Jeg hadde tenkt å melde pass.
Si at: Boka er lest, 1001-kryss notert, men noe mer enn det har jeg ikke å si.
Det ville vært mitt korteste blogginnlegg til nå.
Men, som du ser, ble det ikke sånn likevel.
Saramagos
Kain er årets første bok i
Lines lesesirkel, og siden det er januar, er det fremdeles liv i alle gode forsetter. Det var aldri et spørsmål om hvorvidt jeg skulle
lese boka. Problemet var, etter å ha lest den,
å skrive om den.
Hvorfor denne motforestillingen?
Noen ganger er det vanskelig å skrive om ei bok fordi jeg er likegyldig til den, andre ganger fordi jeg liker den for godt og alt som vil overføres via fingertuppene til tastaturet er floskelformuleringer og overentusiastiske adjektiver.
I dette tilfellet handler det mer om et mindreverdighetskompleks. Jeg føler boka er skrevet inn i en kontekst jeg ikke er kompetent til å mene noe om, ganske enkelt fordi jeg ikke kan min bibelhistorie. Så snart jeg hadde identifisert dette som problemet, skjønte jeg at jeg måtte skrive om den likevel.
Mens jeg satt og funderte på hva jeg skulle skrive, ble jeg sittende og stirre på det norske omslaget. Det slo meg hvordan det i all sin grafiske enkelhet oppsummerer hele tematikken i boka. Den guddomelige pekefingeren som kommer fra oven og presser hovedpersonen ned, mens den siste N'en liksom unnslipper og beveger seg i motsatt retning i en form for svak optimisme. Det er ikke så mye plot å snakke om i Saramagos siste roman, men det er en bevegelse, og den bevegelsen kan skildres med samme kurve som ordte KAIN tegner på dette bildet.
Hovedpersonen er altså Bibelens Kain, Adam og Evas sønn som dreper sin bror, Abel. For denne ugjerningen dømmer Gud ham til å vandre hvileløst rundt på jorda, og, viser det seg, til å bli en form for tidsreisende som sammen med sitt esel dukker opp i mange av de kjente fortellingen fra Det gamle testamentet. Saramago skriver Kain inn i fortellingene om Babels tårn, om da Abraham skal ofre sønnen Isak, om da Gud ødelegger Sodoma og Gomorra, om Moses, om Jerikos murer og Kain er også passasjer på Noahs ark.
Når jeg sier jeg ikke kan min bibelhistorie, er det selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Jeg har hørt alle disse historiene før. Problemet jeg er stilt overfor mens jeg leser
Kain, er at jeg ikke kjenner dem
godt nok til å vite hva som er den opprinnelige fortellingen, og hva Saramago har lagt til for egen regning. Så kan man kanskje argumentere for at dette er helt uvesentlig, at Saramagos tekst står godt på egne bein og kan leses uten å ta alle referansene. Men jeg liker ikke å vite at teksten jeg leser er full av referanser jeg ikke forstår, og jeg liker i hvert fall ikke å skulle demonstrere alt jeg ikke vet og kan for hele verden (ok, den
svært begrensede delen av verden som leser min blogg), derfor denne tanken om ikke å skrive i det hele tatt.
Men irritasjonen over mine manglende referanserammer til tross: Jeg likte boka, av den enkle grunn at den er genuint morsom, en egenskap som ikke skal undervurderes. Saramago gir oss en fantastisk fortellerstemme som virkelig er allvitende, eller later som han er det ved å dikte seg frem til det han ikke kan vite, som kommenterer både hendelsene og sin egen fortelling med ironi og sarkasme underveis, og som leker seg med faste uttrykk ved å plassere dem akkurat så skjevt at man må le av dem i stedet for å lese dem som klisjeer. Det hjelper sikkert at jeg ikke er religiøs, og derfor ikke kan fordømme humoren som blasfemi. Fortelleren har nemlig ikke spesielt høye tanker om denne guddommen som skildres i GT. Som her, om Abraham og Isak:
(...) Ta nå din sønn, den eneste, isak, som du har så kjær, dra til moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene som jeg skal vise deg. Leseren har lest riktig, herren befalte abraham å ofre sin egen sønn, i de aller enkleste ordelag gjorde han det, som når noen ber om et glass vann når de er tørste, hvilket må tyde på at det var en dypt rotfestet vane han hadde. Det logiske, det naturlige, det rett og slett menneskelige, ville vært at abraham ba herren dra til helvete, men det gjorde han ikke. (s. 71)
Denne forakten for herren dukker opp igjen ved gjentatte anledninger, og understrekes også av at boka på første side har fått tittelen "Tåpelighetenes bok" for deretter å vandre gjennom alle de mest kjente fortellingene fra Det gamle testamentet. Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse at Saramago selv var ateist.
Boka har også en egen måte å refere dialog på: Som flytende tekst der samtalens turveksling signaliseres av versaler (som ellers i teksten kun brukes i første ord i en setning), som her når Kain snakker med herren etter å ha drept Abel:
(...), Jeg skal altså ikke straffes for forbrytelsen min, spurte kain, Min del av skylden fritar ikke deg for din, så du skal få din straff, Hvilken, Du skal være en flyktning og en vandrer på jorden, Men i så fall kan hvem som helst drepe meg, Nei, for jeg skal sette et merke på pannen din, så ingen skal gjøre deg noe vondt, men til gjengjeld for min velvilje skal du aldri gjøre andre noe vondt, (...) (s.32)
Det gir en helt annen rytme å lese dialog på denne måten i forhold til hvordan dialog vanligvis håndteres i romaner. Kanskje er også dette en form for metakommentar som understreker tekstligheten: Dette er tekst skrevet av en forfatter, all dialog foregår egentlig i denne forfatterens hode. Det er ikke virkelige mennesker som snakker, begge partene i dialogen får sin stemme fra samme opphav, og det er derfor strengt tatt ingen virkelig turveksling å snakke om.
Kain var mitt første møte med Nobelprisvinneren Saramago, men romanen motiverte meg absolutt til ikke å la det bli det siste. Så får vi se hvordan akkurat dét paser inn i alle leseplaner fremover.
