mandag 8. april 2013

Torbjørn Øverland Amundsen: Bian Shen

Dette er bok to i årets samlesning av norsk fantasy. Vi er flere som blogger om denne boka i dag.

En realistisk roman har gjerne to hovednivåer jeg bevisst eller ubevisst vurderer gjennom lesingen av boka: selve fortellingen og språket.

Fantastiske romaner har et tredje nivå, et nivå jeg opplever som enda høyere i hierarkiet, nemlig konseptet.
Fantastiske romaner skaper sin egen verden side om side med historiefortellingen, og dette er det første elementet jeg tar stilling til: Kjøper jeg grunnpremisset for denne verdenen? Og kjøper jeg det først etter en lengre forhandlingsrunde, eller legger jeg alle pengene og rikelig med tips på bordet fra første side?

I Bian Shen er jeg nærmest det siste. Vi befinner oss i nåtidens Norge, men én ting er forskjellig. Spredd rundt på kloden finnes en gruppe barn som lever i en evig sløyfe av gjenfødelse. De dør før sin 14. bursdag og gjenfødes i en ny kropp med alle minner fra sitt forrige liv inntakte. Resultatet er mennesker som fysisk sett er barn, men som mentalt kan være flere tusen år gamle. Jepp, jeg digger dette premisset og alle mulighetene det gir. Så mye at jeg har lyst til å late som det er min egen ide og skrive fortellingen selv i stedet for å lese boka.

Dette er ikke ment som negativ kritikk av boka, men som skryt av konseptet. På dette tidspunktet har jeg kun lest forlagets omtale av hva jeg kan vente meg, ikke selve teksten. Men jeg opplever at konseptet har så mye energi at hjernen raser av gårde og har ikke tid til å vente på hva forfatteren har å si.  Dette er bakgrunnen for at jeg, når jeg har lest Bian Shen, føler den er litt uforløst. Andre vil kanskje lese den helt annerledes, men jeg kan bare lese som meg. Og jeg blir skuffet fordi alle de tingene jeg tenkte hadde vært kult å utforske med dette grunnkonseptet, ikke blir det.

Jeg kan gi ett eksempel: Her har du en gruppe barn som gjennom flere tusen år har opplevd å bli 13 år, men aldri eldre. Men det er veldig stor forskjell på å være 13 år i dag og på et tidspunkt da forventet levealder var under 30. Jeg tenker at det er et paradoks for disse barna: Jo eldre de blir mentalt, jo yngre blir de, sett med samfunnets øyne. Det er en bevegelse i motsatte retninger som berøres i liten grad i teksten (med unntak av at det nevnes at flere av barna har selv blitt foreldre i tidligere liv), men som jeg skulle ønske forfatteren gravde mer i.

Så er det handlingsplanet. Boka starter når Artur våkner til sin 14. bursdag. Siden han er ett av Barna som aldri har opplevd å bli eldre enn 13, er dette en hendelse med massive implikasjoner. Hvorfor nå? Hvorfor akkurat han? Plutselig må han forholde seg til tanken om å bli voksen og tanken om at det kanskje også er mulig å dø for godt. Det viser seg ganske raskt at Artur er tatt ut av mønsteret av en helt bestemt grunn: noen er ute etter å ødelegge verden, og Artur får i oppdrag og redde den.

Resten av boka er i så måte en klassisk quest-fantasy der vår helt og hans medhjelpere jobber iherdig for å stoppe en motstander med skumle hensikter. Det er ikke spesielt nyskapende, og jeg opplevde heller ingen store overraskelser underveis, men det var underholdende og tidvis spennende. Siden dette er ment å være første boka i en trilogi, får man heller ingen egentlig avslutning, snarere en avrunding og så en opptakt til neste bok. Det er som det skal være.

Det er likevel to områder der det skurrer for meg: karaktertegning og språk.
Artur er som nevnt mentalt flere tusen år gammel. Samtidig er han også veldig 14. Det blir en litt merkelig blanding som gjør det vanskelig for meg å få tak i noen egentlig personlighet. Jeg regner med dette har å gjøre med at denne boka er utgitt som ungdomsroman, og at målgruppa skal ha en tenåring å gjenkjenne seg i. Men jeg har litt problemer med å godta Artur som vanlig, norsk tenåring som gjør lekser, spiller dataspill og forholder seg til jevnaldrede kamerater. Har du levd gjennom hele den kjente verdenshistorien, virker det for meg unaturlig at du skal greie motivere deg for til leksene til en norsk 9. - 10. klasse. Etterhvert får vi se litt andre sider av Artur, men jeg får aldri helt taket på han. Men, altså, jeg har heller ingen fasit på stående fot om hva som ville vært en troverdig personlighet for en som har levd i 2500 år...

Språklig er det vanskelig å være konkret og sette fingeren på akkurat hva som skurrer. Det er bare litt for enkelt, litt for rett fram for min smak. Og så opplever jeg flere ganger at det går litt på tomgang - passasjer som ikke har noen betydning for handlingen som jeg stopper opp ved og leter etter skjulte betydninger i. Hvorfor skulle forfatteren fortelle meg om brødskivespising om brødskivespising er alt som skjer i den scenen? Hvorfor fortelle at Artur spiller et dataspill før han legger seg, når dette dataspillet aldri dukker opp igjen og har betydning? Alle disse markørene som viser at Artur er en vanlig 14-åring, virker for meg bare forstyrrende. De drar meg ut av fiksjonen og ødelegger innlevelsen.

Oppsummeringen for min del er fryktelig urettferdig:
Jeg ønsker meg ei bok med samme konsept, men skrevet med tanke på en voksen målgruppe. Jeg ønsker meg at Artur er en moden, voksen person fanget i et barns kropp og utfordringene som følger av dette. Tenk for eksempel hvor usannsynlig frustrerende det må være å ha 2500 års livserfaring og kunnskaper som langt overgår kunnskapen til samtlige mennesker der du bor, og så måtte tilbringe all tiden din sammen med 7-åringer fordi det er din fysiske alder.

Dette er selvsagt helt teit å si, og det er en fullstendig egoistisk vurdering. Hadde jeg for eksempel skulle skrevet en avisanmeldelse av denne boka, ville den sett helt annerledes ut - da måtte jeg tatt utgangspunkt i hvordan boka vil fungere for målgruppen, som jo ville være den rettferdige tingen å gjøre.

Men dette er min blogg der jeg skriver om mine leseopplevelser, og da blir målgruppen irrelevant.
For meg ble denne boka litt for enkel, både i handling og i språk, til virkelig å begeistre. Dermed ble det en leseopplevelse midt på treet. Samtidig er det ei bok jeg godt kan finne på å anbefale til andre.
Dermed spriker vurderingen litt i alle retninger.


14 kommentarer:

  1. Du trenger da ikke å unnskylde deg så veldig! Jeg har denne boken stående og har lurt på å lese den, og synes dine innvendinger virker helt adekvate. Men det er vanskelig å skrive om slike bøker som man liker midt på treet.

    Jeg tror faktisk jeg kommer til å lese boken etter å ha lest det du har skrevet :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, ja det ble visst en veldig unnskyldende omtale dette, uten at det var planlagt. Føler bare jeg er litt urettferdig når jeg bedømmer ei bok ut fra hva jeg skulle ønske den var i stedet for etter hva den prøver å være.

      Samtidig føler jeg at jeg lykkes i noe om jeg får deg til å ville lese den selv om jeg selv er litt lunken til den. Synes nemlig det er en spennende debut, og kommer nok til å lese fortsettelsen når den kommer.

      Slett
  2. Jeg ser at vi vurderer romanen litt ulikt. For meg var den en fantastisk ungdomsbok og jeg hadde ikke noe ønske om å "dra den opp til voksennivå". Men jeg skjønner hva du mener og det hadde vært veldig spennende å lese en bok som tok utgangspunkt i det du sier!
    Jeg falt for denne historien og kommer absolutt til å lese de neste bøkene :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Synes det er bra du greier å lese boka "som den er". Kanskje er det fordi jeg vanligvis ikke leser noe særlig ungdomsromaner jeg har denne følelsen? Eller kanskje er det bare en smakssak.
      Jeg digger i hvert fall konseptet. Det er det jeg tar med meg fra denne boka. Og som jeg skrev over, kommer jeg ganske sikkert til å fullføre serien.

      Slett
  3. Bra omtale Elisabeth! Jeg fikk ikke helt til en omfattende omtale denne gangen. Jeg kan være enig i mye av det du sier både om språk og karakter. Jeg fikk mer tak på Nathaniel enn Arthur, kanskje nettopp fordi han ikke helt fremstår med den dybden han burde ha etter flere tusen år. Jeg tenkte mye på døden underveis. Og at han ikke tenkte på den. At når du endelig ikke blir gjenfødt, så forstår jeg at det er kult at man blir voksen - endelig etter så mange år, men da kommer også slutten utrolig fort. Sett i lys av resten av livet han har levd. Lurer på hva han tenker om det. Morsomt at det er ulike oppfatninger av boka rundt forbi. Det er alltid fint.

    SvarSlett
    Svar
    1. Når du påpeker det, kan jeg egentlig være enig i at jeg får mer tak på Nathaniel, men kommer ikke ordentlig under huden på ham heller. Liker at det skjer noe med ham underveis, både at han forandrer mening om ting og at han forandrer seg. Arthur er liksom så ubemerket av ting. Selv om du har levd i flere tusen år, virker det for meg som sannsynlig at han burde reagere mer når det plutselig skjer noe som aldri har skjedd før. Det må jo være enda mer overraskende for ham enn det er for en vanlig dødelig?

      Slett
  4. Husker jeg ble litt skuffet da jeg leste denne boka selv og du setter ganske godt ord på hvorfor. Det er noen bøker der man liker konseptet bedre enn selve historien og for meg var dette en sånn bok. Ga den likevel terningkast 4 og kommer definitivt til å lese fortsettelsen, men ønsket meg mer. Personlig tror jeg dog litt av frustrasjonen for min del også lå i at Arthur måtte forlate familien sin og jeg forsto jo hvorfor, men jeg ville at det skulle gå sterkere inn på ham og jeg følte at Arthurs familie litt var ofre opp i alt sammen siden de heller ikke kunne få vite noe om hvorfor ting gikk som det gikk og Arthurs mange hemmeligheter. Men så er jeg veldig familiekjær og da :)

    Fin omtale og det er fint at det skapes virkelig originale Fantasy-bøker for ungdom også her til lands. Det er jo for så vidt en ting å heie i vei på =D

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror den hadde landet på en firer om jeg skulle kaste terning også. Sånn midt på treet pluss karakter.

      Jeg tenkte også litt på hvor lite Arthur gjorde av å forlate familien sin. Men så tenkte jeg at for han er jo ikke det noe spesielt, han er jo vant til å bytte familie hvert 14. år. Han har vært mentalt innstilt på at han skulle forlate dem lenge, og det skjer jo egentlig på akkurat det tidspunktet han hadde forventet seg.

      Og helt enig i at originale fantasybøker er verdt å heie på! :)

      Slett
  5. Veldig god omtale, Elisabeth! Jeg har boka liggende og gleder meg til å ta fatt på den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! :) Og ja. Les, les,les. Og nyt, nyt, nyt ;)

      Slett
  6. Du peker på noen sentrale ting her, Elisabeth. Jeg er enig i at jeg forventet at en flere tusen år gammel sjel skulle ha litt mer "tyngde" og det interessante paradokset å være så gammel og likevel ha alle et barns begrensninger i innflytelse. Jeg ville gjerne utforsket utgangspunktet litt mer, for selve historien i seg selv er som du sier ganske standard quest fantasy derfra.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vil bare understreke at jeg ikke synes det er negativt at det er en ganske standard quest-fantasy, man trenger ikke finne opp kruttet hver gang og hvorfor forandre på noe som fungerer?
      Det er andre elementer som gjør at denne boka ikke havner på favorittlista mi, først og fremst det Knirk karakteriserte som at den er pratete. Litt strammere fortellerstil, og jeg hadde sannsynligvis slukt alt rått uten å blunke.

      Slett
  7. Hei!
    Jeg kommer ramlende litt sent... Jeg er veldig enig i det du skriver her, og jeg trur for min del at det ble en liten skuffelse fordi jeg ikke fikk det jeg trudde skulle bli servert..
    Neste bok, Egalias døtre, mener jeg å ha lest engang i hine hårde dager, men jeg må nok friske opp litt hvis det skal kunne bli et innlegg om den ;o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Her er man like velkommen uansett når man kommer. Har lagt inn omtalen din i felleslista.

      Jeg har ikke lest Egalias døtre, men det er ei bok jeg har lest -om- mange ganger, så er spent. Nesten like spent på når jeg skal få tid til å lese den slik timeplanen ser ut framover, men det må jeg bare få til. :)

      Slett