Nikaloaj Frobenius - Alle mine demoner

Tittel: Alle mine demoner
Sjanger: Noveller
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sidetall: 208 s.
Kilde: eBokbib
Språk: Bokmål

Jeg har aldri lest noe Nikolaj Frobenius har skrevet, men jeg har lest mye om det Nikolaj Frobenius har skrevet.

Jeg har lest navnet sammen med ord som "gotisk" og "uhyggelig", jeg har stadig vekk lest navnet satt i en eller annen konstellasjon med Edgar Allan Poe og jeg har blitt nysgjerrig. Jeg har lest flere anmeldelser av Alle mine demoner og alle har vært positive. Alt dette har bygget opp en forventning om at dette kunne være årets norske bok for min del.

La meg begynne med en spoiler: Det ble totalt mageplask!

Jeg og denne novellesamlingen fikk en dårlig start. Jeg synes den første novellen var ... teit.
Jeg beklager plattheten i det argumentet, men jeg kan ikke finne et annet ord som er mer dekkende for min opplevelse. Novellen Skiløperen handler om en mann som innrømmer at han har drept en annen mann på en skitur i marka for mange år siden. Han forteller oss at han skriver dette ned på et ark han skal brenne når han er ferdig med å skrive ned alt som skjedde. Han forteller oss at han ikke gjør dette fordi han har et behov for å tilstå. Åpenbart ikke en helt troverdig forteller siden a) om han hadde brent arket, hadde ikke vi kunnet lese det og b) om han ikke hadde behov for å tilstå, hvorfor da i det hele tatt skrive det ned?

So far, so good - jeg liker fortellere som ikke er til å stole på. Det jeg har problemer med er fortellere som ikke har interessante historier å fortelle. Forlaget reklamerer med at tekstene i denne novellesamlingen ofte tar utgangspunkt i helt hverdagslige situasjoner, men raskt begynner tilværelsens skjøre fasader å slå sprekker. Uhyggen pipler fram. Idyllen blir grotesk. Jeg er ikke enig. Jeg synes det er lite som pipler frem i noen av disse ni novellene. Jeg synes det aller meste ligger helt oppe i dagen, noe som etterlater lite rom for uhygge. I denne første novellen, som altså ender svært dramatisk for en usympatisk skiløper i marka, vet vi allerede fra starten av at det er begått et mord. Vi vet det er lenge siden, og at morderen aldri har blitt røpet. Vi vet at han ikke i nevneverdig grad preges av anger. Vi vet at denne handlingen har hatt minimale konsekvenser for resten av livet hans. Hva er det da igjen som kan skape spenning? Om jeg nå skal trekke inn Poe for å snakke om Frobenius, er det her tydelige nikk til førstnevntes A Tell-tale Heart. Men der Poes forteller martres av sin egen underbevissthet, eller eventuelt av et overnaturlig bankende hjerte under gulvplankene, er det ingenting som skaper tilsvarende stemning i Frobenius' novelle.

Kanskje er det nettopp denne tvetydigheten jeg savner. Der jeg leser A Tell-tale Heart og aldri helt greier å fri meg fra følelsen av at likets bankende hjerte faktisk ligger og slår under gulvplankene, er jeg aldri i tvil når jeg leser novellene i Alle mine demoner. Alle novellene utenom én gir meg så gode muligheter til å lese alt som hallusinasjoner at tankene mine aldri er i nærheten av å gå til det overnaturlige. Den som forteller er i dyp rus i Billen, er innlagt på mentalsykehus i Pasient 134, har gjennomgått forferdelige traumer i Asyl, eller har et mentalt sammenbrudd i Strålende utsikt. Det eneste unntaket er samlingens siste novelle, Min, men der er til gjengjeld den realistiske tolkningen umulig - altså ingen tvetydighet der heller.

I flere av novellene hadde jeg også problemer med å komme inn i tekstene. Jeg følte stadig jeg ble holdt på armlengdes avstand fra det som foregikk. Noen ganger fordi fortelleren fortalte fra et tidspunkt som var langt borte i tid og det som ble fortalt bar preg av å være en gjenfortelling. Noen ganger fordi forfatteren lar karakterene sine messe på med lange forelesninger de får holde, uavbrutt av sine samtalepartnere. Tekstene er dessuten fulle av formuleringer som jeg enten har vanskelig for å se for meg ("Det var som en varm hånd gled gjennom brystet." "Sorgen bød seg fram som en hore og trykket kjønnet mot utsiden av hånden min.") eller som jeg har hørt så mange ganger før at de ikke blir til bilder i det hele tatt ("Jeg kjente rødmen som steg til ansiktet." "Blikket lyste av fortvilet hat." "Tungen var tørr som en sanddyne."). Totalinntrykket blir derfor av et språk som holder meg på avstand heller enn å invitere meg inn.

Derfor ble mitt første møte med Frobenius en skuffelse. Når han verken greier å skremme meg, underholde meg eller fryde meg med språklige finurligheter ble dette rett og slett direkte kjedelig.

Om du vil lese noen som er uenig med meg, prøv Anita eller Beate eller Tine