torsdag 14. juli 2016

Vladimir Nabokov - Pnin

Tittel: Pnin
Sjanger: Roman
Forlag: Vintage 
Utgitt:1953, min utgave 1989
Sidetall: 191 s
Kilde: Lånt
Språk: Engelsk

Pnin er min andre leste bok av Vladimir Nabokov, ja den første var Lolita, og ei bok som ble sendt til meg via Project Annotate. Og bra er det, for dette er neppe ei bok som hadde tatt plass øverst i lesebunken med det første uten den dytten.

Når det er sagt:
Dette er ikke ei spennende bok. Jeg hadde ikke kunnet spoile den om jeg prøvde. Her er det ingen plott å snakke om, ingen overraskende vendinger, ingen store hendelser det bygges opp til. Jeg skal til og med innrømme det var passasjer der jeg regelrett kjedet meg. Hovedinntrykket er likevel at dette er ei bok jeg er glad for å ha lest, og som jeg faktisk har lyst til å lese igjen om ikke veldig lenge. Motstridende signaler, sier du? La meg forklare.

Pnin er et portrett av en litt snål mann, Timofei Pnin. Han er født og oppvokst i Russland, men flyktet fra den russiske revolusjonen til Praha, der han tok en universitetsutdannelse. Fra Praha flyttet han til Paris der han gifter seg, men innen han kommer til USA før andre verdenskrig har fru Pnin forlatt ham. Når boka starter er Pnin blitt amerkikansk borger, det er 50-tallet og han er assisterende professor på et middelmådig universitet der han underviser i russisk. Vi følger han gjennom dagligdagse hendelser, men fordi Pnin er den han er, har alt en smått absurd vri.

Det er morsomt på den neddempede, tørre måten jeg elsker: 
It was the world that was absent-minded and it was Pnin whose business it was to set it straight. His life was a constant war with insensate objects that fell apart, or attacked him, or refused to function, or viciously got themselves lost as soon as they entered the sphere of his existence. (s.13)
Teksten er detaljert til det absurde og lar oss bli godt kjent med Pnins mange særheter, men på en måte som gjør at jeg likevel ikke føler jeg ler av ham. I stedet ler jeg av situasjonene, av alle rundt ham, og av akademia i særdeleshet. Det er mange spark til det absurde i å tilbringe livet blant støvete biblioteksbøker, til akademisk arroganse og snobberi og til intrigemakeri for å oppnå posisjoner, et spill Pnin rett og slett ikke er med på fordi han er altfor opptatt av noe så uvesentlig som fag. I motsetning til lederen for fransk fakultetet:
Two interesting characteristics distinguished Leonard Blorenge, Chairman of the French Literature and Language; he disliked Literature and he had no French. (s.140)

Foruten humoren, er det språket som gjør at jeg frydet meg over å lese denne teksten. Nabokov er en mesterlig stilist, og jeg storkoste meg med å se hvordan han bygger opp hver enkelt setning. I denne boka slår han seg virkelig løs og leker med språket. Du har grammatisk perfeksjon side om side med Pnins ubehjelpelige engelsk. Du har nikk til lingvistisk teori, stadige hopp til russisk - åpenbart overlegent det engelske i følge både Pnin og bokas fortellerstemme - og setninger bygget opp med rytme og bokstavrim - som her etter et besøk hos tannlegen:
It surprised him to realize how fond he had been of his teeth. His tongue, a fat sleek seal, used to flop and slide so happily among the familiar rocks, checking the contours of a battered but still secure kingdom, plunging from cave to cove, climbing this jag, nuzzling that notch, finding a shred of sweet seaweed in the same old cleft; but now a landmark remained, and all there existed was a great dark wound, a terra incognita of gums which dread and disgust forbade one to investigate. (s. 38)

Dette er en av grunnene til at jeg har lyst til å lese boka på nytt nesten med en gang, jeg føler jeg bare skraper i overflaten av hva Nabokov faktisk gjør i denne teksten. Nå har jeg lest den for innholdet, jeg vil lese på nytt for å konsentrere meg om språket.

Og ikke bare språket. Det er også andre ting i teksten jeg føler jeg ikke helt får med meg, men bare vagt aner at er der. Som fortellerstemmen. Jeg får ikke helt tak på hvem det faktisk er som forteller historien, men det kjennes som at jeg burde skjønne det. Og det har helt klart betydning for hvordan Pnin oppfattes, for fortelleren ser ikke ut til å være til å stole på. For eksempel legger han i starten ut om hvor dyktig Pnin er som foreleser, for litt senere å avsløre metoden: Pnin skriver forelesningen sin på russisk, oversetter den til sitt gebrokne engelsk og har en student som renskriver det for seg. Deretter leser han denne renskrevne versjonen høyt uten én gang å ta øynene fra papiret. Min erfaring tilsier at dette ikke akkurat er beskrivelsen av en drømmeforeleser.

Jeg har sagt jeg skal velge meg ei bok i år som jeg skal lese tre ganger, og i utgangspunktet har jeg sagt det skal være Jane Eyre. Men etter å ha lest Pnin, tror jeg faktisk jeg skal bytte. Dette er nemlig ei bok jeg ikke har kunnet slutte tenke på etter at jeg la den fra meg, og som jeg akkurat nå er veldig motivert for å lese både en og to ganger til.

tirsdag 12. juli 2016

Månedsoppsummering juni

Kan man kalle seg bokblogger når alt man skriver er månedsoppsummeringer?

Juni har tradisjonelt vært en av de månedene jeg leser mest. Det er lite jeg liker bedre enn å sitte ute i sola og lese, men denne sommeren har det blitt mindre av det. Litt fordi det har regnet en del, litt fordi det har vært mye å gjøre på jobb, litt fordi jeg faktisk har begynt å trene tre ganger i uka og litt fordi ingen bøker ser ut til å engasjere meg om dagen. Og uten engasjement, ingen motivasjon for å skru på PCen hjemme for å skrive blogginnlegg.

Uansett, dette er bøkene jeg leste i juni:
To kvinner, to menn og en antologi.
Tre på engelsk, to på norsk.
Tre romaner, en non-fiction og en antologi med noveller, dikt og litterær non-fiction.

Jeg begynte måneden med Jeanette Winterson, en forfatter jeg har blitt oppmerksom på etter at jeg begynte se på folk snakke om bøker på YouTube. Stone Gods er science fiction, og den av hennes bøker som fristet mest, så jeg begynte der. Det er ingen tvil om at Winterson kan skrive. Det er setninger i denne boka jeg leste 12 ganger før jeg kunne gå videre, og selv etter å ha gått videre måtte jeg plutselig bla meg tilbake for å lese dem igjen. But because of this I know that inside the story told is the story that cannot be told. Every word written is a net to catch the word that has escaped. 
Selve historien var jeg imidlertid ikke like begeistret for. Jeg hadde problemer med hovedpersonen fordi hun reagerte på ting i sin verden akkurat som jeg ville reagert på dem - hvorfor skal alt være merkelig for henne, hun er omgitt av det hver dag - og jeg hadde problemer med sirkulariteten i teksten, noe som strengt tatt er bokas hovedpremiss. Dessuten er Winterson i overkant tydelig når hun banker gjennom miljøvern-budskapet sitt, noe jeg syntes var slitsomt på tross av at jeg er enig. Totalinntrykket av boka ble dermed helt midt på treet.

Barndommens gate er min første bok av Tove Ditlefsen, og var en ganske standard oppvekstskildring fra 1930-tallets København. Ditlefsen er god på å skildre verden sett fra barnets synspunkt, men jeg falt litt av ettersom hovedpersonen ble eldre. Men jeg har flere Ditlefsen-bøker i hylla som skal leses.

Tequiladagbøkene har jeg allerede skrevet om, så planen var å hoppe videre til Pnin. Der oppdaget jeg imidlertid at jeg hadde så mye å si at jeg har klippet det ut til et eget innlegg, så da gjenstår bare antologien, Freeman's Arrival. Ikke overraskende likte jeg noen tekster bedre enn andre, mer overraskende var det at jeg faktisk likte novellebidraget fra Haruki Murakami. Jeg og Murakami pleier å gå dårlig overens, men akkurat denne novellen var en realistisk skildring av en skuespiller med en øyesykdom som gjør at han må ansette en privatsjåfør, og novellen skildrer samtalene de har mens hun kjører ham rundt. Ellers er konklusjonen at alle tekstene jeg likte best var non-fiction bidragene, mens jeg opprettholder en konklusjon jeg tidligere har kommet frem til at jeg ikke greier lese dikt på engelsk. Min absolutte favorittekst var Lydia Davis' essay om hvordan hun lærte seg norsk av å lese Dag Solstads Telemarktrilogi helt uten ordbok! Vanvittig fascinerende lesing for språknerden Elisabeth.

Så, over til kryssene. Kun ei bok som gir kryss i juni, nemlig Pnin som er på 1001-lista. Jeg opprettholder dermed snittet på ei 1001-bok per måned. Utover det er månedens nedtur at jeg ikke greide fullføre månedens biografisirkel-bok innen fristen, ikke en gang innen måneden. Jeg har ikke gitt opp, men det går saaaakte med Mary Wollstonecraft. Jeg er dessuten fristet til å bytte ut boka jeg skal lese tre ganger fra Jane Eyre til Pnin. Både fordi den er tynnere og fordi jeg faktisk har lyst til å lese den på nytt nå ganske snart.
  • 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
  • 1/6 bøker skrevet av Doris Lessing
  • 2/5 essaysamlinger
  • 8/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
  • 6/12 bøker på 1001-lista
  • 2/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
  • 6/20 norske bøker utgitt i 2016