søndag 14. april 2013

Håvard Lilleheie og Alexander Aas - Strømsgodset


Det fins bøker man leser av andre grunner enn de litterære. Som denne.
"Den kommer jeg i hvert fall aldri til å lese om på bloggen din," mente broder'n. Jeg er selvsagt lettlurt nok til å bite på den, så jo, bokomtale av fotballbok blir det.

Jeg har blitt flaska opp på Strømsgodset, og har vært blå omtrent så lenge jeg kan huske. Det går i arv sånt. Jeg blei med pappa på kamp, og så var det gjort. Jeg husker ikke akkurat når det begynte, men jeg husker at første gang jeg så dem tape var en 0-2 kamp mot Molde. Jeg husker hvor overraska jeg blei, jeg hadde fått det for meg at jeg var en eller annen form for goodluck charm og at de ikke kunne tape så lenge jeg var på tribunen. Og jeg veit jeg var hardt ramma før 1991, Godsets første cupfinale i min levetid som jeg var livredd vi ikke skulle få billetter til. Vi fikk billetter. Godset hadde allerede rykka ned fra eliteserien og møtte storfavoritt Rosenborg, trønderfansen sang "seier'n er vår" før kampen begynte. Men Odd Johnsen, Trond Nordeide og keeper Frode Olsen sørga for at cupgullet havna i Drammen. Jeg stod i setet og veiva med det blåhvite flagget mitt, og sovna sittende i trappa på bussen på vei hjem.
Det tar på å være 10 år og på sin første cupfinale.

Men nå var det altså denne boka jeg skulle skrive om. Jeg fikk den av pappa, som karakteristisk nok kjøpte tre eksemplarer, ett til seg selv, ett til broren min og ett til meg. Gis det ut bok om laget ditt, kjøper du ikke ei på deling, du støtter opp. Det er sånn det er.

Med undertittelen ånei! Hjelpetreneren fikk jobben er det klart helt fra starten at dette ikke er ei historiebok om klubben. I stedet dreier det seg om perioden fra Ronny Deila overtok som hovedtrener i 2008 og ut 2012 sesongen, der vi til fotballnorges store overraskelse vant seriesølvet. Det handler om den største oppturen jeg har opplevd gjennom over 20 år som fan.
Men jeg må vel noe motvillig innrømme at selve boka ikke akkurat var en højdare.

Boka tar for seg sesong for sesong fortalt fra to perspektiver: Håvard Lilleheie er klubbens kjendisfan, Alexander Aas var spiller og lagkaptein (nå i klubbens markedsavdeling).
Men det stemmer ikke helt. For det første er boka dårlig redigert. Det er mange småfeil der ord mangler eller er lagt til, noe som er et stadig irritasjonsmoment. For det andre kan jeg ikke med beste velvilje karakterisere noen av forfatterne som store skribenter. Det er en helt grei gjennomgang av disse sesongene, men ingenting mer. Lilleheies kapitler er rimelig blodfattige saker som stort sett preges av at han har sett alle kampene i opptak for å skrive boka, og han referer samtlige resultater og målscorere. Skal jeg lese en fans opplevelse, forventer jeg litt mer.... opplevelse, ikke bare tørre fakta. Og når du skal lese en spillers syn på de samme årene, håper du på litt inside information. Det er litt av det, men mest mer av det samme som i Lilleheies kapitler: Ny oppramsing av de samme resultatene. Mitt hovedproblem med boka er i det hele tatt at den er litt for lite personlig. Den er gitt ut i det som heter supporterserien, og for en supporter handler fotball om engasjement. Jeg tviler ikke på engasjementet til hverken Lilleheie eller Aas, men det kommer ikke fram i teksten, og da hjelper det lite.

Å være fan handler om alle følelsene, også de irrasjonelle. Om å være overbevist om at vi tapte cupfinalen i 1997 fordi jeg spise opp sjokoladen min for fort. (Vi var gode så lenge jeg spiste sjokolade, så fort jeg var ferdig, var laget det også.) Om  stå på den gamle tribunen i Skien og være helt, helt tom da vi rykka ned fra eliteserien. Om å stå på torget sammen med 10 000 andre og synge allsang  på de samme sangene igjen og igjen mens vi venta på at laget skulle komme fra banketten etter cupfinaleseier mot Follo i 2010. Om følelsen av å være åtte meter høy da Øyvind Storflor reduserte til 2-1 på Vicente Calderon i Madrid og samtlige drammensere på tribunen feira som om vi hadde vinni VM, mens spanjolene uforstående prøvde kommunisere til oss på tegnspråk at vi faktisk hadde tapt kampen. Det brydde ikke vi oss om. 2-1 tap på bortebane betydde at med 1-0 hjemme på Marienlyst, ville vi ha slått ut Atletico Madrid av europacupen! Og hjemme på Marienlyst kunne vi slå hvem som helst, det kunne vi i hvert fall enda tro mens vi hoppa rundt i Madrid og feira tap som om det var seier. (Vi tapte riktignok i Drammen også, men vi tapte etter å ha spilt en god kamp. Og de siste fem-ti minuttene stod hele Marienlyst stadion opp og sang Godset fra Drammen, igjen og igjen til kampen var slutt. Det var en mektig følelse det også - og helt uforståelig for spanjolene som er vant til å bues av banen når de taper.)

Det kommer altså noe godt ut av å lese en middelmådig bok også. I hvert fall så lenge den handler om Strømsgodset. Det kan være referater så mye det vil. Jeg var der, jeg husker, jeg kan fylle ut resten sjøl.

Ekte kjærlighet! Det er sånn vi sier det i Drammen.






(Og, dette ser jeg når jeg leser gjennom før jeg trykker publiser: Her skriver jeg om Drammen og fotball, og vips kommer alle a-endelser og inntrøkte i-er som jeg vanligvis jager vekk fra skriftspråket snikende. Les denne teksten med trykk på første stavelse og tjukk l.)

12 kommentarer:

  1. For meg handler det om semi'n mot Mjøndar'n i 1991, om å stå på murtrappene på Marienlyst i bitende høstregn, om å løpe til bilen etter kampen sånn at vi rakk Radiosporten, om Juro Kuvicek, Odd Johnsen, Kenneth Karlsen, Halvor Storskogen og Frode Johannessen. Og mest av alt: om å aldri kunne høre Gamle Gress uten å få tårer i øynene. Nå synger jeg den som nattasang til småtuppene, de skjønner aldri hvorfor mamma plutselig blir så rørt... ;)

    Fotball er først og fremst følelser, så rart at de ikke kommer fram i boka. Ikke fristet til å kjøpe nå, må jeg innrømme...

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg måtte gå til pause i den semifinalen fordi jeg skulle spille håndballkamp selv i Drammenshallen. Traumatisk, husker jeg, men fikk i hvert fall sett hele finalen.

      Og verdens beste nattasang. Småsnuppene dine blir bra oppdratt altså! ;)

      Slett
  2. Akkurat det med skrivemåten var det første jeg tenkte på da jeg leste denne omtalen! Så morsomt :-D

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe. Ja, det var veldig påfallende for meg også da jeg leste gjennom. Blir plutselig veldig drammenser så fort jeg snakker om fotball merker jeg ;)

      Slett
  3. En alternativ virkelighet, da fotball ikke utløser et fnugg av godfølelser i meg, annet enn at det tippekampen alltid sto imellom meg og barnetv med lørdagsgodt. Likevel er jeg emosjnelt ustabil nok til å gråte når andre gråter - og når andre er glade vinnere. Eneste fotballtåren jeg kan huske var Argentina, Maradona og we are the champions. ???

    SvarSlett
    Svar
    1. Tippekampen var heller litt ekstra lørdagsgodt for meg. Det var jo da pappa hadde sitt lørdagsgodt, og i motsetning til oss i den yngre garden, delte han ;) Hvem vet, kanskje var det derfor jeg ble fotballjente - at jeg egentlig bare ville ha mer potetgull?

      Slett
  4. Som Ingalill er jeg ingen fotballperson. Egentlig ingen sportperson i det hele tatt, men io de senere år har jeg sett håndball og sykling med mannen min (Han er heller ikke en fotballperson :-))
    Mitt 5-årige barnebarn er derimot meget opptatt av fotball og kan ikke forstå at farmor ikke synes det å gå på kamp er det største i verden (Ja, jeg har en sønn og svigerdatter som lærer han opp). For meg er det egentlig bare morsomt at vi liker ulike ting og at en ting kan være så bra for en person og noe annet så bra for en annen :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig i at det er fint å like ulike ting. Samtidig litt enig med barnebarnet at det er uforståelig at det å gå på kamp ikke er det største i verden ;) Går det an å mene begge deler uten totalt å miste troverdighet?

      Slett
  5. Nikoste meg med dine fotballminner, emosjonene, lidenskapen, selv om 1) boka er dårlig og 2) det er helt fullstendig feil lag.

    - Nå har Molde begynt å vinne kamper igjen, om ikke i ligaen så i det minste i cupen, vi går for gull i år også. Klart det!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ble vel mye minner og emosjoner nettopp fordi boka ikke var spesielt bra. Punkt to tror jeg du må ha glemt å skrive, for slik jeg leser det slutter den setningen etter parantesen ;)

      Regner med at Molde begynner å vinne kamper igjen i serien også, men for min del kan de gjerne vente litt til. Lenge nok til at gullet havner et annet sted i år. I Drammen for eksempel. (Selv om det fremdeles føles helt surrealistisk at det er medaljer man snakker om før seriestart og ikke "holde plassen" eller "rykke opp til eliteserien" som er det jeg egentlig er vant til)

      Slett
  6. Der kom den ja, regna med å få lese om denne. Veit hvilke knapper man skal trykke på.

    Når det gjelder å skrive på "drammensk" så henger du litt etter, mest av alt fordi du luker det bort. Det skal man da ikke gjøre. Huff huff.

    De siste fem minuttene i Drammen mot Madrid var, nei er fantastiske.

    SvarSlett
    Svar
    1. The perks of being a sibling - det er åpenbart hvilke knapper det virker å trykke på.

      Og joa, veit jække skriver "drammensk" her heller, men mer enn vanlig jaffal. Har et støkke igjen før jeg skriver som deg og vår fetter. Trukke jeg kommer dit non gang heller ;)


      Slett