Josephine Wilkinson - Anne Boleyn

Når man bestemmer seg for å slenge seg med på kongelig biografilesesirkel i siste listen, gjelder det å finne ei bok som er kort. Derfor falt valget på denne boka, som med sine beskjedne 160 sider virket overkommelig å komme gjennom på én dag.

Min forkjærlighet for det britiske kongehuset, og da særlig for Tudorene, startet da jeg leste Richard Herrmann i tenårene. Hans slentrende og anekdotiske måte å skildre historiske personer på, som om de var gamle bekjentskaper som kunne finne på å komme innom på en kopp te, var akkurat det som skulle til for å vekke interessen. Siden da har jeg lest en god del, både fagbøker og romaner, og hadde intet mindre enn tre uleste Tudor-biografier i hyllene jeg kunne velge mellom når Ingalill styrte biografilesingen mot dem med blått blod.

Anne Boleyn er en fascinerende skikkelse, og det er ikke få bøker som er skrevet om hennes stormfulle forhold til Henry VIII. Jeg har sett henne beskrevet som manipulatorisk golddigger, som uskyldig redskap for en overambisiøs far eller som en ung kvinne som var oppriktig forelsket i kongen. Sikkert er det i hvert fall at hun er skoleeksempelet på at "hard-to-get" strategien funker. Kongen, en notorisk rundbrenner som gikk fra elskerinne til elskerinne, inkludert Annes eldre søster Mary, ble plutselig til en tiggende hundevalp da Anne satte foten ned og sa nei og niks. Hun var en dydig kvinne, må vite. Altså: null hanky-panky på soverommet uten ring på fingeren. Litt problematisk bare at kongen allerede var gift, men etter årevis med om og men, der England sa takk og farvel til den katolske kirken i Roma i prosessen, fikk Anne endelig sin Henry i 1533. Da var hun allerede gravid med barnet som senere skulle bli dronning Elizabeth I, så bryllupsnatten kom visst noe på forskudd likevel.

Wilkinsons bok forsøker skille seg ut fra mengden ved å fokusere på Annes tidlige år, altså oppveksten og tiden før hun ble kongens utvalgte. Hun hopper deretter over alle årene der kongen gjør kur og samtidig jobber med å få annullert ekteskapet med Catherine of Aragon, og går i stedet rett til Annes fengsling og henrettelse i Tower of London. Boka er lettlest og informativ, men jeg følte ikke jeg fikk mye informasjon jeg ikke har hørt før her. Dette på tross av at boka fokuserer på en periode mange andre utelater. Tvert i mot får jeg inntrykk av at denne perioden i stor grad utelates fordi den er relativt magert dokumentert. Wilkinson må derfor spekulere på bakgrunn av de få kildene hun har. Dermed blir det mye info av typen "Dette skjedde. Sannsynligvis var Anne til stede, og vil dermed ha observert at...". Det er dessuten flere gjentakelser der forfatteren gjenforteller faktaopplysninger hun har gitt tidligere som om dette var ny informasjon. Jeg irriterer meg over å bli undervurdert som leser på den måten.

Dette er definitivt ikke boka jeg ville anbefale til noen som skal lese om Anne Boleyn for første gang, da den hopper over hele perioden som er mest interessant. Samtidig handler den mer ettertrykkelig om henne, i stedet for maktkampene hun forårsaker, så den kan kan leses som et supplement.

For noen år siden besøkte jeg Hever Castle der Anne tilbragte mye av barndommen sin. Innsiden av slottet var en turistfelle av dimensjoner, det var så fullt at det nesten var vanskelig å gå, men hagen utenfor var fantastisk og vel verdt et besøk.

Hever Castle                                                                                                                                          Foto: Elisabeth Bakken

Lesemåneden januar

Januar har vært en fabelaktig lesemåned for min del. Leselysten er på topp, og jeg har lyst til å lese omtrent samtlige bøker i hele verden. Problemet er med andre ord ikke å finne noe som engasjerer, men å måtte velge bort. Det anser jeg som et luksusproblem.

Jeg har lest seks bøker i årets første måned, det er et høyt tall til meg å være. I tillegg har jeg begynt på to til, som skal leses ferdig i februar, og jeg har lest omtrent 400 sider pensum. Jepp, for januar gir meg selv stjerne i boka og flinkis-stempel i panna.

Dette er bøkene jeg har fullført i januar:

6: Margaret Atwood: The Penelopiad
5: Emily Fox Gordon - Book of Days
4: José Saramago - Kain
3: Saladin Ahmed - Throne of the Crescent Moon
2: C. Robert Cargill - Dreams and Shadows
1: Nick Hornby: More baths, less talking

Hva kan man si om dette utvalget?

• To av bøkene er fantasybøker, to er gjenfortellinger av kjente historier og to er samlinger av personlige essays, der den ene samlingen pekte meg til den andre
• Tre bøker var julegaver, to har jeg kjøpt selv og den siste har jeg lånt på biblioteket
• Fire mannlige og to kvinnelige forfattere

Jeg har blogget om tre av dem, de resterende får hver sin setning her: 

Throne of the Crescent Moon er episk fantasy i arabisk setting, og en lovende start på det som skal bli en trilogi. Vel verdt å få med seg. Book of Days var ei samling personlige essays som det tok litt tid før jeg fikk takk på, men som jeg endte med å like veldig godt, mens  The Penelopiad er Atwoods versjon av Odyssen der hun gir stemme til Odyssevs kone som sitter hjemme og venter på ham i 20 år mens han er ute på eventyr. Herlig Atwoodsk fra første til siste side, men ikke min favoritt blant de av bøkene hennes jeg har lest til nå.

Måloppnåelse så langt:

Jeg satt meg noen ganske hårete lesemål for 2014, og en hver oppsummering med respekt for seg selv må ta hensyn til slike bombastiskt uttalte mål.

Kain var månedens lesesirkelbok, og gir meg kryss for 1001-bok. Målet er å lese samtlige 12 lesesirkelbøker, og å lese tre andre titler ved siden av. Januar ble ikke måneden for en av disse.

Fordi jeg definerer "off the shelf bøker" som bøker som sto i bokhylla per 31.12.13, teller julegavebøkene som det. Det kjennes litt ut som juks å sette off the shelf kryss på bøker jeg fikk ei uke eller to før jeg leste dem, men dommeren (meg) velger å se en annen vei på dette punktet.

Det ble ingen novellesamling blant de fullførte bøkene i januar, men den ene av de to påbegynte bøkene er en novellesamling. Den andre påbegynte er ei bok av Kim Newman, så det er kryss som kommer i februar.

Ellers gir jeg meg selv fagbok-kryss for de to samlingene av personlige essays, fordi essayistikk tilhører faglitteraturen. Personlige essays føles litt som en gråsone som kanskje har mer til felles med skjønnlitteraturen enn faglitteraturen, men igjen er dommeren (meg) grei.

Dobbelkryss for Hornby og ingen kryss for Ahmed gir seks kryss på seks bøker, og følgende liste så langt:

• 1/15 av bøkene på 1001 lista 
• 3/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
• 0/5 novellesamlinger
• 2/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
• 0/15 norske bøker utgitt i 2014
• 0/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
• 0/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 0/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
• 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
• 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

José Saramago - Kain

Jeg hadde tenkt å melde pass.
Si at: Boka er lest, 1001-kryss notert, men noe mer enn det har jeg ikke å si.

Det ville vært mitt korteste blogginnlegg til nå.

Men, som du ser, ble det ikke sånn likevel.
Saramagos Kain er årets første bok i Lines lesesirkel, og siden det er januar, er det fremdeles liv i alle gode forsetter. Det var aldri et spørsmål om hvorvidt jeg skulle lese boka. Problemet var, etter å ha lest den, å skrive om den.

Hvorfor denne motforestillingen?
Noen ganger er det vanskelig å skrive om ei bok fordi jeg er likegyldig til den, andre ganger fordi jeg liker den for godt og alt som vil overføres via fingertuppene til tastaturet er floskelformuleringer og overentusiastiske adjektiver.
I dette tilfellet handler det mer om et mindreverdighetskompleks. Jeg føler boka er skrevet inn i en kontekst jeg ikke er kompetent til å mene noe om, ganske enkelt fordi jeg ikke kan min bibelhistorie. Så snart jeg hadde identifisert dette som problemet, skjønte jeg at jeg måtte skrive om den likevel.

Mens jeg satt og funderte på hva jeg skulle skrive, ble jeg sittende og stirre på det norske omslaget. Det slo meg hvordan det i all sin grafiske enkelhet oppsummerer hele tematikken i boka. Den guddomelige pekefingeren som kommer fra oven og presser hovedpersonen ned, mens den siste N'en liksom unnslipper og beveger seg i motsatt retning i en form for svak optimisme. Det er ikke så mye plot å snakke om i Saramagos siste roman, men det er en bevegelse, og den bevegelsen kan skildres med samme kurve som ordte KAIN tegner på dette bildet.

Hovedpersonen er altså Bibelens Kain, Adam og Evas sønn som dreper sin bror, Abel. For denne ugjerningen dømmer Gud ham til å vandre hvileløst rundt på jorda, og, viser det seg, til å bli en form for tidsreisende som sammen med sitt esel dukker opp i mange av de kjente fortellingen fra Det gamle testamentet. Saramago skriver Kain inn i fortellingene om Babels tårn, om da Abraham skal ofre sønnen Isak, om da Gud ødelegger Sodoma og Gomorra, om Moses, om Jerikos murer og Kain er også passasjer på Noahs ark.

Når jeg sier jeg ikke kan min bibelhistorie, er det selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Jeg har hørt alle disse historiene før. Problemet jeg er stilt overfor mens jeg leser Kain, er at jeg ikke kjenner dem godt nok til å vite hva som er den opprinnelige fortellingen, og hva Saramago har lagt til for egen regning. Så kan man kanskje argumentere for at dette er helt uvesentlig, at Saramagos tekst står godt på egne bein og kan leses uten å ta alle referansene. Men jeg liker ikke å vite at teksten jeg leser er full av referanser jeg ikke forstår, og jeg liker i hvert fall ikke å skulle demonstrere alt jeg ikke vet og kan for hele verden (ok, den svært begrensede delen av verden som leser min blogg), derfor denne tanken om ikke å skrive i det hele tatt.

Men irritasjonen over mine manglende referanserammer til tross: Jeg likte boka, av den enkle grunn at den er genuint morsom, en egenskap som ikke skal undervurderes. Saramago gir oss en fantastisk fortellerstemme som virkelig er allvitende, eller later som han er det ved å dikte seg frem til det han ikke kan vite, som kommenterer både hendelsene og sin egen fortelling med ironi og sarkasme underveis, og som leker seg med faste uttrykk ved å plassere dem akkurat så skjevt at man må le av dem i stedet for å lese dem som klisjeer. Det hjelper sikkert at jeg ikke er religiøs, og derfor ikke kan fordømme humoren som blasfemi. Fortelleren har nemlig ikke spesielt høye tanker om denne guddommen som skildres i GT. Som her, om Abraham og Isak:

(...) Ta nå din sønn, den eneste, isak, som du har så kjær, dra til moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene som jeg skal vise deg. Leseren har lest riktig, herren befalte abraham å ofre sin egen sønn, i de aller enkleste ordelag gjorde han det, som når noen ber om et glass vann når de er tørste, hvilket må tyde på at det var en dypt rotfestet vane han hadde. Det logiske, det naturlige, det rett og slett menneskelige, ville vært at abraham ba herren dra til helvete, men det gjorde han ikke. (s. 71)

Denne forakten for herren dukker opp igjen ved gjentatte anledninger, og understrekes også av at boka på første side har fått tittelen "Tåpelighetenes bok" for deretter å vandre gjennom alle de mest kjente fortellingene fra Det gamle testamentet. Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse at Saramago selv var ateist.

Boka har også en egen måte å refere dialog på: Som flytende tekst der samtalens turveksling signaliseres av versaler (som ellers i teksten kun brukes i første ord i en setning), som her når Kain snakker med herren etter å ha drept Abel:

(...), Jeg skal altså ikke straffes for forbrytelsen min, spurte kain, Min del av skylden fritar ikke deg for din, så du skal få din straff, Hvilken, Du skal være en flyktning og en vandrer på jorden, Men i så fall kan hvem som helst drepe meg, Nei, for jeg skal sette et merke på pannen din, så ingen skal gjøre deg noe vondt, men til gjengjeld for min velvilje skal du aldri gjøre andre noe vondt, (...) (s.32)

Det gir en helt annen rytme å lese dialog på denne måten i forhold til hvordan dialog vanligvis håndteres i romaner. Kanskje er også dette en form for metakommentar som understreker tekstligheten: Dette er tekst skrevet av en forfatter, all dialog foregår egentlig i denne forfatterens hode. Det er ikke virkelige mennesker som snakker, begge partene i dialogen får sin stemme fra samme opphav, og det er derfor strengt tatt ingen virkelig turveksling å snakke om.

Kain var mitt første møte med Nobelprisvinneren Saramago, men romanen motiverte meg absolutt til ikke å la det bli det siste. Så får vi se hvordan akkurat dét paser inn i alle leseplaner fremover.

C. Robert Cargill - Dreams and Shadows

Det morsomste med å få julegave av en bokblogger, var å få ei bok jeg ikke hadde hørt om. Og siden jeg vet fra før at Julie og jeg liker mange av de samme bøkene, var det ikke lenge Dreams and Shadows måtte vente på å rykke fremst i lesekøen.

Men om jeg var forventningsfull før jeg begynte, må jeg innrømme at jeg fort ble litt skeptisk. Det er ingen hemmelighet at jeg liker den mørkere delen av fantasysjangeren best, og dette åpningsavsnittet lovet ikke bra i så måte:

Once upon a time, there were two people who fell very much in love. They met in a high school library, peeking over tenth-grade French books, his eyes sneaking up from a rather dense untranslated passage, hers waiting perched behind a pair of horn-rimmed glasses. Hearts thundered. Breaths shortened. Stomachs swarmed with butterflies. She smiled and his world stopped.

Søtt, klissete og fullt av klisjeer. Kanskje hadde Julie bommet på smaken min likevel?

Men nei. Åpningen til tross, sukkersøt må være omtrent det minst passende ordet jeg kan komme på for å beskrive denne romanen. For selv om tonen i starten er lett og ledig, og selv om de to som etter en litt forvirrende start utkrystalliserer seg som bokas hovedpersoner er smågutter på åtte og ni år, er dette mørkt. Veldig mørkt faktisk. Det bare tok meg litt tid å innse det fordi fortellerstemmen hele veien er litt fleipete og halvironisk og narrer meg til å tro at det som er vondt og tragisk egentlig er morsomt.

Vi følger to hovedpersoner, Ewan og Colby. Ewan er kjærlighesbarnet til paret fra åpningsavsnittet som blir kidnappet av en fe som spedbarn. Samtidig blir en bytting etterlatt hos foreldrene hans og knuser alt som ligner familieidyll. Ewan vokser deretter opp i the Limestone Kingdom, en parallell virkelighet til vår egen befolket av vesener hentet fra diverse folketro og mytologier.
Colby på sin side er et neglisjert barn, han vokser opp i vår verden med en alkoholisert mor og en fraværende far. En dag møter han en djinn i skogen og får ett ønske. Beruset av oppdagelsen om at det finnes en magisk verden ved siden av vår egen, ønsker han seg å se absolutt alt. Dumt valg, men sånn går det når du tar livsavgjørende beslutninger når du er åtte.

Boka er ikke en fortelling fra A til Å der hovedpersonene i starten får et prosjekt og jeg som leser får følge dem på veien til å nå et mål. Ingen magisk ring som skal kastes i en vulkan, ingen ond trollmann som skal beseires til slutt. I stedet skjer det ting underveis som får konsekvenser og karakterene må håndtere disse konsekvensene som best de kan der de beveger seg i krysningen mellom to verdener. Jeg liker det, og det var mer enn nok til å holde på min oppmerksomhet. Boka er delt i to der den første delen foregår mens guttene er småbarn, mens vi i del to hopper i tid og møter dem igjen tidlig i tjueåra. Og der del en var den delen som narret meg til å tro at det jeg leste var lettbeint underholdning, var del to den delen der jeg en gang for alle kvittet meg med illusjonen. Det blir mer desillusjonert. Mer fatalistisk. Mer voldelig. Og eventyrskikkelser til tross: ikke forvent for mye happily ever after. Selv om boka har åpningen til en ekte hollywoodsk romcom, stopper det der.

Dette er ment å være den første boka i en serie. Jeg skal henge med videre, Julie konkluderer med det samme i sin omtale.

Leseåret 2014

Årsoppsummeringen for 2013 er unnagjort, men like obligatorisk er lesemålene for 2014. Tradisjonelt har jeg skrevet langt og omstendelig, men i år har jeg planer om å gjøre det kort og greit med ei liste der jeg kan følge status underveis. Årets lesemål er preget av deltakelse i Lines lesesirkel, Mellom Linjenes utfordring om å lese bøker fra egne bokhyller, samt Norcon27, en festival for fantasy og science fiction litteratur jeg er med og arrangerer.

I 2014 skal jeg lese:

...15 av bøkene på 1001 lista 

...15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)

... 5 novellesamlinger

... 8 fagbøker som ikke er pensumbøker

... 15 norske bøker utgitt i 2014

... 4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)

... 10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction

... 1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)

... 1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)

... begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

Sånn, det bør være ambisiøst nok til at jeg kan gå spektakulært på trynet i løpet av året!

Nick Hornby - More baths, less talking

Mitt første møte med Nick Hornby var hans første roman, fotballboka Fever Pitch. Jeg var 11 år da den ble utgitt, og jeg tror jeg må ha lest den da den var relativt ny. Jeg husker i hvert fall at gjenkjennelsen var total.

I dag er det hovedsakelig to ting jeg husker fra boka: For det første at hovedpersonen som barn fikk resultater fra fotballkamper som ikke ble ferdig før etter leggetid skrevet på lapper på kjøkkenbordet slik at det var det første han så om morgenen. Det var samme praksis hjemme hos oss. For det andre var det Hornbys beskrivelser av merkelig overtro og skyldfølelse man kan ha som fotballsupporter. Jeg er til dags dato overbevist om at Strømsgodset tapte cupfinalen i 1997 mot Vålerenga fordi jeg spiste opp sjokoladen min for raskt, og hver gang jeg tenker på det, tenker jeg samtidig på Fever Pitch.

Uansett. Hornby fikk umiddelbart idol-status hos meg, på tross av at mannen er Arsenal fan, og jeg jeg fulgte opp med å lese romanene hans etter hvert som de kom. About a Boy fikk jeg til og med signert da forfatteren var i Oslo i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen. Det var noe jeg aldri hadde gjort før. Men engasjementet for Hornby har druknet i andre leseplaner med årene, helt til flere bloggere begynte å skrive om The Polysyllabic Spre, den første av (til nå?) fire bøker som samler Hornbys månedlige bokspalter i Believer Magazine. More baths, less talking er den fjerde i rekka, og lå ikke mindre enn to ganger under juletreet, og ble den første boka jeg leste i 2014.

Selve boka har jeg strengt tatt ikke så mye å si om annet enn at den var en bra start på leseåret. Hornby lister opp bøker han har kjøpt og lest inneværende måned, for så å skrive om de han har lest. Det er interessant og inspirerende, og det fikk den umiddelbare konsekvensen at jeg gikk rett til PCen og bestilte fire nye bøker da jeg hadde lest ut denne. En av bøkene jeg bestilte var The Polysyllabic Spre, og det mer enn aner meg at når jeg har lest den, vil jeg ende opp med ei ny handleliste.

Årsoppsummering 2013

Her kommer den obligatorsike selvangivelsen for 2013. Sannsynligvis mest interessant for meg selv.

Året i tall

Totalt har jeg lest 68 bøker.

Av disse er:
...26 skrevet av mannlige forfattere, 37 av kvinnelige og 5 har forfattere av begge kjønn
...35 lest på norsk, 30 på engelsk og 3 på fransk
...55 skjønnlitterære og 13 fagbøker (hvorav 10 var pensum)
...40 kjøpt av meg selv, 5 gaver fra venner/familie, 11 lånt, 6 anmeldereksemplarer og 5 gaver i forbindelse med bokbloggertreffet

Året ut fra fjorårets lesemål

I desember i fjor satt jeg meg åtte lesemål. Jeg hadde tenkt å kopiere dem inn her og kommentere resultatet, helt til jeg så hvordan jeg skrev dem. Å fatte meg i korthet er definitivt ikke min greie, så tar kortversjonen av dem her:

1: Lese minst halvparten av bøkene i Lines lesesirkel og en av dem skal være Krig og fred
2: Antall uleste bøker i hylla skal ikke være større 01.01.14 enn det var 01.01.13
3: Lese minimum åtte fantasybøker skrevet av norske forfattere
4. Lese minst åtte realistiske romaner av nordamerikanske forfattere

5: Levere nyskrevet tekst til hver skrivegruppe

6: Lese minst åtte novellesamlinger

7: Lese bøker på de fem språkene jeg behersker godt nok til å lese bøker på, og forsøke meg på et sjette. (Jeg skrev seks og syvende, men kan tydeligvis ikke telle. Bokmål, nynorsk, svensk, dansk og engelsk er fem, ikke seks.)

8: Skrive flere blogginnlegg som omhandler bøker/litteratur på andre måter enn å være rene bokomtaler.

Dommen?
Jeg leste akkurat halvparten av bøkene i lesesirkelen, men ikke Krig og fred. Da den sto for tur, var jeg nedgravd i pensum, og russisk mastodont var ikke det som fristet mest som avkobling. Regner likevel dette målet for fullført.
Jeg greide ett av tre mål som handlet om antall. I løpet av året ble det 11 fantasybøker av norske forfattere, noe jeg er godt fornøyd med, men bare fire realistiske romaner av nordamerikanske forfattere og skuffende én enslig novellesamling.
Jeg har heller ikke lest bøker på svensk eller dansk i løpet av året, men jeg har lest ikke bare én men faktisk tre bøker på fransk. (Det hjelper å melde seg opp til eksamen for å pushe seg selv.) I tillegg leste jeg faktisk ei bok på det nordamerikanske språket cree, men det var kun ved hjelp av ord for ord oversettelse gitt på forelesning, så det teller egentlig ikke.
De to målene som handlet om skriving (5 og 8) gikk så dårlig at jeg later som de ikke står der, mens målet om status quo i antall uleste bøker visste jeg kom til å ryke allerede før jeg skrev det. Det endelige resultatet ble 83* flere uleste bøker i hylla per 1. januar 2014 en tilsvarende dato 2013. Hoveddelen av de nye bøkene er kjøpt brukt.

(* Måtte plusse på tre her da jeg slumpet innom en bokhandel på nyttårsaften også, gitt. Men leste en av dem før dagen var omme.)

 

Årets beste bok, måned for måned og totalt til slutt

(Komplett oversikt finnes i denne lista)

I januar leste jeg fem bøker. To av dem likte jeg ikke (2 og 3), de tre resterende var gode. Favoritten denne måneden var Monstermenneske.

I februar leste jeg fire bøker. Én var pensum, to falt ikke i smak og valget er derfor lett: Favoritten er den eneste av bøkene denne måneden jeg faktisk likte, The Dispossessed.

I mars leste jeg seks bøker. Tre av dem var pensumbøker, og greier ikke havne på toppen av lista. Av de tre resterende vinner Motpaven prisen som månedens bok enkelt.

I april leste jeg syv bøker. Tre av dem var pensumbøker, én likte jeg ikke (17), og én var litt for tung til å bli favoritt (19). Da står det mellom to svært ulike bøker der jeg likte begge veldig godt, Northanger Abbey eller Enders spill. Valget faller på førstnevnte.

Mai var eksamensmåned, og jeg leste bare tre bøker. Jeg likte alle tre, men tror månedens vinner må bli Ready Player One.

Juni ble den store fantasymåneden med ni leste bøker, alle innen samme sjanger. Jeg likte samtlige, men valget er likevel enkelt. Månedens beste var Ocean at the end of the Lane.

I juli leste jeg fem bøker. Én var pensum foran høstsemesteret som ikke var startet enda, og relativt tørr selv om den handlet om noe jeg synes er spennende. Tre av de fire resterende bøkene var jeg litt avmålt begeistret for, og månedens soleklare vinner blir derfor Odinsbarn.

I august leste jeg fire bøker og likte alle. Men How to kill a Mockingbird var favoritten.

I september leste jeg fire bøker, og jeg har litt problemer med å kåre en vinner denne måneden. Ingen av disse fire tok meg helt med storm, men Purple Hibiscus var den jeg likte best.

I oktober leste jeg fem bøker, og igjen er valget enkelt. The Handmaidens Tale var så god, at ingen av de andre er i nærheten av å kunne konkurrere.

I november leste jeg syv bøker. Én var pensum, og de andre leste jeg med litt varierende grad av begeistring. Men igjen går Atwood av med seieren med Oryx og Crake.

I desember leste jeg åtte bøker, og dette blir også måneden med hardest konkurranse om topplasseringen. Til slutt står valget mellom tre bøker: The Twistrose Key, Hvis noen ser meg nå og Mors gaver. Bestemannsprisen går til sistnevnte.

Konklusjonen må være at det har vært et bra leseår.
Når jeg går gjennom lista mi fra måned til måned på denne måten, ser jeg at jeg har lest mange gode bøker og det er vanskelig å sette dem opp mot hverandre. Men fordi dette er en årsoppsummering vil jeg gjøre det likevel, og avslutter året med denne usannsynlig profesjonelt designede seierspallen:

Prisen for årets beste leseopplevelse går til Neil Gaiman, mannen jeg alltid har hatt lyst til å like bøkene til, men som ikke traff meg før nå. Med The Ocean at the End of the Lane slo han imidlertid beina under meg, og årets førsteplass var det derfor liten tvil om.
Andreplassen sneik Cecilie Enger seg inn på helt på tampen av året med Mors gaver. Denne traff en nerve det gjorde vondt å pirke på, men som det var umulig å la være i fred da jeg først hadde begynt.
Bronseplassen i år går til Odinsbarn av Siri Pettersen. Det tok meg litt tid å komme inn i boka, men da den først grep tak, var det ikke snakk om å slippe. Den henger i buksebeinet enda, i påvente av neste bok ut i serien.

Godt nytt leseår til alle lesere, og takk for det gamle!