søndag 20. august 2017

Norsk-på-norsk #3

Bokhøsten er i gang, og det er på tide å vekke til live serien norsk-på-norsk . Serien der jeg skriver litt om alle norske bøker jeg leser som er utgitt i 2017 - og som dermed kan nomineres til Bokbloggerprisen 2017.

Dagens utgave inneholder bøker lest i april, mai og juli - og med dette er jeg oppdatert og klar for det jeg håper blir en høst med mange høydepunkter.

 

Ida Lórien Ringdal - Dette skjer ikke


Sjanger: Dikt
Forlag: Tiden
Antall sider: 78 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Dette er et typisk eksempel på at jeg burde skrive om bøker når jeg faktisk leser dem, og ikke fire måneder etterpå uten notater. Men noe husker jeg likevel.

Dette er en diktsamling om ugjengjeldt kjærlighet som balanserer fint mellom sårhet og humor. Diktene er korte og veldig rett frem i språket, med andre ord den typen dikt jeg liker. I stedet for et blomstrende bildespråk, leker Ringdal seg heller med ordspill og vrir og vender på kjente uttrykk slik at setninger jeg tror jeg vet hvor skal, plutselig havner et helt annet sted.

På et vis føltes dette som punchline-poesi, og når det traff, traff det meg skikkelig. Problemet med samlingen som helhet var at det var litt for mange av diktene som gled forbi uten reaksjon til at den blir årets høyedpunkt, men det var mange punkter underveis der gjenkjennelsen var stor og jeg fikk litt vondt i magen. Som dette diktet som jeg fremdeles husker ordrett fire måneder etterpå (ja, jeg har sjekket at jeg husker riktig):

"Vi har ingenting
til felles
bortsett fra
at vi ikke elsker
meg "


Rønnaug Kleiva - Western Desert


Sjanger: Noveller
Forlag: Samlaget
Antall sider: 140 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse 

Det er en del bøker jeg liker godt mens jeg leser dem, men som jeg likevel har glemt to uker etterpå.  

Mens jeg leste Western Desert trodde jeg kanskje dette var en av de bøkene, men jeg tok feil. I stedet er det scener fra flere av novellene som kan dukke opp i hodet på meg nå flere måneder etter at jeg leste dem. Enkemannen som må holde seg i gang på grunn av den unge datteren som er avhengig av ham. Den voksne dattera som sitter på morens dødsleie med kullstift og tegneblokk. Ekteparet som er på langvarig reise for å slippe tenke på barnet som aldri kom hjem fra Utøya.  

Novellene er stillferdige og narrer meg til å tro at de er uten dramatikk. Faktum er at de alle som en skildrer noen av de mest dramatiske situasjonene i menneskers liv, men gjerne i perioden rett før eller rett etter selve hendelsen. Her er mennesker som får livet snudd på hodet skildret uten tabloidavisenes sensasjonsretorikk. Hverdagen uten henne som holdt den oppe. En mor som sovner stille inn i en sykehusseng. Hverdagen som skal leves med en ny diagnose hengende over deg. Et nytt barn på vei på et tidspunkt der du trodde du var ferdig med den slags.

Det som sitter best igjen etter å ha lest denne samlingen er likevel stemningen. Alt skildres med korte setninger, og det er mye usagt mellom linjene som lar meg som leser fylle ut resten selv. Det er sårt, men også noe annet, noe jeg ikke greier sette ord på.

"Det er eit fint hotell vi har funne.
Vi kjem til å ruinere oss, seier ho. Kva har vi å kome heim til?
Sei det, seier eg. Kva har vi å kome heim til?
Ho klorar seg på leggen, blod piplar fram.
Hugsar du alle landa vi har vore i? prøver eg meg. Kor mange? Og kva dei heiter?
Ein kan ikkje hugse alt, sier ho.
Det er det einaste som det er nokon vits i, seier eg. Å hugse. "

 

 

Victoria Durnak - Senteret


Sjanger: Roman
Forlag: Flamme
Antall sider: 157 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Årets roman

Senteret er en roman om ensomhet og fødselsdepresjon som greier å være dette uten å være deprimerende.

I boka møter vi en ung kvinne som har flyttet fra Oslo til Skien med sin nyfødte datter. Barnefaren brøt kontakten da hun ble gravid, hun har selv brutt kontakten med familen, og i Skien er hun derfor helt alene. Bortsett fra babyen - dette vesenet som er totalt avhengig av henne, og som hun nærmest mekansik oppfyller alle behov for. Men den altoppslukende følelsen av kjærlighet mangler, og babyen forblir en navnløs ting som må passes på.

For å få dagene til å gå, henger hun på Herkules kjøpesenter. Vi er med henne trillende på barnevogna inn i og ut av butikkker. Ser hvordan hun observerer alle som jobber der, ser hvordan hun prøver å nærme seg noen av dem for å komme ut av ensomheten. Samtidig ser vi også situasjoner der andre mennesker forsøker å nærme seg henne, der hun selv er den som trekker seg unna.

Deler av grunnen til at jeg ikke oppfatter boka som deprimerende er de smått absurde situasjonene som stadig oppstår rundt hovedpersonen som får meg til å trekke på smilebåndet. Jeg har selv jobbet på et kjøpesenter i fem år, og kjenner igjen mye av det hun skildrer. Det hjelper dessuten at hovedpersonen tross alt fremstår ganske sympatisk. Hun er ensom, men ikke selvmedlidende. Hun føler ingen kjærlighet for barnet sitt, men det er likevel tydelig at barnet ikke lider noen nød. Det gir meg håp gjennom hele teksten at det tross alt er potensiale for at ting kan bli bra, at denne situasjonen er midlertidig.

Jeg ser det hele utenifra: Ei jente med grå ullkåpe, tykke hvite votter og lue dyter ei barnevogn langs de lave brøytekantene i Skien sentrum. Vogna har fire faste hjul og metallunderstell, den er stødig. Menneskene som passerer er ute av fokus og gangen til jenta minner om en ishockeyspiller som vagger bortover isen i fullt utstyr, men uten skøyter. Jenta virker ikke fortrolig med vogna, likevel holder hun pliktoppfyllende i håndtaket. Hun styrer vogna såpass langt ut på fortauet at potensielle fallende istapper vil gå klar av den. Samtidig passer hun på å ikke gå for nære veien, der en jevn strøm av biler fyker forbi. Jenta er oppmerksom, det ligger tross alt et lenvende vesen nedi vogna og jenta er ingen morder.

tirsdag 15. august 2017

Biosirkel: Natascha Kampusch - 3096 dager

Tittel: 3096 dager
Sjanger: Memoar
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2012
Lengde: 7 t 27 min
Kilde: Storytel
Språk: Norsk

Temaet for denne måneden i Ingalills biosirkel er galskap/ondskap. En problematisk kategori da jeg ikke tror på at mennesker kan være absolutt onde, selv om gjerningene deres kan være det. Og galskap er en lite hyggelig merkelapp å sette på noen med en psykisk sykdom.

Både ond og gal er imidlertid ord som er brukt flere ganger i boka som endte opp som mitt valg til denne kategorien: 3096 dager av Natascha Kampusch. Ikke som merkelapper hun selv setter på mannen som holdt henne fanget i en kjeller i over åtte år, men for å kommentere at andre har gjort det. Selv prøver hun å nyansere bildet, noe hun hevder verden ikke er spesielt mottakelig for. Hun hater at folk avfeier det som Stockholm-syndrom når hun sier at kidnapperen ikke bare var ond. Mest av alt er det vel ordet "syndrom" som plager henne. Det å ha sympati for mannen som var det eneste mennesket i hennes liv i så mange år, er ikke en sykdom men en overlevelsesmekanisme.

Natascha Kampusch ble dratt inn i en varebil og kidnappet da hun var på vei til skolen en dag i 1998. Da var hun ti år gammel. Hun ble plassert i et kjellerrom på fem kvadratmeter, og de første seks månedene levde hun i komplett isolat og var aldri ute av det rommet. Den eneste menneskelige kontakten var med kidnapperen, Wolfgang Priklopil, når han kom med mat til henne. Han kontrollerte alt, hva hun spiste, hva hun kunne fylle dagene med og hvorvidt hun fikk ha lys i fangehullet sitt. Etter hvert begynte han å hente henne opp i huset. Hun satte henne i arbeid, hun gjorde både husarbeid og tungt oppussingsarbeid. Etter puberteten begynte mishandlingen. Slag og spark, sulteforing og konstante fornærmelser. De seksuelle overgrepene vil hun ikke skrive om i boka, men hun hevder de var langt mildere enn den konstante fysiske og psykiske mishandlingen som foregikk hver dag. Mot slutten av fangenskapet tok han henne også med ut av huset, i butikker og på en skidag i fjellet. Men da hun endelig greide rømme, var det fra husets egen hage mens kidnapperen var opptatt med å snakke i telefonen.

Dette er en vanskelig bok å mene noe om. Det føles feil å bedømme hvor godt man liker en tekst som handler om det verste som har skjedd i noens liv. Det er uhyggelig å høre hennes nøkterne beskrivelser av de grusomme omstendighetene hun har vokst opp under. Det er hjerteskjerende å høre små detaljer, for eksempel hvor forferdelig det var å være fanget når det var morsdag og ikke kunne få fortelle moren at hun savnet henne. Det er komplett umulig for meg å forestille meg situasjonen, selv etter å ha hørt Kampusch fortelle om den med sine egne ord.

Som leser synes jeg etter hvert det blir litt repetetivt. Men det er ikke til å unngå når man skal skildre åtte år fanget i ett hus med én mann. Som leser synes jeg noen ganger de psykologiske forklaringene blir litt påklistrede. Men jeg skjønner at det er hennes måte å bearbeide opplevelsen på, og det kunne derfor ikke vært annerledes. Som leser synes jeg noen ganger fortelleren er i overkant selvmedlidende. Men om du ikke kan synes synd på deg selv etter åtte år i et fangehull, når kan du det da? Det beste jeg kan si om boka var at jeg aldri opplevde den som spekulativ. Kampusch forteller sin historie i et forsøk på å ha kontroll på informasjonen, hun vil nyansere og forklare, ikke skape sensasjon.

3096 dager er ei bok jeg vil huske, det er en sterk fortelling. Men ikke ei bok jeg vil uforbeholdent anbefale. Dette er en mørk verden å dykke ned i, du skal vite at du orker før du begynner.

lørdag 5. august 2017

Bokhyllelesing juni/juli: Patrick Rothfuss - The Name of The Wind

Tittel: The Name of the Wind
Sjanger: Fantasy
Forlag: Gollancz
Utgitt: 2007
Sidetall: 662 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

The Name of the Wind var mitt valg for Heddas bokhyllelesing i juni/juli der oppgaven var å lese ei tjukk bok. Siden jeg har et eget lesemål som går ut på å lese bøker over 500 sider, er det min definisjon på tjukk bok, og 662 sider kvalifiserer dermed enkelt.

Dette er den første boka om Kvothe, den mest legendariske magikeren verden kjenner. Men vi begynner med Kote, en ikke så bemerkelsesverdig vertshuseier i midten av ingensteds som antageligvis er mer enn han gir seg ut for. Gjennom boka veksler vi mellom disse to synspunktene: Kvothe som forteller sin egen historie i førsteperson, Kote som blir fortalt om i tredje person. Det er et fiffig fortellergrep der de to historiene utbroderer hverandre og der akkurat nok kan holdes tilbake for å skape spenning.

Jeg brukte ganske lang tid på å komme inn i denne boka, men jeg tror det hadde mye med mine forventninger å gjøre. Jeg hadde nemlig hørt at The Name of The Wind handlet om Kvothe på universitetet, men det tar nesten 200 sider før han kommer så langt. For meg ble derfor disse første sidene bare en lang transportetappe som gjorde meg utålmodig. Men det er mer enn nok dramatiske hendelser der til at det egentlig er snakk om en treg start. Det er fascinerende hva forventning kan gjøre med opplevelsen.

Så fort Kvothe var på universitetet var jeg imidlertid solgt. Dette var en engasjerende og underholdende fantasyfortelling der sidene fløy unna. Jeg liker hvordan vi både får se Kvothe som en larger-than-life figur gjennom andres øyne samtidig som vi får se hendelsene fra hans synsvinkel slik de egentlig skjedde. Om vi nå kan tro på alt han sier, det er jeg ikke alltid like sikker på. Verdenen rundt er en velfungerende kulisse der jeg ikke føler verdensbyggingen overskygger historien, og menneskene som er med er troverdige og handler i tråd med seg selv.

Alt i alt var dette fornøyelig virkelighetsflukt i så stor grad at det føles som juks med tanke på bokhylleutfordringen. Det er ingen utfordring å lese 662 sider når det er ren kos! Jeg trøster meg med at jeg også fullførte SPQR i samme periode, over 500 sider tettpakket med historiske fakta. Men den har jeg kjøpt i år, og kvalifiserer derfor ikke til min definisjon av bokhyllelesing.

Uansett: Er du glad i fantasy og har enda ikke lest The Name of the Wind, anbefaler jeg gjerne. Selv spår jeg at det blir mer tjukk bok på meg innen året er omme, da oppfølgeren The Wise Man's Fear er godt over 1000 sider i paperback.

torsdag 3. august 2017

Kort om Booker: Moshin Hamid - Exit West

Tittel: Exit West
Sjanger: Roman
Forlag: Hamish Hamilton
Utgitt: 2017
Sidetall: 240 s.
Kilde: Kjøpt selv (Kindle)
Språk: Engelsk

Jeg har lenge vært fascinert av de andre bloggerne som hver høst er oppslukt av Man Booker-prisen, men jeg har alltid forholdt meg til prisen fra sidelinjen. Helt til jeg i år plutselig ble superengasjert da langlisten ble publisert, og kastet meg rundt og begynte med en gang.

Exit West handler om Saeed og Nadia som starter et kjærlighetsforhold i en ikke navngitt by der en ulmende konflikt i starten av boka snart utvikler seg til å bli full krig. De to bestemmer seg for å flykte, og som flaks er har det plutselig begynt å dukke opp magiske dører rundt om kring i verden som leder til andre steder på kloden. Saeed og Nadia betaler for passasje gjennom en av disse, og havner i første omgang på Mykonos.

Av alle bøkene på langlista er dette den jeg hadde hørt mest om på forhånd. På YouTube har jeg sett mange svært begeistrede omtaler, noe som hadde vekket nysgjerrigheten min. Jeg var imidlertid usikker på om dette var ei bok etter min smak, og det er jeg forsåvidt fremdeles.

I starten av boka var jeg begeistret. Jeg likte skildringen av forholdet mellom Saeed og Nadia og av den stadig mer tilspissede situasjonen i byen de bodde i. Språket føltes nesten hypnotisk med eviglange setninger oppdelt med kommaer, og sidene fløy unna. Men for meg sier det helt stopp når de magiske dørene dukker opp. For en som leser mye fantasy og science fiction, burde kanskje ikke et lett innslag av magisk realisme virke avskrekkende, men det gjør det altså. Og akkurat det er generelt, det gjelder ikke bare denne boka.

I Exit West føltes de magiske dørene mest av alt som en lettvint gimmick som økte hastigheten på alt. Menneskene forflytter seg for motstandsløst rundt omkring og reaksjonene fra samfunnet rundt tvinges ved dette til eskalere og deskalere for raskt. Jeg farer gjennom teksten uten tid til å reflektere eller reagere på det som skjer. Jeg synes rett og slett at boka er altfor kort, her rekker Hamid knapt å pirke i overflaten.

Sannsynligvis er den aktuelle problematikken boka berører en stor del av forklaringen på hvorfor den er med på årets langliste. I mine øyne er Exit West imidlertid langt mer vellyket som en kjærlighetshistorie mellom to unge mennesker enn som ei bok som gir stemme til mennesker på flukt. Dessverre gjør det den også langt mer forglemmelig.

onsdag 2. august 2017

Månedsoppsummering juli

Juli har vært en overraskende måned. Jeg starten måneden på ferie, og 4. juli fikk jeg nøkkelen til ny leilighet. Pakking, flytting, oppussing og utpakking har tatt mye tid denne måneden, og jeg hadde derfor ikke regnet med det skulle bli mye tid til lesing.

I stedet har juli vært årets mest produktive lesemåned. Jeg har fullført 13 bøker. Det er riktignok én mindre enn i januar, men i rene sidetall har juli slått alle andre måneder ned i støvlene. Fokuset var å fullføre alt jeg hadde begynt på i juni, og det har jeg nesten klart. Det eneste unntaket er ei bok med myter fra Mesopotamia, men den var uansett et prosjekt for året totalt, ikke for juli.

Her er det jeg har lest/hørt:

  • Ryszard Kapuscinski - Shah of Shahs  
  • Moshin Hamid - Exit West 
  • Linda Eide - Oppdrag Mottro  (lyd)
  • Nnedi Okorafor - Binti 
  • Victoria Durnak - Senteret 
  • Madeleine Thien - Do Not Say We Have Nothing 
  • Ransom Riggs - Miss Peregrine's Home for Peculiar Children (lyd)
  • Claire-Louise Bennett - Pond 
  • Sarah Moss - The Tidal Zone 
  • Mary Beard - SPQR: A history of ancient Rome 
  • Paula Hawkins - Girl on the Train (lyd)
  • Jenny Diski - In Gratitude 
  • Patrick Rothfuss - The Name of the Wind

Fire menn og ni kvinner.
Tre lydbøker, ni paperbacks og en på Kindle (!).
To fantasy, en sci-fi, fire non-fiction, en krim-ish sak, fire andre romaner og en samling korttekster.
Elleve på engelsk, to på norsk.

Tretten bøker er for mange til at jeg vil skrive om alle her, planen er at flere av bøkene vil dukke opp i andre innlegg fremover. Månedens beste tror jeg har vært Pond, men konkurransen har vært hard. Månedens dårligste var helt klart Girl on the Train. Jeg kjedet meg sånn at jeg måtte skru opp tempoet på lydboka til smurfenivå for å komme til slutten raskere. Bare for å oppdage at jeg hadde hatt rett hele tida, og at tvisten på slutten derfor knapt kunne kalles en tvist.

Måloppnåelse

Jeg har i løpet av måneden passert 70 bøker lest i år. Målet om 80 er med andre ord barnemat, og slik det ser ut nå, vil det fremdeles være barnemat å oppgradere det til 100. Noe jeg ikke har tenkt å gjøre.

The Name of the Wind, Do Not Say We Have Nothing og Shah of Shas sto i bokhylla da året startet, så tre nye kryss for det. Tviler på at jeg kommer i mål med 40 i løpet av året her, spesielt med norsk bokhøst og nyfunnet Booker-feber. Men tross alt er 18 allerede bedre enn det har vært de siste årene. Og det bør i hvert fall være mulig å komme til 30.

Senteret er norsk 2017 bok, så ett nytt kryss der. 11 norske bøker i løpet av høsten er fullt overkommelig. 1001-lesing har imidlertid blitt fullstendig nedprioritert i år, og kommer sannsynligvis fremdeles til å være det resten av året. 10 diktsamlinger skal jeg imidlertid greie. Fem måneder på å fullføre to skal ikke by på problemer.

Både The Name of the Wind og SPQR er over 500 sider, så to nye kryss der, og denne gangen for bøker jeg har lest - ikke lyttet til. Juli er ikke biosirkelrunde, derav ingen nye kryss der, men er i gang med augusts valg, så der er jeg helt i rute.

Da ser tallene etter juli slik ut:

  • 70/80 bøker
  • 18/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 9/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 8/10 diktsamlinger
  • 4/5 bøker over 500 sider
  • 3/6 biografier til Ingalills biosirkel