Sjanger: Memoar
Forlag: Penguin
Utgitt: 2015
Sidetall: 273 s.
Kilde: Storytel
Språk: Engelsk
Årets første kategori i Moshonistas biografisirkel er "Rags to riches" - altså en historie om noen som kom fra ingenting men som siden har gjort suksess i livet. Og du kommer vel ikke stort nærmere en start med ingenting enn en oppvekst i Nord Korea.
Yeonmi Park ble født i Nord Korea i 1993 og vokste opp i Hyesan nær den kinesiske grensen. Så nær at de kunne se de elektriske lysene, se fyrverkeriet som feiret kinesisk nyttår, kjenne luktene fra kinesisk kokekunst mens de selv knapt hadde mat. 13 år gammel krysser hun grensen til Kina sammen med moren, bare for å havne i fanget på menneskehandlere som selger nordkoreanske kvinner som koner til kinesiske menn på landsbygda. De kjemper for å holde kontakten, de kjemper for retten til et verdig liv og greier til slutt komme seg til Mongolia gjennom å krysse Gobi-ørkenen til fots. Og fra Mongolia går veien videre til Sør Korea der Yeonmi kjemper seg frem, først som student, deretter som TV-kjendis og menneskerettighetsaktivist.
Jeg er ingen fan av at 21-åringer skriver memoarer, men når de har vært gjennom så mye som Yeonmi Park er jeg villig til å gjøre et unntak. Jeg ble ferdig med boka midt i januar, men den slipper ikke taket. Jeg tar meg selv i stadig vekk å trekke fram anekdoter fra teksten fordi jeg vil det skal gjøre inntrykk på andre på samme måte.
Jeg forteller om hvordan hun beskriver at familien på et tidspunkt i oppveksten hennes var rike: De hadde råd til å spise ris tre ganger om dagen, kjøtt to ganger i måneden og de hadde tannkrem. Jeg forteller om desperasjonen da faren blir arrestert og moren må reise til Pyongyang for å prøve få ham løslatt. Hun etterlater Yeonmi og søsteren alene hjemme i en måned. De er 8 og 10 år gamle og overlever ved å spise insekter de finner i gresset. Jeg forteller om hvordan kunstgjødselimporten fra Sovjetunionen forsvant da muren falt, og hvordan hver famile nå må levere månedlige kvoter med avføring som kan brukes som gjødsel. Det absurde i hvordan Yeonmi beordres til ikke å gå på do på skolen men holde seg til hun kommer hjem slik at hun bidrar til familiens kvote, og hvordan moren lager en business av svartebørshandel med bæsj.
Det er vanskelig å ta inn over seg beskrivelsene av det nordkoreanske samfunnet. Av den totale hjernevaskelsen, av hvordan det som for meg er banaliteter for andre kan være livsfarlige aktiviteter. Som fireåring lærer Yeonmi seg følgende mantra av moren: Du må ikke en gang hviske. Musene og fuglene kan høre deg. Hun er overvist om at lederen kan lese tankene hennes.
Det er enda vanskeligere å ta inn over seg desperasjonen som er drivkraften for alt Yeonmi gjør. Jeg vil ikke røpe alt som skjer på veien, men flere ganger i løpet av fortellingen kommer det frem at døden er et bedre alternativ enn retur til Nord Korea. For meg med min enormt priviligerte oppvekst i Norge, er dette faktisk umulig å forstå. Og nettopp derfor mener jeg det er viktig å utsette meg selv for disse historiene - for å prøve å forstå en ørliten flik av hvor heldig jeg egentlig er.
Det er ikke en perfekt bok. Noen ganger synes jeg Yeonmi fremstiller seg selv litt vel naiv, og noen ganger føles det som hun prøver å skape sensasjonsfølelse av alt hun sier om Nord Korea. "I Nord Korea er det sånn. I Nord Korea vet vi ikke dette." Jeg synes teksten er best når den er konkret og hun lar detaljene få fortelle historien i stedet for å skulle forklare alt helt ut. Innleseren av lydboka var litt monoton og hadde samme intonasjon på alle setninger. Det tok meg litt tid å venne meg til, men etter hvert likte jeg det. Det var så mye patos i selve fortellingen, at teksten kledde den litt nedstrippede tonen. Det kunne fort blitt for mye.
Jeg tror at når 2017 skal oppsummeres vil denne stå igjen som ei bok jeg husker. Og som en av de viktigste bøkene jeg leste i løpet av året. Jeg anbefaler den gjerne videre.
