Årets beste?

Det er 1,5 time igjen av 2011 og utenfor vinduet har rakettene smelt i flere timer allerede. Jeg sitter i sofakroken og prøver stresse ned etter det som har vært en hektisk romjulsuke på jobb, men det vil ikke helt slippe taket. Heldigvis er det én fridag igjen før jeg skal tilbake.

Jeg har allerede oppsummert leseåret 2011 i innlegget der jeg kommenterte nyttårsforsettene jeg hadde i fjor, men det var ikke helt nok kjenner jeg. Jeg ser av lista jeg har skrevet over leste bøker at jeg endte på 48 i året som har gått. Det er lite til meg å være, men siden 11 av dem har vært fantasybøker rundt 1000 sider, tror jeg sideantallet ikke er så forskjellig fra de siste årene likevel.

Året begynte med en del av bøkene i den nordiske samlesningen som Knirk arrangerte, der jeg ikke var spesielt begeistret for annet enn Carl Frode Tillers Innsirkling 2. (Jeg var også begeistret for Beate Grimsruds En dåre fri som også var en de av prosjektet, men den leste jeg i 2010.) Etter det har jeg imidlertid vært positiv til det meste jeg har lest i år. Det jeg ikke har likt, har jeg ikke fullført, og heller ikke skrevet om her.

Når jeg ser tilbake på året, er det likevel to bøker som skiller seg ut. Den første er Tirsdag, skrevet av Lene Andersen, men kreditert den fiktive forfatteren Jesper Knallhatt. Boka er den andre i et utrolig ambisiøst dansk prosjekt som går ut på å skape en helhetshistorie om hvordan verden henger sammen. Bøkene tar form av en samtale mellom to personer, og foregår over en uke - noe som forklarer navnet på bøkene. Jeg likte Mandag, men jeg elsket Tirsdag. Det var en bok jeg merket forandret måten jeg ser på verden på mens jeg leste, og det skjer ikke så ofte. I boka gir forfatteren oss et bilde av menneskets historie fra den aller spedeste begynnelse og fram til i dag, og den reisen trollbandt meg fullstendig. Jeg sier ikke at jeg leser alt som står der som historisk korrekt, det er for eksempel flust av spekulasjoner og antakelser om ting vi rett og slett ikke kan vite noe om, men alt henger så fint sammen og jeg er helt med på fortellingen i det hele. Jeg tenker at ja, sånn kunne det vært, sånn hadde det vært fint om det var, og den følelsen av sammenheng jeg satt med etter å ha lest boka, er ubetalelig. To ganger i år har jeg begynt på den neste boka i serien, Onsdag, men den fanger meg ikke på samme måten, og har havnet tilbake i hylla etter 150 sider begge gangene. Men Tirsdag, den boka er magisk i mine øyne.

Likevel. Skal jeg kåre årets leseropplevelse, tror jeg faktisk jeg ender opp med Doris Lessing og hennes The Golden Notebook. Jeg var overveldet da jeg leste den, og kan ikke si så mye mer enn det jeg gjorde da jeg skrev om den første gangen.

Jeg håper 2012 kan by på like gode leseopplevelser som disse to bøkene har gitt meg i 2011.

Godt nytt år alle, og takk for det gamle!

Hans Olav Brenner - Om å skrive

Sidetall: 232
Lesespråk: Norsk
Lesesituasjon:
Litt på senga, mest i sofakroken under et pledd
Hvordan kom boka til meg?
Julegave fra broren min
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Jeg har hatt lyst til å lese den siden jeg hørte om den første gang. Natt til julaften leste jeg ut fantasymursteinen jeg har holdt på med en stund, så timingen var rett for å begynne på noe nytt. Og de nyeste tilskuddene til samlinga, virker alltid mest spennende.

«Du kan lese femogsytti sånne intervjuer, og så er det kanskje tre av dem hvor du finner noe som tenner deg. Uten at det nødvendigvis hjelper deg så mye, det er mer for å være i et rom hvor det blir tenkt høyt om det å skrive.»

Jeg kunne egentlig stoppet her. Eller, jeg kunne fortalt at dette sitatet tilhører Per Petterson, at det står på side 45, ganske langt opp på sida, og at det er en del av et utfyllende svar på spørsmålet han har fått om han har latt seg motivere av forfatterintervjuer. Der kunne jeg stoppet, og med det implisert at dette sitatet i essens oppsummerer hva jeg har fått ut av lesingen. Og det hadde vært helt greit, for det er ikke noe eksepsjonelt med denne boka. Den gir akkurat det den lover: Hans Olav Brenners intervjuer med 13 veletablerte norske forfattere samt med en forlagsredaktør. 

Men jeg stopper ikke der. Fordi enhver bok om skriving for meg er noe mer enn seg selv, også denne, en ganske ordinær intervjubok som bæres fram av erfarne intervjuobjekter som har svart på spørsmålene de får mange ganger før, men som her i det minste får anledning til å snakke til punktum.

Men mens jeg leser, er det ikke ordinært likevel fordi hvert eneste lille ord i denne boka handler om meg. Jeg er på konstant søken etter identifikasjon, etter fellesskap, etter legitimering av det jeg selv holder på med (eller for tida ikke holder på med). Jeg er på desperat jakt etter trøst, etter håp om at ting kan løsne, etter selve Trikset: den forløsende setningen som forteller meg akkurat hva jeg må gjøre for å komme skikkelig i gang. Og akkurat mens jeg leser, tror jeg blindt på det som står der, på hver enkelt metode, ignorerer vissheten om at de er gjensidig utelukkende og at underteksten alltid er «du kan ikke kopiere en annens metode, du må finne din egen». 

Og hele tida mens jeg leter, vet jeg at hele prosessen egentlig ikke er noe annet enn nok en utsettelse. Jeg vet allerede altfor godt hva som er problemet mitt: Jeg vil være verdensmester med en gang, vil vinne OL-gull i langrenn med et treningsgrunnlag på to skiturer hver påskeferie. Jeg tør ikke være dårlig og blir derfor heller ikke bedre. Eller enda værre: Jeg tør ikke være dårlig, så jeg lar i stedet være å begynne.

Nyttårsforsettoppfølgingsinnleg

På nyttårsaften i fjor publiserte jeg en liste med ti selvbedrag som gjorde nytten som litterære nyttårsforsetter for 2011. Nå er jeg nære nok årsslutt til å sitte med fasiten. Så, hvordan gikk det?

1) Jeg skal lese flere av bøkene som allerede står i hylla

Dette er en klassiker. Bøkene står der fordi jeg på et eller annet tidpunkt har hatt lyst til å lese dem. Og for all del, det er mye god litteratur som venter på meg her. Men i 2010 har jeg lest ca 60 bøker. Jeg har sannsynligvis anskaffet ihvertfall det dobbelte. Å tro at noe annet enn det er fasiten etter 2011 også, er bare naivt.
Fasit: Basert på lista over bøkene jeg har lest i år, kan jeg si at ca ti av dem hører til i denne kategorien. Hvor mange bøker jeg har anskaffet i 2011 er jeg derimot litt usikker på, men vi snakker som et absolutt minimum om det femdobbelte. Forsettet er uansett veldig vagt, jeg skal lese "flere", men flere enn hva? Jeg har jo lest ti av dem. Jeg sier meg relativt fornøyd med det.

2) Jeg skal lese mer faglitteratur.

Når jeg tenker tilbake på 2010, ser jeg at flere av bøkene jeg har hatt størst glede av har vært faglitteratur. I 2011 har jeg planer om å lese mer historie, mer lingvistikk og mer filosofi.
Fasit: Tja... Jeg tok Ex.phil, det tvang meg jo til å lese noe filosofi, men ikke så mye som jeg hadde planer om. Jeg leste pensum og ikke et ord mer. Jeg har lest fire bøker med lingvistikk som tema, og jeg hadde stor glede av alle. Historie har jeg lest mindre av i år, og det jeg har lest har vært religionshistorie. Men jeg kjenner på meg at dette vil tvinge seg fram i starten av 2012.

3) Jeg skal lese mange noveller.

Det skrives mye bra i kort format. Jeg prøver selv å skrive noveller. Les og lær.
Fasit: Ja, jeg har lest mange noveller. I starten av året talte jeg, men kom raskt ut av tellinga. Men jeg har lest fire hele novellesamlinger, og en god del enkeltnoveller utenom som jeg ikke har skrevet om. 

4) Jeg skal delta på Nanowrimo i november. 

Og i 2011 skal jeg ha en idé før jeg begynner, og skrive sammenhengende tekst. Det naturlige steget videre fra hva jeg gjorde i år.
Fasit: Nei. November kom med masse jobb og null overskudd. Det var ikke snakk om å delta på Nano. Til gjengjeld skrev jeg all redaksjonell tekst + tok bildene til en 24 siders avis i november (10 sider var reklame)

5) Jeg skal sende fra meg minst tre tekster.

Til konkurranser, til forlag, til tidsskrifter. Akkurat hvor er ikke det viktigste. Det er handlingen som teller. Og å sende tekster i posten til en venn, er juks og teller ikke.
Fasit: Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne skrive ja her, men det ville være løgn. Jeg har sendt fra meg ett prosadikt til en antologi, det ble ikke valgt ut. I tillegg har jeg skrevet klar ei novelle som jeg hadde planer om å sende inn til en årlig novellekonkurranse, men den ble aldri annonsert i år. 

6) Jeg skal jobbe mot å kunne lese bøker på et sjette språk.

Nå leser jeg på bokmål, nynorsk (ja, det er to ulike litterære språk), engelsk, svensk og dansk. Naturlige valg for språk nummer seks er spansk, fransk eller russisk, som jeg alle har basiskunnskaper i.
Fasit: Dette har jeg ikke gjort noe med overhodet.

7) Jeg skal dra på skrivekurs.

Fordi det er gøy. Trenger ingen annen begrunnelse.
Fasit: Jeg har ikke vært på skrivekurs, men jeg har blitt med i ei skrivegruppe. For meg gjør det samme nytten, så det teller. Særlig siden menneskene jeg har møtt i denne gruppa er veldig dyktige.

8) Jeg skal tilbringe mer tid på biblioteket.

Dette forsettet motvirker sannsynligvis det første. Men jeg liker meg på biblioteket. Jeg vil gi meg selv tid til å være der. Ikke bare gå inn og ut med en viss målbevissthet.
Fasit: Dette trodde jeg var det sikreste kortet i bunken, men der tok jeg feil. Jeg har knapt vært på biblioteket i det hele tatt i 2011. 

9) Jeg skal reise vekk alene, ihvertfall en helg.

Med bøker og laptop i kofferten.
Fasit: Ja! Ei hel uke aleine i Danmark og det var fantastisk! 

10) Jeg skal skaffe meg lesebrett.

Nå har jeg tenkt på det i halvannet år. Jeg er ikke papirnostalgiker i den forstand. Ja takk, begge deler, mener jeg. Men jeg greier ikke bestemme meg. Vanlig lesebrett eller iPad? Akkurat nå heller jeg mot lesebrett. I morgen er det kanskje annerledes. En gang i løpet av 2011 skal jeg bestemme meg. 
Fasit: Jeg har faktisk fått to. Og jeg er blitt en ivrig bruker. Uten at det betyr jeg kjøper færre papirbøker av den grunn.


Oppsummering:
Da jeg skrev disse målene, var det en grunn til at jeg kalte dem selvbedrag. Jeg hadde ingen illusjoner om at alt skulle gjennomføres, og jeg er faktisk overrasket over hvor mye som faktisk er oppfylt. Mest fornøyd er jeg over at jeg faktisk har reist bort på ferie aleine. Det frister til gjentakelse, men usikker på om det vil skje allerede i 2012. 

Bedre seint enn aldri...

Ja, jeg er muligens litt seint ute, men jeg vil likevel ønske alle en riktig god jul i dag. Det er tross alt fremdeles jul, er det ikke?

Selv har jeg tilbragt de to siste nettene hjemme hos foreldrene mine på mitt gamle rom. Det ligner ikke mye på sånn det så ut da jeg bodde der, men omringet av hyller som kneler under vekten av pappas bøker, er det lett å føle seg hjemme likevel. Selve julaften feiret vi hos tanta og fetteren min med god mat og godt selskap. Og selv om yngstemann i selskapet er gammel nok til å ha lastebillappen, virket pakkehaugen større enn noengang.

Til meg lå det to bøker under treet i år. Hans Olav Brenners Om å skrive og Tomas Espedals Imot naturen, begge sto på ønskelista mi på forhånd. Den første er jeg allerede halvveis i. I tillegg fikk jeg fleecepledd med armer som blir perfekt i den nye stolen jeg skal kjøpe meg når vi flytter på nyåret (og som forsåvidt er like perfekt i dag, her jeg sitter i hjørnet av sofaen med laptopen i fanget). Og jeg har fått gavekort og to Trivial Pursuit spill, der både gavekortet og det ene spillet sannsynligvis blir omgjort til bøker når jeg bytter det i romjula.

Jeg har bare gitt bort ei bok i år, kjøpt brukt på nett, til pappa som leser alt han kommer over som handler om Norge under 2. verdenskrig. Men mer fornøyd er jeg over gaven han fikk av meg og broren min sammen. Før jul var det nemlig en rubrikkannonse i lokalavisa der noen ville selge en bunke med ca 100 aviser fra mai og framover i 1945. Det må være det særeste jeg har gitt bort til jul noen gang, men tror ikke det kunne blitt stort bedre for han som skulle få gaven, og det er jo det som teller.  Tror han er godt fornøydnå når huset endelig er tømt for julegjester og han kan begynne å lese i fred og ro.

Ikke bare bokmisjonær

Jeg har ingen illusjoner om at det nå sitter mange der ute og venter på at jeg skal følge opp «jeg skal gjøre forandringer» innlegget mitt med noe mer konkret. Strengt tatt tror jeg at den eneste som venter er meg selv, men til gjengjeld er det ingen andre som greier å tynge meg ned med et lignende forventningspress, så her er det bare å innfri om jeg vil ha juleferie.

Jeg har stilt meg selv tre viktige spørsmål:

Hvorfor startet jeg min egen bokblogg?

Hva kan en bokblogg være?

Hva ønsker jeg å få ut av min blogg?

Det har vært tre nyttige spørsmål som har gjort meg mer bevisst på enkelte ting. Jeg oppdaget for eksempel at jeg tidligere bare har spurt meg selv «hva er en bokblogg», et spørsmål med langt mer begrensede svarmuligheter enn dets hypotetiske bror «hva kan en bokblogg være». Eller, mer spesifikt: «Hva kan min bokblogg være?»

Nå har jeg ikke nødvendigvis som et mål å være så forbanna nyskapende. Vi liker alle å tro vi er originale. Kun et fåtall har rett, og jeg er neppe å regne blant dem. Det er helt greit. Jeg har kommet fram til at det jeg er misfornøyd med når det gjelder min egen blogging, ikke er så mye det jeg skriver, som det er det jeg ikke skriver. Jeg har hatt en tanke om at jeg ikke vil være privat, ikke utlevere meg selv på nett, men jeg tror kanskje jeg har trukket grensa på feil sted. 

Slik jeg ser det, er bloggens fremste kjennetegn at den er personlig. Jeg kan skrive om tekst på en helt annen måte her enn jeg kunne gjort om jeg skulle skrevet anmeldelser i ei avis. Det handler om å tørre. Jeg tenker: I redsel for å krysse grensa til det private, har jeg ikke vært personlig nok. Det finnes allerede haugevis av omtaler på nett av de fleste bøkene jeg skriver om, mange av dem skrevet av folk med en langt større litterær kompetanse enn det jeg har. Det eneste jeg kan si noe om som ingen andre kan, er min opplevelse av teksten. Og den kan preges av langt mer enn det som står på papiret (eller på skjermen). I en blogg, kan også dette tas med i omtalen.

Dessuten: Jeg ønsker å snakke om tekst med mennesker som har lest den samme teksten som meg. Nå skriver jeg bokomtaler som sirkler rundt grøten og er redd for å røpe handlingen for dem som ikke har lest boka. Jeg blir en misjonær som søker å overbevise, les/les ikke, og kommentarene konkluderer stort sett med enig/uenig uten særlig begrunnelse. Det er en enkel sak å dele opp et innlegg slik at du må trykke på en «les mer» knapp for å lese resten, dermed er det fullt mulig å skrive innlegg med spoileradvarsel. Bokstavelig Talt skal fra nå av inneholde begge deler: Jeg skal være bokmisjonær når jeg føler for det, eller gå mer konkret inn i teksten om det er det jeg har lyst til. (Jeg tror for eksempel jeg kunne skrevet langt mer interessante innlegg under vår samlesning rundt Nordisk Råds litteraturpris i fjor om jeg ikke var så redd for å røpe handlingen for dem som eventuelt skulle lese bøkene seinere, og ikke minst tror jeg det kunne ført til enda mer interessante kommentarfelt.)

Jeg er forresten nysgjerrig. Hva er deres svar på spørsmålet "hva kan en bokblogg være?" 

Steven Erikson - House of Chains

Lesingen min er ensporet om dagen. Etter å ha lest ferdig den tredje boka i Malazan Books of the Fallen serien, hadde jeg planer om å ha en pause å lese noe helt annet. Men det eneste som fristet var å fortsette, så nå er bok fire utlest og jeg er allerede godt i gang med bok fem.

Jeg var ikke like begeistret for House of Chains som jeg har vært over de to foregående bøkene i serien. Kanskje begynner jeg å få litt nok for en stund og hadde hatt godt av å ta den pausen jeg hadde planlagt. Mer sannsynlig er det fordi denne boka ikke har personene jeg følger med sympati som jeg gjorde med Coltaine og Kalam Mekhar i bok to og Whiskeyjack, Tool og Ganoes Paran i bok tre. House of Chains har selvsagt også sine karakterer som følges tett, de blir bare aldri mine favoritter på samme måte som disse ble (kanskje et lite unntak kan gjøres for Strings/Fiddler), og det kjennes ikke ut som jeg er med på reisen gjennom plottet på samme måte som jeg har vært tidligere. Dermed leser jeg med en viss utålmodighet mens jeg venter på at "mine" folk skal dukke opp i handlingen igjen annet enn som felles referanser i diverse samtaler.

Men for all del. De fleste elementene som har gjort meg så begeistret for serien så langt, er fortsatt til stede. Jeg synes fremdeles dette er bra, bare litt mindre bra enn den forrige. Det lever jeg helt fint med.

Et motiverende spark i baken

Jeg leser siste Vagant, og tenker: Bloggen min holder ikke mål.

Ikke fordi jeg leser Bernhard Ellefsens innlegg, der han slik jeg ser det i en bisetning kritiserer bokmerker.org for ikke å være noe de heller aldri har påstått å være. (Les forøvrig Kristine Kleppos kommentar om dette her, og Jørn på aroundbooks sine innlegg her og her.)
Heller ikke fordi Ellefsen samtidig indirekte antyder at ingen norske bokblogger er verdt å lese, noe jeg selv er uenig i fordi jeg helt tydelig søker etter andre ting enn det han gjør i disse bloggene, og dermed finner det jeg leter etter der han ikke gjør det. Ellefsen etterlyser norske blogger som skriver god litteraturkritikk (han finner dem i utlandet knyttet til institusjoner med store ressurser som foreksempel New York Review of Books), og jeg tenker at det fine med bloggverdenen er at dersom du ikke finner det du leter etter, er det ingen som stopper deg fra å lage det selv. Ingen kan rettmessig stå på utsiden å kritisere andre for ikke å leve etter ens egen idé om hvordan, i dette tilfellet, en blogg bør skrives. Har man ideen, er man selv ansvarlig for å leve den ut eller å la være, og man bærer dermed like mye ansvar som alle andre for eventuelle mangler man måtte finne i mangfoldet.

Og det er her jeg kommer til konklusjonen om at min egen blogg ikke holder mål.
Ikke fordi jeg ikke skriver tekster som lever opp til Ellefsens akademiske ideal, den type tekster har jeg hverken lyst, kvalifikasjoner eller ambisjoner om å skrive. Nei, bloggen min holder ikke mål fordi jeg ikke lever opp til mitt eget ideal om hvordan jeg vil skrive, og dermed ikke er tro mot min egen idé, hvor vag den enn var da jeg begynte å blogge i juni 2009.

Jeg var inne på dette i fjor høst også, dog uten å ta konsekvensen av tankene jeg hadde da. Men akkurat nå føles det som jeg er kommet til et veiskille. Enten må jeg gjøre forandringer, eller så kan jeg like gjerne slutte å blogge. Den første forandringen er gjort i dag og er av det visuelle slaget. Forandringer i innholdet vil komme etterhvert, sannsynligvis gradvis. Først skal jeg gå en runde med meg selv og finne ut hva jeg egentlig ønsker å få ut av å blogge. Deretter kan jeg finne malen for hvordan jeg vil gjøre det.

Steven Erikson- Memories of Ice

I går var alle hverdagsgjøremål uvelkomne avbrytelser. Jobb, middag, dopauser - hvem har tid til sånt tull når boka man leser plutselig griper tak og nekter å slippe? Jeg måtte lese ferdig, måtte bli sittende i sofaen hele kvelden, måtte vite hvem som kom ut av den i live, måtte blunke hurtig for å klarne øynene etter å ha fått vite hvem som ikke gjorde det (Tro meg, det å skrive at noen dør i en av disse bøkene, er ingen spoiler, det er heller et spørsmål om hvem og om hvor mange.)

Jeg elsker sånne dager. Dager som gjør det enkelt å huske hvorfor jeg leser og hvor lettbegeistret jeg pleide å være. Etter å ha lest siste setning i går, ble jeg sittende med øynene igjen og kjenne på følelsen av å ha vært helt inne i det jeg leste. Det skjer ikke så ofte lenger. Jeg savner det. Fraværet av den analyserende stemmen i bakhodet som prøver å plukke opp tips, studerer formuleringer, tegner mentale spenningskurver og spør etter point-of-no-return og vendepunkt. Jeg greier ikke bevisst skru henne av, men noen ganger greier det jeg leser å gjøre det for meg. Som i går.

Den første boka i serien, Gardens of the Moon, var ganske forvirrende. Litt fordi det tar tid for leseren å bli kjent med en ny verden, men også i stor grad fordi det er et stort persongalleri som introduseres samtidig. Mange navn, og du kommer aldri særlig tett på noen av dem. Bok to, Deadhouse Gates, plukker opp noen av trådene fra den første boka og lar deg bli bedre kjent med enkelte av karakterene. Memories of Ice plukker opp andre tråder og fortsetter historien til andre karakterer. I begge bøkene introduseres også mange nye navn, men jeg føler ikke lenger jeg drukner i dem. De sentrale skikkelsene begynner å ta form, de er personer heller enn sjablonger, og da er plutselig ikke navnene vanskelig å huske.

I Memories of Ice er det kampen mot «the Pannion Domin» som står sentralt. Et imperium av religiøse fanatikere i evig ekspansjon der en hær av profesjonelle soldater følges av en tallrik og kannibalistisk bondehop kalt «Tenescowri». Et imperium som bokstavelig talt fortærer sine motstandere. Mot dette står en ganske usannsynlig allianse, der hver faksjon har sine motiver og hemmeligheter, hver person har sin egen historie og der mange subplot veves sammen og inn i hovedplottet på mesterlig vis. I bunnen av det hele: en tung, historisk velbegrunnet visshet om at noe mer og større enn besittelse av territorier står på spill.

Dette er ikke som annen fantasy jeg har lest. Det er større, har flere lag, resonnerer i meg på en helt annen måte.
Jeg vet at Steven Erikson har opparbeidet seg en hellig overbevist og misjonerende fanskare.
Jeg tror jeg er i ferd med å bli en del av den.

Organiseringsdrømmerier

November har vært en seig måned, en komme-gjennom-én-dag-av-gangen måned. Jeg skal ikke en gang skylde på mørket, det har bare vært travelt, alt har skjedd på en gang og nå begynner kroppen å fortelle meg at det er på tide å bremse.

Ikke at jeg tror bremsen kommer på før kalenderen viser 23. desember.

I mellomtiden bruker jeg småpausene til å drømme om bokhyller. En av tingene som har skjedd i november er nemlig at jeg og samboeren har kjøpt ny og større leilighet. Over dobbelt så stor som den vi bor i nå, og med ei kjempestor stue med et eget hjørne som blir mitt bibliotek. Tre vegger skal dekkes med bokhyller, og midt på gulvet har jeg store planer om å plassere en skikkelig godstol.

Så nå går jeg rundt og undrer: Hvordan skal bøkene organiseres etter flyttingen? Per i dag er fantasy og sakprosa skilt ut i egne hyller, og resten sortert alfabetisk, men kanskje er tiden inne for forandring? Vurderer for eksempel å ha en egen hylle (*kremt* eller to) til uleste bøker så det blir lettere å finne fram til dem. Og kanskje kan jeg finne bedre kriterier å sortere romaner etter enn forfatterens navn? Det eneste jeg vet foreløpig, er at jeg ikke vil sortere etter farge. Foreløpig bare koser jeg meg med tankene, og vet jeg har tiden helt fram til mars på å bestemme meg.

Steven Erikson: Gardens of the Moon og Deadhouse Gates

Jeg har nevnt det før, men tar det i reprise i dag: Jeg har en fantasylesende venn som har prøvd å pushe Steven Eriksons Malazan Books of the Fallen på meg lenge. Han har aldri vært særlig konkret når jeg spør hva de handler om, og kanskje er det det vage i hans anbefaling som har fått meg til å vente så lenge? Eller kanskje det heller er tanken om å begynne på en serie som består av ti mursteiner og vite at jeg neppe greier lese mye annet innimellom?

Uansett, nå er jeg i gang. På forhånd ble jeg advart om at de to første bøkene ikke var spesielt bra, men at resten av serien var verdt innsatsen med å komme seg gjennom dem. Dermed er jeg veldig spent på fortsettelsen når jeg nå akkurat har fullført bok to, og bok tre ligger klar på min Kindle.

For jeg har slett ikke følt det som en transportetappe å lese Gardens of the Moon og Deadhouse Gates. Jeg skal innrømme det gikk ganske trått i starten, men omtrent halvveis inn i den første boka, begynte jeg å kjenne at jeg var med. Og etter bok nummer to er jeg definitivt helt med.

Men jeg begynner å skjønne det vage i anbefalingen. Jeg greide ikke skrive et blogginnlegg om den første boka, fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne. Etterhvert har det gått opp for meg at det er fordi boka i seg selv er en begynnelse. Selv om den har et plot - nei, mer presist: mange plot - som leder fram til et klimaks og en form for avklaring i slutten av boka, opplever jeg ikke det som bokas viktigste funksjon. For meg handler særlig den første boka, men til en viss grad også den andre, mest av alt om å bli kjent med Eriksons univers.

Og for et univers det er! Her er det ingen snill forteller som holder deg i hånda og gradvis drar deg inn i en ny verden. Her kastes du inn med en gang, noe som er en stor del av grunnen til at det tok meg over 400 sider før jeg følte jeg hadde en viss aning om hva som foregikk. Men to bøker inn begynner jeg å få et overblikk, og jeg er mektig imponert over Erikson som verdensbygger. Dette er rett og slett fantasy på en skala som er mye, mye større enn noe annen fantasy jeg har lest tidligere.

Det er en verden inspirert av antikken. Mange mennesker bor i byer, men det finnes også mange som fremdeles lever nomadeliv i stammesamfunn. Det finnes mengder av guder og halvguder, og det er ikke vanntette skott mellom dem og menneskene. Gudene kan fysisk gripe inn og blande seg i hva som skjer i verden, og mennesker som utmerker seg kan ta steget opp i gudeverdenen. Det finnes mange ulike folkeslag blant menneskene som alle har sin historie, sin kultur og sine skikker, men det finnes også andre høyerestående raser som ikke er menneskelige. Magi er en naturlig del av hverdagen, og eksisterer i ulike former.

I denne verdenen følger vi, ihvertfall i disse to første bøkene, the Malazan Empire. I den første boka er vi med på imperiets kampanje for erobring av de siste «Free Cities», i bok to er vi med når en annen del av imperiet reiser seg i opprør mot sine erobrere. I begge bøkene møter vi en rekke personer på begge sider i konfliktene, og til og med bipersoner med bare små opptredener i boka har sin egen agenda.

Mest av alt kjennes det som å lese historie, men fra en verden litt ulik min egen, eller kanskje bare fra det vi kaller før-historisk tid, historie og myte blandet sammen til ett. Det handler om mennesker som handler, velger og reagerer utfra sine forutsetninger. Men jeg føler aldri at jeg kommer helt tett innpå karakterene, fordi jeg har et perspektiv som gjør alle personene til brikker i et enormt stort spill. Ting skjer også utenfor rammen av fortellingen, og små hint om dette ramler inn i blant, uten nødvendigvis å forklares hver gang.

Jeg tror ikke dette treffer alle, for eksempel er det mye vold og menneskelig ondskap, og mange foretrekker nok et strammere plot som holder seg «til saken» og forklarer mer underveis. Men den historiske følelsen og samspillet med gudene, gjør at det går rett hjem hos meg. Nå skal jeg bare ignorere alt annet jeg føler jeg burde lese, og fortsette videre inn i Eriksons univers i høstmørket. Det er mange, mange sider igjen enda.

Oppdagelsesferd i egen stue

Det er utrolig hva man får tid til når man egentlig skal rydde.

De siste bokinnkjøpene mine har havnet i en voksende haug foran bokhylla. Tanken har vært at jeg skal lese dem før de finner plassen sin blant alle de andre. Men i dag får jeg besøk, noe som alltid resulterer i et kortvarig anfall av ryddemani. (I dette tilfellet begynte og sluttet manien ved bokhylla, ikke helt uvanlig.) Dermed skulle bøkene inn i hylla, ikke ligge foran den.

Og mens "bøker jeg skal lese" bunken ble splittet opp og druknet som enkeltstående bokrygger blant alle de andre, tenkte jeg at nå kommer jeg aldri til å lese disse bøkene. Sånn er det nemlig hver gang. Jeg kan godt velge ei bok fra en bunke med nykjøpte eller nylånte bøker, men det er ytterst sjelden jeg tar ei ut fra bokhylla. Det er som om de har mistet nyhetens interesse når de har fått en plass, og i går begynte dette å irritere meg.

Så plutselig fikk jeg ånden over meg og bestemte meg for å finne ut hva det egentlig er som står ulest eller halvlest i bokhylla. Jeg har talt dem en gang før, men tallet sier lite (et sted mellom 250 og 300, avhengig av hva jeg teller med). Utstyrt med penn og papir, endte jeg opp med ei liste med titler. Ei liste som inneholder mange bøker jeg fremdeles har lyst til å lese. Lista inneholder også massevis av bøker jeg har kjøpt fordi jeg synes jeg bør lese dem, og endel bøker jeg har kjøpt fordi jeg tror jeg kommer til å like dem, men som jeg har endret mening om før jeg i det hele tatt har begynt. (For eksempel har jeg kjøpt fem bøker av Haruki Murakami uten å ha lest noe av ham, men etter å ha lest Trekkoppfuglen, har jeg null lyst til å lese de andre fire.)

Jeg har planer om å digitalisere lista og legge den ut som en egen fane her. Erfaringsmessig er jeg mye flinkere til å velge bøker fra lister enn fra bokhylla, så kanskje det er akkurat det dyttet som skal til for å lese mer av det jeg allerede har?

Lesevalg

Det fantes en tid da det var mulig å lese «alt», mulig å ha oversikt. I dag handler det istedet om valg. Hver gang jeg velger ei bok, er det på bekostning av ei annen. Det er et faktum jeg har innfunnet meg med for lenge siden.

Men noen ganger, som i dag, tenker jeg at jeg tar disse valgene altfor vilkårlig. Jeg leser etter innfallsmetoden. Ei bok blir valgt fordi noen sier «denne må du lese» på et passende tidspunkt, ei annen fordi den sto i nyhetshylla på biblioteket, en tredje fordi den var i pocketformat og lett å bære med seg på toget, en fjerde fordi det plutselig slår meg at jeg ikke har noen som helst aning om hva kvantefysikk innebærer, og at det burde jeg ha. Andre bøker, bøker jeg en gang var nysgjerrig på, står og samler støv i bokhylla sammen med ideen om at en dag kommer lysten til å lese dem tilbake. Det finnes ingen overordnet plan, kun impulshandlinger.

Resultatet blir fragmentarisk og tilfeldig. Jeg kan bittelitt om mye, og mye om ingenting, blir en «jack of all trades, master of none», som de sier på engelsk. Og det er da organisatoren i meg ber meg slutte å følge impulser og lyst, men i stedet ta mer bevisste lesevalg. Lese konsentrert og smalt i stedet for tilfeldig og bredt, spesialisere meg på et lite område, velge bort alt annet. Jeg ser antydningen til samme tanke i mange av leseprosjektene jeg kan se på bokblogger rundt omkring, og tenker jeg kunne startet et for meg selv.

Men hva skulle det i såfall være? Faglitteratur om et visst emne? Ett bestemt forfatterskap? Mer generelle kategorier som klassikere eller norsk samtidslitteratur? Litteratur fra et bestemt land oversatt til et språk jeg kan lese? Debutanter? Noveller? En bestemt sjanger? En bestemt tidsperiode? Nobelprisvinnere?

Og så er jeg tilbake der jeg startet, bare på den andre siden av gjerdet. Er det noe bedre å ha en viss oversikt over et bittelite område enn å ha lest smakebiter fra mange? Vil jeg egentlig få noe ut av å begrense meg?

Så plukker jeg i stedet opp boka som ligger nærmest, boka som ligger øverst i en bunke, boka som er tynnest, boka som har finest omslag, boka noen akkurat nevnte, boka som nylig ble en film, boka jeg lenge har tenkt jeg burde lese, boka jeg fikk i gave, boka jeg har lånt og burde levert tilbake for lenge siden eller boka som akkurat nå lover minst motstand fordi jeg er trøtt og lei og bare vil underholdes.

Og tenker at eksperter, det får noen andre være.

Stillingsgrammatikk og en anbefaling lest

Da jeg gikk fra fulltids til deltidsstilling i fjor høst, ble det plutselig veldig offentlig at jeg skriver. Ulempen med det er at setningen «Hvordan går det med boka di?» plutselig ble en setning folk velger å åpne samtaler med. Boka, i bestemt form entall. Problemet med det spørsmålet er at det ikke finnes noen bok. Ja, jeg prøver å skrive, men ett år etter at jeg gikk ned i stiling, kan jeg ikke påstå at det eksisterer noe som kvalifiserer til å kalles «boka mi». Det eksisterer tanker og ideer, noen spede begynnelser, et par noveller, men først og fremst eksisterer det en masse små biter som må sies å være fra forskjellige puslespill. Ingen bestemt form. Ikke entall.

En av dem som stadig spør, er en WoW-venn fra England. Selv leser han bare sci-fi og fantasy, og når jeg sier jeg står fast, er hans løsning alltid å hive inn en zombie eller to. Han er en av to mennesker jeg har snakket om min egen fantasy ide med, og hans første reaksjon var å si jeg måtte lese Steven Eriksons serie Malazan Books of the Fallen.

Det har tatt meg lang tid (og litt mas fra hans side), men nå har jeg endelig fulgt oppfordringen. Den første boka, Gardens of the Moon, ble fortært denne uka, og han hadde helt rett. Dette er definitivt den retningen jeg selv har lyst til å bevege meg i, bare på en helt annen skala. Ei bok inn i serien på ti, er det allerede lett å se at dette blir episk, massivt, komplekst og… svært. Jeg er advart om at de første to bøkene ikke er de beste, så Erikson får ihvertfall tre bøker på seg til å overbevise, men jeg kan si allerede nå at jeg er med.

Erikson er ingen spesielt snill forteller, og jeg satt lenge med en følelse av at snart, snart vil jeg skjønne hva som foregår, men det punktet ble stadig utsatt. Mange fantasyforfattere bruker for eksempel opplæringen av en uerfaren karakter til å forklare verdensbildet også for leseren. Det skjer ikke her. Karakterene snakker om ting som er kjent for dem med den største selvfølgelighet, og som leser må jeg bare prøve å henge med så godt jeg kan. Det hadde nok blitt noe lettere om jeg leste boka i papirutgave heller enn på Kindle, siden jeg oppdaget det var ei gloseliste bakerst i boka etter at eg hadde lest den ferdig. I tillegg var det unormalt mange engelske ord jeg måtte slå opp underveis, det gjorde heller ikke saken lettere. Uansett, innen slutten av boka føler jeg at jeg begynner å få en viss forståelse av Eriksons verden, og jeg gleder meg til å komme igang med neste bok, litt mindre forvirra enn jeg var nå.

Jeg har ikke lyst

Motivasjon er en berg-og-dalbane.

I august hadde jeg lyst til å skrive om alt, i september ingenting.
Det narrer meg til å tro at det skjedde mer det var verdt å skrive hjem om i august enn i september (og de første fem dagene av oktober), men ved nærmere ettertanke ser jeg at det ikke stemmer.

Jeg kunne skrevet om Irène Némirovskys Hett blod som jeg leste forrige uke, men hadde ikke lyst.

Jeg kunne skrevet om Mircea Cărtărescu som jeg var å så i samtale med Audun Lindholm på Litteraturhuset, men jeg hadde ikke lyst.

Jeg kunne skrevet om nyeste utgave av Bokvennen eller Vinduet, jeg har lest begge fra perm til perm denne siste uka, men jeg hadde ikke lyst.

Jeg kunne skrevet om at jeg skal på første møtet i ei ny skrivegruppe i morgen og at jeg gleder meg til det, men jeg har ikke lyst.

Men snart.
Snart vil jeg ha lyst igjen.

Joe Abercrombie - The Heroes

Denne omtalen viser seg å være mye vanskeligere å skrive enn jeg først hadde trodd. To versjoner er allerede forkastet, de druknet i sine egne forbehold. Nå prøver jeg på nytt.

Faktum er: Jeg likte denne boka. Jeg har kost meg mens jeg har lest den, jeg har sittet på toget med et tåpelig flir om munnen og helst ville kjøre langt forbi stoppestedet mitt. Det sitter bare veldig langt inne å innrømme det, for Heroes er nemlig så langt fra koselig som det er mulig å komme, og det kjennes problematisk å skrive at jeg likte det jeg leste.

Litt bakgrunn: Joe Abercrombie skriver «mørk» fantasy. Jeg leste First Law trilogien og etterfølgeren Best Served Cold i fjor, og ble helfrelst. Jeg elsket den svarte humoren, jeg elsket at det ikke er kampen mellom «det gode» og «det onde» men snarere en kamp mellom like mange egeninteresser som det er karakterer i bøkene. Heroes er en ny fortelling fra samme univers, men den skiller seg likevel ut. Der de andre bøkene er mer episke fortellinger som strekker seg over en lengre tidsperiode, konsentrerer Heroes seg om ett slag og går over bare tre dager. Vanligvis er slagscenen i fantasybøker der jeg raskt hopper over i skumlesemodus mens jeg venter på at fortellingen skal begynne igjen, derfor var jeg ganske skeptisk til Heroes i utgangspunktet.

Samtidig, mens jeg var i starten av denne boka, leste jeg Knirks omtale av den avsluttende boka i First law trilogien. Hun er negativ. Slagscenen er for lang, det er mørkt helt til «the bitter end», ikke et lysstreif i sikte, humoren forsvant og ikke èn av karakterene har utviklet seg i løpet av serien. Først er jeg fullstendig irrasjonell og tar det personlig, det er så lett å gjøre det når noen er negative til noe du selv synes er fantastisk.

Men så begynte jeg å tenke over innvendingene hennes, og er kanskje ikke så uenig likevel. Jeg hang heller ikke med gjennom hele slagscenen, der var det skumlesemodus hele veien. Personene har ikke forandret seg, det er sant, det har bare gradvis blitt avslørt mer om dem i løpet av serien, men jeg er usikker på om jeg synes det er negativt. Kall meg gjerne en pessimist, men jeg tror ikke på at mennesker forandrer seg så mye hele tida, selv om det kanskje ikke hadde gjort noe om én av dem gjorde det. Og lysstreif? Jeg hadde neppe likt boka mindre om det gikk bra for ihvertfall én av karakterene, men jeg kan ikke si jeg savnet det heller.

Jeg hadde dermed med meg en god del skepsis i bagasjen mens jeg leste Heroes, på tross av at den er skrevet av en forfatter jeg selv har genierklært. Likevel kom jeg ut på den andre siden overbevist på nytt. For første gang har jeg lest hver setning i slagscenene for sin egen del, ikke som en transportetappe for å komme til noe annet. Jeg har lest om blod og gørr, innvoller som tyter ut, kroppsdeler som flagrer rundt, hjernemasse som flyter, og det har ikke gitt meg lyst til å bla forbi til et punkt der det hele er over. Ikke fordi det ikke er groteskt, for det er det selvsagt, men fordi det hørte hjemme der, det måtte være der.

Slaget står mellom den enorme invasjonshæren til «the Union» og «the North», og Abercrombie lar oss bli kjent med en rekke personer på begge sider. Det at vi får synsvinkelen til både offiserer og fotsoldater, heltene og feigingene, veteranene og de ferskeste rekruttene, profitørene og regelrytterne gir er sammensatt inntrykk av det som foregår, og er det som gjør at det ikke blir ensformig og kjedelig å lese ei hel bok om ett eneste slag. Noen av hovedpersonene fra de andre bøkene dukker opp i biroller, bikarakterer fra de andre bøkene får større plass her, og jeg liker følelsen av å stadig vekk vite mer enn den personen jeg akkurat nå befinner meg inne i hodet til. (Men man kan fint lese denne boka uten å ha lest de andre først også.)

Men når alt kommer til alt, tror jeg det er én ting som gjør at jeg godtar alt det groteske Abercrombie utsetter meg for i side etter side: Det er hvor meningsløst det hele virker. Det er ingenting heroisk over dette. Det er gjørme, kjedsomhet, udugelighet og arroganse. Mye avgjøres av tilfeldigheter og ingen får det de fortjener. Abercrombie glorifiserer på ingen måte krigen, han får snarere hele ideen krig til å virke absurd, og det er et budskap jeg kan være med på. Når slaget er over, og de gjenlevende går hver til sitt, hvor lite er da forandret, hva var poenget med å kjempe så desperat for hver meter land?

Og hva med Knirks innvendinger mot Last Argument of Kings? Det er nok ikke mange flere lysglimt på slutten her. Det er noen som får det som de vil, men kanskje ikke den man helst håper på. Har personene utviklet seg? Det er ihvertfall én karakter her som gjennomgår reell forandring (men jeg vil ikke si hvem). Flere andre ser ut til å gjøre det samme, men innen boka er slutt er de tilbake på samme spor igjen.

Konklusjonen får være som følger: Jeg kommer til å svømme rundt i gørra sammen med Abercrombies karakterer neste gang jeg får muligheten også.

Den skal tidlig krøkes...

Huset til foreldra mine hadde vannlekasje, og plutselig måtte eskene jeg hadde med gamle minner flytte på seg. Der fant jeg blant annet "Boka om meg selv" som var en norskoppgave i 8.klasse, og på forsida av den boka har jeg limt følgende bilde av meg selv:


Jeg skal ikke påstå dette er noe jeg husker, men synes det var et morsomt bilde å finne likevel!

Olaug Nilssen - Få meg på, for faen

Jeg har hørt mye fint om denne boka.
Så har jeg glemt den igjen, den har druknet i mengden av leseplaner, helt til filmatiseringen minte meg på den.
Og det hjalp selvsagt også at den frekt og freidig lå og bød seg fram i ei hylle på bakgårdssalg.

Jeg synes boka fortjener det fine jeg har hørt om den. Jeg tenker vanligvis mitt når ei bok roses som "morsom". Det er ikke ofte jeg sier meg enig i den karakteristikken etter møtet med teksten, som regel pleier jeg å synes det er krampeaktig, men her skal jeg gjøre et unntak. Flere ganger lo jeg høyt, mange ganger smilte jeg litt for meg selv. Men det er nok av alvor til å sette latteren i vrangstrupa også, og det er viktig.

Jeg synes de er fine, jeg, disse tre jentene som kjemper for å bli sett i denne boka. Maria som bare hører på musikk som inneholder sitt eget navn og stadig fantaserer om å bli intervjuet av TV. Alma som drukner i seksuelle fantasier. Og kona til Sebjørn (som ikke engang er synlig nok til å få sitt eget navn) som vil være noe annet enn kone og åttebarnsmor. De er rare nok til at vi kan le av dem, men likevel virkelige nok til at det er lett å kjenne seg igjen.

Så satt jeg der da, og lo av meg selv. Det gjorde litt godt egentlig.

Østmodum litteraturfestival

Det finnes dager i livet som gir en plutselig innsikt om seg selv. Dager hvor noe man egentlig veit plutselig stiger til overflaten og blir så synlig at det er vanskelig å skjønne hvordan man kan unngå å ha sett det tidligere. Jeg har hatt en sånn helg.

Jeg var Bygdepostens utskremte på Østmodum litteraturfestival på Fjordvåg grendehus. Det var noe jeg gledet meg til. Ord er viktig for meg, har alltid vært det, og jo eldre jeg blir, jo mer tyngde synes jeg det hviler på hver bokstav. Jeg tenkte det skulle bli fint å være journalist på litteraturfestival, at jeg skulle kunne yte arrangementet rettferdighet på en måte, fordi jeg var en inneforstått. Men det ble ikke akkurat sånn.

For å se deg selv, trenger du et speil. Jeg har tilbragt helgen med å speile meg i en kollega (Inger Lise Uhlen, Drammens Tidende). Jeg hørte hun var der før jeg så henne, hørte klikkene kameraet hennes lagde et sted bak meg, der jeg satt på kne i midtgangen for å ta bilder av det som foregikk på scenen uten å stå i veien for dem som satt lenger bak. I timinutterspausen så jeg henne gå rett bort til Vigdis Hjorth, så henne hente Reidun Røisli fra kjøkkenet for å lage et poeng av at begge gikk på krykker. Jeg så henne snakke med alle hun ønsket sitater fra, jeg så henne sikre seg en god plass foran scenen før neste post på programmet, jeg så henne være journalist på jobb. Jeg så også kiosken bli utsolgt for sveler mens Reidun Røisli ble intervjuet, så at første nye ladning sveler ble litt svidd og ble gitt bort som smaksprøver til alle som stod i kø, kjente lukta av elggryta som stod på kjøkkenet og godgjorde seg til neste pause. Jeg snakket ikke med noen. Ikke da.

På søndag skreiv jeg min artikkel og sendte til redaksjonen. Det var den tredje artikkelen jeg skreiv denne søndagen, og det var en artikkel som kunne vært skrivi av hvemsomhelst. Et referat. Små hint av stemning, sitater fra lokale folk som var der. Søndag la også Drammens Tidende ut en sak på nettet. Den var vinklet på Vigdis Hjorth, på den nye boka hennes som skal komme i høst. Den var krydret med alt det andre, det var nyhetspoenger og læreboksjournalistikk, den fikk meg til å ville skrive min egen artikkel om igjen fordi den falt igjennom, og jeg gikk tilbake til notatboka mi for å se om jeg kunne gjøre noe annerledes.

Og det var da jeg så det, helt tydelig. Jeg er ingen journalist! Utdannelse og mange års erfaring som frilanser til tross, mine notater var ikke en journalists notater, de var noe helt annet. Mine notater handlet om alle de små tingene, om hvordan toraderen Ine Kristine Hove og Astrid Nordang brukte i sitt litterære tablå pustet ut på akkurat rett tidspunkt, om hvordan Vigdis Hjorth i to forskjellige historier snakket om to forskjellige biler som var satt sammen av binders, sikkerhetsnåler og hårnåler og hvordan akkurat dette fikk meg til å føle at det hele var innøvd, ikke så spontant som det hun ga uttrykk for der og da. Jeg har notert meg hvordan samtlige tallerkener som elggryta var servert i var skrapt tomme, hvordan det stod tomme øl- og vinglass på alle bord, hvordan gutta i baren stadig var ute i kjøleskapet og hentet ny øl så baren aldri ble tom, og hvordan toalettene manglet nøkler, så voksne mennesker plutselig stod dovakt for hverandre. Jeg har spurt meg selv på papiret spørsmålet jeg alltid stiller meg når jeg møter litteratur jeg ikke forstår, synes folk virkelig dette er bra, eller er det som med keiserens nye klær, mens jeg hørte Gunnar Wærness lese absurde tekster med merkelige rytmer i bakgrunnen, for så å bli helt tatt på senga når han i fullstendig stillhet leser et dikt om bulgarsk hverdagsliv, og alt jeg kan notere er wow. Jeg har notert meg at mens mørket senker seg utenfor og telys tennes på alle bord og i alle vinduskarmer, blir programmet fra scenen stadig mer innadvendt. Jeg har notert meg hvordan Øyvind Bergs stemme til slutt fyller hele rommet, hvordan han høres ut akkurat sånn som jeg tenker at en poet skal høres ut, at jeg sitter i et hjørne så jeg ikke kan se ham, men i stedet betrakter skyggen et ølglass kaster i lyset fra et enkelt telys på bordet, at jeg fascineres over at jeg kan lese ordet Aass også på skyggeglasset.

Det er lett å se det nå. Jeg er for inneforstått til å yte litteraturfestivalen rettferdighet på trykk i ei avis. Mine notater er beregnet på en helt annen sjanger.

(publisert i Bygdeposten, 06.09.11 sammen med denne artikkelen)

Bakgårdssalg 2 - oppfølgeren

Når jeg tilfeldigvis jobber i Oslo en fredag det er bakgårdssalg, da er det rett og slett ikke mulig å gå rett til stasjonen uten å gå innom. Kall det skjebnetro om du vil, jeg kaller det en dårlig skjult unnskyldning for å gjøre noe jeg egentlig har lyst til. Særlig siden jeg jobber i Oslo omtrent hver fredag, så det er ikke mye skjebne over det hele.

Uansett. Jeg var i Huitfeltsgate 15 på fredag, og tenkte helt ærlig at nå, nå skal jeg ikke kjøpe så mye, siden jeg handlet så mye på Tronsmo forrige uke. Timer senere prøvde jeg å smugle to hvite bæreposer med bøker inn i huset uten at samboeren la merke til det. ("Bøker - nå igjen? Har du lest noen av de forrige enda?")

Lista denne gangen:
Sylfest Lomheim - Språkteigen
Rune Christiansen - Krysantemum
Olaug Nilssen - Få meg på, for faen
Ragnar Hovland - Åleine i Alpane
Are Kalvø - Greatest hits 3
Agnes Ravatn - Veke 53
Espen Stueland - Gjennom kjøttet

Ingenting helt ukjent denne gangen. Lomheim til språknerden i meg, fordi jeg synes sånt er morsomt. Krysantemum og Få meg på, for faen fordi det er bøker jeg har hatt lyst til å lese lenge. Åleine i Alpene fordi jeg aldri har lest Hovland, men har fått det for meg at det burde jeg, så ei bok med tekster i utvalg hørtes ut som et bra sted å begynne. Are Kalvø fordi han er morsom, fordi jeg har Greatest Hits 1 og 2, så da endte jeg opp med å kjøpe nummer 3 også, selv om den egentlig er altfor tjukk og det hadde vært bedre å kjøpe bøkene hver for seg. Veke 53 fordi jeg liker Ravatn, men har ikke lest denne. Og Gjennom kjøttet fordi jeg har hatt lyst til å lese den siden første gang jeg hørte om den, men har aldri kommet så langt.

Totalsum 460 kroner, om jeg ikke husker feil, og det var fordi Stuelands bok er en murstein som kosta 200 kroner aleine. Men nå, nå er det på tide å lese noen bøker før jeg handler mer.

I går var jeg for øvrig på litteraturfestival. Det skal jeg også skrive litt om, men ikke i dag.

Interiørblogger for en dag

Jeg pleier ikke å leke interiørblogger, men i dag gjør jeg et unntak.
Se på disse bokstøttene som nå er på tilbud til 39,- hos 2iSpann!
Det er fristende, men jeg tror rett og slett bokhyllene mine er for fulle av bøker til å ha plass til bokstøtter akkurat nå.

(bildet er tjuvlånt fra 2iSpanns hjemmeside)

Bill Bryson - A Short history of nearly everything

Denne har jeg lest ferdig i dag, etter å ha hatt den som togbok ganske lenge.

Det har vært fornøyelig lesing. Som tittelen mer enn hinter om, sveiper Bryson innom det meste. For hvert vitenskap han er innom, gir han et kort historisk riss og tegner et bilde av hva vi vet i dag. Noe som stort sett kan sammenfattes med ordene "fint lite". Han er engasjert og får meg til å bli det samme, og dermed har han lykkes i det han prøver på.

Dyptpløyende er det ikke. Det hadde jeg heller ingen illusjoner om på forhånd, han skal tross alt ha med "nesten alt" på et begrenset antall sider. Men jeg synes Bryson er flink til å forklare ting så mannen i gata, eller i mitt tilfelle kvinnen på toget, forstår. Både gjennom konkrete eksempler, og gjennom forsøk på å tydeliggjøre tall som er hinsides min forståelseshorisont.

Så mye mer enn det har jeg ikke å si. Annet enn: hva slags trivia skal jeg bombardere samboeren min med når jeg kommer hjem nå når jeg ikke tilbringer togturen hjem med å lese Bill Bryson? Visste dere for eksempel at et menneske har mer genetisk til felles med sjimpansene enn en hest har med en sebra?

Et språklig hjem?

Jeg er en rastløs leser om dagen, noe som resulterer i slalåmlesing.

En av bøkene jeg har plukket opp er Thure Erik Lunds Inn. Jeg har ikke lest mer enn 30 sider, men sitter foreløpig igjen med en merkelig følelse av å ha kommet "hjem" på et vis. Det er vanskelig å sette noe mer presist ord på denne følelsen, samtidig som det føles teit å kalle en tekst for "hjem".

Det det handler om, er at Lunds språk kjennes som det er mitt språk.
Når jeg skriver, trekkes jeg stadig mellom hvordan jeg snakker og hvordan jeg skriver. Jeg har for eksempel langt mer a-endelser og diftonger i talespråket enn i skriftspråket. Mye av uviljen jeg kan føle mot mitt eget språk når jeg skriver, bunner i dette. Det kjennes unaturlig å skrive vet når jeg sier veit, likevel gjør jeg det konsekvent. Jeg merker jeg slipper gjennom litt flere a-endelser når jeg blogger enn når jeg prøver skrive andre ting, men også her sensurerer jeg meg selv og skriver et mer nøytralt bokmål enn det jeg som drammenser snakker.

Så hvorfor pøser jeg ikke bare på med a-endelser og sier dette er sånn jeg vil skrive? Fordi heller ikke det føles naturlig. På journalisthøyskolen hadde vi ei lærebok på pensum av Thore Roksvold, som konsekvent brukte a-endelser på alle ord som har det som en mulighet i ordlista. Det føltes akkurat like påtatt som det motsatte. Kanskje er det akkurat dette som minsker motstanden om jeg skriver på engelsk, at nyanseforskjellen mellom vet og veit blir borte når jeg i stedet skriver "know"?

Uansett, det jeg har merket meg så langt er at Lund bruker alle de formene jeg sier men ikke skriver. Han skriver veit, skauen, åssida og allikevel. Han skriver til og med åssen i stedet for hvordan, og det føles ikke unaturlig i det hele tatt. Tvert i mot føles det helt rett. Jeg tror aldri jeg har følt så sterk identifikasjon med språket i ei bok noen gang før.

Og som en bonus: Jeg har stadig lest om Thure Erik Lund at han er en av de mest nyskapende norske samtidsforfatterne. Jeg har aldri fått helt med meg hva det er som gjør ham nyskapende, men jeg antar at også dette har med språket å gjøre. Lund benytter, i større grad enn noen annen norsk forfatter jeg har lest, muligheten som ligger i det norske språket til å finne opp nye ord ved å lage sammensetninger. Kanskje best eksemplifisert gjennom boktittelen Grøftetildragelsesmysteriet. Jeg liker det.

Men skal innrømme at jeg foreløpig sliter med lesingen likevel. Teksten er intens og krever ro og konsentrasjon. Jeg er, som sagt, rastløs. Det er en dårlig kombinasjon.

Fikse ideer

På en eller annen måte har jeg skrevet så lenge jeg kan huske. Dagbøker, brev, skolestiler, avisartikler, dikt, noveller.

Da jeg var mindre, kunne jeg skrive hvor som helst og når som helst. Jeg har funnet igjen tekster jeg skrev på baksida av utdelte ark fra barneskolen, jeg var ikke så nøye på det da. Men på et eller annet tidspunkt begynte ting å forandre seg. Det var da de fikse ideene kom inn i bildet.

Skolestiler for eksempel. De måtte skrives natta før innlevering. Vi hadde vel vanligvis ei uke eller to på oss, men uansett når jeg satt meg ned for å skrive, var det ikke snakk om å skrive noe som helst brukbart før siste kvelden.
En periode måtte alt skrives med blå penn. En annen med svart. Så kunne jeg lenge bare skrive på PC, det å skrive for hånd var uaktuelt. Etter en stund forandret det seg igjen. Det gikk helt greit å skrive for hånd, så lenge papiret ikke hadde linjer. Det gjelder forsåvidt fremdeles. Skal jeg skrive for hånd, skal det være på ulinjert papir. Og med blyant. Trykkblyant, ikke vanlig blyant.

Det meste av dette er uskyldig. De siste årene har imidlertid de fikse ideene begynt å koste mye penger. Det er ikke lenger snakk om å kjøpe ei skriveblokk til en hundrelapp eller en ny trykkblyant. Først kjøpte jeg ny laptop som var så liten at jeg tenkte den bare kunne brukes til skriving. Så var det tanken om at det jeg trengte for å skrive så mye som jeg i hodet mitt bør, var et eget kontor. Det hadde jeg i ett år, uten at det forandret noe annet enn kontoutskriftene.

Kontorideen ble avløst av tanken om å kjøpe meg skrivetid. Så jeg sa opp fulltidsjobben og begynte å jobbe deltid. Det har jeg gjort det siste året, uten at jeg er kommet nevneverdig lengre. (Nå har jeg forsåvidt ikke kjøpt noe særlig mer tid, siden jeg i stedet for å ha en fulltidsjobb nå i praksis har tre deltidsjobber. Dermed jobber jeg ikke mye mindre enn jeg gjorde i utgangspunktet, men jeg trives ihvertfall mye bedre med situasjonen som den er nå. Så dette er en forandring jeg ikke angrer på, men den har likevel ikke hatt den planlagte effekten på skrivingen min.)

Den siste fikse ideen er at jeg ville skrive mye mer dersom jeg hadde en bærbar Mac. Som om det skulle gjøre en forskjell. Men jeg er elendig til å motstå fristelser, så en MacBook Pro er i hus. Så langt har denne siste fikse ideen faktisk funket. Jeg har skrevet mer denne siste måneden enn jeg har gjort på veldig, veldig lenge. Men hvor lenge det holder? Har noen et godt tips til en netthandel som selger selvdisiplin som litervare? For uansett hva jeg greier innbille meg selv: Det er der det skorter, ingen andre steder.

Bakgårdssalg

I dag har jeg vært på bakgårdssalg på Tronsmo. Følgende bøker ble med meg hjem:

Thomas Mallon: Yours Ever - People and their letters
Amos Oz: Det samme hav
August Strindberg: Eit draumspel
Flann O'Brien: På svøm-to-fugler
John David Nielsen: Blott til plaisir for en ørkesløs almenhet og andre artikler
Amitav Ghosh: Tidevannslandet
Mircea Eliade: I Mantuleasca-gaten
Gilad Atzmon: En veiledning for de forvirrede
Aino Kallas: Gjennom eld og vatn
Andrzej Tichy: Fält

En lett blanding av bøker jeg plukket med meg fordi jeg har lest noe av forfatteren før, fordi jeg har lest noe positivt om dem eller fordi omslag eller tittel fristet.

Sluttregninga: 370 kroner og stive skuldre (jeg er dårlig på å bære - og handlet mer enn bøker i dag.)

Ngũgĩ wa Thiong'o - Wizard of the Crow

Når jeg er på Tronsmo, pleier jeg alltid å kjøpe med meg minst én roman jeg aldri har hørt om før. Det er aldri vanskelig. Butikken er full av bøker og forfattere jeg aldri har hørt om. Verden er full av dem.

Kanskje burde jeg ha hørt om Ngũgĩ wa Thiong’o. Jeg har googlet ham. En kenyansk forfatter som skrev på engelsk fram til han ble fengslet nyttårsaften 1977 og tilbragte ett år i Kamiti Maximum Security Prison. Her bestemte han seg for å forlate det engelske språket til fordel for morsmålet Gikuyu, og skrev romanen Caitani Mutharabaini (utgitt 1981, på engelsk som Devil on the Cross i 1982) på dopapiret han fikk tildelt. Han har flere universitetsgrader og æresdoktortitler ved amerikanske universiteter, og er i det hele tatt slett ingen anonym mann. Han har selv oversatt Wizard of the Crow fra originalspråket, og boka er med sine over 700 sider den lengste teksten utgitt på Gikuyu.

Og den er bra!
Boka er en satirisk fest av en fortelling lagt til det fiktive afrikanske landet Aburĩrĩa. Her har diktatoren bare omtalt som «the Ruler» regjert så lenge man kan huske. Han er omgitt av smiskende politikere som har gått så langt som til å utføre groteske plastiske operasjoner for å tilfredsstille diktatoren. En har fått øynene forstørret for å kunne se fiendene hans bedre, en har forstørret ørene for bedre å kunne høre dem, mens tredjemann forstørret tunga for å kunne lovprise sin herre og mester. På diktatorens bursdag, som han for øvrig selv kan bestemme når er fordi han har makt til å forandre dager og måneder etter eget forgodtbefinnende, skjenker de ham på vegne av landets befolkning planene for prosjektet som blir hetende «Marching to heaven». De skal greie det isralittene ikke greide med sitt Babels tårn, «to raise a building to the very gates of Heaven so that the Ruler could call on God daily to say good morning or good evening or simply how was your day today, God.» Med dette som bakgrunn fortelles historien om Kamĩtĩ og Nyawĩra. Han som vandrer rundt på evig jakt etter jobb med en universitetsgrad i lomma, hun som er involvert i motstandsbevegelsen «the Movement for the Voice of the People».

Å kalle dette en roman, kjennes feil. Dette er en fortelling, og jeg bruker ordet som en hedersbetegnelse. Det kjennes som noen sitter foran meg og drar meg skritt for skritt gjennom handlingen. Jeg har sett andre beskrive det som leirbålstemning, en beskrivelse jeg lett kan gå med på. Jeg vet ikke hvem fortelleren er, men det er tydelig han er velinformert. Han har lest offisielle kilder, han kjenner svirrende rykter, han har sett TV-opptak og han fletter alt sammen til en sammenhengende helhet. Synsvinkelen svirrer rundt som ei flue gjennom hele boka, noen ganger her, andre ganger der, og noen ganger bytter den side midt i en samtale. Fortellingen har kjærlighet, svik, magi, realisme, maktkamp og religion.

Boka handler som sagt om et oppdiktet land, men det er lett å kjenne igjen mange diktaturer i beskrivelsene. Bildet som tegnes av maktmisbruk og korrupsjon er svart, men tegnes med så mye humor og ironi at det aldri kjennes tungt å komme gjennom. Og det er ikke bare diktatorer og korrupte politikere som får høre det. Vesten slipper heller ikke unna, som her når det fortelles om vestlige journalister som har møtt fram for å dekke møtet mellom Aburĩrĩas elite og Verdensbanken:

But when all the guests entered with «no comments», the media in the yard became visibly and increasingly restive about the state of equilibrium. News was generated by storms, not doldrums. Some started training their cameras on the beggars with their crutches and deformities. The foreign journalists were particularly interested in the scene, for they believed that a news story from Africa without pictures of people dying from wretched poverty, famine, or ethnic warfare could not possibly be interesting to their audience back home.

Om det ikke skulle være klart nok allerede: Boka anbefales!
Jeg sleit litt med den første delen av boka (ca 40 sider). Disse syntes jeg var litt oppramsende, og jeg skjønte ikke helt hvem som var hvem eller hvorfor dette ble fortalt. Men fra første setning i del to (boka er delt i seks deler, som alle igjen er delt opp i korte kapitler) var jeg med, og all informasjonen fra første del falt fint på plass etterhvert som fortellingen vokste fram.

Togdans i ryddesjau

Jeg rydder i mailinnboksen, og finner blant annet tekstsnutter jeg har sendt meg selv på mail. Her er en fra november i fjor, to og en halv måned etter at jeg ble togpendler igjen.

Hver morgen på stasjonen er en dans. Mennesker som kommer fra de forskjellige plattformene møtes. Uten å snakke sammen, tilsynelatende uten engang å se på hverandre anpasser de farten og unngår kollisjoner. En dame med røde votter som drikker kaffe av et pappkrus setter opp farten, mens en mann som kommer i motsatt retning og prater i mobiltelefon sakker av og tar et lite sideskritt til venstre. To menn med koffert svinger av til hver sin
side uten å se på hverandre, en ung gutt stopper helt opp og lar en velfrisert dame med laptopveske over skulderen passere, to jenter går ved siden av hverandre og snakker sammen, blir splittet opp av en eldre dame i motsatt retning, men snakker like uforstyrret. Sett fra høyden er det et mylder uten mønster. Jeg trekker pusten, går ned trappene og kaster meg ut i dansen. Herfra ser jeg kun føttene, sko som haster i alle retninger, målbevisste skritt, klakkende hæler. Man sier det er en dårlig danser som må se på føttene til partneren, men jeg lærer for hver dag.

Se, hun kvitrer også

Det har tatt sin tid, men nå er til og med jeg på Twitter. Hvor aktiv jeg kommer til å være, aner jeg ikke, men om du vil følge meg, finner du meg her.

Tospråklig eller bare forvirra?

Ordet tospråklig er i mitt hode forbundet med barn som vokser opp med to morsmål. Det er ikke meg. Hvis jeg utvider det litt, er man tospråklig også når man flytter til et nytt land, lærer seg språket, men samtidig har sitt eget morsmål i bagasjen. Det er heller ikke meg. Likevel føler jeg meg stadig oftere dratt mellom to språk. Hva annet skal jeg kalle det? Er jeg bare språkforvirra?

I fjor høst bestemte jeg meg for å delta på Nanowrimo for første gang og ble sittende og lese en del på de norske diskusjonsforumene. Det var overveldende mange som ikke engang vurderte å skrive på norsk, men i stedet valgte engelsk. For meg var dette en stor overraskelse. Tanken om å skrive på noe annet enn mitt eget morsmål hadde ikke en gang falt meg inn, av både praktiske og idealistiske grunner.

Jeg er god i engelsk, men føler ikke jeg er god nok til at det er naturlig å bruke språket skjønnlitterært. For selv om jeg har et stort ordforråd, mangler jeg både nyansene og detaljene som jeg er avhengig av når jeg skriver. Og idealistisk sett mener jeg det er riktig å skrive på norsk. Språket er avhengig av brukere for å utvikle seg, og forfattere skal være blant språkets mest aktive utfordrere. Når jeg snakker, bruker jeg en masse engelske ord og uttrykk. Når jeg skriver, prøver jeg å unngå dem. Det er et bevisst valg, men jeg kjenner det blir vanskeligere jo mer engelsk som sniker seg inn i dagligtalen min.

For når jeg begynner å dra i ordet tospråklig, når jeg begynner å trekke det over hodet som et klesplagg for å se om det passer, er det fordi jeg stadig oftere snakker engelsk. Ikke bare når jeg er turist i et fremmed land og bruker engelsk som et lingua franca, men også i dagligtalen. Litt av skylda har TV og film med all sin engelskspråklige underholdning. Litt av skylda har alle bøkene jeg leser på engelsk. Men i mitt tilfelle må nok World of Warcraft ta hoveddelen av skylda.

På grunn av et dataspill, har jeg de siste årene brukt engelsk mer aktivt enn noen gang før. Jeg har skrevet eller snakket engelsk daglig. I perioder har jeg kommunisert mer på engelsk enn på norsk. Jeg har dessuten snakket og skrevet mye med engelskmenn, og har snappet opp ord og uttrykk derfra. Når samboeren min gjør det samme, har det ført til flere pussige situasjoner der vi halvveis inn i en lang samtale om et eller annet, plutselig har oppdaget at vi begge snakker engelsk. Nå stopper vi knapt opp for å legge merke til det lenger, det skjer for ofte. Noen ganger bytter vi språk midt i en setning, som om det er den naturligste ting i verden å gjøre. Stadig ofte tenker jeg på engelsk, i hvert fall delvis. Det måtte til slutt smitte over på papiret.

For et par måneder siden fant jeg ut at jeg ville prøve å skrive på engelsk. Ikke at det egentlig var en bevisst tanke. Jeg skrev starten på en novelle, og hun som synsvinkelen ligger hos snakket engelsk i mitt hode. Dermed ble det sånn. Og det gikk overraskende bra. Det føltes ikke begrensende, som jeg var redd for at det skulle gjøre. Jeg har faktisk ikke hatt det så morsomt med skrivingen på lenge som da jeg skrev den novella. Avstanden til språket gjorde at det var lettere å slippe seg løs, det var lettere å tørre å være dårlig, jeg var mindre selvkritisk. Og likevel endte jeg opp mer fornøyd med resultatet enn på det meste annet jeg har prøvd meg på på norsk. Da jeg mailet teksten til en av mine engelske venner og ba henne se over språket, rettet hun en stavefeil og en kommafeil, og sa at utover det var teksten så vidt hun kunne se «grammatically perfect».

Om jeg definerer meg som tospråklig eller språkforvirra spiller egentlig ingen rolle. Jeg tror uansett det blir litt «ja takk, begge deler» framover. Så lenge det å skrive på engelsk fjerner noen av sperrene, ser jeg ingen grunn til å nekte meg selv å gjøre det.

Samtidig: Jeg har en ide jeg har ruget på i evigheter, en fantasy roman. Jeg har skrevet begynnelsen i mange versjoner, i tillegg til litt her og der i fortellingen, men språket butter imot. Jeg får det ikke til å stemme på bokmål, jeg har heller aldri likt å lese fantasy på bokmål, men det stritter i mot i hele meg å skulle skrive dette på engelsk. Jeg er norsk, og skal skrive på norsk. Den veggen må jeg greie å slå meg gjennom på et vis.

Klassisk stum

Som regel må jeg jobbe for å begrense meg når jeg skal skrive innlegg etter å ha lest ei bok. Så fort boka jeg har lest er en klassiker derimot, har jeg plutselig ingenting å si. Det kunne vært en tilfeldighet, men ikke når det skjer hver gang.

Så hva er det som gjør det? Prestasjonsangst? Tanken om at alt allerede er sagt, at det derfor ikke er noe poeng å si det samme på nytt? At jeg rett og slett liker samtidslitteraturen bedre? Tanken om at "alle andre" allerede har lest disse bøkene, at det ikke er noe vits å misjonere?

Ikke vet jeg.

I dag har jeg lest ferdig Joseph Conrads Mørkets hjerte, og har ingenting på hjertet. Les heller hva labben på Migrating Coconuts skrev om den for få dager siden her.

Arika Okrent - In the land of invented languages

«Just about everyone has heard of Esperanto, which was nothing less than one man`s attempt to bring about world peace by means of linguistic solidarity. And every Star Trek fan knows about Klingon. But few people have heard of Babm, Blissymbolics, Loglan (not to be confused with Lojban), and the nearly nine hundred other invented languages that represent the hard work, high hopes, and full-blown delusions of so many misguided souls over the centuries.» (baksiden)

Boka overrasket meg. Den er skrevet av en lingvist, og jeg forventet meg noe langt mer teoretisk enn det som viste seg å være tilfelle. Okrent er personlig, hun skriver med stort engasjement og en smittende kjærlighet til språk generelt, og mennesker er vel så viktige som selve språkene i teksten. Scenen der hun er på thailandsk restaurant sammen med kostymekledte mennesker som insisterer på å kun snakke Klingon er kostelig.

Okrent tar for seg noen eksempler på skapte språk, og beskriver generelle tendenser. På 1700-tallet handlet det om å finne det presise, logiske språket. Et språk der et ord ikke bare var satt sammen av tilfeldige lyder, men også sier noe om selve tingen. For eksempel språket skapt av John Wilkins der ord er sortert i kategorier, hver kategori står for en bokstav eller stavelse, slik at ordet man ender opp med har ordbokdefinisjonen implisert. Okrent prøver å finne ordet «shit» og etter lang tids leting i kategorilister finner hun ut at det er cepuhws, eller mer presist «A serous and watery purgative motion from the consistent and gross parts (from the guts downward).» Det er kanskje presist, men ikke akkurat brukervennlig.

På 1900-tallet var imidlertid brukervennlighet målet man siktet mot. Her er Esperanto det mest framtredende eksempelet. Språket skapt av Ludwik Zamenhof er basert på europeiske røtter og regelmessig grammatikk, og målet var (som sitatet i starten sier) intet mindre enn verdensfred gjennom et felles språk. Jeg er overrasket over at jeg etter å ha lest om noen få prinsipper og utstyrt med ei kort gloseliste, faktisk greier å stotre meg gjennom en liten tekst forfatteren gjengir. Esperanto er lett å lære, men noe verdensspråk ble det aldri. (Selv om Esperanto er det oppfunnede språket med flest brukere - så i denne bokas målestokk er det likevel en suksesshistorie.)

Okrent går også gjennom en rekke andre språk. Lojban, som mest av alt ligner på et dataprogrameringsspråk for mennesker (radaku da kangu u da blanu ->All-x-that x dog if-then x blue" -> all dogs are blue). Láadan, et eget kvinnespråk som for eksempel har seks forskjellige ord for å menstruere,mer nyanserte følelsesord og krever at den som snakker spesifiserer hvordan det hun sier skal oppfattes (påstand, spørsmål, ordre, forespørsel, løfte, advarsel). Blissymbolics, et bildespråk. Og Klingon, språket Marc Okrand skapte for Star Trek. Det er flere, men min liste stopper her.

Dette var rett og slett underholdende og lærerikt på samme tid.

Mitch Albom - Tuesdays with Morrie

At ei bok har ordene «The No 1 international bestseller» skrevet på forsida, er vanligvis mer enn nok til å gjøre meg skeptisk. Denne er fra 1997, og jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri hadde hørt om den før jeg fikk den i hånda av ei venninne som sa jeg burde lese den. Det jeg leste på baksida av boka gjorde meg ikke mindre skeptisk, men fordi hun som ga meg boka er en smaksdommer jeg vanligvis stoler på, satt jeg meg ned med den likevel.

Boka er selvopplevd, og handler om forfatterens forhold til sin tidligere college professor, Morrie Schwartz. Da Albom var student hadde de et nært forhold, men på tross av løfter om det motsatte, holdt ikke Albom kontakten. Seksten år senere ser han Morrie i et TV intervju der det kommer fram at den tidligere professoren lider av en dødelig sykdom. Albom gjenopptar kontakten, og de to starter sitt siste prosjekt sammen:

«Dying man talks to living man, tells him what he should know.» (s.133)

Jeg har store problemer med å legge skepsisen til side. Det høres ut som en dårlig selvhjelpsbok som skal lære deg å gripe dagen. Men det er ikke den opplevelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest den. Tårene har trillet i strie strømmer, men jeg har også smilt. Jeg vet ikke sikkert hva som gjør at jeg som vanligvis ikke kan fordra bøker av denne typen er sjarmert. Sannsynligvis har det med Morrie å gjøre. Gjennom Alboms portrett fremstår han rett og slett som en mann det er verdt å høre på, en mann som alltid har hatt ekstrem omsorg for andre mennesker og lever sitt liv tro mot sine egne idealer.

«Well, for one thing the culture we have does not make people feel good about themselves. We´re teaching the wrong things. And you have to be strong enough to say if the culture doesn´t work, don´t buy it. Create your own. Most people can´t do it. They are more unhappy than me - even in my current condition.» (s. 35)

Det er ingenting revolusjonerende med innsiktene denne boka kommer med. Men noen ganger er det deilig godt-vondt at noen forteller deg ting du allerede vet men av beleilighet velger å ignorere.