torsdag 30. juli 2015

Ingvild H. Rishøi - Vinternoveller

TittelVinternoveller
SjangerNovellesamling
ForlagGyldendal
Utgitt2014
Sidetall: 129 s.
KildeKjøpt selv
SpråkBokmål

Ingvild Rishøis noveller river meg i fillebiter. Det tar tid å sette meg sammen igjen nok til å kunne samle tankene og skrive om dem.

Jeg leste Vinternoveller da den kom ut i februar i fjor med den nervøsiteten som bare hører til opplevelsen av å lese en av dine absolutte favoritter. Forventningen var skyhøy, fallhøyden stor og jeg fikk akutt høydeskrekk av å holde boka i hendene.
Men jeg falt ikke.

Nå har jeg lest boka på nytt, og merker at jeg først og fremst møter novellene med nesegrus beundring. Kanskje ikke det beste utgangspunktet for en kritisk tekst, men det er et godt sted å være som leser. Rishøis måte å bygge opp novellene på, spiller på alle strengene i meg. Korte, presise setninger veksler med passasjer der setningene er eviglange kommafester når noe virkelig står på spill for karakterene. Det er en rytme i det som gjør leseopplevelsen ekstra intens. Jeg leser med hele kroppen, reagerer fysisk på ordene og det selv om språket er helt nøkternt og uten de voldsomme bildene.

Men mest av alt er det karakterene som gjør jobben.
Rishøi gir stemme til samfunnets outsidere. De har alt å tape, og de er klar over det. De er vant til å tape, de balanserer på en grense der det å gi opp hele tiden er en mulighet, men de har foreløpig for mye kamp i seg til å la være. Og nettopp i kampen ligger deres stemme. De har problemer med å snakke med andre, men de snakker hele tiden med seg selv. Gang på gang forsøker de å snakke seg selv vekk fra fortvilelsen, en rasende indre monolog for å holde seg i gang. Verden har ikke så mye annet å by på enn motgang, og mye av den er selvforskyldt, noe de også er klar over. Men de har fremdeles noe som betyr noe, noen de skal bety noe for.

I Vinternoveller er fellesnevneren familie. Vi møter den unge alenemoren som ikke har råd til to bussbilletter hjem fra barnehagen, faren som akkurat har kommet ut fra fengsel og skal møte sønnen for første gang og storesøsteren med altfor mye ansvar som er i ferd med å miste småsøskene.
Og tårene mine renner...

Det er mørkt i Rishøis noveller, men det er likevel ikke beksvart.
Også håpet ligger i kampen. Karakterene har ikke gitt opp, og så lenge de fortsatt kjemper har de enda ikke tapt. I Vinternoveller lar Rishøi faktisk karakterene få beholde håpet. De får alle et lite innslag av hjelp utenfra, en liten pust i bakken fra motgangen så kreftene holder til å møte dagen i hvert fall en gang til.

Det er ikke akkurat noen som rir i sakte film inn i solnedgangen, men jeg tar det jeg kan få.

2 kommentarer:

  1. Det er mulig at samme kommentar nå kommer 100 ganger, har netttrøbbel og sliter med utplasseringsknappen. Feel free to slett. Det jeg prøver å si?:
    Amen og Amen
    , og det eneste jeg har å tilføye er at den Rishøinovella som traff meg hardest var fra fru Berg. Jentene Mine - vinner for meg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Niks, kom bare én.

      Tittelnovella fra Fru Berg er fremdeles min favoritt. Pluss Janis Joplin-novella, mye farget av at Joplin var min go-to-girl i de seine tenåra også. Men det er vanskelig å velge favoritter, fordi det er så mange gode.

      Slett