tirsdag 12. mars 2013

Robert Rankin - Motpaven

"En av de få forfatterne som alltid får meg til å le" står det på forsida av denne boka, signert Terry Pratchett. Jeg vet det skal være et salgsargument, men for meg høres det mer ut som en advarsel. Med Douglas Adams som et hederlig unntak, har jeg aldri likt fantastiske bøker som først og fremst prøver være morsomme, og jeg har aldri likt bøkene til Pratchett.

Men Motpaven overrasket meg. Det tok litt tid. Jeg var veldig skeptisk i starten og satt med følelsen jeg altfor ofte har med forfattere som vil være morsomme: De prøver for hardt. Men gradvis, uten at jeg la merke til at det faktisk skjedde, sluttet jeg å være kynisk og ble revet med i stedet. Og jeg lo. Av de tingene som skulle være morsomme, ikke helt andre ting. Det er visst håp for meg enda.

Motpaven er en rimelig absurd affære, på stort sett alle nivåer, noe som gjør det fryktelig vanskelig å forutse noe som helst. Sentrum i boka er puben The Flying Swan i Brentford der deltidsbartenderen Neville (som for øvrig ser ut til å jobbe fra åpningstid til stengetid hver eneste dag) serverer sine alkoholiserte stamkunder øl og sterkere saker. En dag dukker det opp en mystisk uteligger som gir alle han møter en uimotståelig trang til å korse seg. Hvem er denne uteliggeren? Det gir stamkundene på The Swan noe å diskutere over glassene en stund, men strengt tatt har de viktigere ting fore. De er en broket forsamling, hver med sine helt egne private problemer: Archroy som har en kone han aldri ser som har byttet bort bilen hans i fem magiske bønner. Norman som bestemmer seg for å bli den første som vader over den engelske kanal. Jim Pooley som forgjeves prøver å sette opp de rette hestene og vinne den store potten. John Omally som er villig til å gjøre hva som helst for å bli rik, bare ikke jobbe for pengene. Og sånn fortsetter det. Ikke akkurat en heroisk gjeng på jakt etter å redde verden, men det ser ut til at til at de er det verden får greie seg med.

Så er det språket. Mens jeg leste hadde jeg stadig følelsen av at setningene var skrudd sammen feil, men det er ingenting i veien med dem. Likevel denne følelsen. Jeg tror det handler om to ting:
Det ene er hvordan Rankin stadig vekk punkterer sine egen setninger. Han bygger opp til noe, men der andre forfattere lar setningen henge i lufta og lar leseren tenke sitt, lar Rankin ingenting sveve, men banker poenget inn med aller største tydelighet.
Han fikk plutselig en merkelig følelse av at denne dagen ikke ville bli som alle andre. Han fikk dødsens rett. (s.8)
Han forsøkte å reise seg, før han falt sammen igjen. Knærne var ikke særlig samarbeidsvillige. (s. 21)
Dette var noe av det jeg ikke likte i starten, men som jeg ganske raskt vennet meg til og som jeg etterhvert lo av.

Det andre handler om klisjeer. Er det én ting jeg har lært på skrivekurs, er det at disse skal unngås, men det ser ut til at Rankin har gått en annen skole enn meg. Her skal det ikke unngås noen klisjeer, her skal de få sin rettmessige plass, de skal gjentas gang på gang og man skal late som det er den mest naturlige ting i verden.
I et flyktig øyeblikk så de det, en enorm mann sto bredbeint og med armene i kors utenfor sjømannskirken. Selv om de bare så ham et lite sekund, var følelsen av udiskutabel storhet og grenseløs ondskap overveldende. (s. 143)
Grenseløs ondskap, intet mindre. Og sånn for å understreke det, brukes de samme ordene omtrent hver gang denne mystiske uteliggeren skildres. Jeg tok meg i å tenke at dette er helt naturlig:
Vanligvis er hoveddelen av ei bok skrevet i "normalprosa", men når forfatteren vil understreke noe prøver han/hun komme opp med et treffende og nyskapende bilde. I Motpaven finnes det ingen normalprosa, hele teksten er skrevet i bildespråk, og da er det eneste som er igjen når du skal understreke de mest banale klisjeene. Jeg synes det funker.

Til sammen bidrar dette til en fornøyelig reise gjennom en rekke usannsynlige og tilsynelatende tilfeldige hendelser som likevel på et eller annet vis bindes sammen til slutt. Ja, det minner meg om Douglas Adams, men også om Monty Python eller Red Dwarf. Det er definitivt noe erkebritisk over humoren her, kanskje er det derfor den appellerer til meg.

Jeg gir meg her, jeg kan uansett ikke yte teksten noen form for rettferdighet. Jeg kan bare, noe overraskende, konkludere med å gjøre Terry Pratchetts ord til mine egne:
Robert Rankin er en av de få forfatterne som får meg til å le.
Den så jeg faktisk ikke komme.


Boka jeg har lest her, var et gratiseksemplar fra forlaget. På Vendettas hjemmesider har jeg også funnet ut at den er den første boka i "Brentford-trilogien" som består av åtte bøker. Jeg er fristet til å fortsette videre.

10 kommentarer:

  1. Hmm.. Som deg ler jeg av Douglas Adams, men til tross for at sambo'en er ihuga Pratchett-fan og har samtlige(!) av hans bøker så får jeg det ikke til. Lydbøkene sovner jeg av, og papirbøkene blir liggende rundt i huset med permanente eselører rundt side 20... Kanskje jeg rett og slett skulle prøve meg på Rankin? Ja det hadde vært noe!

    SvarSlett
    Svar
    1. Rankin er ikke helt Douglas Adams-absurd, men jeg lo i hvert fall. Motpaven er litt som om du tar gjengen fra The Full Monty og i stedet for å arrangere strippeshow, må de redde verden fra et grenseløst ondt vesen.

      Slett
  2. Jeg var ganske nervøs for at du skulle slakte denne i og med at den er ett av mine siste impulskjøp. I stedet gjorde du meg glad for at jeg handler på impuls litt for ofte, så takk for den!

    Din opplevelse av denne boken minner meg forresten om første (og foreløpig eneste) gang jeg spiste and. Jeg liker ikke rødt kjøtt, spesielt ikke hvis det er blodig. Jeg bestilte det likevel i Praha en gang og mens hodet mitt tenkte "dette er ekkelt, dette er ekkelt", tenkte munnen min (siden en munn kan tenke...) "mmm, dette var godt". Det var en veldig forvirrende middag. Jeg kjenner igjen den samme forvirringen i innlegget ditt, og det er litt morsomt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, for en bra kommentar! Joda, det er nok litt den samme forvirringen. Det er noe med at når jeg begynner å lese ei bok jeg egentlig er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å lese, leter jeg etter ting som kan irritere meg. Og da finner jeg dem alltid - ingen bok er perfekt. Men så ble jeg overrasket da jeg oppdaget at jeg plutselig hadde sluttet å lete og begynt å kose meg i stedet.

      Sånne overraskelser er jo alltid velkomne da.

      Slett
    2. Rettelse: Ganske sikker på at jeg ikke kommer til å LIKE, ikke lese

      Slett
  3. Mens det skal innrømmes at jeg ikke har lest så mye Douglas Adams, har sett alt for lite Monty Python og ikke har falt helt for Terry Pratchett (selv om jeg har likt de fem Pratchett-bøkene jeg HAR lest ganske godt), så er jeg veldig glad i bøkene som hovedsaklig har mål om å få deg til å le. Så blurben lover godt for min del. Ellers så ja, denne boka lød interessant og nå har jeg vært veldig flink og skal fortsette å være flink og vente med å shoppe nye bøker til etter påske, men på et eller annet tidspunkt har jeg altså tenkt å få med meg denne. Den lød som finfin lesning =D

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne boka kom rett i pocketformat, og er i hvert fall forholdsvis rimelig om du skulle slutte å være "flink".

      Selv er jeg som sagt ingen fan av Pratchett. Har derimot vært kjent for å kunne sitere lange Monty Python passasjer utenat ;)

      Slett
  4. Jeg har lest to av titlene Vendetta forlag har gitt ut i år, likte begge to utrolig godt, men det er noen år siden(Ender's Game og Old Man's War). Etter å ha lest din fristende omtale, Elisabeth, tror jeg kanskje at jeg en vakker dag skal driste meg til å forsøke meg på Robert Rankins bok.

    Pratchett sitatet selger ikke boken til meg heller. Nå skal det sies at jeg kun har lest en Good Omens av Pratchett. Boken var ikke engang skrevet av Pratchett alene, men i samarbeid med Neil Gaiman, så kanskje jeg ikke burde være for rask til å dømme ham? Vel vel, den falt uansett ikke i smak hos meg.

    I ettertid har jeg kommet til konklusjonen om at jeg må være en av verdens kjedeligste personer. "Alle" andre ser ut til å finne Good Omens hysterisk morsom.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har Ender's Game liggende, og tenker at den kanskje blir ferielektyre i påsken. Kjennes som noe jeg burde lest for lenge siden.

      Jeg har ikke lest Good Omens, men innbiller meg at jeg hadde landet på samme sted som deg. Om ikke annet så fordi jeg aldri har falt helt for Neil Gaiman heller. Kanskje vi skal danne en verdens kjedeligste personer klubb :p

      Slett
    2. Jeg begynte på Good Omens en gang, men kom ikke særlig langt. Mulig det hadde gått bedre hvis jeg hadde prøvd igjen i dag. Pratchett liker jeg, men det er likevel noe som mangler. Han når ikke helt opp. Fra enda en som kan sitere lange Monty Pyhton passasjer (som for øvrig har oppkalt bloggen sin etter en Monty Pyhton passasje). Den første jeg kommer på er likevel ikke kokosnøtten, men heller:

      "Come and see the violence inherent in the system. Help, help, I'm being repressed!"

      Jeg elsker Monty Pyhton!

      Slett