Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning

Tittel: Jane Ashlands gradvise forsvinning
Sjanger: Roman
Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sidetall: 175 s.
Kilde: Biblioteket
Språk: Norsk

Det er lenge siden jeg har lest ei bok og tenkt jeg har lyst til å skrive om den, men det skjedde da jeg leste Jane Ashlands gradvise forsvinning. Det var ikke bare det at jeg likte boka, ofte er bøkene jeg liker de vanskeligste å skrive om. Men akkurat her var det så tydelig akkurat hva jeg likte at jeg følte alle argumentene falt på plass mens jeg leste.

Jane Ashlands gradvise forsvinning handler om en amerikansk kvinne som når vi først møter henne er i ferd med å fryse i hjel på en norsk fjellvidde. Hvem er hun, hvorfor er hun alene på denne vidda, og hvorfor er hun i det hele tatt i Norge? Det er spørsmål som gradvis besvares gjennom teksten.

Først og fremst opplever jeg denne boka som et stykke godt gjennomført håndverk, Jeg liker Houms språk. Det er hovedsakelig effektivt og rett frem, vikler seg ikke inn i påklistrede adjektiver og holder seg unna klisjeene. Innimellom kommer det språklige bilder som får meg til å stoppe opp, tenke etter og trekke på smilebåndet fordi beskrivelsen er treffende. Det er ikke floskler, det er uttrykk som faktisk fremkaller et indre bilde når jeg leser dem. På flyet fikk hun så mye alkohol og beinplass at hun følte seg som en filledukke et barn hadde satt fra seg i en diger lenestol (s.9). Samtidig er det tydelig at han bruker språket helt bevisst. Hovedpersonen Jane Ashland er amerikansk, og sitater der hun eller andre snakker, er det stadige hint om at det er engelsk som er språket samtalene foregår på gjennom å bokstavelig oversette kjente engelske uttrykk (f. eks: "skyldig etter tiltalen"). Det ser ut som en dårlig oversettelse, men siden jeg vet det ikke er tilfelle oppfatter jeg det heller som fiffig, og jeg liker det.

Jeg liker også måten boka er bygget opp på. Teksten foregår på tre tidsplan, og merkelig nok oppfatter jeg to av dem som nåtid. Den egentlige nåtiden er når vi på første side møter henne frysende på vidda. Vi har også det som i mesteparten av romanen oppleves som nåtid som starter med Jane på flyet på vei til Norge og avsluttes med fjellturen der hun blir etterlatt alene. Og vi har det som er åpenbare tilbakeblikk på hva som har skjedd i USA og har ført til oppbruddet. Teksten hopper frem og tilbake mellom disse tre tidsplanene, i tillegg er tilbakeblikkene fra USA ikke nødvendigvis kronologiske. Det gjør at teksten kan virke litt rotete, du må innimellom lese noen setninger før du skjønner hvor og når du er. Til gjengjeld gir det Houm muligheten til å gi leseren informasjonen gradvis, akkurat når han vil du skal få den, noe som opprettholder spenningen i teksten. Vi aner at det ligger en tragedie i Janes forhistorie, men akkurat hva som har skjedd og hvorfor hun reagerer som hun gjør avsløres i biter.

Men hovedgrunnen til at denne boka begeistret meg, var at den skilte seg fra mengden. Jeg føler jeg har lest fryktelig mange bøker om norske småbarnsfamilier som tilsynelatende har alt, men der den ene eller den andre føler seg utilpass og/eller utilfreds og lengter, lengter så hardt etter noe ubestemmelig annet. Eller der den ene har brutt ut av dette A4-livet, og avhengig av synsvinkelen enten sliter med å ha blitt forlatt eller med å ha vært den som forlater. Dette elementet finnes i denne boka også, men med et enkelt grep har Houm likevel greid å gjøre det annerledes: Han lar den som observerer det norske samfunnet være en outsider. Jane Ashland er ikke bare ikke-norsk, men også som man oppdager etter hvert, i en situasjon som gjør henne til en outsider også på andre måter. Og det lille skiftet i perspektiv var nok til å gjøre dette til en interessant fortelling for meg.

Samtidig er det også mitt eneste ankepunkt. Jeg liker boka fordi den gir en outsiders blikk på Norge, men hvor reelt er det blikket? Bokas forfatter er norsk. Er dette virkelig en outsiders blikk, eller er det bare en nordmanns stereotypiske versjon av hvordan en utenforstående vil se det norske samfunnet? Det er et ganske teit ankepunkt siden det det egentlig betyr at jeg anklager boka for å være skrevet av feil forfatter, og strengt tatt er det ikke et ankepunkt ved boka i det hele tatt. Bare et spørsmål som er åpent for diskusjon.

Konklusjonen for meg er uansett at jeg synes dette er en god bok, faktisk en av favorittene blant alle jeg har lest i år til nå. Definitivt favoritten blant de norske 2016-bøkene som er aktuelle for nominasjon til Bokbloggerprisen - så får vi se om det finnes noen andre i bunken med uleste bøker som forandrer på det innen året er omme.