tirsdag 6. september 2011

Østmodum litteraturfestival


Det finnes dager i livet som gir en plutselig innsikt om seg selv. Dager hvor noe man egentlig veit plutselig stiger til overflaten og blir så synlig at det er vanskelig å skjønne hvordan man kan unngå å ha sett det tidligere. Jeg har hatt en sånn helg.

Jeg var Bygdepostens utskremte på Østmodum litteraturfestival på Fjordvåg grendehus. Det var noe jeg gledet meg til. Ord er viktig for meg, har alltid vært det, og jo eldre jeg blir, jo mer tyngde synes jeg det hviler på hver bokstav. Jeg tenkte det skulle bli fint å være journalist på litteraturfestival, at jeg skulle kunne yte arrangementet rettferdighet på en måte, fordi jeg var en inneforstått. Men det ble ikke akkurat sånn.

For å se deg selv, trenger du et speil. Jeg har tilbragt helgen med å speile meg i en kollega (Inger Lise Uhlen, Drammens Tidende). Jeg hørte hun var der før jeg så henne, hørte klikkene kameraet hennes lagde et sted bak meg, der jeg satt på kne i midtgangen for å ta bilder av det som foregikk på scenen uten å stå i veien for dem som satt lenger bak. I timinutterspausen så jeg henne gå rett bort til Vigdis Hjorth, så henne hente Reidun Røisli fra kjøkkenet for å lage et poeng av at begge gikk på krykker. Jeg så henne snakke med alle hun ønsket sitater fra, jeg så henne sikre seg en god plass foran scenen før neste post på programmet, jeg så henne være journalist på jobb. Jeg så også kiosken bli utsolgt for sveler mens Reidun Røisli ble intervjuet, så at første nye ladning sveler ble litt svidd og ble gitt bort som smaksprøver til alle som stod i kø, kjente lukta av elggryta som stod på kjøkkenet og godgjorde seg til neste pause. Jeg snakket ikke med noen. Ikke da.

På søndag skreiv jeg min artikkel og sendte til redaksjonen. Det var den tredje artikkelen jeg skreiv denne søndagen, og det var en artikkel som kunne vært skrivi av hvemsomhelst. Et referat. Små hint av stemning, sitater fra lokale folk som var der. Søndag la også Drammens Tidende ut en sak på nettet. Den var vinklet på Vigdis Hjorth, på den nye boka hennes som skal komme i høst. Den var krydret med alt det andre, det var nyhetspoenger og læreboksjournalistikk, den fikk meg til å ville skrive min egen artikkel om igjen fordi den falt igjennom, og jeg gikk tilbake til notatboka mi for å se om jeg kunne gjøre noe annerledes.

Og det var da jeg så det, helt tydelig. Jeg er ingen journalist! Utdannelse og mange års erfaring som frilanser til tross, mine notater var ikke en journalists notater, de var noe helt annet. Mine notater handlet om alle de små tingene, om hvordan toraderen Ine Kristine Hove og Astrid Nordang brukte i sitt litterære tablå pustet ut på akkurat rett tidspunkt, om hvordan Vigdis Hjorth i to forskjellige historier snakket om to forskjellige biler som var satt sammen av binders, sikkerhetsnåler og hårnåler og hvordan akkurat dette fikk meg til å føle at det hele var innøvd, ikke så spontant som det hun ga uttrykk for der og da. Jeg har notert meg hvordan samtlige tallerkener som elggryta var servert i var skrapt tomme, hvordan det stod tomme øl- og vinglass på alle bord, hvordan gutta i baren stadig var ute i kjøleskapet og hentet ny øl så baren aldri ble tom, og hvordan toalettene manglet nøkler, så voksne mennesker plutselig stod dovakt for hverandre. Jeg har spurt meg selv på papiret spørsmålet jeg alltid stiller meg når jeg møter litteratur jeg ikke forstår, synes folk virkelig dette er bra, eller er det som med keiserens nye klær, mens jeg hørte Gunnar Wærness lese absurde tekster med merkelige rytmer i bakgrunnen, for så å bli helt tatt på senga når han i fullstendig stillhet leser et dikt om bulgarsk hverdagsliv, og alt jeg kan notere er wow. Jeg har notert meg at mens mørket senker seg utenfor og telys tennes på alle bord og i alle vinduskarmer, blir programmet fra scenen stadig mer innadvendt. Jeg har notert meg hvordan Øyvind Bergs stemme til slutt fyller hele rommet, hvordan han høres ut akkurat sånn som jeg tenker at en poet skal høres ut, at jeg sitter i et hjørne så jeg ikke kan se ham, men i stedet betrakter skyggen et ølglass kaster i lyset fra et enkelt telys på bordet, at jeg fascineres over at jeg kan lese ordet Aass også på skyggeglasset.

Det er lett å se det nå. Jeg er for inneforstått til å yte litteraturfestivalen rettferdighet på trykk i ei avis. Mine notater er beregnet på en helt annen sjanger.

(publisert i Bygdeposten, 06.09.11 sammen med denne artikkelen)

8 kommentarer:

  1. Spennende og litt skremmende å lese det du skriver. Har vært på mange litterære program i Molde og i Bø i Telemark, da jeg bodde der. Av og til får jeg med meg noe i Skien. Jeg har en kulturkafe her jeg bor, Averøy på nordvestlandet. Av og til arrangerer vi bokbad. Nå sist var Henning Mankell på besøk (sammen med musiker Peter Nordberg). Jeg legger vekt på at det som snakkes om på scenen skal være slik at man kan kjenne seg igjen i det, det bør være en samtale hvor man lar gjesten fortelle og lede an, og det bør ikke være for spesielt interesserte. Da får man lage en liten sær klubb. Jeg håper virkelig ikke mine gjester på sist bokbad tenkte på de uvesentlige tingene, men at de lot seg fange av Henning Mankells utrolig evne til å fortelle historier og gi oss perspektiv på verden!

    SvarSlett
  2. http://sogeland.blogspot.com/2011/09/hva-er-et-menneske-lese-og-mte-henning.html

    Les gjerne blogginnlegg mitt fra bokbadet med Henning Mankell.

    SvarSlett
  3. Til Knirk: Takk!

    Til Merete: Hvis det ser ut som at det var et opplegg for spesielt interesserte og at jeg bare lot tankene flyte fordi jeg kjedet meg, har jeg mislykkes i det jeg prøvde å formidle.

    Jeg hadde nemlig en veldig fin kveld på litteraturfestivalen. Artikkelen jeg linker til (vet ikke om du har lest den, på trykk i avisa sto de ved siden av hverandre, men det får ikke jeg til her) forteller om fullt hus og om publikummere som koser seg. Men etter å ha skrevet den artikkelen, syntes jeg det var så mye som manglet. Den oppsummerer alt som skjedde så tørt, jeg ville prøve å formidle noe av stemningen også. Det er det alle detaljene her er ment å gjøre. For meg er ikke alle disse detaljene uvesentlige, de er en stor del av hva som gjorde kvelden til det den var. For ja, jeg forstår ikke helt Gunnar Wærness sin poesi der han står og gjentatte ganger sier "Æ vil bli et brød!" med merkelige rytmer i bakgrunnen, men det var bare en liten del av miksen, og han fikk trampeklapp da han gikk av scenen så det var mange som likte det. Nicolai Houm og Jørgen Krog leste begge mer konvensjonelle tekster, og Vigdis Hjorth var munnrapp og underholdene og hadde ingen problemer med å holde på publikums oppmerksomhet.

    For meg handler akkurat denne teksten om noe langt mer personlig, som jeg kanskje ikke tør å si fullt ut men bare hinter til. Nemlig at etter denne kvelden slo det meg at jeg mine notater ikke er en journalists notater, men en forfatters. Og det gjelder ikke bare denne kvelden, men generelt. Konsekvent inntar jeg betrakterens posisjon, jeg gjemmer meg i bakgrunnen og observerer snarerer enn å gjøre som det tradisjonelt forventes av en journalist, gå inn ta kontrollen, iscenesette, ta plass.

    Og dette er helt klart den skumleste teksten jeg noensinne har hatt på trykk i ei avis!

    SvarSlett
  4. Jeg har nok ikke lest avisartikkelen din, nei. Men artig å se hvor annerledes det er å skrive som en journalist når man egentlig har lyst til å skrive som en forfatter. Jeg misforstod nok litt budskapet ditt, jeg bare måtte kommentere fordi jeg synes du skriver om noe vesentlig. Om hvordan man opplever noe ulikt, og om hvordan man i avisformat må bruke en viss sjanger som kan være noe overflatisk og altfor generell. Selv liker jeg best å lese mer personlige vinkla tekster, slik som den du har lagt ut her. Skummelt å legge ut kanskje. Jeg for min del kunne tenke meg at journalisten som skrev i avisa om mitt bokbad med Henning Mankell hadde gått litt utenfor rollen som frilans journalist. Jeg opplevde kvelden som magisk og at det var mange gode poeng, men avisartikkelen fortalte om en festival på snarvisitt (dette er i samarbeid med Bjørnsonfestivalen i Molde) og det var bare en koseomtale. Ingen vurdering, ingen kritikk, bare litt overflatisk skryt. Jeg ville elske å lese noen som hadde sett de detaljene du tar med. Observerte jo en hel del ting som publikum ikke fikk med seg, men jeg tror ikke jeg skal skrive om alt det ... he, he... noen må man ha hemmelig.

    Siden du tydeligvis skriver en del, er det som journalist eller har du gitt ut noe som forfatter? (Vet jo ingentin om deg).

    SvarSlett
  5. Det kan være helt fint å bli misforstått og få tilbakemelding om det. Forhåpentligvis kan jeg bruke det til å bli klarere i framtida.

    Offentlig skriver jeg som frilansjournalist, det siste året for Bygdeposten, tidligere for Drammens Tidende. Hjemme skriver jeg som noe annet, men ingenting er kommet lenger enn til "skrivebordsskuffen" (les: mapper på datamaskinen i vår digitale tidsalder.)

    Jeg føler meg likevel mer komfortabel i det litterære enn i journalistikken. Ambisjonen når jeg er på jobb er likevel å prøve å blande det litt, uten at det alltid er like vellyket. Det syntes jeg ikke det var denne gangen. Dermed lå jeg i senga og irriterte meg over å ha gjort en dårlig jobb, sto opp midt på natta og skrev dette tillegget og håper det hjalp litt.

    SvarSlett
  6. Hei, hei (igjen) Elisabeth.
    Dette kan jeg godt kjenne meg igjen i, frilansjournalist som jeg blant annet er. Og jeg har tenkt samme tanke som deg - jeg er jo ingen journalist - og jeg tror ikke jeg har noe sterkt ønske om å bli det heller! Men pragmatisk anlagt som man er, ønsker man å tjene penger. Jeg har ikke journalistutdannelse, men har lest faglitteratur må vite og innbiler meg selv at jeg er sånn noenlunde i stand til å skrive en lesbar tekst.
    I mitt møte med aviser og redaktører har jeg møtt mye motgang, noe har vært lærerikt, noe ikke. Jeg kritiserte en redaktør en gang for "lettvinthet" og tabloidisering" - det skulle jeg aldri ha gjort, for å si det mildt. I tillegg er jeg av den støpning at jeg slettes ikke turer frem og tar kommando. Jeg kan nok ha en arrogant holdning, men den skjuler nok en sjenerthet. Sterke personlige meninger har jeg også. Sånn skal nødvendigvis ikke en journalist være har jeg fått høre. Men! - du kan ha flaks (ja, jeg tror mye avhenger av dét) å treffe en redaktør som tror på deg, ser et talent og lar deg få slippe til. Heldigvis finnes det gode journalister som tar i bruk mer litterære og poetiske virkemidler i sine artikler. Som har fått lov å dyrke sin egenart. Personlig heier jeg på dem.
    Lykke til:)

    PS - " en artikkel som kunne vært skrivi" ?! Kremt.

    Vennlig hilsen Svanemann.

    SvarSlett
  7. Hei, hei Svanemann

    Av dem jeg har diskutert denne teksten med, er du den første som kommenterer det som for meg var hele hovedpoenget. Jeg har fått høre at enkelte i redaksjonen mente jeg burde "beskyttes fra meg selv" fordi jeg var for selvkritisk, men jeg mente egentlig ikke å være kritisk. Det var bare denne plutselige innsikten etter sju år som frilanser at min inngang til sakene ikke var en journalists inngang, men snarere inngangen til en skribent av et annet format. (Se hvordan jeg ikke greier å kalle det en forfatters inngang, det høres for pretensiøst ut.)

    Jeg har trodd journalist var drømmeyrket siden jeg gikk på ungdomsskolen. Men ute i den virkelige verden, fant jeg ut at jeg hadde tatt feil. Drømmeyrket er noe helt annet, journalistyrket er bare den mest realistiske måten å tjene penger på å skrive. Og misforstå meg rett, jeg liker som regel skrivedelen av jobben veldig godt. Det er jobben fram til jeg kommer så langt jeg ikke alltid er like fornøyd med.

    Jeg tror jeg har redaktører nå som definitivt ville la meg skrive mer litterært og poetisk, det er meg det står på. Ihvertfall var det det i dette konkrete tilfellet.

    PS: Jeg er fullt klar over at det i skriftspråk heter "skrevet". Det er ett av disse ordene som har samme effekt på meg som lyden av kritt på ei tavle, jeg grøsser nedover hele ryggraden, men normalt skriver jeg det likevel. Midt på natta da jeg skrev dette, var tydeligvis selvsensuren mindre. Og Bygdeposten er midt i Thure Erik Lund-land, og tillater en del bøyninger som ikke akkurat godkjennes av riksmålsordboka.

    Elisabeth

    SvarSlett