytteprosessen, og en rask og enkel spenningsbok var akkurat det som skulle til for å komme igang igjen. Bra underholdning, men ikke forvent deg subtil undertekst.

Tittel: Havboka - eller Kunsten å fange en kjemepehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
Forfatter: Morten A. Strøksnes
Sjanger: Dokumentar
Kilde: Kjøpt selv

Det er ting som tyder på at når Moshonista sier hopp, så hopper jeg. Det forklarer i hvert fall grunnen til at jeg følte dette var ei bok jeg måtte lese, selv om glitrende kritikker andre steder og Brage-pris på toppen av det hele ikke akkurat motarbeidet det valget.

Bokas ytre handling oppsummeres treffende i tittelen. Vi følger to menn i gummibåt på havet mens de prøver å få en hai på kroken. Men så handler boka egentlig om alt det andre. Strøksnes leser, tenker og forteller om havet. Om hva menneskeheten har tenkt og sagt om havet gjennom tidene, om hva som bor der, om kreftene som finnes der. Det er tydelig at Strøksnes deler mange av tankene om miljøvern som Mæhle i omtalen over, men ved å rope mye lavere, får han meg til å høre bedre etter.

Jeg fascineres, inspireres og underholdes. Mer enn det har jeg faktisk ikke å si per dags dato, annet enn at dette er ei bok jeg allerede har lyst til å lese igjen. Det kan jeg ikke si om noen av de andre norske 2015-bøkene jeg har lest.

Tittel: Du er et menneske nå
Forfatter: Eirin Gundersen
Sjanger: Lyrikk
Kilde: Lånt av Line

Jeg leser så lite lyrikk at jeg føler meg komplett ute av stand til å si noe vettugt om denne boka, men komplettisten i meg insisterer på at jeg må nevne den likevel, så jeg prøver.

De gangene jeg har forsøkt å lese dikt, kjennes det ofte som om ordene ikke fester seg. Jeg leser og leser, men får ikke egentlig med meg det som står der. Det kjennes som det som står skrevet er skrevet i et språk jeg ikke har tilgang til, at mangelen på et narrativ gjør at jeg ikke har knagger å henge ordene på som får dem til å henge sammen. Men jeg innser at den eneste måten å trenge inn i dette språket på er å utfordre meg selv til å lese mer av det, så jeg har bestemt meg for å prøve.

Når jeg skriver dét som innledning til Gundersens dikt, er det fordi denne boka ikke hadde denne effekten på meg. Jeg leste ordene som sto der, så sammenhengen i dem og likte bildene de ga meg. Samlingen er delt i tre. Den første delen fokuserer på savnet etter en far som er borte allerede i det første diktet, mens de to neste delene åpner opp mot et større bilde og plasserer jeg-personen i en historisk kontekst som går helt tilbake til urtiden. Det er som om savnet er for stort til å bære, den eneste måten å gjøre det håndterbart er å se seg selv i et så stort perspektiv at alt annet blir forsvinnende lite.

Diktet jeg bet meg aller mest merke til, besto av bare to linjer og kan relateres til boka jeg nevnte over:

på gammelnorsk het havet mar. den opprinnelige betydningen er noe som
stiger, men jeg klarer ikke tenke på annet enn det som synker