Dette slutter som et løfte, mas på meg til jeg holder det

Ting blir ikke alltid som man tenker seg.

I desember i fjor gledet jeg meg til å være ferdig med bachelorgraden og bare ha jobben å konsentrere meg om. Tenk så mye tid jeg skulle få til overs nå! Så mange bøker jeg skulle lese av pur lyst, så mange blogginnlegg jeg skulle skrive, så mange venner jeg skulle treffe!
Det var det jeg sa høyt, og jeg mente det.

Så var det det jeg bare sa til meg selv.
Når vi bikket 2015 var det slutt på alle unnskyldningene. Om det er én ting jeg sitter igjen med etter 2,5 års heftig arbeidspress, er det selvdisiplin. Dette, mine damer og herrer, var selvdisiplinen jeg nå skulle pøse rett inn i skriveprosjektet jeg alltid har vært fryktelig god til å finne omveier rundt.
Jeg lovet meg selv: I 2015 skal jeg skrive noe hver dag. Problemet er at jeg er fryktelig god til å ljuge når jeg snakker med meg selv. Og at jeg er skrudd sammen sånn at om jeg sprekker én gang, så er det gjort.

I januar jobbet jeg så mye overtid at jeg i grunnen ikke merket at studiene var over, og målet om å skrive hver dag ebbet ut etter noen dager. I februar fortsatte jeg å jobbe mye, men en uke vinterferie jevnet ut den måneden. I mars roet det seg, og plutselig hadde jeg fritid. Jeg benyttet sjansen til å synke apatisk ned i sofaen, trykke på fjernkontrollen og bli der.

Det kan hende jeg trengte det. På slutten av fjoråret begynte kroppen å gi artige hint om at det kanskje var på tide å roe ned et hakk eller to. Som for eksempel å bestemme seg for å bli livredd for å kjøre tog gjennom tunneler, noe som er litt upraktisk når du togpendler hver dag mellom Lier og Lysaker der det bare er pause i tunnelene for å ha stasjon. Så da satt jeg meg i sofaen, skrudde av hjernen og grodde fast.

Jeg har blitt værende der godt inn i april, men så begynte jeg å bli rastløs.
Det har gitt overraskende litterære utslag. Først lot jeg eventyrlysten ta overhånd og opprettet profil på Storytel. Jeg! Frøken bøker-er-noe-jeg-leser-ikke-hører-på-basta-finale! Nå er jomfruturen i lydbokverdenen unnagjort, men er usikker på om abonnementet overlever lenger enn prøveperioden i første omgang.

Så var det podcaster som skulle til pers. Når jeg først hadde godtatt at noen skulle fortelle meg ting rett i øret, kunne de få snakke om bøker også, ikke bare lese dem høyt. Foreløpig har jeg vært gjennom podcaster fra BookRiot, Guardian Books og NRK, men mange flere ligger klare på mobilen.

Men i tillegg til å høre noen snakke om bøker, kunne jeg jo også se dem mens de gjorde det. Så jeg begynte å se på booktubers, altså folk som snakker om bøker på YouTube. Det er forsåvidt ikke helt sant at jeg har begynt med dette i april. Det var Silje som introduserte meg for dette mens vi var i Paris i februar, men april er måneden der jeg systematisk har begynt å se oppdateringer der. Min foreløpige favoritt er for øvrig Books and Pieces som snakker masse om scifi og fantasy.

Det naturlige neste skrittet ble Goodreads. Og siden listene over alt jeg har lest siden 2009 ligger listet opp her på bloggen, var det bare å begynne å overføre bøker dit. Da har jeg jo noe å drive med ei stund. Foreløpig har jeg nådd så langt tilbake som 2013, så fremdeles en del igjen med andre ord.

Men så:
Hallo, selvinnsikt, hvor har du vært hele denne tiden?

På lørdag var jeg på Fabelprosalørdag på Eldorado og satt og hørte et knippe norske fabelprosaforfattere snakke om bøkene sine. Det var en blandet opplevelse av én enkelt grunn:
Jeg er like deler 1) interessert fangirl som vil høre hva de har å si og 2) grønn av misunnelse fordi jeg aller helst selv skulle sittet der og snakket om min bok. Som ikke finnes noe annet sted enn i mitt hode.

Fordi jeg lager omveier.
Noen ganger forkledd i hyggelige kostymer som Storytel, litterære podcaster, Goodreads og bokvideoer på YouTube. Hvorfor tok det meg ukesvis å skjønne at det var det jeg holdt på med?

På vei hjem fra Oslo hadde jeg et internt oppvaskmøte med meg selv og tok en beslutning:
Nå er det straka vegen! Niks mer omveier og unnskyldninger.

Et mål skal være konkret. Og det må være et mål jeg tror på når jeg begynner.
Det kan ikke være å skrive hver dag, fordi da glipper det så fort jeg misser én, og det kommer jeg til å gjøre.
Det kan ikke være å skrive X antall timer hver dag, fordi når jeg prøver det, blir jeg bare sittende å flikke på de samme tre setningene i hele den avsatte tiden.
Det jeg trenger er et mål om kvantitet.
Jeg greide 1700 ord om dagen da jeg var med på Nanowrimo for noen år siden, men da var det fryktelig mye vås. Nå vil jeg at det jeg skriver skal høre til prosjektet jeg skriver på, og jeg vil starte litt forsiktig.

Derfor har jeg kommet fram til følgende mål:

• Minimum 3000 ord i uka fram til det foreligger et ferdig førsteutkast.
• Om jeg misser én dag, må jeg ta det igjen en annen.
• Om jeg vet jeg skal på ferie, må jeg skrive ordene før jeg drar.

Denne gangen har jeg ikke bare lovt det for meg selv, men også til Internett. Kryss på halsen og ti kniver i hjertet. Kom på døra og vift med pekefingern  om jeg sluntrer unna!

( For øvrig, uke 18: 779/3000  - og et aldri så lite blogginnlegg i omvei...) 

Elisabeths brev til Internett

Kjære Internett,

Jeg vet du har mer enn nok å gjøre, og at du ikke sitter hvileløst og venter på livstegn fra meg, men jeg vil likevel beklage at jeg ikke har skrevet til deg på lenge. Det er bare så mye som skjer, dagene forsvinner som politikerløfter etter valget, og plutselig er det nesten november.

Denne høsten har vært intens, og det kommer bare til å bli verre i ukene fremover. Jeg har ikke lov til å klage, jeg har valgt det helt selv. Men om jeg også neste gang jeg er inne på studentweb for å melde meg opp til emner skulle finne på å ta 40 studiepoeng på et semester, er det fint om du sender meg et aldri så lite datavirus som gir blåskjerm og bråstopp før jeg får lagret. Og da særlig dersom flere av emnene har både forelesninger og seminarer med obligatorisk oppmøte. Jeg har en tendens til å bli litt ivrig og tro at jeg kan få til alt, men utopien om å ta en dobbel bachelorgrad på 2,5 år ved siden av full jobb er det kanskje på tide å gi slipp på nå. (Se, der snek det seg inn et 'kanskje' igjen. Som sagt, en aldri så liten blåskjerm så fort jeg nærmer meg studentweb tror jeg er det som må til...)

Jeg pleier å skrive til deg om bøker, men akkurat nå har jeg ikke overskudd til å gjøre annet enn å lese dem. Jeg mistenker at det fortsetter sånn til eksamensperioden er ferdig 16.desember. Det er selvsagt litt synd, for helt siden bokbloggertreffet for en måned siden, har jeg egentlig vært kjempemotivert til å skrive. Jeg har faktisk lest opptil flere bøker også, det ser nesten ut til at pugging av franske verb pirrer leselysten. Akkurat nå holder jeg på med Heidi Furres Parissyndromet, og identifiserer meg selvsagt med hovedpersonen som pugger franske verb og spiser croissenter i Paris, på tross av at jeg sitter i Hyggen og tygger fiskepinner. Forrige uke identifiserte jeg meg imidlertid med skandalisert TV-kjendis som rømte til der-som-ingen-kunne-tru-nokon-kunne-bu for å bli gartner for sær mann (Fugletribunalet), for ikke å snakke om at jeg uka før det igjen identifiserte meg med den menneskelige utgaven av ei avlshoppe (Handmaidens Tale), så jeg tror egentlig bare at hjernen min har et desperat behov for å være noen annen enn meg akkurat nå.

For å nevne noe litt hyggeligere, unnet jeg meg faktisk ei hel ukes ferie og dro til Roma med kjæresten forrige uke. Hadde aldri vært der før, så tok hele turistrunden, spiste pizza til lunsj og pasta til middag eller omvendt, og gelato til både mellommåltid og dessert. (Vurderer å starte opp med kun-karbo-dietten, må være et marked for den også?) Høydepunktet på turen for historienerden, var den gamle havnebyen Ostia som lå en halvtime med tog utenfor Roma. Vi gikk hele dagen gjennom ruinene av det som en gang var en travel havneby, og jeg storkoste meg. Anbefales. Hadde planer om å ta en dagstur til Pompeii også, men det får bli en annen gang, trøtte bein orket ikke mer på det tidspunktet. Dessuten var de franske verbene med til Italia også.

Nei, nå er det på tide å ta med seg ei bok til sengs og lese litt før rullgardina går ned for i kveld. Vil bare påpeke at selv om jeg ikke er så flink til å svare deg om dagen, er jeg dertil flinkere til å lese det du skriver til meg. Så ikke bekymre deg for det.

Au revoir!

Elisabeth