søndag 31. august 2014

Lesemåneden august

Det er bare timer igjen av august, og jeg tillater meg en litt prematur oppsummering av lesemåneden.

Måneden har fremfor alt vært karakterisert av at jeg har lyst til å lese absolutt alt! Nå! Med en gang!
Det er selvsagt et luksusproblem, men kan til tider være litt slitsomt. Og dyrt. Jeg nøyer meg jo aldri med å ha lyst til å lese bøker jeg allerede eier. Jeg leser lister og kataloger over hva bokhøsten har å by på, og om man sammenligner mine mentale dette-vil-jeg-lese-lister med antall bøker jeg vanligvis leser på en måned, er det lett å se at jeg for lenge siden har vinket farvel til et realistisk virkelighetsbilde. Nu vel.

Jeg har i august fullført seks bøker: Fem romaner og én fagbok (pensum):
  • 45: J. Sheridan Le Fanu - Carmilla 
  • 44: Arundhati Roy - The God of Small Things 
  • 43: Proinsias Mac Cana - Celtic Mythology
  • 42: Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk
  • 41: Hilary Mantel: Wolf Hall 
  • 40: Ian McEwan: Sweet Tooth
Utvalget er sterkt preget av bokblogging, da Wolf Hall er mitt bidrag til Moshonistas biografilesesirkel, The God of Small things er månedens bidrag i Lines lesesirkel (dog ikke beblogget enda) og Disse øyeblikk er nominert til bokbloggerprisen og ble sprenglest før stemmefristen gikk ut. Da gjenstår det to bøker som ble valgt ut ved fysisk å være plassert øverst i en bunke ved tidspunkt for utvelgelse, og ei bok som ble valgt fordi den var pensum.

Oppsummert må jeg likevel si august har vært en god lesemåned, da jeg har likt samtlige bøker jeg har lest. Sweet Tooth hadde riktignok en slutt som var litt for fiks etter min smak, men det lar jeg passere mellom fingrene. Månedens høydepunkt er uten tvil Wolf Hall, og jeg er nå så vidt i gang med oppfølgeren.

Når det gjelder månedens kryss, er det mindre å skryte av. Ett magert 1001-kryss er hele beholdningen. Da er status per august slik:
  • 6/15 av bøkene på 1001 lista
  • 8/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
  • 3/5 novellesamlinger
  • 10/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
  • 2/15 norske bøker utgitt i 2014
  • 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
  • 0/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
  • 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
  • 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
  • 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

mandag 18. august 2014

Donna Tartt - The Secret History

Bøker forsterker livsopplevelsen. Stor litteratur bryter den eksistensielle ensomhet. De bidrar til refleksjon over hvorledes vi er forskjellig fra andre og over det å være menneske. Det er den sjelelige kraft som strømmer ut av en skjønnlitterær bok som bestemmer kvaliteten - selv om den ryster oss langt inn i sjelen. Den skal bringe avklaring i vår livssituasjon, på samme tid virke rensende og løftende på oss; være skrevet for oss personlig så vi går styrket ut av lesningen, rikere i vår erkjennelse og vårt følelsesliv.
Ovenstående sitat er fra avslutningen på et essay av Jan M. Claussen hentet fra Bokvennen nr 4, 2001 og gjentrykket i nummer 2, 2014.

Vanligvis: I overkant svulstige ord for min smak. Men når jeg leste dem akkurat da jeg gjorde, traff de et ømt punkt likevel. Jeg har nemlig forsøkt gjentatte ganger å skrive et innlegg om The Secret History og hvorfor jeg likte den så godt, men jeg får det ikke til. Alle forsøkene ender i stedet i personlige anekdoter som handler langt mer om meg selv enn om teksten, og det virker som jeg er totalt ute av stand til å forklare akkurat hva det er som gjør at jeg liker den. Da blir det fristende å si at det er den sjelelige kraft som strømmer ut av boka som har slått meg, og la forklaringen stoppe der.

Men det føles som juks, så jeg må forsøke komme et lite skritt videre. Boka, fortalt gjennom synsvinkelen til Richard Papen, handler om en gruppe studenter på et amerikansk universitet. Allerede på første side røpes det at det skal skje et mord, og vi får vite både hvem offeret er og hvem som utfører ugjerningen. Deretter følger bokas to hoveddeler: Del 1 forteller om alt som leder opp til mordet, mens del 2 forteller om tiden etterpå og hvordan hendelsen påvirker de involverte.

Umiddelbart virker det som å skyte seg selv i foten å røpe bokas mest dramatiske punkt på første side. Særlig når Tartt etter dette fortsetter handlingen totalt uten hastverk. Hun forteller og forteller, masseviss av små historier og hendelser der minst halvparten sikkert kunne vært utelatt uten at hovedfortellingen egentlig hadde gått glipp av noe. I starten tenkte jeg at meningen var at dette mordet fra første side hele veien skulle ligge som undertekst til alt det andre og gi selv de mest hverdagslige hendelser et skinn av å være farlige. Men om dette var intensjonen, feilet den i hvert fall totalt på meg. Jeg ble lullet inn i hverdagslivet til denne sære gruppen av gammelgreskstudenter og glemte etterhvert helt å tenke på at en av dem snart skulle dø og at de andre seks skulle være skyld i det.

I stedet leser jeg meg selv inn i teksten. Selv om jeg for lengst har passert 30 og nå er student for tredje gang i mitt liv, har jeg et romantisk bilde av hvordan det egentlig burde være å være student som ikke stemmer overens med min egen erfaring. Én av de tingene engelskspråklige filmer og TV-serier har innprentet i meg er den foreleseren som griper inn og gjør en forskjell, som krever ekstra innsats, men samtidig lærer elevene ting langt utover pensum. Professor Morrow er en sånn skikkelse. Passe sær gjennom å bare tillate et veldig begrenset antall elever i sitt kurs i gammelgresk, og samtidig nekte elevene å ta kurs med noen andre lærere. På den måten skapes et hermetisk lukket miljø der undervisningen og det faglige får langt større plass enn det som er vanlig, og mens jeg leser kjenner jeg hvordan jeg ønsker å være en del av det miljøet selv, delta på forelesningene, høre på noen som er overbevist om sitt eget verdensbilde på den måten.

Så stopper jeg opp og blir kvalm av meg selv. Å ønske seg inn i et miljø som er hellig overbevist om at de har rett, at de vet mer enn alle andre, nekter ta impulser utenfra - og som jeg allerede vet skal rettferdiggjøre å ta livet av en av sine egne - det er ikke direkte sympatisk, for å si det mildt...

Så, er det personlighetene i boka som gjør at jeg liker den? Nei, egentlig ikke. Jeg opplever personene mer som karikaturer enn som ekte mennesker. De er alle akkurat litt for ensidig og oppskriftsmessig merkelige til at jeg kan tro helt på dem, men på et eller annet vis ødelegger ikke det teksten for meg, jeg er med på leken.

For meg er det sånn:
Det finnes bøker jeg leser i et jafs, der den ene siden tar den andre og jeg ikke greier slutte før jeg kommer til siste side. Det er bøker jeg setter pris på, som underholder meg, men som jeg ofte glemmer fort igjen.

Så er det bøkene jeg leser med stadige pauser fordi de distraherer meg og får meg til å tenke på andre ting. Bøker der jeg merker jeg må lese hele sider om igjen fordi en tilfeldig setning har satt i gang en tankeprosess som totalt har overdøvet det som står på papiret foran meg. Det er gjerne disse bøkene jeg husker best i etterkant fordi jeg føler de har gitt meg noe mer, de har satt i gang noe som ikke hadde startet uten dem.

The Secret History var en sånn bok. Elementene av teksten jeg kan greie peke ut og kommentere tilsier at jeg ikke skulle likt den, men sånn er det ikke. Jeg leste den ut for flere uker siden, men kjenner at jeg fremdeles ikke er ferdig med den. Fordi den ressonnerte i meg, i ting jeg har lest og sett fra før, fant noe å henge fast i. Av alle bøkene jeg leser på ett år, er det kanskje bare to eller tre som har den effekten. Det føles like deilig hver gang å finne dem: Bøkene jeg opplever at er skrevet for meg personlig så jeg går styrket ut av lesningen, rikere i min erkjennelse og mitt følelsesliv.

fredag 15. august 2014

Hilary Mantel - Wolf Hall

Jeg hadde egentlig en annen plan for Moshonistas biografilesesirkel denne runden. Jeg skulle gjøre det kjapt og lese en 25 siders biografi om Winston Churchill jeg fikk i bursdagsgave, kanskje fylle på med en annen Churchill-biografi jeg leste i fjor høst og aldri skrev om. Men så begynte jeg på Wolf Hall, som strengt tatt er en roman, og lesesirkelgeneralen lovte at naturligvis var den godkjent som politikerbiografi, særlig siden hun selv hadde mer lyst til å lese om denne enn om Churchill, så da tør jeg selvsagt ikke gjøre noe annet. Man må passe seg så man ikke kan bli beskyldt for å ha egne meninger, det skulle tatt seg ut.

Uansett, Wolf Hall, Hilary Mantels første bind i trilogien om Thomas Cromwell. Jeg slår inn vidåpne dører ved å si at dette er bra saker, men jeg sier det likevel: Bra saker.

Særlig når du, som meg, er litt over gjennomsnittlig interessert i Tudor-tidens England. Jeg har lest en del fra før, både sakprosa og romaner, og både hendelsene og personene i boka er på mange måter som gamle kjente å regne. Det venter ingen overraskende plottvister når boka er basert på virkelige hendelser og solid research. Henry og Catherine blir skilt. Henry får sin Anne Boleyn. England bryter med pavemakten i Roma. Thomas More blir ikke plutselig protestant. Det som imidlertid føles forfriskende nytt er skiftet i fokus som skjer når synsvinkelen hele veien ligger hos Thomas Cromwell heller enn hos dem som vanligvis regnes som hovedpersonene i denne historien.

Cromwell kommer som regel ikke spesielt godt ut av det når du leser om ham. Han fremstår som en litt rotteaktig sleiping, alltid svartkledd, hevngjerrig, grådig. En fyr som setter seg selv først, som ikke skyr noen midler, nådeløs, skruppelløs, ekstremt ambisiøs, generelt fortellingens bad boy.
Men Thomas Cromwell er en fascinerende skikkelse, og det er deilig å lese et portrett som tegnes med litt mer velvilje. Han var født som en helt vanlig mann, uten verken penger eller titler, men jobbet seg opp til å bli kongens høyre hånd. I en tid da slektsforskning var den viktigste delen av CVen din, er det smått utrolig, og et bra første hint om at det var noe mer ved denne mannen enn spisse albuer.

Mantel har gjort grundig research, uten at jeg føler jeg drukner i den. Fordelen med romanformatet er selvsagt at der (de seriøse) biografene nødvendigvis må trekke seg og la de bastante konklusjonene forbli nedlåst i skrivebordsskuffen, kan Mantel tolke kildene og spekulere som hun vil.

Det gir et nært portrett av en sammensatt fyr. Mantel gjør Cromwel til et menneske jeg kan tro på, hun gir ham en agenda, en stemme, litt varme. Han er fremdeles ambisiøs, slett ikke et uskyldig lam som drives av tilfeldighetene til toppen av makthierarkiet i landet, men samtidig eksepsjonelt dyktig i det han gjør. Han er et familieoverhode som hele tiden søker å handle til det beste for storfamilien, han er språkmektig og sosialt tilpasningsdyktig, pragmatisk og flink til å ta mulighetene som byr seg. Han er lojal, foretaksom og har ekstremt god hukommelse, belønner dem som er lojale og er nådeløs mot sine motstandere. Det fascinerer meg å se hvordan de samme kildene kan danne grunnlaget for så ulike projeksjoner av samme mann, og likevel ha nok fellestrekk til at jeg kan kjenne igjen den ene versjonen i den andre. Det er alltid et spørsmål om ståsted: Hvem forteller og med hvilken agenda.

Med synsvinkelen hos Cromwell, er det også andre som skildres i et annet lys enn jeg er vant med. Kanskje spesielt Thomas More: humanist, forfatter, advokat, politiker, helgen. Igjen, forankringen i de samme kildene som vanligvis maler helgenbilder er til stede, men Mantels More er arrogant, snobbete og en ivrig torturist av protestantiske fanger. Der Cromwell etter Wolf Hall minner meg om helten i en amerikansk rags-to-riches historie, minner More om en skinnhellig viktigpetter som er litt for god til at det kan være sant. Det kjennes bedre å heie på han som beveger seg i gråsoner enn han som ser verden i sort og hvitt, og retssaken mot More ser helt annerledes ut når du ser den i dette lyset.

Wolf Hall er et dyktig tegnet portrett av en mann. Siden originalen bare kan skimtes glimtvis i fragmentariske biter som har overlevd tidens tann, er det helt umulig å avgjøre hvor nært det kommer virkelighetens Cromwell. Men det spiller heller ingen rolle. Boka er en roman, og som roman holdt den min oppmerksomhet fanget 100 prosent gjennom over 600 sider, det på tross av at jeg visste alt som kom til å skje. Styrken ligger i nærheten, i nærværet, i hvordan Mantel greier vinne meg over til Team Cromwell. Heldigvis har jeg allerede oppfølgere, Bring Up the Bodies, liggende klar i bokhylla.

Dette var rett og slett snaskens for mor!

søndag 3. august 2014

Lesemåneden juli

Dette er bøkene jeg har lest i juli:

  • 39: Arto Paasolinna: Harens år
  • 38: Erich Maria Remarque: Intet nytt fra vestfronten
  • 37: Donna Tartt: The Secret History
  • 36: George Orwell: Animal Farm
  • 35: Colm Tóibín: The Testament of Mary
  • 34: Joe Abercrombie: Half a King
  • 33: Eowyn Ivey: The Snow Child 
  • 32: Ian C. Esselmont: Return of the Crimson Guard

Høydepunktene har vært The Snow Child og The Secret History. Sistnevnte jobber jeg med å skrive om, men ordene er ikke helt med meg om dagen. Månedens svakeste bok var Harens år. Jeg burde snart innse at bøker som av andre får merkelappen morsomme, ikke er noe for meg. Jeg har foreløpig funnet svært få unntak fra denne regelen, og Harens år etterlater jeg med et likegyldig skuldertrekk. Intet nytt fra vestfronten var sterk, vond og tidvis poetisk og måtte leses i små bolker for at jeg skulle orke komme gjennom den. Jeg kan fråtse i de groteske detaljene når de er i ei fantasybok, men skrevet av en frontsoldat fra skyttergravene i første verdenskrig blir beskrivelsene brått mer kvalmende. Animal Farm har jeg lest så mye om før jeg nå endelig fikk lest den faktiske boka at det jeg fikk var akkurat det jeg ventet meg, mens The Testament of Mary var fin mens jeg leste den, men kommer til å bli fort glemt. Return of the Crimson Guard var heller ingen overraskelse. Etter å ha lest 10 bøker fra samme univers, visste jeg godt hva som ventet meg selv om denne boka er skrevet av Esselmont, mens de ti andre jeg har lest er skrevet av Steven Eriksson (Malazan Books of the Fallen). Det tok litt tid å komme inn i den, jeg fikk ikke helt kontakt med karakterene før jeg var nesten halvveis i ei bok på over 1000 sider, men etter hvert tok det seg opp og jeg ble hekta på fortellingen her også. Men boka manglet den ubestemmelige x-faktoren jeg har funnet i Erikssons bøker, så helt overbevist ble jeg ikke. Half a King var grei underholdning og har fått sitt eget innlegg.

Når det gjelder kryss, har ikke akkurat det stått høyt på lista mi denne måneden. Men litt tilfeldig, så står i det minste fire av bøkene på 1001-lista, og pynter på uttellingen på det lesemålet. 

Dette gir også følgende måloppnåelse så langt:
  • 5/15 av bøkene på 1001 lista
  • 8/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
  • 3/5 novellesamlinger
  • 10/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
  • 2/15 norske bøker utgitt i 2014
  • 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
  • 0/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
  • 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
  • 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
  • 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)