Vladimir Nabokov - Pnin

Tittel: Pnin
Sjanger: Roman
Forlag: Vintage 
Utgitt:1953, min utgave 1989
Sidetall: 191 s
Kilde: Lånt
Språk: Engelsk

Pnin er min andre leste bok av Vladimir Nabokov, ja den første var Lolita, og ei bok som ble sendt til meg via Project Annotate. Og bra er det, for dette er neppe ei bok som hadde tatt plass øverst i lesebunken med det første uten den dytten.

Når det er sagt:
Dette er ikke ei spennende bok. Jeg hadde ikke kunnet spoile den om jeg prøvde. Her er det ingen plott å snakke om, ingen overraskende vendinger, ingen store hendelser det bygges opp til. Jeg skal til og med innrømme det var passasjer der jeg regelrett kjedet meg. Hovedinntrykket er likevel at dette er ei bok jeg er glad for å ha lest, og som jeg faktisk har lyst til å lese igjen om ikke veldig lenge. Motstridende signaler, sier du? La meg forklare.

Pnin er et portrett av en litt snål mann, Timofei Pnin. Han er født og oppvokst i Russland, men flyktet fra den russiske revolusjonen til Praha, der han tok en universitetsutdannelse. Fra Praha flyttet han til Paris der han gifter seg, men innen han kommer til USA før andre verdenskrig har fru Pnin forlatt ham. Når boka starter er Pnin blitt amerkikansk borger, det er 50-tallet og han er assisterende professor på et middelmådig universitet der han underviser i russisk. Vi følger han gjennom dagligdagse hendelser, men fordi Pnin er den han er, har alt en smått absurd vri.

Det er morsomt på den neddempede, tørre måten jeg elsker: 

It was the world that was absent-minded and it was Pnin whose business it was to set it straight. His life was a constant war with insensate objects that fell apart, or attacked him, or refused to function, or viciously got themselves lost as soon as they entered the sphere of his existence. (s.13)

Teksten er detaljert til det absurde og lar oss bli godt kjent med Pnins mange særheter, men på en måte som gjør at jeg likevel ikke føler jeg ler av ham. I stedet ler jeg av situasjonene, av alle rundt ham, og av akademia i særdeleshet. Det er mange spark til det absurde i å tilbringe livet blant støvete biblioteksbøker, til akademisk arroganse og snobberi og til intrigemakeri for å oppnå posisjoner, et spill Pnin rett og slett ikke er med på fordi han er altfor opptatt av noe så uvesentlig som fag. I motsetning til lederen for fransk fakultetet:

Two interesting characteristics distinguished Leonard Blorenge, Chairman of the French Literature and Language; he disliked Literature and he had no French. (s.140)

Foruten humoren, er det språket som gjør at jeg frydet meg over å lese denne teksten. Nabokov er en mesterlig stilist, og jeg storkoste meg med å se hvordan han bygger opp hver enkelt setning. I denne boka slår han seg virkelig løs og leker med språket. Du har grammatisk perfeksjon side om side med Pnins ubehjelpelige engelsk. Du har nikk til lingvistisk teori, stadige hopp til russisk - åpenbart overlegent det engelske i følge både Pnin og bokas fortellerstemme - og setninger bygget opp med rytme og bokstavrim - som her etter et besøk hos tannlegen:

It surprised him to realize how fond he had been of his teeth. His tongue, a fat sleek seal, used to flop and slide so happily among the familiar rocks, checking the contours of a battered but still secure kingdom, plunging from cave to cove, climbing this jag, nuzzling that notch, finding a shred of sweet seaweed in the same old cleft; but now a landmark remained, and all there existed was a great dark wound, a terra incognita of gums which dread and disgust forbade one to investigate. (s. 38)

Dette er en av grunnene til at jeg har lyst til å lese boka på nytt nesten med en gang, jeg føler jeg bare skraper i overflaten av hva Nabokov faktisk gjør i denne teksten. Nå har jeg lest den for innholdet, jeg vil lese på nytt for å konsentrere meg om språket.

Og ikke bare språket. Det er også andre ting i teksten jeg føler jeg ikke helt får med meg, men bare vagt aner at er der. Som fortellerstemmen. Jeg får ikke helt tak på hvem det faktisk er som forteller historien, men det kjennes som at jeg burde skjønne det. Og det har helt klart betydning for hvordan Pnin oppfattes, for fortelleren ser ikke ut til å være til å stole på. For eksempel legger han i starten ut om hvor dyktig Pnin er som foreleser, for litt senere å avsløre metoden: Pnin skriver forelesningen sin på russisk, oversetter den til sitt gebrokne engelsk og har en student som renskriver det for seg. Deretter leser han denne renskrevne versjonen høyt uten én gang å ta øynene fra papiret. Min erfaring tilsier at dette ikke akkurat er beskrivelsen av en drømmeforeleser.

Jeg har sagt jeg skal velge meg ei bok i år som jeg skal lese tre ganger, og i utgangspunktet har jeg sagt det skal være Jane Eyre. Men etter å ha lest Pnin, tror jeg faktisk jeg skal bytte. Dette er nemlig ei bok jeg ikke har kunnet slutte tenke på etter at jeg la den fra meg, og som jeg akkurat nå er veldig motivert for å lese både en og to ganger til.

Månedsoppsummering juni

Kan man kalle seg bokblogger når alt man skriver er månedsoppsummeringer?

Juni har tradisjonelt vært en av de månedene jeg leser mest. Det er lite jeg liker bedre enn å sitte ute i sola og lese, men denne sommeren har det blitt mindre av det. Litt fordi det har regnet en del, litt fordi det har vært mye å gjøre på jobb, litt fordi jeg faktisk har begynt å trene tre ganger i uka og litt fordi ingen bøker ser ut til å engasjere meg om dagen. Og uten engasjement, ingen motivasjon for å skru på PCen hjemme for å skrive blogginnlegg.

Uansett, dette er bøkene jeg leste i juni:

• John Freeman (red.) - Freeman's: Arrival 
• Vladimir Nabokov - Pnin
• Morten A. Strøksnes - Tequiladagbøkene: Gjennom Sierra Madre   
• Tove Ditlevsen - Barndommens gate 
• Jeanette Winterson - Stone Gods

To kvinner, to menn og en antologi.
Tre på engelsk, to på norsk.
Tre romaner, en non-fiction og en antologi med noveller, dikt og litterær non-fiction.

Jeg begynte måneden med Jeanette Winterson, en forfatter jeg har blitt oppmerksom på etter at jeg begynte se på folk snakke om bøker på YouTube. Stone Gods er science fiction, og den av hennes bøker som fristet mest, så jeg begynte der. Det er ingen tvil om at Winterson kan skrive. Det er setninger i denne boka jeg leste 12 ganger før jeg kunne gå videre, og selv etter å ha gått videre måtte jeg plutselig bla meg tilbake for å lese dem igjen. But because of this I know that inside the story told is the story that cannot be told. Every word written is a net to catch the word that has escaped. 
Selve historien var jeg imidlertid ikke like begeistret for. Jeg hadde problemer med hovedpersonen fordi hun reagerte på ting i sin verden akkurat som jeg ville reagert på dem - hvorfor skal alt være merkelig for henne, hun er omgitt av det hver dag - og jeg hadde problemer med sirkulariteten i teksten, noe som strengt tatt er bokas hovedpremiss. Dessuten er Winterson i overkant tydelig når hun banker gjennom miljøvern-budskapet sitt, noe jeg syntes var slitsomt på tross av at jeg er enig. Totalinntrykket av boka ble dermed helt midt på treet.

Barndommens gate er min første bok av Tove Ditlefsen, og var en ganske standard oppvekstskildring fra 1930-tallets København. Ditlefsen er god på å skildre verden sett fra barnets synspunkt, men jeg falt litt av ettersom hovedpersonen ble eldre. Men jeg har flere Ditlefsen-bøker i hylla som skal leses.

Tequiladagbøkene har jeg allerede skrevet om, så planen var å hoppe videre til Pnin. Der oppdaget jeg imidlertid at jeg hadde så mye å si at jeg har klippet det ut til et eget innlegg, så da gjenstår bare antologien, Freeman's Arrival. Ikke overraskende likte jeg noen tekster bedre enn andre, mer overraskende var det at jeg faktisk likte novellebidraget fra Haruki Murakami. Jeg og Murakami pleier å gå dårlig overens, men akkurat denne novellen var en realistisk skildring av en skuespiller med en øyesykdom som gjør at han må ansette en privatsjåfør, og novellen skildrer samtalene de har mens hun kjører ham rundt. Ellers er konklusjonen at alle tekstene jeg likte best var non-fiction bidragene, mens jeg opprettholder en konklusjon jeg tidligere har kommet frem til at jeg ikke greier lese dikt på engelsk. Min absolutte favorittekst var Lydia Davis' essay om hvordan hun lærte seg norsk av å lese Dag Solstads Telemarktrilogi helt uten ordbok! Vanvittig fascinerende lesing for språknerden Elisabeth.

Så, over til kryssene. Kun ei bok som gir kryss i juni, nemlig Pnin som er på 1001-lista. Jeg opprettholder dermed snittet på ei 1001-bok per måned. Utover det er månedens nedtur at jeg ikke greide fullføre månedens biografisirkel-bok innen fristen, ikke en gang innen måneden. Jeg har ikke gitt opp, men det går saaaakte med Mary Wollstonecraft. Jeg er dessuten fristet til å bytte ut boka jeg skal lese tre ganger fra Jane Eyre til Pnin. Både fordi den er tynnere og fordi jeg faktisk har lyst til å lese den på nytt nå ganske snart.

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
• 1/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 2/5 essaysamlinger
• 8/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 6/12 bøker på 1001-lista
• 2/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 6/20 norske bøker utgitt i 2016

Samlesing: Morten A. Strøksnes på reisefot

Juni er nesten over, og alle innleggene jeg skulle skrive i forbindelse med samlesingen av Morten A. Strøksnes' Havboka har uteblitt. Ok, alle innlegg har uteblitt, motivasjonen for å skrive noe som helst har vært mangelvare. Men jeg klamrer meg til ordet 'nesten' og slår fast at kalenderen fremdeles viser juni.

Havboka var en av de få norske bøkene jeg virkelig likte fra i fjor, og jeg hadde tenkt å lese den på nytt denne måneden. Så langt har jeg aldri kommet, men jeg har i stedet lest to andre av Strøksnes bøker, begge reiseskildringer. I Automobil - Gjennom Europas bakgård fra 2005 kjøper en nygift Strøksnes en gammel bil og kjører gjennom Øst-Europa sammen med kona Rita. I Tequiladagbøkene - Gjennom Sierra Madre fra 2012 reiser Strøksnes alene på kryss og tvers av Sierra Madre-fjellene i Mexico. 

Jeg kjenner igjen formen i disse fra å ha lest Havboka. I alle tre har bøkene en ramme som gir teksten retning, mens resten fylles ut av forskjellige anekdoter, refleksjoner og tankerekker. I Havboka er rammen jakten på håkjerringa, i de to andre er de selve reisen fra begynnelse til slutt som har denne funksjonen. Det er en form jeg synes fungerer aller best i Havboka, mye fordi Strøksnes her har gitt seg selv et bokstavelig talt uutømmelig tema og reflektere rundt, og jeg dras inn i alle de snurrige faktaopplysningene og språket det hele er fortalt i. I reiseskildringene er han mer bundet opp av den faktiske reiseruten, men på sitt beste gir også disse bøkene meg mye å tenke på.

Jeg likte begge reiseskildringene også, bare ikke like betingelsesløst som jeg likte Havboka. I Automobil følger vi Morten og Rita i bil gjennom Øst-Europa, og det er spennende å høre om reiser gjennom steder som pent sagt må sies å befinne seg utenfor den best opptråkkede turistløypa. Underveis får vi høre mye om europeisk historie og kultur, om utviklingen av privatbilismen og om biljøring generelt. Rita er gjennom boka en veldig vag skikkelse, hvis hovedoppgave stort sett er å synge karaoke i alle byene de besøker, mens Morten farter rundt og møter mennesker han kjenner eller er blitt introdusert for av felles kjente. En ting som irriterte meg underveis, var den stadige insisteringen på hvor farlig denne turen var, noe jeg aldri helt kjøpte. Særlig siden ingen av situasjonene som skildres i teksten opplevdes for meg som særlig truende. Kanskje spiller det inn at boka kom ut for 11 år siden, at mye er endret siden da, men jeg vil tro deler av strekningen ville vært mer farlig i dag enn i 2005, ikke mindre.

I Tequiladagbøkene er imidlertid faren reell, men jeg opplever den likevel som langt mer neddempet. Strøksnes beveger seg her i territoriet til krigene narkobander, og selv om volden disse narkokrigene leder til er viet stor plass i teksten, er det ikke samme fokus her på at forfatteren selv er i fare. I store deler av boka beveger han seg i fotsporene til den norske oppdageren Carl Lumholtz som reiste rundt i de samme fjellene på 1890-tallet, og Strøksnes setter gjentatte ganger sine egne opplevelser opp mot sitater fra Lumholts beskrivelser av sitt besøk. Dette er med på å gi teksten dybde. Strøksnes viser hvor lite som har endret seg på over 100 år for urbefolkningen som fremdeles lever et tradisjonelt liv i fjellene, men samtidig også hva som likevel er endret. Strøksnes styrke er at han får innpass, han kommer tett på mennesker og får på den måten tilgang til deres historier. Det er dette som gjør teksten levende og meg interessert.

Om jeg høres litt lunken ut til disse bøkene, tror jeg det først og fremst er et spørmsål om rekkefølge. Hadde jeg lest disse før Havboka, ville jeg vist større begeistring. Men siden jeg har lest Havboka først, med alle forventninger det har skapt hos meg, ble begge disse en liten nedtur i forhold. Først og fremst synes jeg Havboka er langt bedre språklig enn begge disse bøkene, men deler skyldes nok også at jeg var mer interessert i å lese om havet enn reiseskildringer fra ulike deler av verden. Men jeg anbefaler gjerne begge disse også, spesielt om du er glad i å reise. Enten fysisk, eller om du foretrekker å gjøre det gjennom tekst slik flyskrekken min tvinger meg til å gjøre.

Månedsoppsummering mai

Mai var over nesten før jeg merket den hadde begynt, men jeg rakk i hvert fall lese én tegneserie og seks bøker før kalenderen viser juni. I tillegg fikk jeg med meg tra dager på litteraturfestival på Lillehammer, så alt i alt en god, litterær måned.

Jeg begynner med lista, først som sist:

• Bjørn Ingvaldsen - Far din
• Hilary Mantel - The Assasination of Margaret Thatcher 
• David Mitchell - Cloud Atlas  
• Bjarte Breiteig - Den andre viljen: Essays 
• Charlotte Brontë - Jane Eyre 
• Joe Abercrombie - Sharp Ends 
• Brian K. Vaughan, Cliff Chiang, Matt Wilson - Papergirls Vol. 1

Fem på engelsk, to på norsk. To kvinnelige forfattere, resten menn. To novellesamlinger, to romaner, en essaysamling, en barnebok og en tegneserie. Det tror jeg var all telling før vi kommer til kryssene.

Papergirls kjøpte jeg fordi jeg hørte så mye bra om den, men selv var jeg langt fra overbevist. Fire unge jenter leverer aviser morgenen etter Halloween 1988, men det viser seg at ikke alle merkelige skapninger de møter er mennesker i kostyme. Aliens eller tidsreiser, det hele var litt utydelig og for meg ble denne rett og slett for merkelig til at jeg kommer til å fortsette.

Sharp Ends er en novellesamling fra samme universet som First Law trilogien og de tre frittstående bøkene som kommer etter. Jeg likte den, men anbefaler ikke denne som en start om du ikke har lest noe av Joe Abercrombie tidligere. Det jeg likte er nettopp hvordan den utvider perspektivet fra de andre bøkene og gir meg mer informasjon om personer og hendelser jeg ble kjent med der. Strengt tatt er det bare én novelle jeg synes står godt nok på egne ben til å leses frittstående, men det er mulig jeg da undervurderer andre lesere.

Jane Eyre er klassikeren jeg var 100% sikker på jeg hadde lest som tenåring, men da har jeg i så fall glemt absolutt alt. Denne har jeg som kjent som mål å lese tre ganger i løpet av året, så den skal få sitt eget innlegg.

Den andre viljen skal også få sitt eget innlegg, det er ei bok jeg føler jeg har mye å si om. Kort fortalt: Jeg likte den ikke, men er usikker på om det skyldes meg eller boka.

Cloud Atlas hadde jeg planer om å være ferdig med før Lillehammer, men ble i stedet ferdig den dagen jeg kom hjem. En bok det er klin umulig å fortelle hva handler om, men kan si så mye som at det er seks ulike synsvinkler fra seks ulike steder og seks ulike tidsperioder skrevet i seks ulike sjangre. Forvirret? Det er bare naturlig. Om du gir de ulike synsvinklene nummer kommer de i denne rekkefølgen i boka: 1 2 3 4 5 6 5 4 3 2 1, og alle historiene er knyttet sammen ved at hovedpersonen i den ene historien på en eller annen måte får tilgang til den foregående historien. Jeg er imponert over strukturen, imponert over hvor ulike fortellerstemmene er og greide fint motivere meg til å komme gjennom de litt mer enn 500 sidene. Men de forskjellige historiene fenget meg ikke nok til at dette ble en umiddelbar favorittbok.

The Assasination of Margaret Thatcher er månedens valg for bokhyllelesingen, og skal derfor også få sitt eget innlegg. Kortversjonen: Denne synes jeg rett og slett var kjedelig. En stor nedtur ettersom de to Mantel-bøkene jeg har lest fra før er blant mine absolutte favorittbøker.

Far din er en barnebok om en ung gutt som en dag kommer hjem fra fotballtrening og får livet snudd på hodet når faren arresteres for en rekke innbrudd i deres eget nabolag. Trist og fin og min favoritt blant de norske 2016 bøkene jeg har lest så langt. Jeg skal skrive mer om denne også.

Til slutt, månedens måloppnåelse:
Jane Eyre gir kryss for å være seg selv og for å ha stått i hylla før 2016. (Egentlig også for å være 1001-bok, men siden jeg trodde jeg hadde lest den, har jeg allerede telt det krysset tidligere.)
Den andre viljen er både en essaysamling og en norsk bok fra 2016.
Cloud Atlas er 1001-bok og sto i hylla før 2016 begynte.
Far din er norsk 2016 bok.
Til sammen syv nye kryss, og den oppdaterte lista ser da slik ut:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
• 1/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 2/5 essaysamlinger
• 8/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 5/12 bøker på 1001-lista
• 2/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 6/20 norske bøker utgitt i 2016

Samlesing: Morten Strøksnes - Havboka

Vi er kommet til juni og det er tid for samlesning av boka med prisens beste undertittel:
Havboka - eller Kunsten å fange en kjemepehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.

Det er ikke bare vi bokblogggere som har likt denne. Kritikerne har også vært over seg av begeistring, og Havboka vant både Brageprisen og Kritikerprisen for sakprosasjangeren i 2015. Om den i tillegg får Bokbloggerprisen får vi altså ikke vite før 3. september.

Bokas ytre handling oppsummeres treffende i tittelen. Vi følger to menn i gummibåt på havet mens de prøver å få en hai på kroken. Men så handler boka egentlig om alt det andre. Strøksnes leser, tenker og forteller om havet. Om hva menneskeheten har tenkt og sagt om havet gjennom tidene, om hva som bor der, om kreftene som finnes der. Stilen er anekdotisk og hopper fra det ene til det andre, og du rekker aldri bli lei av en tankerekke før du dras med i den neste.

I løpet av måneden har jeg planer om å skrive om noen av de andre bøkene Strøksnes har utgitt. Jeg har allerede lest Automobil, og er nå i gang med Tequiladagbøkene. Om jeg får tid har jeg også tenkt å lese Et mord i Kongo, og er jeg virkelig flink, tar jeg også Havboka i reprise.

Jeg vet mange allerede har lest boka, men oppfordrer alle som ikke har gjort det til å lese den nå i juni. Legg igjen lenke til innlegg på Bokbloggerprisens side slik at vi kan finne alle innlegg på samme sted, og les og kommenter hos hverandre.

God samlesing!

Lillehammer - onsdag i kortversjon

Jeg var fremme, sjekket inn og med bånd rundt armen allerede halv elleve, halvannen time før jeg hadde lagt planer. Først skaffet jeg meg frokost, deretter fant jeg ut at med strålende solskinn, måtte parken bli destinasjonen.

Dermed ble årets første programpunkt opplesningen fra Doublougsprisvinnerne som ble annonsert tirsdag. Inghill Johansen leste en tekst om oppskriften til ei kringle - som selvsagt handlet om mer enn jeg får det til å høres ut som - og Per Petterson leste et utdrag fra et manus han jobber med. Jeg koste meg i sola og tenkte at jeg har litt det samme problemet med opplesninger som jeg har med lydbøker: Det er vanskelig å konsentrere seg om tekst som blir lest høyt for meg, og tankene begynner å vandre. Jeg har planer om å lese Johansens nyeste bok Bungalow, og tror jeg skal få mer ut av det enn av å høre henne lese. Det var ikke teksten det var noe i veien med, bare min evne til å få den lest for meg.

Neste post på programmet var på samme sted, nemlig David Mitchell i samtale med den norske oversetteren av Cloud Atlas, Stian Omland. Mitchell var overraskende morsom å høre på og satt tonen helt fra starten da han annonserte at dette var den mest avslappede litteraturfestivalen han hadde vært på. "Det er som Woodstock. Bare litt mindre. Og med renere toaletter. Og bra mat."
De snakket om oversettelsen av boka, om hvordan Omland satte i gang et prosjekt de endte opp med å kalle The Cloud Crew - som i bunn og grunn var et forum der ulike oversettere kunne diskutere utfordringer i oversettelsen. Mitchell har nemlig ikke gjort det lett for oversetterne sine ved å stadig finne på nye ord. Det var også mye snakk om oversettelse generelt, og en herlig digresjon inn i sammenligning av onomatopoetikon som beskriver dyrelyder i norsk og engelsk.

David Mitchell (t.v.) og Stian Omland i parken.

Så fort det var slutt dro jeg videre til Kulturhuset der Geir Gulliksen og Marit Eikemo snakket med Kaja Schjerven Mollerin om essayet. Diskusjonen ble annonsert som konkret og lite teoretisk, og sant nok: veldig teoretisk ble den ikke. Men jeg har enda til gode å oppleve en diskusjon omkring essayet som er konkret. Det jeg bet meg mest merke i var Geir Gulliksens etterlysning av tekster skrevet om litteratur i et mer emosjonelt språk, og at Gulliksen og Eikemo begge anbefalte varmt ordstyrer Mollerins bok fordi de mente den gjorde netopp dette.

Igjen var neste planlagte post på samme sted, så jeg ble sittende for å høre Morten A. Strøksnes snakke om sakprosaens muligheter og litt om Havboka. Det var interessant, og Strøksnes hovedbudskap var at skaprosaen i bunn og grunn har alle de samme mulighetene som skjønnlitteratur, med unntak at den ikke kan skrive science fiction.

Det var tid for matpause og for å møte Ingalill, som nå var på plass på Lillehammer. Deretter bar det videre til en samtale om 'Det utsatte mennesket' der Mette Karlsvik skulle snakke med Beate Grimsrud og Sofi Oksanen. Det var en litt merkelig affære der Grimsrud snakket norsk og Oksanen engelsk, mens Karlsvik satt i midten og hoppet litt fra språk til språk. Det gjør noe med dynamikken på scenen når én person hele tiden sitter uvirksom og ikke forstår hva det snakkes om, og det ble en ganske unaturlig samtale. Men Grimsrud var mye morsommere enn jeg trodde hun skulle være, hun fikk stadig vekk salen til å bryte ut i latter: "Jeg satt meg som mål å bli forfatter, ikke å kunne stave. Og det var jo flaks." Oksanen hadde ekstremt slepen stemme, og det hun sa var interessant. Hun ble bare litt lite med i samtalen siden så mye av den foregikk på norsk.

Beate Grimsrud (f.v.), Mette Karlsvik og Sofi Oksanen snakker om 'Det utsatte mennesket'.

Etter fem timer på pinnestoler trengte kroppen variasjon, så en nye pause var på trappene før neste, og dagens siste, post ble teltet og 'Late night literature'. To norske og to amerikanske forfattere skulle lese egne tekster, alle på engelsk. Vigdis Hjorth leste utdrag fra sin siste roman, og fremsto veldig annerledes i nytt språk - nervøs, usikker og ikke like morsom som vanlig, men fint likevel. Alexandra Kleeman leste fra sin bok You too can have a body like mine, som jeg ble veldig nysgjerrig på. Og til slutt to poeter: Gunnar Wærness og CAConrad.

Det var mer program på kvelden, men vi var enige om at i barne- og ungdomsbokquiz hadde vi lite og stille opp med, og konserten som skulle være i teltet måtte vi vente på en time. Dermed ble det i stedet lesing på hotellrommet fra klokka ni - det er viktig ikke å åpne for hardt om man skal holde løpet ut!

Planen er klar - Litterær løype på Lillehammer

I morgen starter årets Litteraturfestival på Lillehammer for min del. Jeg har planer om å ta toget opp tidlig så jeg får mest mulig ut av onsdagen også.

Planen min for de første timene inkluderer å høre på David Mitchell snakke med sin norske oversetter, Stian Omland, om Cloud Atlas. Jeg hadde planer om å ha boka ferdiglest før festivalen, men har per skrivende stund fremdeles 200 sider igjen. Det bør uansett være nok til å forstå hva de snakker om når de skal snakke om utfordringen med å oversette den. Deretter tar jeg turen inn på kulturhuset for å høre på to foredrag om sakprosa - et om essayet og et om Havboka, og så burde det være tid for å spise lunsj før jeg går på biblioteket og får med meg Beate Grimsrud og Sofi Oksanen snakke om det utsatte mennesket. Det neste naturlige stoppet ser ut til å være hagefesten på Nansenskolen der Beate Grimsrud, Karolina Ramqvist og Birger Emanuelsen skal lese. Etter det er jeg i grunnen ganske åpen. Kanskje blir det deltakelse i barne- og ungdomsbokquiz der jeg virkelig ikke har noe å komme med?

12.00 The Cloud Crew slår til igjen
13.00 Kunsten å prøve
14.00 Et hav av muligheter
17.00 Det utsatte mennesket
18.00 Hagefest
21.00 Barne- og ungdomsbokquiz

På torsdag er det vanskeligere å velge. Jeg kunne tenke meg å høre kritikerseminaret som snakker om kritikkens historie, og etterpå enten høre en debatt om 'Er de nye norske forfatterne bare opptatt av å skue innover?' eller å høre Kenneth Moes Vesaas-foredrag. Problemet er at dette kolliderer med Sofi Oksanens Bjørnsonforelesning som jeg også har lyst til å se. Jeg utsetter valget til torsdag.
Klokka 14 har jeg i hvert fall lyst til å få med meg David Mitchell en gang til. Og klokka 16 er det diskusjon om hva som er en god bok med bokblogger Nora på plass i panelet. Så er jeg i hvert fall helt sikker på at jeg vil ha med meg samtalen mellom Beate Grimsrud og Niviaq Korneliussen der de skal snakke om å skrive parallelt på to språk. I fjor var litterær festaften et av høydepunktene for min del, og har planer om å få med meg det i år også, og torsdagen må definitivt avsluttes med litteraturquiz. Når jeg skal få tid til å spise i løpet av dagen er jeg imidlertid mer usikker på...

11.15 Kritikeren, en historie i seg selv
12.00 Bjørnsonforelesningen: The Woman's War
13.00 Debatt: Engasjementet som forsvant?
13.00 Vesaas foredraget
14.00 Hovedforedraget: David Mitchell
16.00 Hva er en god bok?
17.00 Én forfatter, flere språk
19.00 Litterær festaften
22.00 Litteraturquiz

Fredag er jeg usikker på formiddagen og lar den foreløpig stå litt åpen. Klokka 13 skal Maja Lunde og David Mitchell snakke om skriveprosesser og påvirkning, og jeg har lyst til å se Lunde med tanke på Bokbloggerprisen. Jeg vil også se posten 'Kritisk ettertanke' klokka 17. der fire kritikere diskuterer noen av fjorårets viktigste utgivelser. Og jeg skal definitivt få med meg poesislam klokka 20, det var kanskje det aller morsomste i fjor. Utover det er jeg mer usikker på resten, så tar det underveis.

13.00 Mitchell møter Lunde
17.00 Kritisk ettertanke
20.00 Poesislam

Lørdag er jeg foreløpig veldig usikker på når jeg skal dra hjem. Det er mulig det blir på morgenen så jeg ikke får med meg noe denne dagen, så her legger jeg heller ingen planer.

Så, da er planen lagt og bare gjennomføringen gjenstår! Toget går 06.57 i morgen tidlig, og jeg går til sengs.